bilindustrien

Plast i havet er blitt Norges mest akutte miljøproblem. Den kan forgifte sjømaten vår og ta knekken på alt fra plankton og sjøfugl til hval hvis vi ikke får stanset forsøplingen og ryddet opp snarest. Skipsfart og fiskeflåten er ansvarlig for mer enn 50 prosent av marin forsøpling i Nordsjøen – dette må vi gjøre noe med!

Marin forsøpling er et av de raskest voksende miljøproblemer i verden, også i Norge. Mange tror at mesteparten av avfallet kommer fra land. En ny FN-rapport viser imidlertid at i Nordsjøen kommer 50 prosent av søppelet fra skipsfart og maritim virksomhet. I de nordlige havområdene kan det være så mye som 80 prosent. På Svalbard er fiskeflåten hovedkilden til forsøpling. Vi trenger derfor bedre kontroll og et mottakssystem for avfall fra skip i norske havner.

Hvert år dumpes 34000 tonn søppel – det meste plast – i Norskehavet. Vi samler inn bare 244 tonn. Det utgjør sju promille av avfallsmengdene. I Norge har vi liten oversikt over hvor mye avfall som leveres til land og hvor mye som dumpes fra båter og skip. Vi mangler et helhetlig system som kan danne grunnlag for rapportering og kontroll. I tillegg mangler vi landbasert mottaksanlegg i havnene våre som sørger for at marint avfall kan gjenvinnes eller destrueres.

I 2015 ble Norge dømt i EFTA-domstolen for manglende overholdelse av våre forpliktelser om å ha mottaksanlegg for skipsgenerert avfall og avfallsrester. I januar i år ba EFTAs overvåkningsorgan ESA Norge om å følge opp dommen i EFTA-domstolen og sikre tilfredsstillende havneanlegg for mottak av avfall fra skip. Nå haster det med politiske tiltak som gjør at norsk skipsfart blir med på laget i kampen mot marin forsøpling.

Problemet med marin forsøpling har økt eksponentielt siden 1950-tallet, da industriell produksjon av plast skjøt fart. Beregninger på verdensbasis viser at 150 millioner tonn flyter rundt i enorme søppelfyllinger rett under havflaten. Plastrester og mikroplast transporteres av havstrømmer over landegrensene. Det skylles i land på strendene og finnes i og under den arktiske isen, i dyphavet og i et bredt spekter av marine organismer.

Plankton, fisk, krepsdyr, sjøfugl og pattedyr forveksler plastavfall med mat. Plast i tarmene reduserer evnen til å ta opp næringsstoffer og blokkerer fordøyelsessystemet. Giftstoffer i plasten fører til økte giftmengder i kroppen, og dyrene blir syke. Svært mange sjøfugler, sel og hval sulter sakte i hjel på grunn av plast. I mars i år ble en syk gåsenebbhval avlivet på Vindenes på Sotra. I magen på «Sotra-hvalen» fant forskere 30 plastposer. Havhest er en av sjøfuglartene som er mest berørt av plastforurensning. I Nordsjøen regner man med at 95 prosent av havhestene har plast i magen.

Over lang tid brytes plasten ned til mikroplast. Mikroplastpartikler er funnet i over 800 marine arter og organismer så langt, inkludert fisk og andre arter vi spiser som sjømat. De minste plastpartiklene, nanoplast, er så små at noen kan komme inn i organer og kroppsvæsker av organismer. Hva det kan gjøre med oss på sikt, vet vi fortsatt lite om. Men det gir grunn til alvorlig bekymring. Små plastartikler er dessuten veldig giftige. De har stor evne til å binde giftstoffer som PCB.

Dersom vi ikke finner effektive mottiltak, vil det innen 2050 være mer plastavfall enn fisk i havet, varsler FN. Flere internasjonale avtaler arbeider med å redusere utslipp av søppel til havene, som London-konvensjonen (Convention on the Prevention of Marine Pollution by Dumping of Wastes and Other Matter) og OSPAR (Oslo-Paris)-konvensjonen som skal beskytte det marine miljø i nordøstlige deler av Atlanterhavet. En tredje viktig internasjonal avtale er MARPOL-konvensjonen for hindring av forurensning fra skip. Den 1. januar 2013 trådte MARPOL-konvensjonens vedlegg 5 i kraft. Det inneholder et totalforbud mot all dumping av blant annet plast og fiskeredskaper, men er ennå ikke implementert fullt ut i norsk lovgivning. Fiskeriministeren, klimaministeren, Stortinget – noen bør ta tak i problemet rimelig kjapt.

