–Det er ingen tvil om at Operaen skal være det viktigste bygget i Bjørvika, sa Tom Remlov.
Det var 2009 og den daværende operadirektøren var bekymret. Etter tiår med krangling om lokalisering og behov, hadde daværende kulturminister Trond Giske og byrådsleder Erling Lae kjempet igjennom tre lokaliseringssaker som kommer til å sette sitt preg på Oslo i hundre år framover: Munch-museet og Deichmanske bibliotek til Bjørvika, nytt Nasjonalmuseum på Vestbanen. Operaen hadde bare vært åpen i noen måneder da arkitektplanene for Lambda og Deichman ble presentert. Remlov var spesielt bekymret for at Lambda skulle ta luven fra operaen, som nå lå og duvet som et marmorkledd isfjell ved inngangen til Oslo. Turistene flokket til som måker.
Remlov hadde grunn til bekymring.
Ni år seinere er grunnsteinen lagt på alle tre byggene, og mellom Oslo S og operaen er Deichman i ferd med å reise seg som et troll fra en fjellskråning. Det skal bli fem etasjer, med god høyde under taket. En lysende koloss med mottoet «Deichman holder Oslo våken».
Det kommer til å bli et nydelig bygg.
Men burde det egentlig ligge akkurat der?
For når man vandrer rundt i Bjørvika er det ingen tvil: Operaen er tilsynelatende mindre enn den var for bare en måned siden. Den er blitt litt borte.
Og snart kommer Lambda.
Det er selvfølgelig flere år for seint å komme med disse innvendingene. Milliardene er lagt på bordet. Men nå som byggene er i ferd med å reise seg, er det grunn til å stille spørsmål rundt prosessene igjen. Hvorfor skal vi på død og liv skvise alle disse signalbyggene inn på samme område? Hvorfor må Deichman, et hus for litteratur og forskning, absolutt ligge ved vannkanten? Hvorfor omkranser vi operaen, Oslos første praktbygg siden Nationaltheatret ble ferdigstilt i 1899, med et innpakningspapir av betong og lysende glassflater?
Hvor har det blitt av helhetstenkningen? Er dette egentlig god byarkitektur?
Og nå har jeg ikke engang nevnt student- og kontorbygningene som skal ligge vegg i vegg med Deichman. Eller at bygget allerede i 2015 hadde en budsjettsprekk på 500 millioner.
I januar annonserte kulturetaten i Bergen at de hadde ansatt Maria Molden som byarkitekt. Byens første siden 1971. «Byarkitekten skal løfte arkitekturfeltet og skape økt offentlig debatt om arkitektur, byforming og byutvikling. Byarkitekten skal bygge opp og lede Byarkitektetaten», står det i pressemeldingen fra kommunen.
I Bergen har de stilt seg selv spørsmålet: Hva slags by skal Bergen være?
De vil tenke helhetlig.
I Oslo har kommunen «Rådet for byarkitektur», som kommer med faglige råd, men som, for å sitere arkitekt Peter Butenschøn i en kronikk i Aftenposten, «lett kan overses».
Oslo er Europas raskest voksende hovedstad. Vi trenger mer enn det.