bilindustrien

Kaptein Anders Jenius Smedsvik bygde seilbåten selv. Alene, med egne hender. Da han slo inn den siste spikeren i skroget hadde det tatt ham over fem år å bli ferdig.

Tegningene var også hans egne, laget etter hukommelsen. Noen sier modellen var en amerikansk redningsskøyte, andre hevder Smedsvik fortalte det var en kopi av en fiskebåt han en gang hadde sett på Newfoundland.

«Ava Helen Pauling» – oppkalt etter kona til den dobbelte nobelprisvinneren Linus Pauling – var 36 fot lang og hadde ingen motor.

Hun var rigget med bermudaseil som skulle gjøre skuta håndterbar for én person – Smedsvik. Fra akterdekket kunne han se inn gjennom en liten rund glugge og ta ut kompasskursen i lyset fra en enslig parafinlampe. Det fantes ikke elektrisitet om bord. Han styrte roret ved hjelp av to taustumper, en i hver hånd.

For første gang på flere tiår, var Smedsvik igjen kaptein på egen skute. «Ava Helen Pauling» var hans. Eller kanskje var det motsatt.

Nå skulle han seile jorda rundt.

Avhengig av hvem Magasinet spør i den lille bygda han kom fra, er historien at Smedsvik dro for å protestere mot franske atomprøvesprengninger i Sør-Stillehavet, besøke Fidel Castro på Cuba eller hindre amerikansk bombing av Nord-Vietnam ved å legge seg som menneskelig skjold i Tonkinbukta utenfor Hanoi. Noen sier det var alle tre på en gang.

Om ettermiddagen fredag 30. juni 1972 kastet han loss fra Eidsknappen på Karmøy. Han stilte inn den vesle reiseradioen til han fikk inn Oslo og hørte en stemme fra Meteorologisk institutt. «Dette er værvarslinga for Vestlandet». Inne i havnebassenget var det bare noen små krusninger på overflaten.

- Ser ut til å være fin vind. Nordvest, sa Smedsvik til dem som hadde møtt opp på brygga for å vinke ham avsted.

Så heiste han seil og satte kursen sørover. Det var fortsatt flere måneder igjen til han fylte 87 år.

Anders Jenius Smedsvik jobba på søndager. Mens resten av bygda var i kirka, stelte han med frukttrærne, pløyde mark og banna hvis han ble sint. Smedsvik skulle ikke til himmelen, han skulle til havs.

Han bodde alene i Smedsvika ved Skjoldafjorden i Skjold, tre mil øst for Haugesund. Den lille rødmalte hytta manglet vinterisolasjon. Han hadde bygget den selv og flyttet inn etter krigen da kona Nellie var død og han slapp ut av Grini.

Like nedenfor murte han en silo og en åttekanta løe. I siloen la han gress som han vanna med syre for å unngå varmgang. I løa – etter at taket raste sammen og bare ringmuren sto igjen – bygde han «Ava Helen Pauling».

Hytta var omtrent 20 kvadratmeter og det ene rommet Smedsvik hadde var både stue, soverom og arbeidsværelse. Med tanke på at han en gang hadde vært kaptein på flere av de største seilskutene i verden, levde han spartansk. Han hadde en gul sveivetelefon han brukte til å ringe departementet i Oslo for å krangle med dem om sjømannspensjonen, og en Remington Monarch skrivemaskin med hvite taster der han skrev hundrevis av debattinnlegg til Haugesunds Avis. Smedsvik skrev med pekefingeren, en bokstav om gangen.

I hyllene og på alle møblene unntatt stolen og divanen, lå stabler av bøker, aviser og tidsskrifter fra utlandet. Han leste Newsweek og Time, og han hadde definitivt lest Karl Marx. Smedsvik var, om ikke den eneste, så i alle fall den mest framtredende kommunisten i bygda.

Han skal ha vært forsiktig med alkohol, husker kirkevergen i Skjold, Inghart Lasse Tveit. Kan hende var det fordi Smedsvik, da han var cowboy og jernbanearbeider i USA, hadde kjent Jack London og ifølge et intervju han ga til Allers selv så hvordan forfatteren «langsomt gikk til grunne for alkohol på ranchen sin utenfor San Francisco».

Smedsvik, derimot, spiste appelsiner og gjorde morgengymnastikk. Som 70-åring hadde han fortsatt tett, fyldig hår, knapt nok rynker i ansiktet og så ikke ut til å være en dag over 50.

