Utfallet av folkeavstemninga i Tyrkia om å endre Grunnloven er veldig dårlig, ja egentlig elendig, både for de som ville endre den og de som kjempet imot. Den politiske opposisjonen klarte ikke å få med seg flertallet på å stanse maktbegjæret til president Recep Tayyip Erdogan. Men Erdogan klarte heller ikke å vinne stor folkelig støtte for reformen. Han har fått nesten 49 av 100 velgere mot seg, ifølge valgkommisjonen.
Hvor klokt er det å endre politisk regime med bare litt over 51 prosent av velgerne i ryggen? I alle fall er det ei dårlig oppskrift for å samle landet om de store utfordringene som Tyrkia står overfor. Og å samle folket er en evne som Erdogan hittil ikke har oppvist. Tvert imot er landet kløyvd nesten helt på midten i de som elsker ham og de som hater ham.
- Et ja fra velgerne med høyest mulig margin vil bli en lærepenge for Vesten, sa Erdogan på sitt siste valgkampmøte.
Men han fikk et minst mulig flertall.
- Landet stemte, og det stemte ja, sa statsminister Benali Yıldırım, etter at hans taburett som statsminister et vedtatt avskaffet.
Attpåtil kommer det klager om valgfusk fra den politiske opposisjonen. Både sosialdemokratiske Republikansk Folkeparti (CHP) og det kurdisk-pregede Demokratisk Folkeparti (HDP) vil levere inn klager. Men trolig er dette nytteløst i det spente politiske værlaget. De har i hele valgkampen klaget over forskjellsbehandling. Etter det mislykte militære kupp-forsøket 15. juli i fjor hersker det unntakstilstand. Erdogan har stengt kritiske medier, og mange velgere har til utenlandske journalister ikke villet uttale seg eller oppgi navn av frykt for følgene. Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) har uttrykt stor bekymring for hvorvidt dette valget ville bli fritt og rettferdig.
Under unntakstilstanden, med påskuddet å ville straffe deltakerne i det mislykte kuppet, har rundt 125 000 lærere, dommere, statsadvokater, militære og politifolk fått sparken, mer enn 40 000 personer er arrestert, deriblant 13 parlamentarikere fra HDP, og blant dem partiets to ledere. Utenom disse kommer de mange journalistene. Alle anklages enten for å være medløpere til kupp-makerne eller til de forbudte kurdiske opprørerne i Kurdistans Arbeiderparti (PKK).
Tyrkia skal med dette avskaffe det parlamentariske regimet og gå over til et svært sterkt president-styre. Endringene skal skje i 2019, men ledere i det regjerende Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP), som Erdogan grunnla, mener det bør skje snarest mulig. Uansett har Erdogan for lengst tiltatt seg fullmakter som han ikke har, ifølge Grunnloven, før endringene.
De politiske motstanderne av Erdogan har lenge sett en form for «ny-osmansk» maktglede hos presidenten. Han var statsminister fra 2003, mens statsministeren hadde den utøvende makta, til han ble president og samlet all politisk makt i egne hender, noe han først nå får innskrevet i Grunnloven. Etter dette kan han holde på makta til 2029, om han har helse, og «om Allah vil», som han gjerne sier. Det kan bli 26 år som landets leder, ikke så lite. Det skal gjøre slutt på innfløkte og langvarige regjeringsforhandlinger i parlamentet, heretter skal det være klart hvor makta ligger. Men dette ropet om «ro og orden» fra Erdogan, rimer lite med all den uorden han har skapt som leder. Han har satt en stopper for fredsforhandlingene med landets kurdere, satt landet i krig i Syria, hvor han er på kant med både USA og Russland, i NATO vet man ikke hvordan man skal håndtere medlemslandet Tyrkia og i EU har man dobbel hodepine. «Tyrkia er så viktig, men så håpløst», er en antatt fellesnevner for tankegangen i EU-hovedkvarteret etter dette. Utenom tyrkerne er det nemlig mange europeere som har fått noe å tenke på.
Under Erdogans valgmøter, der han lovte å gi Vesten en lærepenge, lovte han også å gjeninnføre dødsstraff. Det er i fall å gravlegge Tyrkias søknad om medlemskap i EU. Men den søknaden har EU i lang tid utsatt til det uendelige. Det kan EU angre på like lenge, vil mange mene, for dermed har EU skjøvet Tyrkia ut av Europa og inn i det uberegnelige.
Riktig nok har Erdogan et tak på EU, etter avtalen om å stanse flommen av flyktninger til Europa gjennom landet mot penger og andre fordeler, men dersom EU må, kan nok dette håndteres. For tyrkisk økonomi er EU helt uomgjengelig, så Erdogan kan ikke finne på hva som helst.