Besettelse, dans, og datteren til Johnny Depp

FILM: Historien i «Danserinnen» føles velkjent, fordi det har vært mange slike filmer, og fordi det finnes mange slike livshistorier: Om begavede enkeltpersoner som tenker nytt og slår seg opp på et vanskelig felt, og må bale med utfordrere i karrieren og flyktige gjenstander for alskens lengsler i kjærlighetslivet. Det finnes versjoner som er klamme hagiografier, med et sett av klisjeer som går igjen og igjen. Men «Danserinnen», som tar utgangspunkt i livet til den innflytelsesrike danseren og koreografen Loïe Fuller (Soko), er ikke slik. Den er inntagende og elegant, og sitrer den av alt som ikke sies.


Soko og Lily-Rose Depp.
Vis mer

Kategori

Drama

Regi

Stephanie di Giusto

Skuespillere

Soko, Gaspard Ulliel, Lily-Rose Depp.

Premieredato

12. mai 2017

Aldersgrense

9 år

Orginaltittel

« La danseuse »

Kjoler og komplimenter

Loïe, spilt av artisten Soko, må forlate den amerikanske ødemarken der hun har bodd med sin gullgraverfar, og prøver å slå seg opp som danser, i New York og så i Paris. Som egenrådig og ambisiøs jente møter hun motstand, men får en alliert i den dekadente adelsmannen Louis d’Orsay (Gaspard Ulliel), som gir henne komplimenter og nye kjoler. Slike grep ville i svakere regihender minnet om femti nyanser av utslitte floskelfantasier. Men forholdet mellom Loïe og Louis er mangslunget og interessant, stadig mer ettersom Loïe gjør suksess, og får tilhengere og disipler. En av dem er Isadora Duncan (Lily-Rose Depp, datteren til Johnny), en engleskjønn amerikaner med et uforstyrrelig smil, som Loïe blir fascinert av.

Uuttalt trekantdrama

Alle andre enn henne selv kan se at det er noe flinthard i Isadora, og at vennligheten ikke nødvendigvis betyr at hun vil Loïe vel.

Loïe og Louis er odde, ensomme og besatte. Isadoras ankomst utvider forholdet til et slags trekantdrama som gjør de opprinnelige to utslitte og ulykkelige – akkurat hvor ulykkelige er vanskelige å se, siden Louis’ utsvevelser og Loïes ærgjerrighet ligger i forgrunnen og tilslører de bløte flekkene inne i dem. Nettopp derfor blir de så inntrengende.

Også blikket på Paris ved forrige århundreskiftet er personlig og spesifikt; bildene er utsøkte uten å føles glanset. «Danserinnen» er både nitidig koreografert og full av liv, slik all god dans er.

Saturday, May 13th, 2017 Bil

No comments yet.

Leave a comment

 
November 2024
M T W T F S S
« Oct    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930  

Recent Comments