Det nedlegges en betydelig frivillig innsats for å rydde strender hvert år, og takket være Venstre har Norge satt av 60 millioner kroner til strandrydding og til pilotprosjekter med «Fishing for Litter» som samler opp søppel fra havet. Men dette er ikke nok så lenge skipsfarten og andre viktige aktører ikke får rammevilkår som fundamentalt endrer måten de håndterer plastavfall på. Problemet med marin forsøpling kan ikke løses gjennom ett eller to tiltak, det trengs både opprydding, forebygging, forskning, bevisstgjøring og strengere straffer mot forsøpling.

I dag er det i praksis ingen risiko forbundet med dumping av plastavfall til havs, og det er tungvint og kostnadskrevende å bli kvitt avfallet i land. Uten et godt rapporterings- og kontrollsystem er det ikke mulig å iverksette sanksjoner i form av bøter eller belønninger. Vi må utvikle mottakssystem som gjør at båter og skip kan og skal levere alt avfall i havn på en enkel måte.

Norsk maritim næring har vist stor vilje til å finne grønne løsninger, blant annet i Grønt kystfartsprogram som er iverksatt av DNV GL. Det er næringslivet som ofte kommer med de gode ideene, og vi som politikere har et ansvar i å legge til rette for at de kan bli satt ut i livet.

Som en ledende fiskeri- og skipsfartsnasjon bør Norge få på plass et kontroll- og mottakssystem for avfall fra skip snarest og fjerne den største kilden til marin forsøpling i Norskehavet. Kunnskapen finnes, men må tas i bruk. Dessuten bør vi ta initiativ til et internasjonalt program for å rense verdenshavene for marint plastavfall.

Det trengs rask og omfattende handling. Ellers risikerer vi å tape kampen mot plast i havet.

Erna Solberg, Trine Skei Grande og flere kvinner i NHO-ledelsen har kastet seg inn i et slags pseudo-feministisk forsvar for velferdsprofitt. Det er visstnok idealistiske kvinnelige gründere det går utover når SV sier nei til profitt på barnevernstjenester, asylmottak, barnehage- og sykehjemsdrift.

SV er ikke slem mot kvinner, ikke slem mot gründere og ikke slem mot kvinnelige gründere. Vi ønsker å sette noen prinsipielle grenser for hva slags virksomhet som ikke egner seg for privat virksomhet.

Immanuel Kant formulerte på mange måter den vestlige etikken, og han slår fast at mennesker skal behandles som formål i seg selv og aldri bare som middel. Ja, jeg kjenner til dette «bare» som ofte er konservatives fikenblad for å trylle bort hele etikken. Å behandle andre som middel kan vi akseptere i mange sammenhenger, også sosialister kan det. Men ikke stilt overfor mennesker i nød – ikke stilt overfor de hjelpeløse – da legger vi vekt på første del av utsagnet. Mennesker som formål i seg selv.

Vi i SV mener rett og slett det er galt å tjene penger på hjelpeløse mennesker. For formålet med omsorg må være omsorgen selv. Målet kan ikke være bunnlinje, eller hensynet til NHOs medlemsbedrifter, uansett hvor fristende det måtte være å få fingre og hender ned i offentlige honningkrukker.

Ja, dette er et verdispørsmål, og vi i SV er fullstendig klar over det. Men Erna og hennes allierte prøver å late som det er en slags feminisme å berike seg på offentlige pengestrømmer. Det er en nærmest psykedelisk unnamanøver. Den er frekkere enn den vanlige nytalen om innovasjon og effektivitet i offentlig sektor, om omstillingsevne i økonomi og styringsverk, om robusthet eller bærekraft.

Men også det snakket er unnskyldninger for at noen enkeltmennesker og kapitalsterke selskaper skal få kloa i offentlige midler. Dette handler om det samfunnet dere sier dere er for. Det samfunnet der det er små økonomiske forskjeller mellom oss. Det skaper man ikke ved at private selskaper skal overta fellesskapets verdier. Og vær grei, spar oss for de feministiske krokodilletårene!

