(procycling.no): Fredag starter Giro d’Italia feiringen av seg selv, under selve jubileumsutgaven – den 100. utgaven – av La Corsa Rosa.
Sykkelrittet er det sensuelle, vakre, utmattende, krevende og dramatiske versjonen blant de to brødrene: Tour de France og Vuelta a España.
Les også: Fjerner utforkonkurranse etter massivt press
Både giroen og touren står med fire dødsfall gjennom årenes løp. I grell kontrast med arrangørens forslag om å innføre en konkurranse som skulle kåre «Beste utforkjører» under årets utgave, har to av Giro d’Italias dødsulykker skjedd i utforkjøringer (det gjelder også Francisco Cepeda og Fabio Casartellis dødsulykker i touren).
Ekstra smakløst var utspillet etter at sykkelsporten allerede var i sorg etter Michele Scarponis brå bortgang etter å ha blitt kjørt ned av lastebil under trening den 22. april i år.
procycling.no har gravd i arkivene og sett nærmere på fire grufulle datoer i en ellers lyserosa Giro d’Italia-historie:
Orfeo Ponsin – tirsdag 20. mai, 1952:
Det skulle gå 35 utgaver før det første dødsfallet i Giro d’Italia-historien ble en realitet.
23 år gamle Orfeo Ponsin var i utgangspunktet ikke med i nettotroppen til Frejus-laget foran det første treukersrittet denne våren. Like før det rosa spetakkelet begynte ble han likevel utdelt startnummer 56 og tok plassen til Silvio Pedroni.
Ponsin var inne i sin andre proffesesong, og debuterte i giroen året i forveien. Den gang ble han tvunget av sykkelen i Trieste-Cortina, og velten på etappen mot Cortina d’Ampezzo ble det siste han gjorde under den utgaven.
Vis mer
Året etter omkom han i Madannoa di Bracciano, på vei ned utforkjøringen fra Merluzza, da forhjulet hans kom borti fortauskanten og han ble kastet over sykkelen. Ulykken skjedde i høy hastighet, noe Ponsin ikke var ukjent med som tidligere banesyklist, men han ble slynget i et tre, med hodet først, og utfallet ble fatalt.
Tre mil unna mål ble han erklært død på stedet av rittlegen.
Før avreisen til rittet proklamerte han til kjæresten hjemme:
- Dette året skal jeg fullføre giroen. Jeg skal være forsiktig fram mot Roma. Så skal jeg friste lykken og se om jeg kan få en etappeseier.
Nå vet vi at Ponsin aldri kom til den evige stad det året. ’52-giroen og etappen mellom Siena og Roma vil alltid knyttes til Porsin og hans forferdelige skjebne nedover Merluzza.
Juan Manuel Santisteban – fredag 21. mai, 1976:
Den spanske KAS-rytteren mistet kontroll over sykkelen i en høyresving under den første etappen av Giro d´Italia i 1976. Juan Manuel Santisteban veltet og hodet tok imot støtet fra autovernet.
Santisteban var en rutinert rytter med seks års erfaring fra proffeltet og en etappeseier fra Vuelta a Espana. Da ulykken inntraff skulle han hjelpe lagkamerat José Linares González tilbake i feltet etter en punktering omtrent midtveis på den 64 kilometer lange, kriteriumslignende etappen i Catania.
Santisteban snudde seg på sykkelen for å se hvor det ble av Linares og lagkompis Carlos Ocana på vei inn i høyresvingen. Som klassikerrytter var han kjent for sin kjørestyrke.
Ifølge El Pais skal en drikkeflaske på asfalten ha fått Santisteban i ubalanse. Han fikk skrens på sykkelen og krasjet inn i autovernet. Den første smellen gjorde at han pådro seg et brudd i armen, foten og i flere ribbein. Han ble deretter slynget ned i asfalten, med hodet først.
Støtet var dødelig og han ble offisielt erklært død før ambulansen nådde fram til sykehuset.
Makabert nok hadde arrangøren lagt opp til en todelt affære denne dagen, noe som gjorde at hovedfeltet var tvunget til å fullføre en åtte mil lang etappe mot Siracusa, den historiske hovedstaden på Sicilia, samme dag.
Vis mer
Dagen etter trykket blant annet Madrid-baserte Marca grufulle bilder av den livløse spanjolen liggende i en pøl av sitt eget blod. Ikke ulikt bildene av Fabio Casartelli fra Tour de France i 1995.
«Giroen åpnet med sorg for spansk idrettsutøver: Santisteban drept i velt», skrev avisen dagen derpå.
Rittsjef Vincenzo Torriani tok initiativ til en pengeinnsamling til Santistebans enke etter dødsulykken. Han ble gravlagt i Catania med 8.000 mennesker til stede i Catania før han dagen etter ble transportert hjem til Spania.
