bilindustrien

Asylretten har gjennom de siste 60 årene reddet millioner av mennesker fra livstruende overgrep. Den kan best forstås som en gjensidig, internasjonal garantiordning – basert på menneskerettighetene og flyktningkonvensjonen av 1951. Likevel har vi opplevd at det relativt store antallet mennesker som søkte tilflukt i Europa i 2015 har gitt rom for å undergrave denne retten, eller i beste fall trekke hele dens berettigelse i tvil. Det er en farlig vei å begi seg inn på. For dagens og morgendagens undertrykte og forfulgte mennesker er det viktig at den opprettholdes og styrkes.

Vi lever i en tid hvor enkelte politikere og andre argumenterer for større rom for nasjonale egeninteresser, i stedet for å søke felles holdninger tuftet på internasjonalt samarbeid. I boka «Hva er en flyktning», som gis ut i dag, argumenterer jeg for økt bevissthet om denne glidningen, og for at stater langt mer aktivt enn tilfellet er i dag bør vise vilje til å respektere rettsnormene de selv har etablert.

Noen spiller dette ned og reduserer det hele til tolkninger. Men asylretten kan ikke tolkes etter eget forgodtbefinnende. Tolkningsprinsippene er regulert slik at konvensjoner skal tolkes i samsvar med ordlyd, formål og i god tro.

Migrasjon preger vår tids offentlige debatt mer enn noe annet tema. Selv om både arbeidsmigrasjon og familiemigrasjon tallmessig er større, er det de som søker asyl og internasjonal beskyttelse som får mest oppmerksomhet. Siden 2015 har debatten dessverre vært til dels amper og preget av motpoler snarere enn saklighet.

Asylretten er langt fra perfekt, og diskusjon er bra. Men når debatten fremmes på et fryktgrunnlag, har det negativ effekt både for enkeltmennesker som er avhengige av internasjonal beskyttelse og for samfunnene som tar imot flyktninger. Uklarhetene som skapes om rettigheter og plikter har bidratt til at respekten for internasjonale avtaler undergraves.

Noe av fryktgrunnlaget som er etablert bygger på påstander om at enorme mengder mennesker er på flukt og vil hit til oss i Nord-Europa. Både velferdsstaten og vår sikkerhet er truet av hordene fra Afrika og Asia, skal vi tro dommedagsprofetene. Dermed mener mange, også her i Norge, at vi nå må se på muligheten av å gå fra både flyktningkonvensjon og menneskerettigheter – i den grad disse bidrar til å lokke migranter i vår retning.

Hvorfor slukes dette rått? På verdensbasis har andelen mennesker som oppholder seg i et annet land enn hjemlandet knapt steget på 100 år. Totalt snakker vi om ca. tre prosent av jordas befolkning. Det utgjør ca. 250 millioner mennesker. De aller fleste migrerer på grunn av arbeid, studier og familierelasjoner. Antallet som de siste årene har krysset en landegrense på grunn av flukt utgjør i overkant av 20 millioner mennesker. Det er mange, men det er ikke flere enn det var på 1990-tallet. Noen opererer med 60 millioner flyktninger. Da tas også vel 40 millioner internt fordrevne som ikke har krysset en landegrense med i regnestykket. Dermed blåses tallene unødvendig opp når det gjelder asyldebatten.

Uklarhetene som er skapt den siste tiden har i seg selv svekket asylretten. De viktigste asylrettslige grunnprinsippene er: Retten til å forlate et land, retten til et annet lands territorium for å søke asyl, retten til å få sin sak vurdert og retten til ikke å bli returnert til en situasjon der liv og sikkerhet står i fare (non refoulement-prinsippet). Disse utfordres nå fra mange hold:

Når det gjelder retten til å forlate et hvilket som helst land, vanskeliggjøres flukt blant annet på grunn av streng visumpolitikk. Stater er ikke ansvarlig for å hjelpe folk til å flykte. Likevel kan man stille spørsmål ved moralen når flukt bevisst vanskeliggjøres slik at mange dør underveis. Utstedelse av humanitære visa og større kvoteordning i samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger kunne være alternativ politikk.

Retten til å søke asyl er uten mening med mindre en flyktning får adgang til et annet lands territorium og til asylsaksbehandling. Til tross for felles asylregler i EU, er praksis ulik landene imellom. Derfor er det helt avgjørende hvilket land man får søkt asyl i. Det forklarer hvorfor mange benyttet seg av reisefriheten på Schengen-territoriet før de ble stanset av gjerder og piggtråd. Men asylretten gir ikke rett til valg av asylland, det reguleres av stater slik som det europeiske Dublin-samarbeidet som Norge er med i.

Det er nå blant annet foreslått at flyktninger skal «straffes» med hensyn til velferdsgoder hvis de beveger seg videre fra det første europeiske landet de kommer til. Dagens avskrekkingspolitikk rammer ikke bare de migrantene man ønsker å sile ut, men også flyktninger som ikke tør ta sjansen på å komme seg i sikkerhet. Dette er stikk i strid med flyktningkonvensjonens prinsipp om at de som oppfyller konvensjonens krav er flyktninger og har rett til all den hjelp og beskyttelse som oppstilles der.

Et annet negativt trekk i tiden er å skyve ansvar vekk fra Europa gjennom avtaler med transittland til tross for at 85 prosent av verdens flyktningbefolkning allerede befinner seg i land i sør. Avtalen mellom EU og Tyrkia (som allerede huser vel tre millioner flyktninger), er illustrerende. Planlegging av retur til Libya hvor flyktninger utsettes for vold, fengsling og forsvinninger, er et annet eksempel.

Når det gjelder prinsippet som forbyr retur til et område hvor liv og sikkerhet vil være i fare, ser vi hele tiden en mer aggressiv returpolitikk – også dette motivert av å sende avskrekkende signaler.

I denne situasjonen, hvor asylretten utfordres fra mange hold – også fra personer som hevder at de vil beskytte den – finns bare én farbar vei framover: Fellesskapsløsninger som innbefatter etterlevelse av inngåtte avtaler. Neste gang kan det være oss og våre barn som trenger den internasjonale beskyttelsen som flyktningkonvensjonen og menneskerettighetene sikrer oss. Da er asylretten vår beste garanti.