Til godt opp i åttiåra hendte det han gikk over fjellet til Vikabygd bare for å drikke kaffe. Skulle han gjøre et mindre innkjøp i Haugesund, tok han på seg sekken, en mørk frakk og en svart bredbremmet hatt, og dro de seks milene fram og tilbake til fots.

Etter eget utsagn var han bare ordentlig syk én gang. Han hadde riktignok blitt lettere angrepet av malaria første gang han var i Øst-India, men som han sa til Haugesunds Avis like før han la ut på jordomseiling: «Den feberen gikk jeg av meg i Rocky Mountains».

86 år gamle Smedsvik var, ifølge seg selv, «frisk som en loppe».

Da en lett bris på 4,1 sekundmeter fra nord-nordøst ga Smedsvik vind i seilene utenfor Skudeneshavn, var det blitt seint på ettermiddagen. Han gjorde fem knop i sørvestlig retning, var i godt humør og hadde en solid plan:

Første stopp var Le Havre i Frankrike. Der skulle han treffe et kvinnelig bekjentskap fra Haugesund og vente på bør. Fordi båten var helt uten motor, var han avhengig av god vind. Han skulle nedover forbi Biscayabukta og regnet med å komme inn i vestavindsbeltet – nordøstpassaten – like sør for Gibraltar.

Der skulle han sette kursen vestover forbi Azorene, tvers over Atlanterhavet og til De vestindiske øyer i Karibia. Han skulle proviantere, dra innom Barbados, Bahamas og kanskje Cuba før han seilte gjennom Panama-kanalen og ut i Stillehavet.

Resten av den offentlig uttalte planen var å muligens besøke Hawaii, kanskje Japan og så sørvestover gjennom Indokina og ut i Det indiske hav. Suez-kanalen var fortsatt stengt etter seksdagerskrigen i 1967, så Smedsvik skulle sette kursen mot Mauritius og Madagaskar før han rundet Kapp det gode håp. Derfra var det bare å følge passatvindene oppover langs Vest-Afrika og hjem til Europa.

Smedsvik hadde regna på det og mente han kom til å sette føttene trygt i land igjen i Haugesund etter sju-åtte måneder.

Den første etappen, ned Nordsjøen, inn i Den engelske kanal og til Le Havre, skulle ta i underkant av ti dager. Etter seks dager var det ingen rapporterte observasjoner av Smedsvik i Nordsjøen og folk begynte å bli bekymret.

Medvinden fra nordvest hadde dreid vestlig og blåst opp til frisk bris opp mot liten kuling dagen etter han la ut. De neste dagene ble det enda verre. Vinden dreide rett sørlig og holdt seg på frisk bris styrke. Hvor enn Smedsvik befant seg, hadde han motvind og var avhengig av å krysse «Ava Helen Pauling» nedover Nordsjøen.

«Får håpe alt står bra til om bord», skrev Haugesunds Avis.

Etter ti dager var været bedre, men det var fortsatt ingen som hadde sett noe til Smedsvik. Oljeforsyningsbasene i Nordsjøen var på utkikk og et helikopter dro ut og lette uten å finne noen båt med hvite seil og symbolet for fred og atomnedrustning.

14. juli var det gått to uker siden «Ava Helen Pauling» la fra kai og Smedsvik var søkk vekk.

Haugesunds Avis ringte kystvakta i England som igjen kontaktet hver eneste vaktstasjon de hadde fra Cornwall i sørøst og opp mot grensa til Skottland i nord. Langs sørkysten av England begynte kystvakta å holde utkikk og på andre siden av kanalen gjorde franskmennene det samme. Der ble det også satt i gang et aktivt søk med helikopter og patruljebåter, til ingen nytte.

Tilsynelatende hadde Smedsvik seilt rett i døden og gått til bunns med «Ava Helen Pauling».

Hjemme i Haugesund beholdt de likevel håpet. Smedsvik hadde tidligere kommet velberget gjennom langt mer dramatikk enn litt ruskevær i Nordsjøen.

Han hadde vært på sjøen siden slutten av 1800-tallet og var en av få nordmenn på den eksklusive lista over sjøfolk som hadde rundet Kapp Horn med seilskute. Han hadde vært omstreifer på Tasmania, mytterist i Atlanteren og rømling på Mauritius. Han hadde seilt gjennom orkaner på alle verdens hav, overlevd havarier og så vidt unngått forlis.

Ifølge to av barnebarna, fortalte Smedsvik til datteren Sylvia at han egentlig skulle ha vært om bord på «Titanic» som kapteinens private gjest, men han forsov seg til toget og rakk ikke fram før avgang i Southampton.

