bilindustrien

fra norsk tipping

Synes du «Farmen» og «71 grader nord» begynner å bli litt, tja, småkjedelig? At tvekamper og gnagsår var spennende en stund, men nå er det på tide å øke innsatsen litt? Få inn noen drap, kanskje?

Si hei til «Dødens tjern» (eller «sjern», som urovekkende mange av deltakerne velger å kalle det). Krimforfatter Jørn Lier Horst har skrevet rammefortellingen til TVNorges splitter nye, egenutviklede realityserie, der 12 deltakere sendes ut i skogen for å finne løsningen på et 30 år gammelt krimmysterium. Et fiktivt sådan, altså. Men målet er åpenbart å skape en god porsjon skrekk underveis, både for seerne i sofaen og detektivene i skogen.

Skjønt, i de tre første episodene er det ikke overvettes mye detektivarbeid de får lov til å bedrive. Derimot ganske mye tradisjonell reality-oppgaveløsing, der taperen sendes hjem på tradisjonelt realityvis.

Tynn historie

Rammefortellingen er grei nok, om enn syltynn: Tre speidergutter og en leder forsvant sporløst etter en skogstur for 34 år siden. En 16-årig gutt, Trygve, ble sett på åstedet og siden tatt med støvelen til en av speiderne. Nok til å få ham dømt til forvaring, visst. Men han rømte fra institusjonen, og har siden gjemt seg i skogen og samlet bevis for sin uskyld. Dem mater han deltakerne med litt etter litt, samtidig som han setter dem på ulike prøver. Bare én skal stå igjen til slutt.

Steg for steg-oppbyggingen minner om Jørn Lier Horsts egne barnebøker i «Detektivbyrå Nr.2»-serien, der leserne selv inviteres til å jakte på bevis i illustrasjonene, før de blar om til neste side og får mistanken bekreftet eller avkreftet. Forskjellen er at barnebokhistoriene er mer troverdige.

Både i bøkene og tv-serien spiller det ingen rolle om leserne eller deltakerne faktisk klarer å finne det rette sporet – de blir dyttet videre, åkke som. Med ujevne mellomrom kimer det i alarmklokke, og deltakerne loses bort til en hyttevegg, der «Trygve» har spikret opp en lapp. Etter å ha gått litt turorientering i skogen og løst noen Mensa-oppgaver – gjerne om natta, mens tv-crewet skremmer vannet av dem med lyder og rekvisitter – blir de premiert med spor som bringer dem nærmere løsningen på mysteriet.

Malstyrt

Deltakerne er imponerende pliktoppfyllende. De lever seg så inn i mysteriet at de gjerne utbryter «tenk om det er et lik der!» når de skal åpne en ny dør. Og de forsøker selv å fylle hull i rammefortellingen, ved å forklare for hverandre hvorfor Trygve holder seg skjult, og ikke bare gir dem alle bevisene med en gang. De studerer avisutklipp, diskuterer teorier, og tegner på tavla.

Men til hvilken nytte, egentlig? Stadig blir de avbrutt av den kimende klokka, mens de sentrale sporene porsjoneres ut i det som virker å være en på forhånd fastlagt rekkefølge, uavhengig av hva de resonnerer seg fram til.

Skulle de funnet sporene på egenhånd, ville det selvsagt tatt mye lenger tid og krevd flere alternative handlingsløp, samt et crew som står klare til å filme der det plutselig skjer noe, ikke bare der de har planlagt at det skal skje noe. «Dødens tjern» er like malstyrt som all annen moderne reality. Nye ingredienser, samme kvern. Likevel føler jeg meg litt snytt. Ikke minst når enkelte deltakere klager over hvor intenst det hele er, mens andre spiller brettspill i bakgrunnen.

Morsom selskapslek

Utskjelt som den er – realitysjangeren er ikke bare tidtrøyte. På sitt beste kan den også fortelle interessante ting om konkurranse og gruppedynamikk. Men ikke når utstemmingen blir så tilfeldig som her. Det spiller ingen rolle hvem som er flinkest til å samarbeide eller løse krimmysteriet – det eneste som avgjør hvem som må reise hjem, er Trygves jevnlige IQ-tester, og de har lite eller ingenting med krimfortellingen å gjøre.

Som selskapslek på teambuildingtur kunne dette sikkert vært kjempemorsomt. Men som tv-serie blir det verken eller: En litt blek realityserie, bygget på et slapt mysterium. Se heller «De dødes tjern» om igjen.

• Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.