LAHTI (Dagbladet): Da Niklas Dyrhaug slo igjennom i sesongavslutningen i Falun i mars 2012, ble han umiddelbart spådd en stor karriere som langrennsløper.
Så kom nedturen omtrent med en gang.
- Jeg skal ta en kort versjon av den historien her, sier Niklas Dyrhaug etter at den internasjonale pressekonferansen i Lahti er over.
Han har akkurat tatt sin første individuelle medalje i et mesterskap og kjenner på gleden av å endelig å ha lykkes. Det har ikke vært en selvfølge at han sitter her.
- Jeg hadde vel på en måte et gjennombrudd i 2011/12-sesongen og fikk min første pallplass på minitouren i Falun. Så kom jeg inn på landslaget, fikk mykoplasma-virus, og var egentlig ute i halvannet år. Så har jeg jobba meg tilbake, og de siste to, tre årene har jeg vært stabil god i toppen. Men denne sesongen her har egentlig vært ganske tung fordi jeg var skada i høst. Jeg har ikke sagt så mye om det, egentlig, fordi jeg har prøvd å fokusere på å bli bra, forteller han.
Vrakinga
En rulleskiulykke i oktober ødela hofta hans. Han sleit med smerter i tre måneder, og det er først den siste tida han har kjent at alt har vært som det skal.
Han tok NM-sølv på tremila på Lygna i begynnelsen av februar, og trodde han skulle få gå distansen i VM også.
Så ble han vraket i forkant av landslagets pressemøte på Sjusjøen like før VM.
- Alle som var på Sjusjøen så hvor jæklig skuffa jeg var over ikke å få gå den fellesstarten. Mest på grunn av at jeg følte at jeg var kvalifisert til det. Samtidig vil jeg si at de fire som gikk, de unner jeg alt godt. Vi er jo lagkompiser og de ble nummer 2, 3, 4 og 6. Det sier noe om hvor bra laget vårt er. Men jeg har venta på å få denne muligheten, for jeg har kjent at jeg har vært i bra form. Jeg har vært så sykt motivert for å vise alle at jeg har noe i VM å gjøre, sier han til Dagbladet.
På pressekonferansen i forkant av dagens løp, fikk Dyrhaug spørsmål om han følte han fikk plassen til vrakede Emil Iversen. Det gjorde han ikke, og i dag viste han at startplassen var mer enn fortjent.
Gikk langt ned i kjelleren
I Otepää helgen før VM gikk han også fort på 15-kilometeren. Der ble han nummer fire, men skjønte der at en medalje var innen rekkevidde.
At han skulle vinne sin første medalje på en individuell start gjorde opplevelsen enda større.
- Denne medaljen betyr veldig mye. Det er jo noe du drømmer om siden du er liten, det å ta individuell medalje. Når du attpåtil gjør det på en individuell start som jeg har slitt med, jeg har jo blitt kalt en fellesstart-løper, så betyr det mye for meg personlig. Det er noe jeg har jobba steinhardt med, sier Dyrhaug.
Han følte han var med i toppen hele veien, men det var først da han fikk sekunderinger midtveis i løpet det virkelig gikk opp for ham at det kunne gå.
- Jeg følte ganske tidlig at det kunne være et medaljeløp. Jeg var nummer to etter 1,5 kilometer og hadde startnummer 66. Jeg følte jeg var med i den kampen hele tida. Da jeg hørte på sekunderingene midtveis at jeg lå likt med Bessmertnykh så gikk det en kule varmt for meg. Da fant jeg noen krefter som lå langt nedi kjelleren, smiler han.
I mål var han 10.5 sekunder foran russeren. Didrik Tønseth fulgte på plassen bak.
- Jeg er vanvittig glad for at Niklas tar den bronsen. Det er ikke noe som kunne gledet meg mer. Når først pallen skulle ryke for meg, så røk den for han. Det gjør det jæklig mye lettere, sier Tønseth til Dagbladet.