bilindustrien

Vinnersjanse 1 : 98 mill per rekke

fra

FILM: To personer, i dette tilfelle en akademiker og en journalist, møtes. De kjenner hverandre fra før. Journalisten spør hvorfor akademikeren er i samme rettssal som henne. Han svarer: «Som professor i internasjonal politikk med fordypning i nordområdene, så …»

Dette er et tilfelle av den mest utbredte manussyken i norsk film og tv. Epidemien har gått noe tilbake de siste årene, men som regissør og manusforfatter Stig Svendsen ser ut til å ha blitt rammet spesielt hardt av. Det tydeligste tegnet på at en film er smittet, er brå og insisterende anfall av overtydelighet. Som når en person umotivert forteller en annen om hvem han er og hva han driver med, når vedkommende åpenbart vet dette fra før.

Mystisk tape

Journalisten Harrieth (Kari Bremnes) skal få alvorligere ting å tenke på enn hvorfor gamle venner lirer av seg overflødig informasjon. For det første har hun filmjournalistens obligatoriske alkoholproblem. For det andre har det kommet en mystisk tape i posten. Der diskuterer mumlende stemmer på norsk og russisk og synes å snakke om Kings Bay-ulykken Svalbard, den som felte regjeringen Gerhardsen i 1962, et helt år før ulykken faktisk skjedde.

«Kings Bay» er noe såpass originalt, evt. pussig, som en film om en skjult skandale basert på en reell skandale, på at det var enda mer hemmelighetskremmeri bak hemmelighetene.

Snøvakkert Tromsø

I første del er det mye fint i «Kings Bay». Visuelt er det helhetlig: Kvadratene fra åpningsvignetten bevares, i bildene der den vesentlige handlingen foregår i en opplyst bakgrunn, betraktet gjennom rutemønsteret i vinduer og rekkverk. Fine tagninger overfra illustrerer isolasjonen til reporteren som kjemper i motbakke, og lar Tromsø vise seg fra en snøvakker side. Klippene er raske og med snev av vidd.

Men problemene blir bare tydeligere og tydeligere. Kari Bremnes’ ansikt bærer kamera godt og hun er tiltalende nedpå, men for ofte synes artistens anstrengelse ved å være på bortebane, når hun blir anspent i kjeven og stirrende i blikket uten at det synes å være meningen. Nordlys-redaksjonen som omgir henne er stereotypisk gneldrete. Og den storpolitiske intrigen som pakkes opp, er så banal at den raskt blir usannsynlig. Skummelheten bygger seg opp gjennom lange scener uten at det er noe skummelt som skjer – utover at Harrieth for eksempel får levert en konvolutt som ikke inneholder noe hemmelig eller sensitivt, men gamle avisutklipp om Kings Bay-ulykken, med andre ord noe av landets mest tilgjengelige informasjon. Og slutten fordrer et syn på folks nyhetstilførsel og medienes rolle som har akutt behov for en oppdatering. På en måte fremstår «Kings Bay» litt som om «Orions belte» skulle våkne en dag og prøve å leve som før, uten å ta innover seg at tiden har gått.

Mediefolkene som svermer rundt i «Kings Bay» er ellers blottet for bakgrunn og særtrekk. På den måten unngås både forsinkelser og føleri, historien svupper i havn på drøye halvannen time, uten for mange løse slintrer. Men det bidrar også til følelsen av anonymitet, av å ha sett noe som ikke hører så mye hjemme på kino som på en lineær-tv-skjerm en torsdag kl. 23.05, når man bare trenger litt lettfattelig krim for å få tiden til å gå mens man ikke helt orker å legge seg.