I går fisket jeg fram mobilen i sofaen, og snikgooglet meg fram til forklaringen på skallebank. Det var noe galt med hjernehinnene mine ble jeg fortalt. De hadde nemlig bestemt seg for å gnisse seg mot hverandre i en desperat kamp om veska og saltene i cerebrospinalvæsken. Au.
Ja, det knaket, knirket og spraket litt ekstra i det midlertidig fremmede legeme jeg så ned på, men idet tankene forsiktig og bedagelig fant veien tilbake til kveldene som ble tilbrakt foran en lang rekke store og små musikkscener i hjertet av Oslo i forrige uke, var det på alle måter en lystbetont kognitiv og kroppslig begrensing. Jeg vil gå så langt som å si at det var en flatt ut takknemlig tilværelse.
For sjeldent, egentlig aldri, kan musikkglade og vintersultne folk spise seg mer stappmett på nordisk musikktalent enn når By:larm serverer 200 retter på tre dager. Ingen nevnt, ingen glemt sies det, men øynene dirret til Sigrid, danseføttene snodde seg til Olefonken, hip-hop-nakken rykket til Store P og storgliset tok over ansiktet da Lüt etter beste punkevne forsøkte å rive ned den brått hedenske Kulturkirken Jakob.
De aller beste øyeblikkene er selvfølgelig konsertene hvor du opplever artister du aldri har hørt om, men som du framover ikke vil klare deg uten. Det var flere av dem. Det tok mange år før By:larm fant sin faste plass i Oslo, men tida i «trygge» rammer er brukt godt. For det er en uunngåelig sannhet at den 20 år gamle festivalen nå har vokst seg inn i et toneangivende og internasjonalt format. Det skjer ikke uten innsats.
Her fra sofaen ønsker jeg ikke å forverre omstendighetene ved å ta av hatten og bøye meg i støvet, men liggende applaus og honnør sendes til alle By:larm-ildsjeler. Takk til artistene, takk til de frivillige, takk til lyd- og lysmenn, takk til blide festivalgjengere, takk til ildsjelene, logistikkmestere, bookere, koordinatorer. Særlig takk rettes til kulturmagnat og festivalsjef Erlend Mogård-Larsen for utrettelig innsats i to tiår. Takk for meg, By:larm, og takk for opplevelsen. Nå er jeg mett.
Vis mer