KOMMENTAR: Onsdag 28. juni ville den sicilianske dikteren Luigi Pirandello fylt 150 år, hadde han bare fått leve. Han fikk Nobelprisen i 1934, særlig for sine to mesterverk «Seks personer søker en forfatter» og «Henrik IV». Disse teaterstykkene spilles stadig rundt i verden – også i Norge.
Hans fremste roman er «En, ingen, hundretusen» fra 1926. Den er en skarp analyse av identitetstap og rolleforvirring, temaer modernistene jobbet med også på den tiden.
Er du én, er du ingen eller er du alle de hundretusen varianter verden oppfatter deg som? Romanen må snart komme på norsk – den er like moderne, frisk og freidig 90 år etter.
Pirandellos forhold til fascismen ble en kilde til mye polemikk. Han meldte seg tidlig inn i Mussolinis parti, kanskje av ren opportunisme. Det trengs jo penger for å drive teater. Men han siteres på at når ingen andre har fått til å styre dette landet, Italia, så får vi i det minste gi Mussolini en sjanse. Sicilianeren Pirandello var godt kjent med offentlig vanstyre og mafiaens renker.
Det påfallende er hvordan han etter krigen ikke ble så belastet av fascistrelasjonene sine som hans kolleger D’Annunzio og Marinetti. Tvert om ble han omfavnet av intellektuelle på venstresida.
Pirandellos temaer om kommunikasjonens omskiftelighet og de menneskelige identitetenes skjøre forankring, er jo ikke typisk fascistiske, slik Marinettis fanatiske futurisme eller D’Annunzios idealiserende svada om blod og offer er det.
Eller er Pirandellos modernisme det på en annen måte? Når han viser hvordan den enkeltes identitet er en illusjon, passer jo det som hånd i hanske til fascismens idé om at enkeltmennesket viskes ut og slukes av massens helhet. Og det passer jo like godt inn i Stalins kollektivisme.
Min Pirandello-favoritt er «Henrik IV» – et teaterstykke som behandler galskap og identitetsproblematikk ved hjelp av en snedig forvekslingskomedie med mange nivåer. Hovedpersonen har etter et fall fra hesten blitt gal og begynt å tro at han er Henrik IV – keiseren som i januar 1076 måtte gå til Canossa for å søke fred med paven. Paven da var Gregor 7, den tyske ex-munken Hildebrand. Fra denne konflikten har vi uttrykket Canossagang. Keiseren måtte stå tre døgn ute i sprengkulda i Matilde av Canossas borggård, før han fikk møte Gregor.
Stykkets hovedperson tror hans rival er denne paven og at kona er Matilde. Det er investitur-striden mellom keiser og pave som ligger bak, en storpolitisk identitets- og rollekonflikt. Over ligger et moderne drama. Personene har nemlig lekt at de var disse middelalderfigurene på en fest da ulykken skjedde og Henrik falt av hesten.
Så ligger det noe annet bak, noe langt mer menneskelig. Hovedpersonen er ikke gal. Han har valgt å spille gal fordi det er eneste måte å redde situasjonen på.
Mot slutten avslører han at det hele var spill, men etter å ha stukket ned rivalen, må han vende tilbake til den fiktive galskapen. Rollen vinner over mannen – Pirandellos yndlingstema.