bilindustrien

Det er bra med innspill også fra norsk akademia – som i professor Jan-Erik Smildens kommentar i Dagbladet søndag om tidligere president Ali Nasser Mohammeds fredsinitiativ overfor Martine-stiftelsen i forbindelse med den akutte krisen i Jemen.

Som det fremgår av Dagbladets sak fra oktober i 2015 kan det minnes om at det også den gang ble mottatt liknende forespørsler og løfter. Den gang kom forespørslene fra den part i den jemenittiske konflikt som støttes av annen tidligere president i Jemen, president Ali Abdullah Saleh.

Også eks-presidenten knyttes til beryktede historiske meritter samt til mistenktes far i Martine-saken. Vennskapsforholdet mellom nevnte ekspresidenter og mistenktes far tilsier rent logisk at ønskene om fredssamtaler i Norge i utgangspunktet ses isolert fra faren.

I farens øyne er sønnens situasjon neppe tjent med at eventuelle fredssamtaler i Norge knyttes opp mot en løsning av Martine-saken. Det er tidvis gjort et poeng av at fredssamtaler og Martine-sak bør ses som uavhengige akser. Det er imidlertid jemenittiske aktører som selv har gjort de aktuelle tilknytningene mellom aksene.

Dersom dette de facto kan bidra indirekte til løsning av en angivelig høyt prioritert Martine-sak, burde dette utgjøre et ekstra incentiv for norske myndigheter til å tilrettelegge for de ønskede fredssamtalene. Nylige uttalelser fra FNs-utsending til Jemen, Flyktninghjelpens Jan Egeland og utallige medioppslag om ‘den glemte krigen’, viser at man antakelig står overfor den verste menneskeskapte humanitære katastrofe i nyere tid.

Da FN, som i Syria, selv ikke har fått utrettet stort, er det åpenbart at et godt posisjonert medlemsland som Norge bør søke å etterleve FNs resolusjonsforslag om dialog mellom motpartene internt i Jemen samt gjentatte forespørsler fra partene selv. Det er i den senere tid formidlet ønsker om fredssamtaler til meg også fra representativt stammehold i Jemen. Så lenge det i utgangspunktet her er snakk om interne fredssamtaler, og ikke fredsmekling, burde forholdene ligge til rette for pragmatiske og balanserte norske løsningsbidrag i rollen som vertsland og arena. Med Norges historikk som fredsnasjon må det i motsatt fall legges tungtveiende årsaker til grunn for ikke å etterkomme såvidt behovsprøvde jemenittiske ønsker.