KONSERT: «I’ll just get right to it,» sier Car Seat Headrests trommeslager mens Møs middelmådige konsert like ved går inn i sine aller siste sekunder. Men det er ikke trommene han gyver løs på, men synthpad som har forvrengt stemmen til låtskriver og frontfigur Will Toledo.
«
Car Seat Headrest viser at det er en forsvinnende kort vei mellom det å være rufsete og det å være fullstendig apatisk.
»
Hvor
Vindfruen, Øyafestivalen
Tilskuere
ca. 1000
Når grungegitarene kort etter slår inn, fremstår det som et rimelig subversivt øyeblikk: De erter på seg streitingene som er på festivalen for popmusikkens skyld, men uten å ramle i ironifella som mange samtidige indieband gjør når de spiller live (jeg har sett nok konserter med Mac DeMarco, for å si det sånn).
Eller? Jo lengre Car Seat Headrest spiller, blir jeg bare mer og mer i tvil. Jeg gav gjennombruddsalbumet deres, «Teens of Denial», en helhjertet femmer da den kom i fjor vår, men idet konserten er over undrer jeg over om jeg har latt meg lure trill rundt.
Car Seat Headrest understreker nemlig at det er en forsvinnende kort vei mellom det å være rufsete og skranglete (i indiesfæren er dette gjennomgående positive kvaliteter) og det å være fullstendig apatisk.
Ikke en eneste av låtene kvartetten fremfører kan måle seg med studioversjonene. Riktignok kommer allsangvennlige «Drunk Drivers/Killer Whales» og slående seig (eller var det bare slapp?) tapning av «Destroyed By Hippie Powers» kommer tidvis tett på. Refrenget til førstnevnte – «we’re just trying/to get home/drunk drivers» – er særlig formildende, et mulig hint om at ser sin egen håpløshet som liveband.
Andre aspekter ved konserten trekker imidlertid også dette i tvil. «Wazzup Oslo. Can you hear us alright?» sier Toledo, og truer med være verdensmester i mumling. Gitarsoloen under «Fill in the Blank» låter som et spesielt sjøsykt Thin Lizzy, mens det er umulig å si om den påfølgende dølle bluesrockeren er en spøk eller ei. Dette er jo nettopp den katastrofale konsekvensen ved vår postironiske epoke: Når alt potensielt er kødd, mister også alt sin verdi. Nok nå. «Sincerity now!», for å vri på Frank Costanzas eviggrønne parole.
Car Seat Headrest forsøker å pisse på etablissementet, men er for late – eller bare for lite selvbevisste – til å se at det er deres egne bukser som blir våte. Å gi fullstendig faen er nemlig det minst opprørske man kan gjøre.