Første gang jeg fikk urinveisinfeksjon, skjønte jeg ingenting. Fra jeg var liten var jeg blitt advart mot å sitte på kaldt underlag, men jeg måtte oppleve selv at det er mest vanlig å få det etter samleie, og at dem som rammes ofte får det mange, mange ganger. Ingen snakket om det før jeg spurte.
Derfor ble jeg veldig glad, på vegne av verden, og særlig kvinnene i den, da det ble et tema i den nylig avsluttede TV-serien «Girls».
Serieskaper Lena Dunham, i rollen som Hanna Horvath, snakket um «UTI» (urinary tract infection) som om det var forkjølelse. Ingen big deal, og ganske vanlig. Den kjekke legen i serien spør til og med om hun har tisset etter samleie (funker ikke alltid likevel, men hjelper).
«Girls» har som få andre serier promotert den vanlige kvinnekroppen». Det føltes nesten som et sjokk å se en kvinne med litt over anbefalt BMI ha sex på TV. På en tidvis klønete og mislykket måte. Og tidvis bare gøy og rart og fint. Det var så vanlig. Så gjenkjennelig.
Lena Dunham har blitt kritisert for at rollefiguren Hannah er så mye naken «uten god grunn». Men problemet er egentlig det motsatte. Det er for LITE naturlig nakenhet i alt annet vi ser. I en tid der det er blitt vanlig å unngå fellesdusjer, føles det faktisk viktig å se naturlige kropper ETT sted.
Hannah var også notorisk dårlig til å kle seg etter kroppsfasongen, hun brukte korte topper, uformelige kjoler og stramme shortser, som framkaller ekkoet fra tenåra , «burde HUN egentlig gå i det der?» . Og hun viste kjønnshår på TV. En helt vanlig ufrisert busk. Hurra for det.
Påvirking fra reklame gjør sikkert noe, men det er tv-serie-karakterer man virkelig speiler seg i. Plutselig klipper man seg som Rachel i «Friends», snakker om sex som Samantha i «Sex og singelliv» eller bestiller Cosmopolitan i baren.
Vis mer
Det er ikke bare kroppene i «Girls» som er vanlige og feilbarlige, men også personlighetene. Venninnene har en haug med egenskaper som er et stykke unna det tradisjonelt kvinnelige idealet om godhet, selvoppofring og ydmykhet. I stedet er de egoistiske og bortskjemte, og har som regel et selvbilde som åpenbart ikke stemmer med virkeligheten. Marnies konkurranse om å være «verdens beste venn» er mer aggressiv enn oppofrende. Også dette er befriende, all den tid «å være en god venn» (som for all del er en bra ting) tidvis er en slags sekulær religion for kvinner. Og iblant må man faktisk bare akseptere at man ikke kan bli likt i alle situasjoner.
En annen får skrive dypere om de åpenbare kunstneriske kvalitetene ved serien, men når det gjelder normer i kulturen, teller serier som dette.
I likhet med Skam, føles Girls som et før og etter. Ikke fordi alle alltid MÅ vise fram alt som kan være skamfullt og uperfekt, men fordi det løsner på tøylene som drar i oss.
