For noen år siden var «karnevalisme» et begrep som ble mye diskutert blant verdens litterater. Denne retningen er sterkt knyttet til den russiske forskeren Michail Bakthin (1895-1975), særlig hans hovedverk «Latterens historie». Her utforsker han hvordan særlig karnevalet har en tradisjon som bærer i seg et opprør mot alle autoriteter. I karnevalstida blir strikte regler for oppførsel og dannelse snudd opp ned. Alle sannheter blir opphevet, samfunnets orden blir rokket. Karnevalet bærer i seg et antiautoritært potensiale som også – ifølge Bakhtin – kan benyttes litterært, ikke minst i romanform.
Vis mer
Nå kommer «Latteren historie» ut på norsk, 31 år etter den svenske utgaven, som har vært flittig lest her hjemme. Boka utforsker kraften i det man kunne kalle latteren, satiren og overdrivelsen innen litteraturen. Den starter med å slå fast at den franske dikteren François Rabelais (1483-1553) «er den minst studerte, forståtte og verdsatte hos oss». Bakthin mener han er blant de fremste skaperne av «den store, europeiske litteraturen», på linje med Dante, Boccaccio, Shakespeare og Cervantes.
Selv støtte jeg på Rabelais første gang hos Henry Miller, som jeg leste i tenårene. Miller var en vaksine mot all selvhøytidelighet, og latteren var hans kjennemerke. Han siterte Rabelais, som skrev: «Mot alle deres plager tilbyr jeg latteren». Jeg fikk tak i et svensk Rabelais-utvalg i pocket og leste og lo så tårene trillet. Her boblet et ekte renessansemenneske over av rå formuleringer, språklige tabuord, uhemmet villskap og makeløs fantasi.
Romanene til Rabelais (1483-1583) tok lang tid på å nå fram til norske lesere. Først i 1999 kom hans første hovedverk «Pantagruel» (1532) ut i serien Bokvennen Barokk. Deretter kom «Gargantua» (1534), «Tredje bok» (1546) og «Fjerde bok» (1552). I 2012 kom også «Femte bok» (1564), som visstnok også stammer fra Rabelais. Samtlige bøker er strålende oversatt og forsynt med noter og for- eller etterord. Gjennom sine skikkelser utforsker Bakthin det han kaller «den folkelige latterkulturen».
Vis mer
Bakthtin startet sin forskerferd med å påpeke Dostojevskijs polyfoni, eller flerstemthet. «Latterens historie» ble skrevet på 1940-tallet og kom ut i 1965. På norsk kom «Latter og dialog» i 2003, oversatt og med innledning av Audun Johannes Mørch. Her er foruten et utdrag om Rabelais to kapitler fra Bakhtins skrifter om Dostojevskij. Hans teorier er blitt satt i forbindelse med forfattere som Nietzsche og Lawrence Sterne. Og ikke minst den latinamerikanske bølgen av magisk realisme. Eller amerikanske diktere som Kurt Vonnegut Jr., Thomas Pynchon og Charles Bukowski. Karnevalismen kan i vår tid også spores i uttrykk som rock, film og tegneserier.
Her hjemme er Kjartan Fløgstad den som best har sett hvilke litterære muligheter som ligger i å blande det høye og lave. Han trekker i sin avanserte romankunst inn banning, folkelige uttrykk og bløte vitser – i håp om å skape en effekt som undergraver makten. I et intervju sier han: «François Rabelais’ prosa har vært helt avgjørende for mitt forfatterskap.»