bilindustrien

NESTEN en av tre nordmenn tviler på at norske langrennsløpere er helt rene. Det er den svakeste meningsmålingen nasjonalsporten har gjort. I tidligere undersøkelser har gjerne langrennsløperne hatt langt høyere tillit enn resten av norsk toppidrett. Nå er tallene omtrent de samme:

• Mens 31 prosent i denne Ipsos-målingen for Dagbladet tror norske langrennsløpere bevisst har brukt prestasjonsfemmende stoffer, mente 32 prosent ifølge en InFacts måling rett før Sotsji-OL at en eller flere deltakere i den norske troppen var dopet.

Dengang var det ifølge bakgrunnstallene ikke først og fremst langrenn skeptikerne tenkte på, men samtidig viser ikke denne nye meningsmåling ingen knusende mistillit.

DISSE tallene avslører likevel en snikende følelse hos mange unge voksne om at alt ikke er så uskyldshvitt og prektig som det norske landslagsmiljøet framstod helt til sist sommer.

Over tid er slike følelser mye farligere enn mistilliten. For følelsene trenger ikke så mye næring. Mens en brutt tillit gjerne baserer seg på konkrete hendelser, holder det ofte med en anelse for å dyrke den negative oppfatningen.

Det er derfor denne målingen inneholder drømmetall for alle som jukser på ski

MENS langrenn før de to dopingsakene og astmadebatten hadde et fast grep på det brede norske sportspublikummet, viser bakgrunnsmaterialet i denne siste undersøkelsen en klar splittelse i befolkningen:

• De eldre tror fortsatt på langrennsløperne, men blant unge voksne er det ingen forskjell på antallet som tror og de som mistror.

Foreløpig har det ikke vært mulig å se denne splittelsen hverken i TV-tall, sponsorinntekter eller deltakertall for norsk langrenn. Midt under det verste bråket sist vinter var seerantallene fortsatt like høye, rekrutteringen riktig flott på alle plasser med snø og sportens mange sponsorene fornøyde og trofaste.

Slik ble sesongen 2016/17 sportslig sett strålende for norsk langrenn, men en nasjonalsport dreier seg pr. definisjon ikke bare om idrett.

Også om følelser.

DET er her disse tallene bokstavelig talt er ekle. For når 39 prosent av unge voksne tror at flere av langrennsløperne våre bevisst har brukt ulovlige prestasjonsfremmende midler, er det vanskelig å se hva som heretter skal til å å forhindre at de forblir i den troen.

Denne påståtte bruken er jo slett ikke påvist. I begge de to norske dopingsakene ble det derimot understreket fra de internasjonale anklagerne side at utøverne våre ikke bevisst hadde gjort noe galt.

Like tydelig ble avslutningen av den såkalte «astmasaken». Der utgangspunktet var en anonym påstand om at friske norske landslagsløpere ble medisinert som astmatiker for å gå fortere på ski, konkluderte de internasjonale granskerne at dette ikke hadde skjedd. Den medisinske behandlingen som ble gitt på de norske skilandslagene ble til og med omtalt som «gullstandard», og seinere under Ski-VM i Lahti anbefalt av samtlige landslagsleger unntatt den svenske.

Mistroen baserer seg altså ikke på virkeligheten, og der er vi tilbake til juksernes glede over splittelsen hos det norske hjemmepublikummet.

DEN lille langrennssporten har i tiår vært preget av doping. Mye av svindelen var først knyttet til regimer som brukte manipulering av sport for å framheve sin egen fortreffelighet; altså Sovjet og DDR. På 90-tallet ble jukset mer individuelt før det i organisert form kom tilbake med den statlige nasjonalismen i Russland.

De mer frittstående svindlerne har hele tida rettferdiggjort gesjeften sin ved å fortelle oss at alle jukser i langrenn. Det er ikke sant, men kan bli litt mindre usant for hver nordmann som mistror vårt eget gjennomgående rene skimiljø.

Den triste sammenhengen gir virkelig en snikende dårlig følelse, og den vil ramme de yngste løperne. Mens veteraner som Marit Bjørgen eller Petter Northug blant hjemmepublikummet med full rett slipper unna enhver baktanke, vil unge og like rene utøvere som Johannes Høsflot Klæbo, Maiken Caspersen Falla, Ingvild Flugstad Østberg og Heidi Weng slite med denne negative stemningsbølgen i år framover.

Det gjør en meningsmåling med misforstått norsk skepsis til drømmetall for de som virkelig jukser i langrenn.

LONDON/OSLO (Dagbladet): Karsten Warholm ble nummer 2 i sitt kvalifiseringsheat på 400 meter hekk i VM.

- Det føles okay. Det var slitsomt, men det er først i semien det blir hard kamp, sier Warholm til NRK.

Nordmannen løp i bane fire og åpnet fint. Han fikk god rytme og kontrollerte inn til tredjeplass. Han løp på 49,50. Juander Santos vant heatet med 49,19.