Under den første verdenskrigen frakta Smedsvik tømmer som skulle til de allierte styrkene ved Basra i Irak. Under den andre var han motstandsmann og krigsfange. Nå seilte han for å få verden til å forstå at det ikke var nødvendig med en tredje.

«Anders J. Smedsvik er en dreven sjøulk som tar vær og vind i betraktning», bemerket Haugesunds Avis.

Han ble født den 14. oktober 1885 på Hasseløy i Haugesund og hadde saltvann i årene. Faren, Jakob Smedsvik, var på dampbåt som sjømann og kaptein fram til han kom i land i Hamburg sommeren 1905 og døde på sykehus. Morfaren var også sjømann. Han ble ruinert etter et havari på Island i 1883 og døde seinere som gammel mann i fraktfart langs norskekysten om bord på sin egen jekt «Prosperitet».

Smedsviks mor, Lise Andersdatter Blixhaven, var hjemmeværende.

«Mor som kvinner flest den gang, hadde nærmest et barn i året» skriver Smedsvik på den første av de få sidene som er bevart av manuset til selvbiografien hans.

Han hadde fire søsken, en bror og tre søstre. To av søstrene døde som barn. Da Smedsvik var fem år, døde også moren.

13 år gammel dro Smedsvik alene til Hamburg og mønstret på seilskipet «Morna» som skulle til Pensacola i Florida og laste tømmer til Buenos Aires. Han var førstereisgutt, nederst på rangstigen og bare et barn. Når resten av mannskapet trengte å ta ut aggresjon, banket de enten opp skipsbikkja eller Smedsvik. Om nettene når det var dårlig vær, kom matrosene og heiste ham opp i masta for å berge seil.

«Jeg var ingen hjelp (…) alt jeg kunne gjøre [var] å kaste opp og holde meg fast. Jeg var for øvrig heldig, jeg ble aldri mer sjøsyk» skriver Smedsvik.

Etter to miserable år til sjøs, hadde han tjent 100 kroner og mønstra av i Bremerhaven i Tyskland. Smedsvik kjøpte en ny dress til 33 kroner og billett hjem til Haugesund.

To uker seinere dro han ut igjen med dampskipet «Siggen». Han fraktet kull til Kiel da han så både den russiske Tsaren og kongen av England i hver sin lystyacht, og var på Kanariøyene med trelast da en amerikansk skonnert seilte forbi med flagget på halv stang fordi president William McKinley var skutt. Fra Valencia dro han med appelsiner til Liverpool og videre til Blyth der det ble gitt ordre om at «Siggen» skulle hjem til Haugesund med kull.

I valget mellom Haugesund og verden, valgte femten år gamle Smedsvik verden og mønstret på dampskipet «Årvåk» som lettmatros.

Han seilte langs kysten av Algerie, slo i hjel veggelus og lærte kunsten å fange skilpadder: Du må ta dem i bakbeinet og snu dem på ryggen før de rekker å dykke.

Smedsvik losset kull i Mumbai, fraktet ris fra Myanmar og dro fram og tilbake rundt India i månedsvis.

Da han ble fotografert på Kalbadevi Road i havnedistriktet i Mumbai så han ut som et barn i altfor stor konfirmasjonsdress. Likevel hadde han det faste blikket til en ung mann som allerede har sett litt av verden og så ut som en som godt kunne tenke seg flere eventyr.

Da Smedsvik ble 20 år og tok styrmannseksamen begynte han å stige i gradene. Om han noen gang hadde hatt autoritetsangst, var den nå borte.

1911 var han i Rio og fikk høre at mannskapet på seilskuta «Norden» ikke fikk utbetalt hyre og var syke fordi kapteinen serverte bederva mat.

«Da jeg hørte hva slags helvete de hadde hatt om bord bestemte jeg meg for å snakke med skipperen om å ta 2.styrmannsjobben», skriver Smedsvik.

Han fikk jobben og gjorde mer eller mindre mytteri da han tok over roret under en orkan halvveis over Atlanteren. Da hadde allerede halvparten av mannskapet rømt i land på Haiti.

Seinere skal Smedsvik ha fortalt at han ble kommunist og sosialist allerede i 1905, etter å ha sett hvordan rederier og sjøkapteiner behandet arbeidsfolk til sjøs.

Selv ble han kaptein like etter første verdenskrig. Da hadde han blant annet frakta tømmer til India som igjen skulle videre til de britiske og australske troppene ved Basra i Irak, og kjørt fra det han mistenkte var et tysk skip som forsøkte å praie ham utenfor Madagaskar.