Det er flere årsaker til at folk ikke stemmer. Noen mener det ikke har noe å si hvilke politikere eller parti som sitter i regjering, de merker ikke noe forskjell. Andre har ikke tillit til politikere.

Jeg er en av de som har mistet tilliten til politikere, og for meg er det alvorlig. Faktisk satt jeg på bussen og grein litt, da jeg innså at jeg ikke kom til å stemme i år. Av og til manifesterer sånne erkjennelser seg fysisk som en gråtebølge – en slags sorg. Det er ikke gøy å være godt voksen og sitte på bussen og plutselig bli overmannet av en gråtebølge, fordi du innser at du ikke kan bruke stemmeretten din. Men det skjedde altså.

Jeg er glad i Norge og jeg er stolt av mange sider av vårt samfunn, som jo nettopp er bygd opp og utviklet av den norske folk. Jeg er en samfunnsengasjert person som alltid har ment at det er en plikt å bruke stemmen ved Stortings – og kommunevalg. Jeg tenker fortsatt at å kunne påvirke samfunnet gjennom frie valg er selve kjernen i demokratiet. Men nå er min tillit til politikerne så svekket at jeg ikke vil bruke min stemmerett.

Jeg reagerer mest på spillet, det som avtales på forhånd – under bordet eller i korridorene. Hvorfor skal jeg gi min stemme til politikere som spiller er spill, eller som skjuler for befolkningen hva de har stemt på, for eksempel i FN. Kontrakten mellom politikere og folk som meg er avhengig av at politikerne fører en transparent politikk, der vi får svar på de spørsmålene vi har. Jeg har de siste årene fulgt noen politiske prosesser og observert det politiske spillet på nært hold. Det er det som sammen med den feigheten jeg opplever politikere altfor ofte har når det kommer til å uttale seg offentlig om viktige saker, som fikk dråpen til å renne over.

Partier som kjøpslår om saker for å få makt er helt normalt, men det betyr ikke at det er greit. Politikere har selv et ansvar for at det politiske spillet har fått utvikle seg og er som det er. De er ikke passive brikker, de er aktive folk som blir med på både det ene og det andre. Hvor mange ganger har ikke politikerne sett en annen vei i viktige saker, fordi det lønner seg for partiet. Hva som lønner seg eller er viktig for folk, for deg og meg er ikke alltid det viktigste. Å være politiker handler også om å beskytte sin karriere.

For meg er partiprogrammet viktig, jeg ser etter hva slags ideologi og hva slags konkrete tiltak partiene har i sine programmer. Jeg ser selvfølgelig også på hva politikere lover eller snakker om og sammenligner dette med hvilke tiltak de faktisk foreslår, vedtar og gjennomfører i praksis.

Jeg er ikke alene om å blir ille til mote når jeg ser politikere på TV eller hører dem «debattere» på radio. De beskylder hverandre, kommer med slagord og omtaler den politikken motstanderne foreslår på en måte som ligner mer på utdriting enn saklig argumentasjon. Det kan virke som om de er opplært i å tenke at for å vinne må man opptre som en bølle. Men jeg vil ikke ha brød og sirkus i politikken, jeg vil ha voksne seriøse folk som har kunnskap og som opptrer som om de er skikket til å lede landet. Av og til lurer jeg på om politikere faktisk driver med politikk. Jeg tror ikke politikere er dårlige mennesker, men jeg lurer på om de har noen «yrkesstolthet». Er de klar over den tilliten de har fått av befolkningen? Synes de selv at de bruker den på en etisk, moralsk og god måte? Eller er de egentlig er like oppgitte som meg over hvordan det politiske spillet er blitt?

Uansett, jeg kommer ikke til å stemme i år. Jeg vet at det ikke betyr noe for folk eller fe at jeg ikke stemmer, men det betyr noe hvis det blir mange som lar være å stemme fordi de ikke har tillit til politikerne – og måten de forvalter våre stemmer på. For til syvende og sist handler det om at demokratiet ikke fungerer hvis folk ikke bruker sin stemmerett.

Jeg har gitt opp, men heldigvis er det mange som fortsetter å bruke sin stemmerett. Etikk og moral er jo ikke akkurat inn for tiden så kanskje er det bare jeg som legger vekt på den biten. Jeg ønsker uansett ikke at folk skal gjøre som meg og kanskje har jeg en urealistisk høy forventning til politikk som fag – for jeg ser på det som et fag.

