Stortinget har vedtatt at Norge skal være klimanøytralt innen 2030. Klokka tikker for norsk olje, men heldigvis er det fullt mulig å skape både arbeidsplasser og velferd i et samfunn uten oljeutvinning. Men det krever en vesentlig mer offensiv tilnærming enn den vi ser fra regjeringen Solberg i dag. Det krever at regjeringen våger å ta ansvar og vise vei og handlekraft i det grønne skiftet.
De siste årene har det vært et historisk høyt investeringsnivå i norsk oljeindustri. Prisfallet på olje har tydeliggjort faren ved å være så avhengig av én stor næring. Dersom vi skal ta forskerne og ekspertene i FNs klimapanel på alvor, vil det å unngå farlige klimaendringer kreve at vi lar store deler av vår olje og gass bli liggende i bakken. Skal vi unngå 1,5 graders oppvarming, har vi fem år igjen før «karbonbudsjettet» for utslipp av CO2 til atmosfæren er brukt opp.
Forskning fra fremtredende økonomer ved Statistisk Sentralbyrå viser at å redusere norsk oljeproduksjon er et effektivt og nødvendig tiltak for å redusere utslipp av klimagasser, også globalt.
Spørsmålet er om det er markedet som skal bestemme hvilke ressurser som skal bli liggende, eller om det skal legges politiske føringer. Skal verden klare togradersmålet må vi nå en topp i etterspørselen etter olje og gass i 2025. At markedet ordner dette av seg selv er langt fra sikkert. Derfor må Norge handle her hjemme. Vi må kutte i vårt fossile forbruk, og i vår fossile produksjon, samtidig som vi skaper nye arbeidsplasser. Dette handler dessuten om så mye mer enn å berge den norske velferdsmodellen. Det handler om å berge arter fra utryddelse, hindre kollaps av økosystem, ta ansvar overfor kommende generasjoner og dempe lidelsene til millioner av mennesker som rammes av klimaendringene nå.
En ny rapport fra Samfunnsøkonomisk Analyse, bestilt av fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kirken og akademia, viser de økonomiske konsekvensene ved en styrt nedtrapping av norsk oljeutvinning. Konklusjonen er at utfordringene med tap av arbeidsplasser i oljeindustrien er fullt ut håndterbare. Det mest realistiske scenariet viser at det i snitt for perioden 2018 til 2060 vil være 36 000 færre sysselsatte enn om vi får full klaff på letingen etter olje og gass, og pumper opp til siste dråpe. Fallet i sysselsettingen kan kompenseres ved å øke offentlige investeringer og konsum og tilrettelegging av grønne arbeidsplasser.
Rapporten tar utgangspunkt i at det vil være økonomisk lønnsomt å produsere alle våre reserver, både kjente og ukjente. Det er langt fra sikkert. Fallende oljepriser, billigere alternativ energi og ny teknologi er faktorer som kan gjøre at noen oljereserver vil være ulønnsomme. Disse vil da enten medføre store tap, eller vil forbli i bakken av rent økonomiske årsaker. Rapporten er med andre ord ikke et innlegg i debatten om hvorvidt fremtidig oljevirksomhet vil være lønnsom. Vårt mål er å finne ut av hvordan vi kan håndtere konsekvensene av en utfasing av petroleumssektoren uavhengig av om dette er økonomisk fornuftig eller ei.
Det er fullt mulig å tilrettelegge for nye, trygge klimajobber som erstatter de som forsvinner fra petroleumssektoren. Det vil ikke være gratis. Om vi skulle kompensert tapet av arbeidsplassene utelukkende med offentlige investeringer, ville behovet vært på i snitt 59 mrd. årlige kroner. Altså helt håndterbare størrelser.
Norske oljearbeidere har vært med på å skape dagens velferdsstat. Men å forlenge oljealderen garanterer ikke for fremtidig velferd. Det er fullt mulig å opprettholde et høyt velferdsnivå og lav arbeidsledighet, samtidig som vi faser ut norsk petroleumsproduksjon. Vi kan skape 100 000 klimajobber gjennom en politisk styrt omstilling, og gjennom det vise ansvar for den ene kloden vi har. Det er ingen jobber på en død planet.