DENNE uka utnevnte Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS) en stor gruppe nye dommere. Aldri har den internasjonale idrettens eget domssystem vært mer i bruk, og arbeidsmengden øker. I køen ligger snart flere hundre saker fra den russiske dopskandalen, og ennå har ingen tatt skikkelig tak i det utstrakte misbruket i for eksempel de ganske så rettsløse løpernasjonene Kenya, Etiopia og Jamaica.
De ulike internasjonale særforbundene er under press. Det jukset som de veike idrettslederne nektet å avsløre i frykt for å skade sin egen butikk, blir ikke lenger så lett tolerert av miljøet. Demningen brister i sport etter sport; stadig større deler av idrettsverdenen vil ikke bli bedratt.
Rettsfølelsen blir altså tydelig sterkere blant de som er glad i idrett. Men midt i denne flommen starter vår egen idrettsbevegelse rettssaken mot Therese Johaug for en forseelse den norske opinionen knapt kan forstå:
- For hvordan kan det å følge anvisningen fra en betrodd landslagslege om å bruke en leppesalve med et helt ubetydelig anabolt innhold, gi minst 14 måneders straff?
Har idrettens eget rettssystem spilt fallitt når det ikke klarer å skille tydelig mellom et forbudt stoff som har kommet i kroppen uten at Therese Johaug har noen tanke om at det skal gi en bedre fysisk prestasjon, og all den helsefarlige dritten som tusenvis av andre utøvere putter i seg for å vinne mer penger og mer ære?
THORBJØRN JAGLAND; Europarådets generalsekretær og konsekvente forsvarer av en grenseløs rettssikkerhet, var nær ved å trekke den konklusjonen i den Aftenposten-kronikken han skrev etter de første ukene med hysterisk Johaug-omtale både i norske og internasjonale medier:
- Er Johaug tatt i doping slik det ble slått opp i mediene den torsdagen, spurte Jagland utfordrende, og fortsatte:
- Hvis det kan bevises at Johaug har brukt leppepomaden over lang tid for å oppnå en fordel, eller for å dekke over noe, er saken klar. Men hvordan stiller det seg hvis hennes og legens forklaring er riktig? Skal Johaugs objektive ansvar da føre til at hun er skyldig, uten overhode å ta hensyn til omstendighetene?
AKKURAT disse to avgjørende spørsmålene fra Jagland har idrettens påtalemyndighet allerede besvart:
- . De tror på Therese Johaugs forklaring om at hun aldri har ment å få et forbudt stoff i kroppen, men mener at det alene er ikke nok til å frifinne henne.
Ifølge tiltalen har ikke Johaug brukt leppesalven for å oppnå noen fordel. Hun tillegges bare en «ubetydelig skyld» av påtalemyndighetene for manglende aktsomhet. Likevel er straffen foreslått svært streng:
- . Johaug skal straffes fordi idrettsjussen baserer seg på et objektivt ansvar; altså det faktum at et forbudt stoff er funnet i kroppen hennes og at et slikt funn i dette tilfellet i seg selv gir mellom 1 og 4 års utestengelse.
Historisk er prinsippet om objektivt ansvar lagt til grunn for regelverket til Verdens Antidopingbrå (WADA) for at internasjonal idrett i det hele kan demme opp for dopingbruken uavhengig av de ulike sportsnasjonenes høyst varierende rettstilstand. Men det som framstår logisk for oss når det foregår i det vi tror er dopingbefengte, korrupte utenlandske miljøer, virker urettferdig i en sak der vår egen nasjonale sportshelt er tatt utenfor konkurranse med en prøve med en minimal mengde forbudt stoff forårsaket av en ellers ufarlig salve.
SELV vil Therese Johaug erklære seg helt uten skyld når saken innledes onsdag. Det er logisk på bakgrunn av at dette ikke skjedde i et renn , og at påtalemyndighetene legger til grunn at hun hverken har ønsket eller har hatt noen som helst treningsmessig fordel av å ha fått en minimale mengde klostebol i kroppen.
Men det rimer ikke med den strenge aktsomhetsplikten Johaug er underlagt som profesjonell idrettsutøver; en forutsetning hun har føyd seg etter i treningshverdagen gjennom en årrekke:
- Det er kravet til en slik aktsomhet som er idrettens bolverk mot juks; altså det strenge, selvstendige rettssystemet som er ment å beskytte nettopp ærlige utøvere som Therese Johaug.
I den sammenhengen framstår ikke behovet for et straffesystem med objektiv skyld som skandaløst. Det virker derimot helt nødvendig på bakgrunn av alle andre sitt juks.
Da blir det kanskje viktigere for de internasjonale særforbundene, WADA og CAS å sørge for at straffene blir differensierte slik at de best mulig speiler holdningene og intensjonene i den enkelte sak. Der er Therese Johaug og norsk skisport definitivt blitt møtt med for mye mistro.
Den mistroen bidrar i seg selv til at det i denne saken virker som et misforhold mellom det ubetydelige påtalemyndighetene mener Johaug har gjort, og den strenge straffereaksjonen de ber om.
MEN om Johaug blir dømt, er det likevel lite trolig at hun forfølger saken utenfor idrettens domssystem. Therese vil nok raskest mulig komme tilbake som skiløper uten å måtte dra med seg en langvarig rettsprosess.
I en tid der idrettens selvdømming blir utfordret også fordi den etter manges mening ikke tar nok hensyn til den enkeltes rettssikkerhet, mangler fortsatt en prøving av hvorvidt dette systemet bryter med den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Ingen har fått rettslig sjekket om idrettsutøvernes objektive ansvar for et dopingfunn bryter med paragraf 6,2 i EMK der det står at «enhver som blir siktet for en straffbar handling skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.»
Kanskje en av de utestengte russiske utøverne etter statsvindelen der, blir den første saken for den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg?
Det hadde vært en bra test på viljen til å sikre både rettferdighet og ren idrett.