Enda et år er gått. Vi har markert 22. juli fem år på rad, igjen skal vi samles. Det er seks år siden vi var offer for det største terrorangrepet på norsk jord etter andre verdenskrig. For meg og for oss berørte er det i tankene våre hver dag. Vi kjenner det fortsatt i kroppen i hverdagen. Det er blitt en del av hvordan vi lever livene våre. For mange andre er i dag en dag man igjen gir det en ekstra tanke, samles og minnes de vi mistet i regjeringskvartalet og på Utøya.
Vis mer
Som overlevende etter 22. Juli og en av mange som mistet noen vi var glade i så er dagen ekstra vond fordi det vonde føles nærmere enn andre dager. Bilder kommer tilbake, redselen og frykten er nærmere. Savnet blir sterkere og dagen føles lang. Seks år blir plutselig ikke så lenge. Minnene fra dagen sitter sterkere i, men også tanker om alt vi har vært gjennom etterpå.
Ettersom tida går blir jeg mer klar over og redd for at historien hviskes ut. Ordene om mer åpenhet, mer demokrati og mer humanitet er blitt glemt. Vi står ribbet igjen med en fordreid idé om hva aldri mer naivitet betydde og betyr. For selv om ingen andre enn terroristen står ansvarlig for massemordene i regjeringskvartalet og på Utøya så deles tankene bak angrepet av mange. Og hvordan har vi håndtert det som nasjon og enkeltmennesker?
I løpet av de siste ti årene har beskrivelser og utsagn som tidligere ville blitt kategorisert som rasistiske eller ekstreme ytringer blitt normen i sosiale medier hos enkeltpersoner, men også hos høytstående politikere. Vi ser kommentarfelt flomme over av hat, og vi ser at det får lov til å stå. Verre enn det, det får stå uimotsagt.
I politikken handler det om hvem som tar vare på norsk kultur best, snakke om hvem som truer den. Det legges opp til at de som tidligere har sittet i mørke kroker og publisert i egne kanaler skal få komme fram – ikke for at de skal sprekke – men for å bygge opp under en frykt om at vi er truet. Denne utviklingen skjer selv om vi opplevde den høyreekstreme terroren 22. juli 2011 i samme tidsperiode.
Dette oppleves for mange som ganske bisart. Spesielt når vi ser veksten av høyreekstreme enkeltpersoner og grupper ute i Europa i fullt dagslys. I Ungarn tar grensevakter bilder av seg selv sammen med flyktninger de har banket opp, uniformerte nazister marsjerer gatene i vårt naboland og høyreekstreme fra hele Europa reiser til Middelhavet for å blokkere mennesker som kjemper seg over havet på flukt fra krig, forfølgelse og sult. Hvordan kan vi i dag seks år etter si at historien har lært oss noe? Hvordan kan vi si at vi har bekjempet ekstreme holdninger med mer åpenhet, mer demokrati, humanitet og aldri naivitet? Vi navngir de ikke ved sitt rette navn.
Det å kalle rasisme ved sitt rette navn har blitt tabu, slik har man litt etter litt gjort rasistiske utsagn til ytringer som er akseptert. I Dagbladet 28.05.2015 kunne man lese om «islamkritikeren» som mente muslimer skulle avlives med nakkeskudd. Berøringsangsten er til tider så stor at vi slutter å påpeke at folk og utsagn er langt unna islamkritiske, men rett og slett tydelig rasistiske. Vi må kunne være like flinke til å synliggjøre ekstremisme av ulik art. For uansett hvilket utgangspunkt eller mening som kan resultere i terrorhandlinger er det like ekstremt uansett hvor det kommer fra.
I en artikkel som var publisert i Bergens Tidende, Adressa og Aftenposten 24. mai i år kunne man lese «at Norge skulle være åsted for terror var inntil forrige måned et lite sannsynlig scenario». Hvordan kan man forvente av befolkningen at de skal huske det største terrorangrepet på norsk jord etter andre verdenskrig, når journalistene selv har glemt det bare seks år etter?
Denne uvissheten og uviljen til å ta innover oss bakgrunnen for hva som skjedde den dagen jeg og mine venner sto ansikt til ansikt med en høyreekstremist, samtidig som vår toleranse for ekstreme ytringer blir stadig høyere, gjør meg usikker på hva vi har lært av terrorangrepet. Vi snakker om trusler utenfra, og jeg vet at trusselen kan finnes i leiligheten over meg. Min største frykt er at vi ikke ønsker å fortelle historien riktig.
For jeg leser om hendelsen og tragedien, jeg leser ingenting om det politiske angrepet og terroren. Jeg ble angrepet fordi jeg tror på noe som flere enn han som gjennomførte angrepet er uenig med. Fordi jeg tror på fellesskapet, på solidaritet mellom mennesker og et samfunn som består av flere, ulike personer. Hvis dette ikke skal skje igjen, må vi være ærlig om hva som skjedde, og hvilke krefter som var i gang.
I dag sitter det elever rundt hele landet og leser om tankesettet som rådet under andre verdenskrig, men de lærer ikke om 22. juli. Det sitter lærere som ønsker å fortelle, men ikke vet hvordan. De må gis muligheten til å lære og lære videre, det må gjøres nå. For seks år er lenge, de som ikke var født da det skjedde starter nå på skolen. Aldri glemme betyr å alltid fortelle.
Vi må minne oss selv på hvilke krefter som var i gang den dagen, den ærlige versjonen. Og vi må sørge for at unge som vokser opp i dag ikke får fortellingen om en isolert hendelse som ikke kunne avverges. De som ikke kjenner historien er dømt til å gjenta den. Den ærlige versjonen fortjener vi berørte, men framtidige generasjoner fortjener den aller mest. Det er vårt viktigste våpen for å forhindre at det skjer igjen.