IZOARD/OSLO (procycling.no): Et brudd i bekkenet var fasit for Warren Barguil etter en velt på den andre etappen i Tour de Romandie i slutten av april.
Derfor ankom også franskmannen både Critérium du Dauphiné og Tour de France et stykke unna toppformen.
Forventningene var lave, og ingen ble veldig overrasket da han tidlig på vei opp mot Le Planche des Belles Filles, den første fjelletappen i årets tour, tapte nærmere fem minutter til etappevinner Fabio Aru.
– Jeg lever drømmen, det er galskap. Etter mye uflaks for min del, stemmer tingene endelig, sier Barguil på pressekonferansen etter den 18. etappen i touren, den siste fjelletappen.
Etter en start hvor han virket sjanseløs, står nemlig nå Barguil med to etappeseirer, og er på vei mot en helt overlegen seier i klatrekonkurransen og en plass blant de ti beste i sammendraget.
Det har han gjort med en offensiv kjøring som har overgått de fleste.
– Lauren ten Dam (lagkamerat) sier du er for nerøvs, for glad og for urolig til å være sammenlagtrytter?
– Ja, Laurens har rett. Rollen til en attackeur passer meg mye bedre. Da slipper jeg å kjøre for sammenlagten på hver etappe, og jeg slipper jeg å være redd for sidevind, selv om jeg liker å kjøre sidevind. Nå i tredje uken kan jeg kjøre for sammendraget, uten å sykle med press i første uken.
Brudd etter brudd etter brudd
Fra og med den åttende etappen har nemlig Barguil vært nær ustoppelig. Franskmannen vant ikke den åttende etappen. Etter eget utsagn sløste han for mye med kreftene, og maktet ikke å følge Lilian Calmejane i den siste bakken opp mot mål.
Men om den første etappen i Jura-fjellene ikke ble perfekt, kom han farlig nære på den neste.
25-åringen kom alene i front over Mont du Chat, med resten av favorittene like bak. Etter en lang dag i brudd, hang han med inn mot spurten i Chambéry. Der jublet han for det han trodde var karrierens tredje proffseier, men målfotoet viste at Rigoberto Urán var de nødvendige centimeterne foran.
Da var selv det at han overtok klatretrøya en mager trøst for Barguil, som gråt tapre tårer i målområdet. Det var først etter at han hadde startet seiersintervjuet at det kom fram at Urán var vinneren på etappen.
Uten at det det tok knekkene på angrepsviljen til “Wawa”.
Da rytterne inntok Pyreneene, var det endelig Barguils tur.
Etter å ha kommet seg med i et brudd med Alberto Contador, Mikel Landa og Nairo Quintana, spurtslo han dem på oppløpet i Foix på selveste Bastilledagen.
På den 15. etappen, nå gjennom Central Massif, var Barguil igjen i brudd. Han klatret best, men inn mot mål måtte han til slutt ta til takke med femteplass. Samtidig hadde han for alvor kjørt seg inn i sammendraget.
En stor velt hindret Barguil fra å kunne gå i brudd på onsdagens etappe, men Barguil viste heller sin enorme klasse med å henge med Chris Froome, Romain Bardet, Mikel Landa og Rigoberto Urán over Col du Galibier.
En ny femteplass, og en tur inn blant de ti beste i sammendraget.
Oppfølgeren ble den råe etappeseieren opp til Col d’Izoard, hvor han utnyttet et rolig øyeblikk blant Bardet, Froome og Urán til å angripe.
Barguil fikk raskt et halvminutt, og til tross for angrep bakfra, holdt han unna helt inn til mål. Hans fjerde proffseier var et faktum.
Vis mer
– Jeg angrep på instinkt. Jeg gikk i det bratteste partiet og ingen ville holde høy fart. Planen var bare å ta tid på Contador, men jeg bestemte meg for å kjøre hardt helt til slutten. Med 200-300 meter igjen, så jeg bak, og da innså jeg at jeg hadde vunnet.
– Jeg tenkte ikke på å vinne. Jeg innhentet Gallopin og visste ikke avstanden frem. Men på de siste to kilometer sa jeg hele tiden: ”Du må ha troen, du må ha troen”. Og det gikk. Det er helt utrolig. Jeg må nok ha et par dager etter touren før dette går opp for meg.
Drømmetour for Sunweb
For det tyske Sunweb-laget fortsatte dermed eventyret av en Tour de France de har hatt så langt. Etter en første halvdel hvor det var mye nesten, har laget levert helt fantastisk den siste uka.
Seieren til Barguil på den 13. etappen, ble fulgt opp med etappeseirer til Michael Matthews på den 14. og 16. etappen.
Etter den 17. etappen overtok også australieren den grønne trøya, etter at Marcel Kittel måtte bryte etter en velt.
En perfekt uke ble kronet med Barguils etappeseier.
Samtidig er det nå kun syltynn teori som kan frata Matthews den grønne trøya, mens Barguil kun må komme seg til mål for å vinne klatretrøya.
– En journalist sa til meg i går at jeg måtte vinne én til, for at vi skulle ha to (etappeseirer) hver. Jeg svarte at det er umulig. Jeg kan ikke tror at jeg har vunnet her, sier Barguil.
– I starten av touren hadde vi aldri trodd vi begge skulle ha to seiere og hver sin trøye. Vi lever drømmen begge to.
De to bor til og med på rom under årets tour, og Barguil ga Matthews et godt kyss på kinnet etter at pressekonferansen var over.
Vis mer
– Det er ganske utrolig. Helt siden starten av touren har vi bare hatt fokus på å ha det gøy. Vi er en ambisiøs gjeng som har lyst til å vinne. Men trives man ikke sammen, så kommer ikke resultatene. Vi ler og har det gøy, og da kommer moralen og vi jobber ti ganger høyere for hverandre, sier Matthews om touren til Sunweb.
Stortalent i flere år
Barguil er én av mange franskmenn som har blitt hausset opp gjennom karrieren. Seier i “ungdommens Tour de France”, Tour de l’Avenir i 2012, ble fulgt opp med braksuksess i 2013.
Med det som har blitt hans karakteristiske offensive stil, vant han to etapper i Vuelta a España det året, 21 år gammel. De to etappeseirene ble fulgt opp med en åttendeplass i vueltaen påfølgende år.
Barguil viste seg som et nytt stort klatretalent, i en fransk generasjon som allerede bestod av Romain Bardet og Thibaut Pinot. I 2015 fikk han for første gang prøve seg i Tour de France. Kunne han ta enda et steg videre? Svaret ble nei. I den noe mer kontrollerte touren, ble angrepene mange, men resultatene få. Både i 2015 og 2016 manglet de gode etappeplasseringene, og samtidig gikk kreftene tomme den siste uken i begge ritt.
Dermed var det en helt annen inngang for Barguil til årets tour. Forventningene var ikke de samme som for to år siden, og skaden gjorde det enda mer usikkert.
Med lave skuldre har han levert det som muligens er karrierens beste ritt så langt.