Som kaptein tjente Smedsvik 600 dollar i måneden og sto til rors på flere av de største seilskutene i verden, blant andre «Star of Lapland» på 332 fot. Han bodde på luksushotell i Marseille og var turist i Washington der han mest av alt ble imponert over at maleriene i kuppelen på kongressbygningen var så detaljerte at «det så ut som levende mennesker sto opp under taket der».

I Det hvite hus fikk han beskjed om at han kunne få hilse på president Warren G. Harding, men det var ikke Smedsvik interessert i. Han hadde sett presidenten en gang før, i en bil på gata i Jacksonville.

«Han så nærmest ut som en tredjeklasses advokat. Han hadde det med å dele ut store områder av statens land til sine venner hvor det var oljefelt og mineraler», skrev Smedsvik.

Nellie Subblefield ble født i 1893 og kom fra en irsk-tysk familie som reiste vestover fra Missouri til California med en vognkaravane på 1860-tallet. Hun og Smedsvik møttes, ble forelsket og giftet seg i Oregon på 1910-tallet da Smedsvik var cowboy, sauegjeter og jernbanearbeider. Nellie var kvinnen i Smedsviks liv.

Hun utdannet seg til husstell-lærer ved høyskolen i Wallowa County, snakket fem språk flytende, spilte piano, sang og skøyt kråker med salonggevær.

I tillegg hadde hun den tunge jobben det var å leve i usikkerhet mens Smedsvik var på sjøen, måned etter måned.

Da Smedsvik kom fra India til New York med «D/S Capto» under første verdenskrig, var det feilaktig rapportert at båten hadde blitt senket. Nellie møtte Smedsvik på jernbanestasjonen og var ifølge Smedsvik «så tynn at hun nærmest så ut som et vandrende skjelett». Det første hun sa var «reis hvor du vil, men jeg må være med», og sånn ble det. Smedsvik skriver at hun aldri var sjøsyk og aldri redd på havet.

De fikk tre barn, Odin Omar, Cicily Ann og Sylvia Marilyn. I 1923 flyttet de hjem til Smedsvika i Skjold.

Nesten 50 år seinere, den 16. juli 1972, sto fyrvokteren på den nederlandske øya Terschelling og holdt utkikk sørover da han oppdaget at en merkelig båt sto på grunn på sandbanken Jacobsruggen noen kilometer borte.

Da ingen hadde vist seg på dekk dagen etter, kontaktet han redningstjenesten som dro ut for å se om det var noen som trengte hjelp. Båten som sto på grunn hadde av en eller annen grunn peace-merket malt på baugen og et amerikansk kvinnenavn på akterspeilet. Det var hull i skroget og seilet var revnet. Båten hadde åpenbart vært ute i hardt vær en god stund. 17 dager, for å være nøyaktig.

De fant også en seiler om bord. Han var søkkvåt og sliten, men i live. Seileren hadde hvit anorakk, dype furer i et solbrunt ansikt og grått hår stivt av saltvann. Også han hadde åpenbart vært ute i hardt vær en god stund.

- Er jeg kommet til den franske byen Le Havre? spurte Anders Jenius Smedsvik.

Han ble kjørt i land på Terschelling like etterpå og fikk etter hvert kontakt med Haugesunds Avis for å forklare hva som hadde skjedd. Det første han sa var:

- Nå fikk de lang nese, de som trodde at jeg ikke ville komme lenger enn til Utsira.

Det som hadde skjedd, forklarte Smedsvik, var at etter to dager uten problemer hadde han seilt rett inn en «storkuling som nesten gikk over i liten storm». Vinden spjæret det ene seilet og Smedsvik fortsatte vestover så godt han kunne. Det var fortsatt mulig å styre og gå for ett seil, men «det ble jo ingen fart ut av det».

Etter hvert fikk han Englands-kysten i sikte, men dønningene var for store til at han greide å komme i land. Da vinden forsvant ble han mer eller mindre liggende og drive uten kontroll.

Til slutt kjente han en bris fra nordvest og greide å komme seg inn mot Terschelling der han gikk på grunn og ble liggende natta over før han ble oppdaget.

- Det var synd at jeg var så uheldig med vinden, sa Smedsvik.

Ellers var han ifølge en legesjekk «frisk som en ungdom». «Ava Helen Pauling» hadde han ingen ting å utsette på.

- En enestående god sjøbåt, jeg har ikke sett maken blant de båtene jeg har hatt med å gjøre, sa han.

Det var riktignok gått hull i henne, men noen nederlendere var i gang med å smøre en mystisk guffe over skroget som ifølge Smedsvik skulle være «noe ekstra godt» som kom til å gjøre henne potte tett igjen. Terylene-seilet som var revnet på midten skulle han helt enkelt sy sammen.

