De siste ukene har den al-Qaida-tilsluttede paraplyorganisasjonen Hay’at Tahrir Al-Sham lagt ut videoer der deres krigere angriper syriske regjeringsstyrker i Hama-provinsen med amerikanske TOW antitankmissiler. Dette er stort sett ignorert av vestlig presse, og amerikanske myndigheter ser heller ikke ut til å bekymre seg så mye.
ALLEREDE i 2014 ble det avslørt at Jabhat al-Nusra (Nusrafronten) brukte amerikanske TOW-missiler i sin kamp mot styrkene til Syrias diktator Bashar Assad. Den gang ble det regnet for sannsynlig at Nusra-fronten hadde fått missilene av såkalte moderate syriske opprørsgrupper – som på sin side hadde mottatt dem fra USA. Det samme gjentok seg under kampene om Øst-Aleppo og nå altså i offensiven som Hay’at Tahrir Al-Sham, der den tidligere Nusra-fronten inngår, innledet i mars.
NUSRAFRONTEN skiftet i juli i fjor navn til Jabhat Fateh al-Sham, og deres ledere påsto at gruppas tidligere bånd til al-Qaida var brutt. Det var en sannhet med store modifikasjoner. I januar dannet Nusrafronten Hay’at Tahrir Al-Sham, en allianse mellom flere islamistisk-salafistiske grupper. Denne paraplyorganisasjonen har makta i store deler av Idlib-provinsen og har mange steder innført et beinhardt islamistisk styresett, der det er påbudt for kvinner å gå tildekket, der musikk er forbudt og der kvinner som skal ha begått utroskap, er blitt henrettet. Kristne har måttet flykte, og drusere er blitt tvunget til å gå over til islam. Nancy Okail, leder for tankesmia The Tahrir Institute for Middle East Policy, sier at Syria i dag er blitt «den nyeste og tryggeste havna for al-Qaidas ideologi».
AMERIKANSKE DRONER tar livet al Al-Qaida-ledere i Afghanistan og slipper bomber mot tilholdsstedene til gruppas «lokalkontor» i Jemen (al-Qaida på Den arabiske halvøy). Men i Syria slipper altså disse islamistkrigerne stort sett unna amerikanske angrep, mens Donald Trump som sin forgjenger Barack Obama bruker alle ressursene i kampen mot den såkalte islamske stat, IS. Hva er årsaken?
Først tilbake til TOW-missilene som nå vises fram på internett. De har trolig kommet fra opprørsgruppa Nour al-Din al-Zinki, som tidligere var USA-støttet og som på den tida fikk slike missiler fra etterretningsorganisasjonen CIA. Men en del av disse missilene kan også stamme fra Saudi-Arabia fordi saudiene forsyner islamistiske opprørsgrupper i Syria med både våpen og penger. Donald Trump har et langt nærmere forhold til oljedespotene i Riyadh enn forgjengeren Barack Obama hadde. Men ingenting av dette kan forklare hvorfor USA lar al-Qaida få styrke sin stilling i Syria.
PÅ BAKKEN er alliansene mellom de forskjellige opprørsgruppene som kjemper mot Bashar Assad, ganske så uoversiktlige. Mange av gruppene skifter samarbeidspartnere som andre bytter underbukser, andre er splittet i forskjellige fraksjoner. Selv for CIA kan det nok være vanskelig å vite hvilke grupper som til enhver tid kjemper for hvem. Men det som er sikkert, er at flere av amerikanernes tidligere støttespillere nå har ikledd seg en islamistisk ham. Men USA kan jo ikke vrake alle sine «leiesoldater».
MULIGENS er en av årsakene at Russland og Bashar al-Assad, med iranske og libanesiske sjiagrupper som allierte, både bomber og kjemper på bakken mot Hay’at Tahrir Al-Sham og andre grupper. Men det forklarer overhodet ikke alt. Etter at Bashar Assad av USA er blitt utpekt som ansvarlig for giftangrepet mot landsbyen Khan Sheikhoun i begynnelsen av måneden, endret Donald Trump sitt noe forsonende syn på Assad og vendte tilbake til Obamas linje, der Assad i tillegg til IS var den store skurken. Det vil derfor være i amerikanernes interesse at al-Qaida-gruppene fortsetter sin kamp mot Assad. Men hva med framtida? Hvordan skal amerikanerne forholde seg til et eventuelt styrket al-Qaida i Syria?
Trolig har Pentagons militære strateger jobbet mye med den saken, men jo lenger tida går, desto vanskeligere vil det bli å nedkjempe disse islamistgruppene, som både har terror mot USA og mot resten av Vesten på programmet. Og det henger ikke på greip at USA bekjemper al-Qaidas «lokalkontor» i Jemen, mens de lar «Syria-avdelingen» få operere fritt.
INTERNASJONALE MEDIER har den siste tida vært langt mer opptatt av Iraks visepresident Ayad Allawis uttalelser om at IS og al-Qaida vil alliere seg, enn om faren al-Qaida i Syria utgjør. Allawi hevdet at irakerne hadde avlyttet samtaler mellom de to rivaliserende gruppene. Men det synes lite trolig at en slik allianse vil oppstå. Begge grupper har ledere som ikke vil ha konkurranse. IS er på retrett, og Al-Qaida på frammarsj. Og hvorfor skulle Hay’at Tahrir al-Sham ta sjansen på et slikt samarbeid – når resultatet trolig blir at deres krigere på bakken i Idlib og andre steder blir mål for amerikanske bomber?
Det blodige kaoset i Syria vil ingen ende ta.