De fire beste var sikret plass i semifinalen og Warholm kunne faktisk spare krefter på de siste meterne.

- Jeg får et annet utgangspunkt nå. Folk forventer mer, sier Warholm.

Før VM har Warholm verdens sjette beste tid på distansen i år med sine 48,25. Det var både personlig og norsk rekord. Kyron McMaster fra De britiske jomfruøyene har vært raskest hittil i sesongen med sine 47,80.

Semifinalen på 400 meter hekk løpes mandag. Finalen er onsdag.

(Dagbladet): Justin Gatlin overrasket en hel verden med å vinne 100-meterfinalen i VM i London. Amerikaneren snøt dermed Usain Bolt (bronse) for seieren i Bolts siste mesterskap.

Men den observante tv-seer har kanskje lagt merke til Bolts gest før VM-løpene?

Jamaicaneren har nemlig lagd en «A» med fingrene som han har vist inn i kamera rett før start.

Overfor Expressen forteller Jamaican Observer- reporter Howard Walker hvorfor:

Tegnet er en hyllest til Bolts avdøde venn og friidrettsutøver Germaine Mason. Tegnet står for «A-Team».

- Det er en liten gruppe med Usains aller nærmeste. Blant annet Ricardo Gardner (tidligere fotballspiller). Germaine Mason var også en del av gruppen, sier Howard Walker.

- Ja, det er en hyllest til sin avdøde venn, sier reporteren.

Nære

Den pensjonerte friidrettsutøveren Germaine Mason (34) omkom i april i år. Mason døde i en motorsykkelulykke i Jamaica,

34-åringen var født i Jamaica, men har siden 2006 konkurrert for Storbritannia i høydehopp. Masons gjennombrudd kom under junior-VM 2000 der han fikk sølv og hans personlige rekord var 2,34 meter.

Mason skal ha mistet kontrollen over motorsykkelen og døde på stedet. Ulykken skjedde nær Kingston og flere kjente friidrettsnavn skal ha vært i nærheten da det skjedde, og blant annet Usain Bolt.

På stedet

Bolt og sprinteren Michael Frater kom som de første til ulykkesstedet.

– Bolt var del av gruppen, og han var veldig, veldig trist etter ulykken. Jeg har inntrykk at de (Bolt og Mason) var veldig gode venner, sa politimannen Calvin Allen til BBC.

Mason tok blant annet et OL-sølv i høyde under Beijing-lekene i 2008.

Fakta: Menn, 100 m (vind -0,8 m/s):

Gull: Justin Gatlin, USA 9,92,

sølv: Christian Coleman, USA 9,94.

bronse: Usain Bolt, Jamaica 9,95,

4) Yohan Blake, Jamaica 9,99, 5) Akani Simbine, Sør-Afrika 10,01, 6) Jimmy Vicaut, Frankrike 10,08, 7) Reece Prescod, Storbritannia 10,17, 8) Su Bingtian, Kina 10,27.

Etter å ha markert seg som en del av kvalitetstanken Mutual Intentions, slo Charlotte Dos Santos ut sine egne vinger ved å flytte fra Oslo til Brooklyn. En emigrasjon som mye mulig vil bli definerende for en svært spennende karriere.

Charlotte Dos Santos

Plateselskap

Playground Music

Minialbumet «Cleo» er ikke bare en milepæl i norsk målestokk, men også en av årets flotteste soul-utgivelser internasjonalt.

Fra sin uventede åpning på middelaldersk wessex-dialekt, via Fredfades signatur-samples på «Watching You», den «Sucka Nigga»-leflende og fabelaktige singelen «Red Clay», til hoftevekkende rytmer rett ut av en Cubansk bakgate-café på skivas nådeløse avslutningen «It’s Over, Bobby».

«Cleo» føles som 70-tallets deiligste sommerdag presset inn i ti eviggrønne spor som fortjener all den unisone hyllesten Dos Santos har fått siden releasen i slutten av juni.

Det er bare å møte opp på Øyafestivalen førstkommende onsdag og applaudere årets mest velfortjente norske hype.

Den beste isen lager du selv

Den aller først kokeboka jeg kjøpte het Hamlets bog om Æg. Jeg fant den, av alle steder, på et loppemarked i Danmark foreldrene min hadde dratt meg med på.

Det avgjørende var at boka inneholdt en magisk oppskrift. I boka fant jeg nemlig en utførlig forklaring på hvordan man selv kunne lage iskrem!

For en 12-åring ble dette nesten litt for mye av det gode. Her satt jeg plutselig med løsningen på en av livets store mysterier i hendene. På dansk. Men, det var likevel ikke vanskelig å skjønne at ingrediensene i heksekunsten var greie å få tak i. Ja, de var antakelig å finne hjemme på kjøkkenet: egg, sukker, mel og fløte.

Siden har jeg laget mye iskrem. Og jeg lager stadig nye varianter. Her får du oppskriften på en barnslig variant med nutella, en voksenvariant med kaffe, en krokanis og min favoritt: yoghurtis med kirsebær og sjokolade.