Jeg håper selvfølgelig jeg har endret mening til neste stortingsvalg om fire år. Time will show!

Søndagens merkverdige valg i Venezuela på grunnlovgivende forsamling er et forkledd statskupp fra president Nicolás Maduro. Presidenten ble demokratisk valgt i 2013. Han er arvtakeren etter avdøde Hugo Chávez som leder for den «bolivarianske revolusjonen». Men nå har han altså funnet det mest tjenelig å skrive ny grunnlov for å holde på makta og da avskaffe den grunnloven som er arven etter Chávez. Derfor har vi sett en splittelse blant «chavistene».

Maduro utlyste valget til grunnlovgivende forsamling for å kvitte seg med Nasjonalforsamlinga, som ble demokratisk valgt i desember 2015. I det valget vant hans motstandere, som nå sitter med et klart flertall av setene. Dette flertallet, samlet i Bordet for Demokratisk Enhet (MUD), har den politiske opposisjonen mot Maduro brukt til å forsøke å avsette presidenten og ellers forsøke å stanse hans politikk. Maduro har svart med å gå til politisk krig mot Nasjonalforsamlinga med alle tenkelige knep. I mars fikk han Høyesterett, som han har fylt med trofaste støttespillere, til å tilta seg lovgivende makt, på bekostning av de folkevalgte. Riksadvokat Luisa Ortega Díaz, et tidligere trofast tilhenger av Chávez, nølte ikke med å kalle det et statskupp. Høyesterett måtte etterpå gå tilbake på vedtaket, men avsatte riksadvokaten.

Opposisjonen, med sitt parlamentariske flertall, har svart med store demonstrasjoner i gatene over hele landet. Det har endt i sammenstøt med politi, soldater og væpnede tilhengere av Maduro. Fra april til nå har minst 120 mennesker mistet livet. På uavhengighetsdagen 5. juli stormet ei gruppe væpnede tilhengere av Maduro inn i Nasjonalforsamlinga, julte opp fem av de folkevalgte og sju ansatte og holdt 300 parlamentarikere, journalister og ansatte som gisler i noen timer.

Valget til grunnovgivende forsamling søndag er det blodigste noensinne. Minst et dusin mennesker har omkommet fra lørdag kveld til søndag kveld.

Venezuela har nå grunnlovgivende forsamling side om side med Nasjonalforsamlinga. Maduro akter visstnok å gjøre Nasjonalforsamlinga husløs og la de nyvalgte både flytte inn og overta den lovgivende makta i landet samtidig. Det åpner for videre institusjonell borgerkrig, som lett kan spre seg til gatene og til og med åpne for militær inngripen.

Søndagens valg var ikke demokratisk. En tredel av de 545 er valgt av «sosiale grupper», som fagforeninger, pensjonister, studenter og andre, hvor Maduros tilhengere har makta. De øvrige medlemmene er valgt i valgkretser som ble trukket opp for å hjelpe Maduro. Opposisjonen oppfordret til valgskulk.

- Dette er den største valgseieren i revolusjonens 18 år lange historie, sa Maduro i en tale til tilhengere i hovedstaden Caracas.

Presidenten i det nasjonale valgrådet, Tibisay Lucena, som står på Maduros side, kalte deltakelsen for «ekstraordinær». Offisielt deltok 8,1 millioner som er 41,53 prosent av velgerne. Under valget i 2015 snakket Lucena om en «veldig høy» valgdeltakelse. Da var den på 74,17 prosent. Men om de offisielle tallene for deltakelsen stemmer, så gikk flere til urnene søndag enn de 7,1 millioner som deltok da opposisjonen to uker før holdt uoffisiell folkeavstemning om ja eller nei til ny grunnlov.

Det viktigste er: Dette valget splitter, om mulig, Venezuela enda mer enn før. En grunnlov skal samle landet og de ulike politiske kreftene om felles spilleregler, om institusjonelle forlik og ikke om politisk innhold. Med dette knepet har Maduro til og med splittet sine egne rekker. I bunnløs krise på alle hold – politisk, økonomisk, sosialt og ordensmessig – er det ikke ny grunnlov landet trenger.

Politisk «samboerskap» mellom en president og et parlamentarisk flertall fra stridende politiske familier har vist seg fullt mulig i flere land så lenge begge parter følger grunnlovens spilleregler og sedvane. Spanias tidligere statsminister, José Luis Rodríguez Zapatero, og flere andre har forsøk å mekle og lære bort dette, men til ingen nytte.