Emilio Ravasio
Mandag 12. mai, 1986 (ulykke), tirsdag 27. mai 1986 (død)
Også Emilio Ravasio var i gang med sin andre opptreden i Giro d´Italia da det gikk fryktelig galt. Og igjen – som med Santisteban – var åpningsetappen åsted for giroens tredje dødsulykke.
Det gjensto ti kilometer av den 140 kilometer lange etappen mellom Palermo og Sciacca, da 24 år gamle Ravasio er involvert i en velt.
Han får et hardt støt mot hodet i fallet, men kom seg opp på sykkelen igjen og greier faktisk å fullføre etappen denne nydelige solskinnsdagen i Sciacca.
Ravasio deltar på podieseremonien, snakker med laglegen og fleiper med lagkameratene syne. Tilsynelatende er han kvikk og like hel etter det ublide møtet med asfalten, men alt det er i ferd med å endre seg. På tross av at han har vært ved bevissthet hele veien, har Ravasio pådratt seg en hjerneskade.
Atala-Ofmega-rytteren kollapser i hotell-lobbyen den påfølgende dagen. Mens lagkameratene skal forberede seg på den 259 kilometer lange kraftprøven mot Catania, kjemper legene for å redde livet til Ravasio.
Den første kollapsen hjernetraumet utløser blir avverget. Han blir brakt til sykehuset i Sciacca – men sendes videre til Palmero i all hast. Her blir han operert for hodeskadene, men Emilio Ravasio skal aldri våkne opp igjen.
Han blir liggende i koma de neste 15 dagene. Dagen i forveien går Dag Erik Pedersen til topps på den flate etappen mot Erba.
Kort tid etter at Pedro Munoz vinner klatreetappen mot Foppolo kommer den grufulle beskjeden: Emilio Ravasio er død. Han ble 24 år gammel.
Giro d´Italia har krevd sitt tredje offer.
Wouter Weylandt, mandag 9. mai, 2011
Det var nervøst i hovedfeltet på vei nedover utforkjøringen fra Passo del Bocco på dag tre av Giro d´Italia dette året.
Med startnummer 108 på sykkelen, manøvrerte Wouter Weylandt seg nedover fjellsiden i en mindre gruppe i forkant av feltet.
Vis mer
Han mistet kontakt med rytterne rundt seg, og snudde seg på sykkelen for å se om det var andre ryttere bak seg han kunne vente på. Samtidig toucher enten pedalen eller den venstre siden av styret hans en liten betongkant langs siden av veien. Berøringen er nok til å kaste ham over til motsatt side av veibanen. Han smeller inn i fjellveggen med stor kraft.
Ambulansepersonell kommer umiddelbart til åstedet. Ved en glipp blir bilder av den 26 år gamle belgierens livløse ansikt kringkastet hjem til millioner av sjokkerte TV-seere.
- På tross av umiddelbar behandling, var det ingenting vi kunne gjøre. Han døde etter å ha pådratt seg et brudd på den fremre delen av kraniet. Vi ankom stedet 30 sekunder etter ulykken og forsøkte å gjenopplive ham de neste 40 minuttene.
På den tiden rakk også hovedfeltet å passere åstedet. Der satt blant andre Lars Petter Nordhaug:
- Jeg så ansiktet hans, og jeg så hodet hans. Det var ikke noe pent syn, og jeg skjønte at dette var veldig alvorlig. Det er noe av det styggeste jeg har sett, og der og da ville jeg bare gå av sykkelen og gi meg med syklingen for i dag, fortalte Nordhaug til NRK.
Hjemme i Belgia satt Weylandts gravide kjæreste Sophie. Leopard-Trek-rytteren skulle bli far for første gang i september det året.
Det ble ikke avholdt podieseremoni av respekt for Weylandt og hans etterlatte ved etappeslutt.
Etappe 4 over 216 kilometer mellom Genova Quarto dei Mille og Livorno ble nøytralisert i sin helhet. Garmin-Sharp hadde David Millar i ledertrøya, og bestemte marsjfarten i feltet.
Den siste mila syklet Weylandts åtte lagkompiser i Leopard-Trek foran, sammen med en gråtende Taylor Farrar. Den Gent-baserte amerikaneren var Weylandts bestevenn, og de to hadde trent og konkurrert sammen siden de var guttunger.
PS: Michele Scarponi døde den 22. april i år etter å ha blitt påkjørt under trening på hjemstedet etter å ha kjempet i toppen av Tour of the Alps noen dager tidligere.
Kilder: Corsa Rosa: The History of Giro d’Italia, El Pais, malgradotuttoweb.it, Wikipedia, Le Figaro, cyclingnews.com