- Skal du dra videre? spurte Haugesunds Avis.

- Ja, svarte Smedsvik. Jeg mener da det. Det behøver visst ingen tvile på.

En som tvilte, var den norske konsulen i Rotterdam, Bjørn Dahl.

- Mannen er 86 år gammel og har en seilbåt som er uten motor, og seilene er gått i stykker. Ikke har han noe særlig med penger, har han fortalt meg. Så alt i alt er det min personlige oppfatning at Smedsviks jordomseiling er et temmelig hasardiøst foretakende og at han nå bør reise hjem igjen, sa Dahl.

Mens Smedsvik stilte opp på førstesida av Nederlands største avis og fortalte at han skulle seile videre for å protestere mot franske atombomber så snart «Ava Helen Pauling» var reparert, ble den norske utenrikstjenesten mer og mer bekymret. Saken ble forelagt Utenriksdepartementet og mannen som fikk oppgaven med å overtale Smedsvik til å reise hjem, var den norske visekonsulen på Terschelling, Jan Doeksen.

Fra første dag gikk Doeksen i gang med å forsøke å overtale Smedsvik til å gi opp turen over Atlanteren. I tillegg skal han ha konfiskert Smedsviks lanterner og annet utstyr for å hindre ham i å dra ut på sjøen igjen.

Doeksen, som fortsatt er i live, 94 år gammel, ønsker ikke å snakke med Magasinet om Smedsvik. Han henviser til at alt han gjorde på jobb for den norske utenrikstjenesten er taushetsbelagt.

Men Doeksen og konsulatet skaffet i alle fall nye klær til Smedsvik, tilbød seg å kjøre ham til flyplassen i Amsterdam og lovet å gjøre så godt de kunne for å hjelpe ham. De ordnet plass på hotell Oepkes der Smedsvik bodde bak en gardin på loftet fordi resten av hotellet var fullt.

Smedsvik ble godt likt på det lille hotellet der de tidligere eierne fortsatt husker ham godt.

- Vi ble godt kjent, men han snakket ikke mye om seg selv. Han skulle til Frankrike og demonstrere, sier Rÿk van Veen, som drev hotellet den gangen, til Magasinet.

Gjester på hotellet rapporterte til lokalavisa at Smedsvik så ut til å komme seg og at han hadde god appetitt, men unngikk ris da det var det han hovedsakelig hadde spist på vei nedover Nordsjøen.

Så snart «Ava Helen Pauling» var dratt av grunn og slept til Terschelling, var Smedsvik praktisk talt alltid i båten og forsøkte å gjøre henne sjødyktig igjen.

- Han slo meg som en ensom mann, sier van Veen.

Andre husker Smedsvik som mer pratsom, og sier han gikk fram og tilbake ved havna og fortalte røverhistorier fra seilskutetida. Det kan ha vært den om da han endte som uteligger på Tasmania etter at han rømte fra et havarert skip på Mauritius ved å svømme til en annet skute, om da tre master knakk under en storm i Sørishavet eller om den tyranniske kapteinen som skøyt skipsbikkja med hagle mens mannskapet satt og spiste middag. Smedsvik hadde historier nok å velge av.

Mens båten og seilet ble forsøkt lappet sammen, økte presset på Smedsvik. Den norske utenrikstjenesten, via politiet i Haugesund, forsøkte å få barna til å overtale ham om å gi opp. En kaptein og gammel venn av Smedsvik i Haugesund sendte et telegram med to ord og et utropstegn og tryglet om han måtte komme hjem.

- Det er galskap av Smedsvik å fortsette, sa kapteinen.

Etter ei uke med massiv medieoppmerksomhet, lyktes visekonsul Jan Doeksen. Smedvsik ga opp. Det hadde vært skrevet ting i avisene Smedsvik mente «ikke hørte noensteds hjemme» og det var rett og slett blitt «for mange ubehageligheter» til at han orket å fortsette.

Hvis han fikk en god pris ville han selge «Ava Helen Pauling». Da Haugesunds Avis spurte hvorfor, ba han om å slippe flere spørsmål.

Smedsvik var ikke lenger på eventyr. Han var en 86-åring alene i Nederland med ødelagt båt, lite penger og en knust drøm. Visekonsul Doeksen tok på seg å forsøke å selge båten og trodde neppe han kom til å høre om Anders Jenius Smedsvik igjen.

En sjømann gikk i land. Men da han landet på Fornebu og ble møtt av datteren Sylvia, smilte han til fotografen. Under en mørk hattebrem hadde Smedsvik fortsatt det samme faste blikket som da han ble fotografert på Kalbadevi Road i Mumbai 70 år tidligere.