Dette valget skal ifølge Maduro skape fred og samle landet. Enten er han politisk dum eller så farer han med løgn. Dette er et steg mot å innføre et diktatur. Det skal være valg av president i oktober neste år, som Maduro står i fare for å tape. Han prøver det som i spansk språk kalles «flukt framover». Vi vet ennå ikke hva slags krumspring som er i vente. Men den grunnlovgivende forsamlinga mangler demokratisk eller folkelig legitimitet. Derfor er dette knepet fånyttes, og Maduro har bare lurt seg og sine. Valget søndag anerkjennes ikke av andre demokratiske land. Med sitt autoritære naturtalent trengte ikke Chávez ty til de knepene som hans elev Maduro, etter fattig evne, nå prøver.

I Venezuela er ikke politikken det muliges kunst, men kampen om alt eller intet.

Ikke det? Det syns ikke vi heller. Men visste du at sterke krefter i Longyearbyen jobber for å få gjenåpnet Lunckefjell-gruva på Svalbard, som aldri kom i drift på grunn av manglende lønnsomhet? Visste du at staten gjennom eieren Næringsdepartementet vil bli forespurt av styret i Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) om å gå inn med minst 600 millioner i kapital for å realisere det? Og visste du at lokallagene til AP, Høyre og Venstre (!) i Longyearbyen støtter planene så lenge selskapet klarer å drive lønnsomt?

Sentralt sitter AP og Høyre selvsagt musestille i båten. Å gjenoppta storstilt kulldrift på Svalbard er ikke akkurat en vinnersak i valgkampen. Men det kan meget godt tenkes at de vil åpne for det om de sitter i posisjon etter valget, med det å «ivareta overordnede mål i norsk Svalbardpolitikk» som tvilsom unnskyldning. Vi i MDG mener det norske folk fortjener svar før valget fra Erna og Jonas om de akter å gjennomføre dette klimapolitiske mageplasket.

Norge oppfattes som et inkonsekvent land i klimapolitikken i resten av Europa. På den ene siden har vi ren energi, verdens beste elbil-satsing og en hovedstad som nylig ble kåret til Europas miljøhovedstad. På den andre siden bidrar vi til gigantiske klimagassutslipp gjennom vår olje- og gassproduksjon, vi er et av få land som ikke klarer å kutte klimagassutslipp – og vi driver altså statlig kulldrift på Svalbard. Dobbeltmoralen skildres i utallige dokumentarer av internasjonale tv-produksjonsselskap. En av dokumentarene undertegnede ble intervjuet i fikk det lite flatterende navnet «Longyearbyen – a bipolar city». Dokumentaren skildret det åpenbare paradokset i at Svalbard har en av verdens strengeste miljølovgivninger, samtidig som kulldrift er tillatt.

Argumentene for å fortsette kulldriften på Svalbard er til forveksling like argumentene for å gjøre den norske olje/gass-alderen så lang som mulig: Kullet på Svalbard er angivelig så rent at det nærmest er et klimatiltak i seg selv å sette det i produksjon. På samme måte ivrer som kjent olje/gass-lobbyen i Norge for at vi skal være de siste som stenger kranene på sokkelen, fordi vår «rene» olje og gass skal redde verden fra det skitne kullet. Man trenger ikke være retorikkekspert for å se den tragikomiske klimaspagaten det blir å forsvare videre kulldrift på Svalbard.

Når alle rasjonelle argumenter tilsier å avvikle kulldriften på Svalbard, drar kullforkjemperne opp sitt trumfkort: Kulldriften er viktig av «geopolitiske hensyn», for å sikre norske arbeidsplasser, og derigjennom vår suverenitet over Svalbard. Problemet med argumentet er bare at staten selvsagt kan sikre arbeidsplasser gjennom mer framtidsrettede bransjer. Og skulle Russland mot formodning ha planer om å annektere Svalbard, er det neppe hva vi driver med der som avgjør saken.

Miljøpartiet De Grønne mener tida er overmoden for å fase ut kulldriften på Svalbard, og investere statlige penger på Svalbard i et grønt høyteknologisk skifte i Arktis, framfor å fortsette å subsidiere ulønnsom og klimafiendtlig kulldrift.