Peter Swanson fra Baltimore besøkte nylig Krimfestivalen i Oslo for andre gang. Hans to første romaner, «Den tikkende kvinnen» (2014) og «De som fortjener det» (2015), blåser liv i den hardkokte, psykologiske thrilleren, der folk presses til det ytterste.
–Jeg liker det uventede. Man tror at man vet hva som skal skje, men så hender plutselig noe helt annet. Ingen er til å stole på, og mine skikkelser ramler opp i håpløse situasjoner. Jeg stiller alltid spørsmålet «Hva hvis?»
Hitchcock-sonetter
Swanson startet som poet. Men han elsket også å se kriminalfilmer, særlig amerikanske, svart/hvitt noir-dramaer fra 1940- og 1950-tallet. Hans store favoritt er Alfred Hitchcock. Den britiske horrormesteren inspirte Swanson til å kombinere interessen for lyrikk og mysterier.
–Jeg er glad i sonette-formen, forteller han. Sonetten er som kjent en klassisk 14 linjers verseform med et eget rim og rytmemønster.
–Jeg skrev en sonette inspirert av Hitchcock-filmen «Rebecca». Det funket. Jeg fortsatte med andre filmer, og før jeg visste ordet av det hadde jeg skrevet et dikt til hver av hans 53 filmer, fra de britiske stumfilmene til «Psycho» og «Vertigo».
Strengt mønster
–Har du utgitt dem i bokform?
–Interessen for å utgi diktsamlinger i bokform er mildt sagt beskjeden i USA for tida. Men jeg har lagt ut noen av dem på hjemmesidene mine.
–Fins det noen likheter mellom sonetter og krimromaner?
–Det må i så fall være at begge følger et relativt strengt mønster. Samtidig fins det rom for overraskelser i innholdet. Uventede ordvalg i sonetten, sjokkerende hendelser i romanen.
–Hva fikk deg til å skrive den første romanen?
–Jeg skrev en slags hardkokt novelle på en webside, fra et college-miljø. Jeg hadde nesten glemt den, da jeg ble kontaktet av en forlegger som mente den kunne utvikles til en bok. Dermed skrev jeg «Den tikkende kvinnen» om en fyr som møter sin ungdomsforelskelse på en bar. Hun ber ham om hjelp og han blir myk som sukkerspinn.
Farlige damer
–Men det viser seg at hun ikke er til å stole på?
–Verken hun eller hovedpersonen i min neste bok; om en kvinne og en mann som møtes på en flyplass. Han har store problemer med kona, og hun tilbyr seg å hjelpe ham med å bli kvitt henne.
–Kvinnene i disse bøkene er utpregete femme fatale-typer?
–Drapslystne, onde kvinner driver handlingen i begge de første romanene. Min mor spurte meg om jeg var en kvinnehater. Nå har jeg nettopp utgitt min tredje bok, «Her Every Fear», der kvinnen er mer et offer.
Feminister
Swanson forteller at mange yngre kvinner foretrekker de handlekraftige skikkelsene i de første bøkene.
–De kaller bøkene feministiske fordi det er kvinnene som tar initiativ og er sterke. Jeg vet ikke, jeg er først og fremst opptatt av kvinner og menn som lever utenfor samfunnets regler. Men jeg har en forkjærlighet for kvinnene. De er mest kompliserte.