Smedsvika i Skjold i Vindafjord, er en bred, frodig og grønn gressbakke med svære asketrær som ligger stille og skjult for resten av verden. Gressbakken strekker seg helt fra fjordkanten og flere hundre meter oppover mot E134. Midt i vika renner en liten bekk ut i ei langgrunn bukt med sandbunn. Du får ikke noe særlig med torsk her inne, men sjøørreten er fin. På stranda står ei gammel snekke og en sliten båtmotor som ikke virker.

En gang eide Anders J. Smedsvik størstedelen av vika.

Av den vesle hytta der han bodde etter krigen, er det bare ruinene av en gammel grunnmur igjen. Siloen står fortsatt, men er ikke i bruk. Det ligger noen gamle bord fra en trebåt på toppen, i bunnen ligger en sykkel og ruster. Muren etter den åttekantede løa der Smedsvik bygde «Ava Helen Pauling» står fortsatt, men er gjengrodd av tistler og brennesle.

Nedenfor en liten kolle, viser et søkk i bakken hvor huset sto – der han, Nellie og barna bodde sammen for over 70 år siden. Huset ble plukket ned og solgt til en kar i Haugesund, resten av den idylliske vika solgte Smedsvik til vennen og skipsrederen Skogland på nabogården.

Mannen som åpner døra på gården nå, heter Valdemar Skogland. Han er sønnen til den Skogland som kjøpte Smedsvika av Smedsvik. Skogland er en sprek 57-åring i rutete skjorte og arbeidsbukser. Han byr på kaffe ute på trappa, fyrer opp en røyk og begynner å fortelle.

- Smedsvik seilte en argentinsk jernskute på 4000 tonn som het «Mashona». Han bygde en modell av den, den står nede i kjelleren her. Og så var han cowboy i Oregon. Jeg fikk sporene til støvlene hans, men de har jeg mista, sier Skogland.

Han forteller at Smedsvik var den første av sauebøndene i distriktet som begynte å ta med dyra på fjellbeite om sommeren og var tidlig ute med å skaffe seg elektrisitet. Smedsvik konstruerte også en åpning i siloen som gjorde at hestene ble selvforsynte med høy, slik at han kunne være borte lenge om gangen.

- Det var sikkert noe han hadde sett eller tenkt ut. Det var ikke vanlig, i alle fall… Smedsvik gjorde en del som ikke var helt vanlig, sier Skogland.

Skogland forklarer og peker på hvor Anders Jenius og Nellie plantet frukttrær. Han sier Smedsvik hadde husdyr og etter hvert ble en premiert melkeleverandør og lagde sider for Vinmonopolet. Smedsviks barnebarn, Magnus og Jenny Lofsberg, forteller til Magasinet at Nellie jobbet i frukthagen, melka kyr, satte poteter og tok med barna til torget i Haugesund der de solgte frukt.

I et intervju med Haugesund avis, minnes Smedsvik hvordan Nellie pynta opp hele eiendommen med «en mengde vakre blomster over alt».

De hadde seilt sammen, fått barn og drev gård sammen. Så kom krigen og Nellie ble syk.

Både til avisene og folk på Skjold som fortsatt husker, fortalte Smedsvik at han var registrert kommunist og pasifist av Gestapo, og han var aktiv i motstandsbevegelsen. Ifølge Jenny Lofsberg hadde besteforeldrene «gårdsgutter» i Smedsvika under krigen, som de hjalp å rømme videre mot England. Gestapo hold øye med Anders J. Smedsvik.

I et intervju med ukebladet Allers fortalte han at han ble pågrepet på Litlos på Hardangervidda, tatt med til Bergen og hengt opp i taket etter håndjernene. Gestapo-offiserene slo og slo uten at Smedsvik røpet noe som helst.

«Det som gjorde mest inntrykk på meg, var ikke torturen, men en gjerning av godhet. Nellie, som da led av langt framskreden kreft, kom den lange og tunge veien til Bergen med mat til meg. Hun er det fineste menneske jeg har møtt», sa Smedsvik.

I boka «Norsk Fangeleksikon – Grinifangene» står det at gårdbruker Anders Smedsvik ble satt i arrest i Bergen 12. september 1944. Det er oppført som en «kommunistsak». Han ble flyttet til Grini en måned seinere, fikk fangenummer 15 353 og slapp ikke ut før freden kom 8. mai 1945.

Da var Nellie allerede død.

