FILM: Utgangspunktet for Gore Verbinskis «A Cure for Wellness» er en slags blanding av Bram Stokers «Dracula» og Thomas Manns «Trolldomsfjellet»: For å redde seg selv og resten av styret i en større amerikansk investeringsbank fra lange fengselsstraffer, reiser den unge forretningsmannen Lockhart (Dane DeHaan) til et kursted i de sveitsiske alpene for å hente hjem selskapets administrerende direktør. Og selv om direktøren insisterer på at behandlingen har reddet ham fra en meningsløs tilværelse i kapitalismens tjeneste, blir det tidsnok klart at det idylliske velværesenteret verken er sunt for kropp eller sjel.
Fjols til fjells.
Kategori
Grøsser
Regi
Gore Verbinski
Skuespillere
Jason Isaacs, Dane DeHaan, Celia Imrie, Mia Goth m.fl.
Premieredato
17. februar 2017
Aldersgrense
15 år
Orginaltittel
« »
Ideologi
«A Cure for Wellness» er minst to filmer i én, og den første av disse – som er den klart beste – dramatiserer en rekke interessante konflikter. Fortellingen om amerikaneren Lockhart, som reiser fra sin skyskraper på Manhattan til et slott i Sentral-Europa for å sette en stopper for en klinikk som kurerer kapitalisme, spiller på spenningen mellom den nye og den gamle verden; kapitalistisk demokrati og føydalsamfunn; amerikansk og tysk kultur. Særlig interessant er det at det filmen leker med tanken om at det bak det amerikanske nidbildet av tyskerne som kaldblodige, usentimentale humanoider skjuler seg en kultur amerikanerne faktisk har noe lære av.
Alt dette er tematikk som lurer under overflaten i «A Cure for Wellness»’ første halvdel, hvor filmen mest av alt fortoner seg som et forsøk på å lage en amerikansk mainstreamgrøsser inspirert av Michael Haneke og Lars von Trier. Denne delen av filmen presenterer en stilisert, men like fullt gjenkjennelig visjon av vår egen verden, hvor uhyggen presser seg på fra bak glatte overflater og stive smil, og hvor ondskapen blir desto mer ubehagelig fordi den er representert ved skikkelser og institusjoner vi vet er høyst reelle.
Ikonografi
Ganske presis halvveis endrer dog «A Cure for Wellness» stil og tone, og glir over i den typen film man forventer seg at «The Ring»- og «Pirates of the Caribbean»-regissør Verbinski vil lage. Mystikken forsvinner, metaforene kollapser, og filmen kaster seg over skrekkfilmklisjeene som en skjeggprydet oslomann på en husmannskostbuffé. Det starter med tablåer og ikonografi som ligner de man finner i moderne amerikanske grøssere, og deretter jobber Verbinski seg bakover i skrekkfilmhistorien til han ender opp med et kitschpreget dramatisk klimaks hentet ut av 50-tallet.
«A Cure for Wellness» er med andre ord et eneste stort rot av en film, og på tross av de åpenbare kvalitetene i første halvdel er den mer interessant enn virkelig god. I en tid der den amerikanske grøssersjangeren defineres av korte, billige og deprimerende forutsigbare filmer, må imidlertid et to og en halv time langt forvirret (og forvirrende) eksperiment som dette like fullt applauderes.
En vakker dag kommer det til å dukke opp en strammere og langt kortere versjon av denne filmen som ikke tar hensyn til det amerikanske kinopublikummets forakt for subtilitet, og som rendyrker den ideologiske angsten og fremmedgjøringen historien tar utgangspunkt i. Inntil videre er «A Cure for Wellness» en fascinerende filmopplevelse for den delen av publikum som ikke stiller noe absolutt krav om at filmene de går og ser på kino må være så fordømt bra.