DET er naturlig at mange reagerer sterkt på beslutningen til det internasjonale Skiforbundet (FIS) om å anke den norske dommen mot Therese Johaug videre til Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS).
For oss som kjenner saken er det vanskelig å se sammenhengen mellom det å bruke en leppesalve med et anabolt innhold og det å få ødelagt en ellers strålende og plettfri skikarriere. Det er derfor Thereses posisjon i Norge bare er blitt styrket gjennom idrettens rettsbehandling.
Det overraskende FIS-vedtaket om anke gjør at også deler av det utenlandske skimiljøet nå stiller spørsmålstegn ved misforholdet mellom den uskyldige, hverdagslige hendelsen og en mulig dom:
- Et justismord, uttaler for eksempel svenske Torbjörn Nordvall, tidligere pressesjef for det svenske skiforbundet og mangeårig støttespiller for Charlotte Kalla.
Utsagnet er sikkert vennlig ment, men det er ikke sant:
- . Ut fra idrettens regelverk har det ennå ikke skjedd noe justismord i denne saken.
Det skjer bare om CAS i sin endelige dom ikke klarer å skille mellom bevisst doping og graden av Thereses eventuelle uaktsomhet.
I VIRKELIGHETEN er det en moralsk avgrunn fra det å kynisk dope seg for å prestere maksimalt til mer eller mindre tilfeldig å bli tatt med en forbudt stoff i kroppen. Nettopp denne avgrunnen er den store rettssikkerhetsmessige utfordringen i dagens regelverk. Der idretten må ha et strafferegime som ikke lar hver nasjon slippe sine egne helter fri fra et planlagt dopingbruk; kan ikke den enkelte utøver uten videre bli ofret for en slik felles, streng antidopinglinje.
Derfor trenger idrettsjussen troverdige dommere, men akkurat der kniper det i flere land og i flere idretter.:
- I praksis betyr det at stadig flere saker må prøves for CAS, og at behandlingen der må åpne for mer individuelle straffeutmålinger.
På den bakgrunn er ikke selve vedtaket om anke noe som helst justismord. Det er en mulighet til å få en mest mulig riktig dom innenfor det regelverket som nå styrer den internasjonale idrettsjussen.
ALLEREDE den norske saksbehandlingen i et tilsynelatende helt uavhengig, juridisk svært kompetent domsutvalg skjedde jo mot et internasjonalt bakteppe. Vissheten om at en frifinnelse eller mild straff automatisk ville føre til en anke fra FIS, IOC eller Verdens Antidopingbyrå (WADA), spøkte i bakgrunnen for vurderingene også hos de tre medlemmene i det norske domsutvalget.
Heller ikke idrettsjuss er noen presis vitenskap. Her finnes det ingen fullstendig uavhengighet. Alle avgjørelser om skyld blir gjort ut fra den sammenhengen dommerne selv befinner seg i. Der dopingpanel i FIS til slutt valgte å anke Johaug-avgjørelsen fordi det passet med det absolutt nødvendige oppgjøret med russisk statssvindel, var også den norske dommen preget av ønsket om å beskytte en utøver vi med rette betrakter som helt ren.
NÅ holder den beskyttelsen i verste fall ikke helt inn. Om behandlingen i CAS ender med betydelig hardere straff og at Therese Johaug mister OL i Pyoengchang på samme vis som utøvere som bevisst har dopet seg, blir dette virkelig et idrettslig justismord:
- Da er det en avgrunn mellom regelbrudd og reaksjon.
Men foreløpig er dette bare en anledning til å få vurdert rettstilstanden i norsk idrett utenfra.
DENNE internasjonale vurderingen kan like gjerne ende med en kortere straff eller at CAS gir sitt godkjenningsstempel på kvaliteten til den i utgangspunktet uavhengige norsk idrettsjussen.
Det var jo det siste som skjedde da norsk langrenn fikk en nordisk gjennomgang av sin omdiskuterte medisineringspraksis. Den frikjennende rapporten fra dette internasjonale granskingsutvalget ga norsk langrenn en ny legitimitet.
Om den historien gjentar seg også i en individuell dopingsak, blir anken bare en styrke både for norsk idrett og Therese Johaug.
Men i mellomtida blir det vondt for hun som fortsatt må vente på mest mulig rettferdighet.