Det er bare utrolig trist. Jonas Dahlbergs vinnerforslag til 22. juli-minnesmerke på Sørbråten, «Memory Wound», var så vakkert, så verdig, så potensielt viktig for den kollektive sårhelingen, at det uten tvil ville blitt et nasjonalt samlingssted.
Det skulle stått klart 22. juli i år.
Nå blir det aldri noe av, forkastet av kommunalminister Jan Tore Sanner i forrige uke.
I stedet har Statsbygg fått i oppdrag å lage noe på Utøyakaia. Kanskje et «rom hvor man kan gå inn og ta seg en stille stund», for å sitere det kommunikasjonsdirektør Hege Njaa Aschim sa til Dagbladet i forrige uke.
«Vi ønsker at minnestedet ved Utøyakaia skal framstå som verdig og lavmælt», sa kommunalministeren i pressemeldingen som fulgte.
Kanskje dette «rommet» til og med skal inneholde en statue.
Så mye for troen på kunstens helende og samlende kraft.
Så mye for et nasjonalt minnested.
Denne uka presenterte Aftenposten et annet Dahlberg-verk, eller nærmere bestemt to Dahlberg-verk, som også har gått med i dragsuget: Det permanente og det midlertidige minnestedet i regjeringskvartalet.
Igjen har to vakre verk, skapt for å få folk til å tenke over hva som skjedde, hva som var konsekvensene av det som skjedde, menneskenes forhold til seg selv og hverandre, blitt kasta i bøtta med en heller veik og vag begrunnelse om at minnestedene henger sammen.
Igjen bruker Sanner ordene «verdig og lavmælt» om hva som blir erstatningen, liksom som en kontrast til Dahlbergs prisvinnende kunstverk. Og han fortsetter i pressemeldingen fra departementet: «Det har vært en lang prosess og mye debatt om de nasjonale minnestedene. Nå vil jeg oppfordre alle til å bidra til en verdig avslutning på debatten og at vi får på plass nasjonale minnesteder hvor vi kan sørge, savne og samles om de verdiene som ble angrepet 22. juli 2011».
Med andre ord: Sanner vil aller helst legge lokk på den debatten.
Det er umulig å ikke la seg provosere av denne tilnærmingen. I stedet for et oppsiktsvekkende minnested som kan samle unge og gamle, som maner til ettertanke gjennom sitt kunstneriske uttrykk, som er en verdig belysning av det største kollektivet traumet i norsk historie etter krigen, blir vi altså avspist med et «rom». I stedet for den store åpne flaten foran regjeringskvartalet med navnet på alle de 5.2 millioner menneskene som bodde i Norge 22. juli 2011, må vi ta til takke med noe udefinerbart «verdig og lavmælt». Store, viktige kunstverk er tilsynelatende til bry.
Alt dette betyr at de eneste minnesmerkene over 22. juli vi har nå, og som vi kommer til ha de neste årene, er Nico Widerbergs anonymt finansierte statuer, stuet bort i 53 veikryss over hele Norge.
Oslo har ingenting.
Det er en skandale.
Og det er ingen grunn til å være lavmælt eller verdig når man sier ifra om det.
