De oppnådde en pussig posisjon, den bergenske raptrioen A-laget. Det store gjennombruddet som mange nærmest forventet seg, både norske rapfans og oss i musikkpressen, kom liksom aldri. Allikevel gjorde de kraftig nok avtrykk i popkulturen til å kunne bli parodiert på riksdekkende (ungdoms)-TV. Jeg vet ikke om «i ettertid» er riktig begrep her, i og med at gruppen vel aldri har blitt offisielt oppløst. Og det ville vært en svært gledelig, men ikke enorm overraskelse om de plutselig stakk hodet frem kollektivt igjen. Men la oss si «i kjølvannet» da, for i kjølvannet av A-Laget har i hvert fall front/bakmann Store P som soloartist blitt landets mest tilbaketrukne rapstjerne. Med Spellemannspris i bagasjen for debutalbumet, og mens vi venter på oppfølgeren «Rommet» er han i disse dager ute på sommerfestivalrunden.
Så de har definitivt satt avtrykk, kanskje i større grad enn antatt «større» norske rapgrupper. kommersielt sett. Mangelen på et offisielt album betyr heller ikke særlig mye i vår (post-)mixtape-tidsalder. Men det er jo likevel merkelig at de aldri engang fikk … den der ene, definitive låta. «Funksjonshemmet» var i nærheten, med et refreng som satt seg lett skamfullt fast (i tilfelle det slapp ut på upassende tispunkter). Men fra det bakspeilet jeg altså her betrakter A-Laget fra, er det en helt annen låt som jeg med forbausende jevne mellomrom tar meg selv i å rapnynne på. Jada, den fikk litt radiospilling, den også. Men «Flyplass» har en tredjedel av avspillingene til «Funksjonshemmet» på YouTube, for eksempel. Så det er vel innafor å kalle den en smule oversett. Og siden det er nettopp i situasjonen låten beskriver, altså ventende på en flyplass, jeg selv oftest får låten på hjernen, og siden vi står på trappen til fellesferie med alt som det innebærer av diverse flyplassøyeblikk, er det vel høysesong for å plukke den frem akkurat nå.
Skjønt, det er en viss tvetydighet rundt eksakt hva låten egentlig skildrer. La oss ta en titt på refrenget, sunget og formodentlig også skrevet av Sturle Kvileval fra Fjorden, Baby! (I beste U2/Kendrick Lamar-stil er hele bandet kreditert, og vi hører også noe bass og gitar i lydbildet som muligens rettferdiggjør dette, men i god A-Laget-tradisjon er den tilgjengelige krediteringen for låten meget sparsom og mangelfull)
I mitt vindu på en flyplass
Eg flipper alltid når du ser på meg
I mitt vindu på en flyplass
Eg flipper alltid når du lar det skje
Oh yeah, oh yeah
Hva skal dette bety? Hvilket vindu? Hvem er det som ser på Sturle og hvorfor flipper han? Vel, teksten er nærmest å gi noen mening om du betrakter Kvilekval som et slags gresk kor for seg selv. Om linje to (når noen ser på ham) og linje fire (når han flipper når noen lar det skje) er en slags fri assosiasjons-svar på den repeterte linja om et vindu på et flyplass (som også har et ganske bredt tolkningsrom, øynene er for eksempel sjelens vindu, som det heter). Dette høres kanskje ut som komplisert og kryptisk for de som først og fremst har forhold til raplyrikkens ofte konkrete form, men er vanlige grep i rockelyrikk. Og her er vi inne på noe som kjennes sentralt, og viktig å påpeke. For det har vært snakket en del om hvordan A-Laget og deres kolleger i Bergens-kollektivet NMG/G-Huset valset frem ny grunn som en profilert norsk rapgruppe som for alvor introduserte tekstmessige og flowmessige grep fra andre amerikanske rapscener enn øst- og vestkyst.
Men en annen viktig ting å huske på er at G-Huset i tillegg til rappere som Lars Vaular, A-Laget og Jonas V, også rommet og rommer mer eller mindre tradisjonelle rockeband som Fjorden, Baby! og John Olav Nilsen og hans gjeng. John Olav Nilsen er et interessant eksempel, i og med at han opprinnelig var med i rapkollektivet Freakshow, en sentral forgjenger til hele NMG. Mens Sturle Kvilekval selv for bare en uke siden slapp en mildt sagt underlig og svært rapaktig låt/video under artistnavnet Wanglade$h, sammen med NMG-produsent Hkon. Disse gutta er med andre ord fra et miljø hvor man i lang tid har jobbet med rockelyrikk og rapprosa (grovt skissert) om hverandre. Nettopp det å være komfortabel med begge former, er noe som kjennetegner dagens generasjon av unge låtskrivere. Her er A-Laget og kompani å regne som en slags foregangsmenn i norsk sammenheng. En fordel med å jobbe med et «rockerefreng» som det Kvilekval leverer på «Flyplass», er nettopp dette utvidede tolkningsrommet, nettopp i en rapgruppesammenheng.
Eg vil bare finne min vei
I en klassisk rapgruppe som A-Laget, med tre distinkte personligheter som alle skriver sine egne vers rundt et løst konsept og/eller refreng, blir nemlig «Flyplass» en effektiv demonstrasjon av såvel individualisme som lagarbeid. Først ut er kryptikeren Store P, med sine tvetydig trippelbunnede linjer, men allikevel med en rekke stedsangivelser; Han vil holde seg tørr i hjembyens regn, ber sjåføren (på vei til flyplassen?) om å lukke døren fordi to i bilen er litt snufsete (det er et åpent spørsmål om det er forkjølelse, slik det sies til sjåføren, eller om det egentlig er helt andre ting som har fucket med nesekanalene). Hvor har han vært? Hva har han gjort? I hvert fall nok til å svette nervøst, på vei mot å lande. Han vil hjem snart, så vi antar at bilen er på vei mot nettopp den nevnte «Flyplassen».
Hei koman då
Vær litt gem
Eg e på tur
Må komme meg hem
Det sentrale mellomleddet er som vanlig i A-Laget-sammenheng Vågard (Unstad), en slags pasningsdyktig midtbanespiller. Som setter opp situasjonen, tegner et klarere bilde på vei mot scanneren i sikkerhetskontrollen. På andre siden av kontrollen venter han som alltid har vært nr 1, ung og pen: rapnorges mest energiske hypemann, Girson (Dias). Det er såklart ham vi møter på andre siden av refrenget igjen, med et karakteristisk direkte og nedskåret vers, som for de som ennå ikke har tatt hintet, tydeliggjør den sentrale tematikken. Følelsen av å stå der utslitt og vente på en flyplass som «e helt for jævlig», den søte svia etter kvelden før. Ja, jeg sa den søte svia, uten å mikse opp metaforene.
Mann i natt gjorde eg alt
Føles faen ut som i natt tok eg alt
For «Flyplass » er en bittersøt sang, med trykk på søt. Den minner meg om et intervju jeg engang leste med den amerikanske vestkystrapperen DJ Quik, om tilblivelsen av en av raphistoriens feteste festlåter, «Tonite» (1991), om den direkte inspirasjonen bak låten. Om det å våkne utpå ettermiddagen, løpe rett på toalettet for å kaste opp, kaste litt kaldt vann i fjeset, summe seg et sekund. Og så, som dagens første egentlig bevisste tanke, si til seg selv «La oss gjøre dette igjen i kveld også!»