I SVERIGE ble Petter Northug allerede i går kveld gratulerte med et vellykket PR-stunt:
- Petter har alltid vært sjeldent begavet når det gjelder å finne en vei til å vinne løp. Nå viser han en ny side. Han er faktisk ganske så begavet når det gjelder løp han ikke kan vinne, skrev Expressens kommentator Thomas Petterson.
Ingen svenske kan Northug bedre enn nettopp Petterson etter år med journalistisk samarbeid over grensen, og sånn har han en tilsynelatende logisk framstilling på det som virkelig skjedde da Petter i går trakk seg fra den norske VM-troppen:
- Petter Northug ga opp det som det ikke var mulig å vinne. Han ga i stedet en kompis med større muligheter sjansen. Og Northug får masse goodwill på kjøpet. Bra jobbet må jeg si, konkluderte Expressens mann lett kynisk.
Men Petter fortjener mer enn anerkjennelse for en perfekt PR-strategi. For det han gjorde i går kom som et naturlig valg tatt av en langrennsløper som mer og mer samler hele det norske hjemmepublikummet.
SETT i etterkant blir det et stadig tydeligere skille mellom Petter Northug før og etter fyllekjøringen. Denne feilen som egentlig ikke angikk den sportslige karrieren, endret langrennsløperen likevel:
- Idet fotlenkene var koblet fra av og det første Falun-gullet vunnet, sprakk kjekkas-fasaden på et vis som gjør han til en mye større idrettsmann.
Sportslig er sånt egentlig ikke mulig. Før sist VM hadde Northug forlengst revolusjonert sporten sin og gått inn nok av medaljer. Det er bare det at resultater i seg selv sjelden holder for de som til slutt står igjen som de største sportsheltene.
Det er derfor Petter med en kameratslig gest til VM-reserven Hans Christer Holund forlengst har vunnet dette mesterskapet før det i det hele tatt har begynt.
DA betyr det lite, at Holund regner med at det plutselig opprykket fra reserveplass i praksis ikke forandrer noe for ham. Her er det tanken som teller, og denne gangen er sånt ikke bare en floskel:
- . For dette var mesterskapet der Petter Northug skulle utfordre Martin Johnsrud Sundbys suverene sportslige posisjon, men i stedet trente seg i stykker. Desto tyngre å gi den siste muligheten fra seg.
En Northug drevet av det samme vinnerinstinktet som en gang med et brøl gjorde ham til selvoppnevnt konge i sporet, ville ikke ha resignert noen dager før VM-start.
Husk at dette var løperen som etter bøtter med medaljer og heder fortsatt ikke klarte å legge bak seg at han som junior ble vraket til Torino-OL 2006. Det hjalp ikke at vrakingen var gjort i beste mening for å beskytte en ung løper. Northugs ekstreme vinnerinstinkt gjorde at han brukte revansje som drivstoff i årevis etterpå.
Sånn ville en yngre Northug om nødvendig ha bedratt seg selv, og satset på at sprinten torsdag hadde gitt en mirakuløs formutvikling.
Men først og fremst ville denne utgaven bare tenkt på egne vinnersjanser.
NÅ gjør han i stedet et valg for laget. Om det er kalkulert, er forskjellen enda tydeligere:
- Da er han jo bevisst på at andres form og muligheter teller mer enn det han kunne ha fått til.
Det har vært situasjoner opp gjennom årene der det ikke har vært like lett å se at Northug gjorde slike avveininger mellom egen suksess og andres sjanser. Kanskje er det et feil inntrykk av en løper som samtidig har vært raus mot sine nærmeste, men han har ikke akkurat anstrengt seg for å endre på inntrykket.
ANDRE dyktige svenske kommentatorer trekker fram at Petters valg bare gjør det norske VM-laget enda sterkere. Det er neppe tilfellet. I et langt mesterskap kunne det fort ha blitt bruk for Northug på stafetten. Der er han nå avhengig av sykdom for å bli kalt inn til tjeneste igjen.
Selv er han ikke avhengig av noen medaljer i Lahti for å opprettholde posisjonen. Det er mer enn bra nok som det har vært, og det blir enda bedre med slike voksne valg.
Slik er VM allerede en fortjent suksess for Petter Northug.
-