DU husker helt sikkert at det var mye bråk i mediene for ett år siden etter at den norske OL-troppen kom tilbake fra sommerlekene i Rio med bare fire bronsemedaljer:
- Typisk norsk å være middelmådig?, spurte en kommentator infamt, og glemte muligens at Norge noen uker før hadde vært helt i toppen på rangeringen til «Greatest Sporting Nation», den oversikten utenlandske eksperter bruker for å gi et mest mulig korrekt bilde av hvilke land som gjør det best i idrett.
Fullt så opptatt av virkeligheten var kritikerne ikke, og så var det i gang:
- Olympiatoppen var avleggs, toppidrettssjef Tore Øvrebø for veik og det meste i den lokalt baserte demokratiske norske idrettsmodellen ganske så stusslig.
Ett av kravene til endring var å finne «den nådeløse lederstjernen som trengs for å optimalisere spissingen av Norges fremste utøvere».
Etter enda ett år med glitrende norske resultater i ulike idretter, framstår ikke dette forslaget om å overgi all makt til en slags sportsdiktator spesielt smart.
Det gjør for øvrig aldri krav om «nådeløs ledelse». Folk som skal leke, kan i hvert fall ikke bli styrt på en sånn måte.
Seinest denne uka hørte vi jo hvordan Karsten Warholm og trener Leif Olav Alnes hadde hygget og ledd seg gjennom alle treningstimene sine fram mot det historiske norske VM-gullet.
Dagbladet Pluss
SÅ var da heller ikke denne kritikken mot den norske toppidretten utpreget klok. Den var derimot så unyansert og urettferdig som kritikk gjerne er når målet ikke nødvendigvis er å løse det problemet du sier du er opptatt av.
Derfor husker du garantert ikke at en ekstern evalueringskommisjon i mars leverte en rapport om den samme norske innsatsen i Rio-OL som ble slaktet et halvår før. De uavhengige granskerne fant ingen skandale, og konkluderte med at Olympiatoppen; gitt de rammene norsk toppidrett nå har, stort sett hadde gjort det meste som kunne gjøres for å få flest mulige medaljer.
Denne frikjennende rapporten ble riktignok omtalt i de mest kritiske mediene, men slett ikke fulgt opp på samme ivrige vis som angrepene året før.
Det passet jo ikke formålet om å få kastet ledelsen av norsk idrett.
AKKURAT det lyder kjente. Sist vinter ble også rapporten fra den uavhengige internasjonale kommisjonen som totalt frikjente norsk langrenn for å ha astmamedisinert friske utøvere, forsøkt bortforklart. Heller ikke den stemte med det bildet av norsk langrenn som mediene ivrig og ukritisk hadde formidlet.
Denne alternative virkelighetsforståelsen endte med at nesten ingen norske medier omtalte det møtet under Lahti-VM der nesten samtlige internasjonale langrennsleger bestemte seg for å satse videre på den norske behandlingen av skiløpernes yrkesrelaterte luftveisproblemer.
KARSTEN WARHOLMS gullmedalje har i alle medier fått mer enn nok av omtale, og hans lojale, hardt arbeidende trener Leif Olav Alnes masse fortjent ros. Samtidig er det ingen av fjorårets kritikerne som har vært ærlige nok til å dra linjene bare ett år tilbake, og formidlet noen ettertanker om hvordan det som visstnok var så håpløst i 2016 har vist seg å være strålende i 2017.
Var det kanskje fordi det aldri har vært dårlig?
For den dyktige, rutinerte sprinttrener Alnes har jo de siste ti årene vært Olympiatoppens mann. Der er han en av fagressursene for kraft og styrke med et særlig blikk mot den friidretten han alltid har levd og åndet for.
Sånn er en av de flotteste prestasjonene i norsk idretts historie blitt løftet fram av den felles elitesatsingen. Selvsagt er det Karsten selv som har gjort det meste av jobben, men her har det støttende systemet fungert. Akkurat som det fungerte for Marit Bjørgen, Martin Johnsrud Sundby og de fleste andre av de aller beste.
Tanken om en samlet norsk elitesatsing basert på det lokale klubbarbeidet holder altså fortsatt til å gi imponerende mye internasjonal suksess. I hvert fall hvis utøverne og det enkelte idrettsmiljøet først selv legger ned det arbeidet som alltid må gjøres før det er noen vits å snakke om toppidrett.
DET er ellers flust av etiske og sportslige utfordringer for Olympiatoppen, og vi som står utenfor skal hele tida se kritisk på hvordan idrettslederne løser dem.
Selv mener toppidrettsledelsen at Norge ikke kan forvente like mye suksess om ikke det blir bygget et nytt nasjonalt treningssenter; det såkalte «Campus Sognsvann», samtidig som staten overtar ansvaret for å lønne flere utøvere i de idrettene som ikke har noen kommersiell kraft.
Det første er helt sentralt. Den gode tanken om å nyttiggjøre all felles kunnskap om trening er avhengig av helt andre rammer enn dagens beskjedne bygg i Oslo og de sju andre regionale kompetansesentrene rundt omkring i landet. Men så får det være opp til fellesskapet å avgjøre hvor mange VM -og OL-medaljer det egentlig er noen grunn til å betale for.
FORELØPIG får vi igjen mye mer enn det vi betaler. Den norske organiseringen både av bredde -og toppidrett er en sjelden internasjonal suksess selv om Karsten Warholm ganske sikkert forblir en av få norsk verdensmestere i friidrett.
Som et lite vinterland må vi fortsatt velge våre idretter. Så får vi møte den nådeløse kritikken med kunnskap og resultater, før vi gjør som Karsten Warholm og treneren hans.
Og bare ler de tåpeligste kritikerne bort.
