BARE 22 år gammel er Henrik Kristoffersen allerede en av tidenes beste norske skiløpere. I et vinterland med et nasjonalt selvbilde bygget opp på store skiøyeblikk, er det i seg selv en unik posisjon for en ung mann. Som et nasjonalt skiidol kan du på mange vis ha det bra resten av livet.
Den muligheten er ikke på spill i den rettslige konflikten Henrik har gående med Norges Skiforbund. Hvem som eier markedsrettighetene til en reklameplass på en hjelm eller et hodeplagg, er en prinsippsak. Det er mulig å skjønne at en sportsstjerne som har begynt å tjene mange millioner på skiferdighetene sine, har lyst til å hente inn enda flere. Blant et par andre rike norske skiløpere, er det ikke bare å avfeie den lysten som grådighet.
Om Henrik Kristoffersen velger å utfordre Skiforbundet videre på tross av det foreløpige nederlaget i retten i fjor høst, er dette derfor en konflikt til å løse uansett hvem som rent rettslig måtte vinne.
Men så lett er det dessverre ikke for Henrik i konflikten med resten av alpingutta.
DER har det meste forlengst rotet seg til for 22-åringen i misforståelser og dårlige dager, og sjansen for gevinst er minimal:
- Han kan ikke vinne fram internt i alpinmiljøet ved å få igjennom alle personlige krav.
Blant gutta hjelper det ingen ting om den rettslige tvisten i samfunnet utenfor ender med seier til familien Kristoffersen.
For dette er ikke først og fremst en sak om Red Bull-avtalen og prinsipper. Den gjelder personlige forhold som ikke avgjøres i rettssalen. Bare ved å skvære opp på en troverdig måte for det som måtte ha skjedd.
Da har de fleste som er glad i idretten sin, ikke lenger så mye igjen å slåss for.
HENRIK er ikke som de fleste. Det skal han absolutt ha lov til. Det er fortsatt raus plass for annerledeshet på guttas alpinlandslag, i hvert fall så lenge de felles daglige jobbene fortsatt blir gjort.
Forsoningen krever nok en unnskyldning, men sett utenfra er det en liten innsats med en stor premie for gruppas yngstemann. Det er ok å unne seg en hverdag på det norske landslaget i ti, femten år framover uten de personlige konfliktene som er virvlet opp de siste vinterne.
Her går det an med forskjellige forklaringer på hvorfor det er blitt så turbulent, men de dumme hendelsene er der uansett. Lagkamerater som blir pratet ned og støtteapparat som er blitt skjelt ut. Ikke hver dag, men ofte nok til at dette mer og mer har sett ut som Henrik Kristoffersen mot røkla.
Det er feigt parti, men det feigeste er likevel å ikke ta opp konflikten.
RESTEN av løperne syntes nok at ledelsen i Skiforbundet reagerte seint på Henriks høylydte frustrasjon da unggutten var som mest fortvilet rundt rettssaken før jul i fjor. Dengang ble det mer juss, økonomi og skipolitisk strategi enn den ærligheten som ofte er nødvendig for å ta vare på hverandre.
Derfor fikk konflikten fortsette gjennom sesongen, før det nylig bråstoppet med det tydelige ønsket fra gruppa om at også Henrik må innordne seg den norske alpinhverdagens regler.
SÅNT kan oppleves som en røff beskjed også for en 22-åring som forsikrer at han trives like bra i sitt eget treningsselskap. For om Henrik kan trene for seg selv i sommer, kan han i lengden definitivt ikke konkurrere alene. I bakkene er han like avhengig av støtte som alle andre, og de andre avhengige av ham.
Det er denne avhengigheten som har skapt det enestående flotte norske landslaget. Tidvis har gjengen framstått som et alpint paradis. Nå er paradiset tapt, men utfordringen til å kjenne igjen for de fleste av oss.
Alpinistene må klare å leve sammen.
Det gjelder også Henrik Kristoffersen.