«Tyskerne ga meg ikke engang permisjon for å reise hjem til begravelsen», fortalte Smedsvik til Allers.

Da han kom hjem til Skjold etter krigen, solgte han huset, flytta over i den lille hytta på tomta og levde alene. Han fant aldri en ny kone, forteller Valdemar Skogland til Magasinet.

Det eneste som står igjen etter Anders Jenius og Nellie, er en 30 meter høy gran som en gang i tida var familien Smedsviks juletre. Ekteparet plantet den i hagen, der den slo rot og har vokst seg stor.

Etter krigen fikk Smedsvik aldri mulighet til å jobbe som kaptein igjen. Han var listetopp for kommunistpartiet i Haugesund og en aktiv debattant. Han søkte flere jobber på 60-tallet uten å få svar, og da han dro til Arbeidstilsynet fikk han beskjed om at han var svartelista.

«På grunn av mitt livssyn. Det har jeg (…) fått klar beskjed om», sa Smedsvik da han ble intervjuet i Haugesunds Avis i 1971.

- Du kan tenke deg hvis du skulle sende en båt med last og kystvakta fikk greie på at kapteinen var aktiv kommunist. Det ville bare blitt forsinkelser og forsinkelser, veit du. Rederne tok ikke sjansen på det, sier Valdemar Skogland.

Selv om Smedsvik, ifølge barnebarna, meldte seg ut av kommunistpartiet i 1957 da han oppdaget hva flere av de brutale regimene i verden hadde drevet med, beholdt han troen på kommunisme og solidaritet, og var en overbevist antimilitarist. Han satt i kommunestyret i Skjold i 20 år, men hadde ambisjoner om å endre verden. Planen tok form i Universitetets aula i Oslo, 11. desember 1963.

Der satt Smedsvik i salen og så på at den amerikanske professoren Linus Pauling holdt sin Nobel-tale etter å ha mottatt Fredsprisen for arbeidet mot atombomber. Han avsluttet talen med å takke kona Ava Helen for å ha vært en «modig kompanjong og samarbeidspartner» og takket for prisen på vegne av henne også.

Og det var Ava Helens tale som gjorde største inntrykk på Smedsvik. Da hun var ferdig, forsto han at dersom han skulle gjøre en forskjell, var det ikke nok å skrive innlegg i avisene. Han måtte gjøre noe som virkelig vakte oppsikt. Noe som gjorde ham til «godt stoff» og fikk journalistene til å stille seg i kø i hver eneste havn fra Karmøy til Calcutta for å intervjue ham.

«Da kan jeg agitere», tenkte Smedsvik.

Så dro han hjem og begynte å hogge ned eiketrær.

Etter havariet i Nederland med «Ava Helen Pauling» i 1972 dro Smedsvik hjem og begynte å skrive selvbiografi. Han hadde begynt på den to ganger tidligere. Første gangen forsvant manuskriptet da han solgte huset etter krigen, den andre gangen ble kofferten med alle papirene stjålet på et tog i Arendal.

Våren 1974 var Smedsvik 88 år og nesten ferdig med selvbiografien. I flere avisartikler kommer det fram at han hadde fått den antatt hos et forlag.

Men april var en tørr måned og hytta til Smedsvik var bygd av tre.

Han hadde en ovn, med et rør som gikk gjennom veggen og inn i pipa på utsida. Den siste søndagen i april, rundt halv ti om morgenen, oppdaget Smedsvik at det var uvanlig mye røyk borte ved ovnen. Da han gikk ut for å undersøke på utsida av huset røyk det ut av veggen også. Han fikk tak i en bøtte og kastet på vann til han innså at det ikke hjalp. Så løp han tilbake rundt huset for å komme seg inn og ringe brannvesenet, men det var allerede for seint. Han kom seg ikke inn.

Smedsvik ble stående utenfor og se på at alt han eide brant ned til grunnen. Hytta han bodde i, de få møblene hans, tidsskriftene, bøkene, notatene fra et langt liv, gamle minner og selvbiografien.

De få sidene av manuset som eksisterer i dag, handler hovedsakelig om hva Smedsvik opplevde på sjøen fram til 1923. Det er trolig så langt han kom i det fjerde forsøket på å nedtegne livet sitt for ettertida.

Da flammene døde ut og alt var blitt til røyk og aske litt utpå dagen 29. april 1974, hadde Smedsvik bare én eiendel igjen. Hun het «Ava Helen Pauling», var ikke blitt solgt likevel og lå fortsatt på Terschelling.

