Alle som er ansatt ved hoffet må underskrive en livslang taushetserklæring. Dette er kronen på verket for lukkethetskulturen som omslutter hoffet, og effektivt hindrer innsyn for omverdenen. Det som kanskje var ment å sikre de kongelige et snev av privatliv, har i stedet blitt noe som garanterer at kritikkverdige forhold aldri blir kjent.
Dette er en enorm, og naiv, tillitserklæring til kongen og hans omgivelser. En tro på at vår gode konge og hans følge vil holde orden i eget hus. Behandle alle skikkelig, følge lover og regler og ikke falle for fristelsen til å utnytte systemet til sin egen fordel.
Dagbladets avsløringen av hvordan de kongelige har brukt hoffets ressurser til sine private eiendommer, selv om Stortinget bevilget midlene til de offentlige eiendommene, er beviset på at systemet har feilet. Dette er ikke omstridt. Stortinget har slått fast at praksisen må opphøre, og har bedt om mer åpenhet.
De kongelige har i praksis overført verdier fra offentlig eiendom til privat eie. Kongefamilien har en privatøkonomi, og denne har de kunnet styrke ved kjøp av flere private eiendommer som de sannsynligvis ikke ville hatt råd til å holde seg med slik bevilgningene fra Stortinget er i dag.
Praksisen har pågått i årevis uten at noen har reagert. Verken fra innsiden, fra Riksrevisjonen som har et noe større innblikk i pengebruken eller fra pressen som knapt får innsyn i noe som helst. Dagens brev fra «en lakei» ved hoffet hevder at avsløringene Dagbladet har gjort, kun er toppen av isfjellet. Det kan vi levende forestille oss. Det vi har skrevet og omtalt har vært grundig dokumentert, ved hardt tilkjempet innsyn i det lille som er åpent og ved systematisk kartlegging med datastøttet journalistikk.
Vi har ikke basert våre avsløringer på anonyme kilder. Når vi i dag velger å publisere innlegget fra en anonym kilde med tilknytning til hoffet, er det fordi vedkommende er å betrakte som en varsler. Vi kjenner identiteten. En person som ikke kan nå fram med sin kritikk på andre måter enn dette. Som forteller om intriger og maktspill og en dysfunksjonell organisasjon. Brevet er et varsko om at kongehuset må åpne opp dørene, slik at makta ter seg.
Gårsdagens sak i Dagbladet om hvordan kommunikasjonssjef Marianne Hagen ved slottet har ringt avisas kilder, er et eksempel på hvordan maktmisbruket utspiller seg i det daglige. Det viser ukulturen som kan oppstå i en opphøyet organisasjon som er skjermet fra kritikk, der de på innsiden kan manipulere og manøvrere fordi tilgangen på informasjon er så ulikt fordelt.
Varslerinstituttet er en avgjørende sikkerhetsventil i et demokratisk samfunn. To av våre mest kjente tilfeller de siste årene er er Robin Schaefer-saken fra Bergen og Jan Erik Skogs varsel om kritikkverdige forhold i busselskapet Unibuss. En av de mest omfattende korrupssaker i Norge. Begge fikk Fritt Ords pris i 2015.
Når kritikken ikke når fram, er vi avhengige av enkeltpersoner som viser mot og trosser indre justis. Samvittighetsfulle menneskers lojalitet ligger hos samfunnet og vår felles interesse, ikke hos systemet.
Leder