Den vakre Ravnedalen i Kristiansand har fått besøk langveisfra. Småjentene og jeg har selv sett den fargerike, tette pluggen av ei and som svømmer ivrig omkring som et fyrverkeri mellom stokkendene og svanene som bor fast i dammen. «Hei Mandarin!» roper jentene. De deler fascinasjonen med turgåerne som befolker området året rundt. Fuglen er identifisert som en mandarinand, opprinnelig fra Kina, Japan og det østlige Russland.
Zoologer og eksperter er skeptiske til dette eksotiske besøket. «Hvor kommer den fra, pappa?» spør jentene, som er vant til at jeg øser av min endeløse visdom. Jeg antyder at den har kommet på villstrå, at den egentlig skulle et helt annet sted, kanskje til et buddhistisk kloster i Japan, en pagode i Kina eller til en fjern landsby i Mongoloia. Men så ble det kanskje uvær og storm, og dermed kom vår venn Mandarin ut av kurs og havnet i Ravnedalen. Der har den åpenbart likt seg så godt at den har slått seg ned blant sine nye venner. De ser absolutt ut til å ha tatt den imot med varme og omsorg.
Ekspertene frykter at sporadiske innslag av mandarinender i Norge og andre steder i Europa er et resultat av ivrige fugleelskere som tar med seg fuglene og slipper dem løs i en fauna de ikke hører hjemme i. «Vi kan ikke si at en fremmedart er et problem, men vi har mange eksempler på at når nye arter blir innført i et nytt område hvor de ikke hører hjemme, kan nye problemer dukke opp,» sier for eksempel zoologen Roar Solheim til NRK Sørlandet.
Vi skal ikke gjøre en banal sammenligning mellom fugler og mennesker i den anledning. Vi foretrekker å tenke på Mandarin som hovedpersonen i et eventyr, kanskje av H.C. Andersen, framfor å se den som et problem. Ungene er fjetret. Verden liker fuglehistorier. I en rapport fra filmfestivalen i Berlin forteller Guri Kulås i Klassekampen at Norge har fått en ny verdenssuksess, tegnefilmen «Richard storken», om en spurv som tror han er en stork. Den er solgt til 100 land og må selvsagt få en oppfølger. Hvem vil signere kontrakt med vår venn Mandarin?