En sommermorgen noen måneder seinere våknet Jenny Lofsberg opp hjemme på Skjold og oppdaget at morfaren, som hadde flyttet inn hos dem etter brannen, var borte. Hun var lei seg for at hun ikke fikk sagt ha det og lurte på hvor morfaren var blitt av.

Morfar har reist, forklarte moren. Morfar har reist til Nederland.

Smedsviks gamle nabo, Valdemar Skogland, forteller til Magasinet at like før Smedsvik dro for siste gang, hadde han sett et gravfølge gå ned mot kirkegården på Skjold. Da hadde Smedsvik sagt «Dit skal aldri jeg». Så hadde han begynt å le.

Anders Jenius Smedsvik bygde båten selv. Alene, med egne hender.

To år etter havariet på sandbanken utenfor Terschelling var «Ava Helen Pauling» sliten, lekk og manglet kjøl. Seilene var pill råtne.

Han hadde sett verden gå fra seilskuter til moderne supertankere. Fra hest og kjerre til romferje. Fra rifle og bajonett til jagerfly og atombomber. Til slutt ble også Smedsvik en gammel mann. Han hadde ikke lenger styrken som hadde holdt ham levende gjennom orkan og tortur. Det skjedde brått, sier de som kjente ham. Særlig etter brannen.

Da han kom til Terschelling var han ikke engang sterk nok til å heise ankeret. Konsulatet gjorde som første gangen han strandet og forsøkte å overtale ham til å reise hjem. Smedsvik skal også ha fått et forbud mot å forlate havna med «Ava Helen Pauling».

Også denne gangen bodde han på hotell Oepkes. Ifølge Rÿk van Veen og kona Til, var Smedsvik fortsatt krystallklar i hodet, men han var sint fordi konsulatet forsøkte å hindre ham i å seile.

- Til slutt fikk han nok, sier Rÿk van Veen til Magasinet.

Han fulgte Smedsvik ned til «Ava Helen Pauling» i havna for siste gang. Smedsvik fortalte at han visste det var feil tid på året. At vinden og været ikke var bra.

- Han trodde vel, eller håpet, at han skulle klare det. Men han var ikke redd for å dø på havet. Til det, hadde han sett for mye i løpet av livet, sier van Veen.

Det blåste friskt på Terschelling natt til 29. august 1974. Det norske konsulatet og havnevesenet lå og sov, og ingen la merke til at en 36 fots seilbåt uten motor ble tauet sakte ut av havna. På den nederlandske øya lurer de fortsatt på hvem det var som hjalp ham. I en liten lokalavisartikkel står det at en båt som het «Octopus» tauet Smedsvik ut til mellom Terschelling og naboøya Vlieland. Magasinet har ikke greid å spore opp «Octopus» eller finne ut av hvem som eide den.

Ingen vet sikkert hvor Smedsvik hadde tenkt seg. «Seiler han mot Cuba?», skrev Dagbladet. Barnebarna sier til Magasinet at han skulle seile båten hjem til Haugesund. Det var også det Smedsvik fortalte hotellvertene på Terschelling. Flere som kjente Smedsvik, sier imidlertid at han var en rasjonell mann gjennom hele livet og trolig må ha vært fullstendig klar over at verken han eller båten ville klare seilasen til Haugesund i uvær oppover Nordsjøen.

Ute i åpent hav, løsnet Smedsvik tauet, hørte motorduren fra slepebåten forsvinne og mønstret på for sin aller siste vakt. Han var 88 år, ti måneder og femten dager gammel.

Alene, til rors på «Ava Helen Pauling», forsvant kaptein Anders Jenius Smedsvik inn i mørket.

Verken han eller båten er noen gang blitt funnet.

Denne artikkelen er basert på intervjuer med Magnus Lofsberg (barnebarn), Jenny Lofsberg (barnebarn), Inghart Lasse Tveit (kirkeverge i Vindafjord), Valdemar Skogland (nabo), Kolbein Falkeid (dikter fra Haugesund), Arne Martin Kalstveit (tidligere journalist i NRK), Rÿk og Til van Veen (hotelleiere på Terschelling), Hille van Dieren (Vrakmuseet på Terschelling), arkivmateriale fra Haugesunds Avis, Haugeunds Dagblad, lokaltidsskriftet Vindatreet, Allers, Dagbladet, Aftenposten, De Telegraaf, tidsskriftet De Redding Boot, «Skjold: Gard og Ætt 2» (Nils Olav Østrem), «Norsk Fangeleksikon – Grinifangene» s. 539, Værhistorikk på Yr.no og restene av Anders Jenius Smedsviks selvbiografi (utlånt av Nils Olav Østrem ved Universitetet i Stavanger).