Manchester United-Southampton 3-2 (2-1)
JOSE MOURINHO ER den første Manchester United-manageren som vinner et trofe i sin første sesong på Old Trafford og den tredje manageren som vinner ligacupen for fjerde gang. The Special One vet sikkert å gjøre et nummer ut av det også, det er tross alt hans 24. trofé i karrieren. Men når historien fra Wembley Stadium 26. februar 2017 skrives i perspektiv og med uhildet ærlighet har ikke Manchester Uniteds femte ligacuptriumf så veldig mye med portugiseren å gjøre.
I en kamp Jose Mourinhos mannskap var nest best i det meste handler dette trofeet utelukkende om Zlatan Ibrahimovich .
FOR NOEN UKER siden, etter Dele Allis gode høst og enorme romjul og start på det nye året, initierte jeg et veddemål som går på at Tottenhams 20-åring blir Årets Spiller i England. Det var dumt. Basert på det Zlatan Ibrahimovich har gjort og fortsetter å gjøre for Manchester United var det i alle sammenhenger ett hundre prosent idiotisk. For når spillere og journalister skal sette seg ned og skaffe et navn til de to trofeene som bære tittelen Player Of The Year en gang i mai synes det allerede gitt at navnet er Zlatan Ibrahimovich.
Med all mulig respekt for Diego Costa, Eden Hazard, N’Golo Kante, Alexis Sanchez pluss min mann Dele Alli – det skal bli vanskelig, om ikke umulig, å komme utenom Zlatan.
DA ZLATAN IBRAHIMOVICH kom til Manchester United og Premier League som 34-åring var det flere som grein på nesa og brukte manglende tempo og en etter hvert anstendig alder mot det svenske unikumet. Nå, etter 26 scoringer i alle turneringer 2016/2017, best av samlige spillere i Premier League, er det fysikken, psyken og teften hans det snakkes om. Og med den pallen av ekstremferdigheter trenger ikke Zlatan fly som ei harabikkje i bakrom eller bredt i banen, det holder at han er Zlatan.
Hvilket betyr at han er der han skal være når han må være der.
Og at han bruker det han har.
HADDE FOTBALL VÆRT et rettferdig spill ville Manolo Gabbiadinis første scoring tatt Southampton til 1-0 før Zlatan skjøt United i front denne finalekvelden. Hadde fotball vært et rettferdig spill basert på spillemessig overtak og overtall i store målsjanser ville Southampton ha vunnet klubbens andre trofé lenge før Zlatan Ibrahimovich vant det for United. Så mye bedre var taperne på Wembley. Men fotball er ikke alltid rettferdig, og når det ikke er det er det ofte et spill for de store spillerne.
Zlatan Ibrahimovich er en sånn spiller.
35 år gammel, og spiss (!), faktisk ennå en av de største.
ZLATANS 1-0 VAR et frispark han dundret i mål fra distanse med sedvanlig selvtillitt og arroganse. Kratftskytter Paul Pogba sto der og hadde lyst på muligheten sjøl. Zlatan ofret ikke franskmannen et blikk før han hamret ballen i mål. Og da Manchester United etter rundt 80 minutter så ut til å ha klart å ri av Southamptons stormløp ned langs kantene, og etter hvert også fått bedre kontroll på defensive dødballer, var det tid for en siste innsats på topp.
En siste Zlatan.
BRA OFFENSIVT TRØKK, en god gjenvinning og et godt innlegg var det svensken trengte fra laget. Posisjonen midt foran mål er jo hans i stunder som disse. Og da ballen traff panna hans var det ikke finesse det handlet om, bare kraft.
Ballen skulle inn.
Og inn gikk den.
FOR MANCHESTER UNITED er ligacupen tredjevalget av engelske trofeer, fjerdevalget om du tar med den europeiske muligheten. De feiret som om Zlatan hadde gitt dem Premier League. Hvilket forteller at alle seirer er viktige, at alle triumfer teller i det store regnskapet og at ligacupen 2017, fordi sesongen har vært som den har vært, akkurat nå er ekstra viktig. For det forsvant en bør med denne pokalen, med 3-2 over Southampton er det plutselig litt lettere å være Jose Mourinho og Manchester United.
Hva Zlatan Ibrahimovich angår er det alltid lett.
Han er jo Zlatan.