bilindustrien

Søndagens merkverdige valg i Venezuela på grunnlovgivende forsamling er et forkledd statskupp fra president Nicolás Maduro. Presidenten ble demokratisk valgt i 2013. Han er arvtakeren etter avdøde Hugo Chávez som leder for den «bolivarianske revolusjonen». Men nå har han altså funnet det mest tjenelig å skrive ny grunnlov for å holde på makta og da avskaffe den grunnloven som er arven etter Chávez. Derfor har vi sett en splittelse blant «chavistene».

Maduro utlyste valget til grunnlovgivende forsamling for å kvitte seg med Nasjonalforsamlinga, som ble demokratisk valgt i desember 2015. I det valget vant hans motstandere, som nå sitter med et klart flertall av setene. Dette flertallet, samlet i Bordet for Demokratisk Enhet (MUD), har den politiske opposisjonen mot Maduro brukt til å forsøke å avsette presidenten og ellers forsøke å stanse hans politikk. Maduro har svart med å gå til politisk krig mot Nasjonalforsamlinga med alle tenkelige knep. I mars fikk han Høyesterett, som han har fylt med trofaste støttespillere, til å tilta seg lovgivende makt, på bekostning av de folkevalgte. Riksadvokat Luisa Ortega Díaz, et tidligere trofast tilhenger av Chávez, nølte ikke med å kalle det et statskupp. Høyesterett måtte etterpå gå tilbake på vedtaket, men avsatte riksadvokaten.

Opposisjonen, med sitt parlamentariske flertall, har svart med store demonstrasjoner i gatene over hele landet. Det har endt i sammenstøt med politi, soldater og væpnede tilhengere av Maduro. Fra april til nå har minst 120 mennesker mistet livet. På uavhengighetsdagen 5. juli stormet ei gruppe væpnede tilhengere av Maduro inn i Nasjonalforsamlinga, julte opp fem av de folkevalgte og sju ansatte og holdt 300 parlamentarikere, journalister og ansatte som gisler i noen timer.

Valget til grunnovgivende forsamling søndag er det blodigste noensinne. Minst et dusin mennesker har omkommet fra lørdag kveld til søndag kveld.

Venezuela har nå grunnlovgivende forsamling side om side med Nasjonalforsamlinga. Maduro akter visstnok å gjøre Nasjonalforsamlinga husløs og la de nyvalgte både flytte inn og overta den lovgivende makta i landet samtidig. Det åpner for videre institusjonell borgerkrig, som lett kan spre seg til gatene og til og med åpne for militær inngripen.

Søndagens valg var ikke demokratisk. En tredel av de 545 er valgt av «sosiale grupper», som fagforeninger, pensjonister, studenter og andre, hvor Maduros tilhengere har makta. De øvrige medlemmene er valgt i valgkretser som ble trukket opp for å hjelpe Maduro. Opposisjonen oppfordret til valgskulk.

- Dette er den største valgseieren i revolusjonens 18 år lange historie, sa Maduro i en tale til tilhengere i hovedstaden Caracas.

Presidenten i det nasjonale valgrådet, Tibisay Lucena, som står på Maduros side, kalte deltakelsen for «ekstraordinær». Offisielt deltok 8,1 millioner som er 41,53 prosent av velgerne. Under valget i 2015 snakket Lucena om en «veldig høy» valgdeltakelse. Da var den på 74,17 prosent. Men om de offisielle tallene for deltakelsen stemmer, så gikk flere til urnene søndag enn de 7,1 millioner som deltok da opposisjonen to uker før holdt uoffisiell folkeavstemning om ja eller nei til ny grunnlov.

Det viktigste er: Dette valget splitter, om mulig, Venezuela enda mer enn før. En grunnlov skal samle landet og de ulike politiske kreftene om felles spilleregler, om institusjonelle forlik og ikke om politisk innhold. Med dette knepet har Maduro til og med splittet sine egne rekker. I bunnløs krise på alle hold – politisk, økonomisk, sosialt og ordensmessig – er det ikke ny grunnlov landet trenger.

Politisk «samboerskap» mellom en president og et parlamentarisk flertall fra stridende politiske familier har vist seg fullt mulig i flere land så lenge begge parter følger grunnlovens spilleregler og sedvane. Spanias tidligere statsminister, José Luis Rodríguez Zapatero, og flere andre har forsøk å mekle og lære bort dette, men til ingen nytte.

Dette valget skal ifølge Maduro skape fred og samle landet. Enten er han politisk dum eller så farer han med løgn. Dette er et steg mot å innføre et diktatur. Det skal være valg av president i oktober neste år, som Maduro står i fare for å tape. Han prøver det som i spansk språk kalles «flukt framover». Vi vet ennå ikke hva slags krumspring som er i vente. Men den grunnlovgivende forsamlinga mangler demokratisk eller folkelig legitimitet. Derfor er dette knepet fånyttes, og Maduro har bare lurt seg og sine. Valget søndag anerkjennes ikke av andre demokratiske land. Med sitt autoritære naturtalent trengte ikke Chávez ty til de knepene som hans elev Maduro, etter fattig evne, nå prøver.

I Venezuela er ikke politikken det muliges kunst, men kampen om alt eller intet.