Når man lager yoghurtis kan man faktisk droppe fløten helt, men da mangler det litt på fylden, synes jeg. Så, jeg har spandert på en liten fløteskvett, nærmere bestemt én desiliter.

– Vaktselskapet ringte og meldte om at de hadde sett tre menn på overvåkingskameraer som brøt seg inn i en konteiner på terminalen for så å lesse tyvegodset over i biler, sier operasjonsleder Rune Hekkelstrand i Oslo politidistrikt til NTB.

En 20 år gammel mann er pågrepet. Politiet leter etter de to andre med hundepatrulje i området.

– Vi har funnet veldig mye gods på stedet, så mye at vi ikke får plass til det i våre mindre politibiler, fortsetter han.

Politiet har funnet om lag hundre Apple-datamaskiner som tyvene har prøvd å få med seg.

– Hvordan de visste om konteineren blir bare spekulasjoner, men det er neppe tilfeldig at de har vært akkurat der på det tidspunktet, sier operasjonslederen.

To av tyvene flyktet. To biler står igjen på stedet.

Politiet meldte om hendelsen på Twitter klokken 6.11 søndag.

(NTB)

– Jeg er ikke akkurat noen liten gutt, og da får man av og til høre det. Det er ikke hyggelig, og man blir lei seg når man får sånne kommentarer, sier Hoksrud til NRK. Han trekker spesielt fram en kommentar rettet mot ham:

«Frp pisser på sine velgere med å plassere to menn i helse- og omsorgskomiteen som ikke er i stand til å ta vare på egen helse». Han sier videre at folk må slutte å hetse hverandre.

– La oss heller diskutere politikk og politiske saker. Så lar vi det andre være, fortsetter Hoksrud.

KrF-leder Knut Arild Hareide forteller om lignende opplevelser.

– Med min kropp finner jeg ofte ordet «pingle» i kommentarfeltet. Da knytter de min kropp opp mot noe som ikke har med kroppsfasong å gjøre, men hva slags gjennomslagskraft jeg har i politikken, sier han.

Han viser til en episode hvor han stilte i en debatt med et bredt slips. Da var en av kommentarene: «Det slipset til Hareide er jo bredere enn ham selv».

De siste årene har mange politikere vært åpen om hetsen de opplever på sosiale medier. I stor grad har dette vært rettet mot kvinnelige politikere, som Hadia Tajik (Ap) og Trine Skei Grande (V).

(NTB)

Når hverken Arbeiderpartiet eller Høyre ønsker å gjøre klima til en stor sak i valgkampen, er årsaken både taktisk og knyttet til tunge realiteter oljelandet Norge står overfor. Taktikken først. Hverken Arbeiderpartiet eller Høyre vinner velgere på klima- eller miljøspørsmål. Snarere kan stor vekt på disse spørsmålene bidra til å sende velgere i retning av de grønne småpartiene, enten der er MDG, SV eller Venstre. Og på den andre siden lurer Fremskrittspartiet i sivet. Hvis talsmenn for Ap eller Høyre ytrer seg på en måte som gjør at støtten til oljenæringen trekkes i tvil, så vil Frp være klar til å høste velgere som uroer seg for endringer i politikken.

Høyre og Arbeiderpartiet er dessuten enige om hovedlinjene i klima- og energipolitikken og dette er derfor heller ingen konfliktarena dem imellom. Det er også en politisk realitet at begge partier ønsker at klima og olje skal ligge i hver sin «boks», og begge vil vente med å åpne denne vinduskonvolutten så lenge det går. Det er altså ikke vanskelig å forstå at de to store og regjeringsbærende partiene foretrekker at det snakkes minst mulig om klima foran valget.

Men både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg vet at de som potensielle regjeringssjefer etter valget ikke vil kunne skygge unna realitetene. Nå foran valget bør de begge legge taktikkeriet til side og bruke sine posisjoner til å fortelle velgerne hvor de står og hva de vil gjøre for å møte en trussel som stadig kommer nærmere.

Denne sommeren har gitt nyheter som viser hvordan klimatrusselen slår imot oss. Skogbranner, issmelting, flom og uvær minner oss om at klimaendringene er reelle og skjer nå. Samtidig akselerer det grønne skiftet; lanseringen av Teslas 3-modell og Storbritannias vedtak om stopp for fossilbiler er to eksempler på at omstillingen vekk fra den fossile energiens tidsalder er i full gang.

Alvoret understrekes for eksempel i en ny studie, som viser at risikoen for at temperaturstigningen innen dette århundrets slutt vil oversige to grader er meget stor. Det er bare 5 prosent sjanse for at vi holder oss under dette målet, ifølge studien som er publisert i Nature Climate Change. Vi vet mye om følgene, i form av dramatisk endrede livsvilkår for mennesker over hele verden.

Vi vet altså hva som må gjøres, og våre politiske ledere har et stort ansvar: Overgangen vekk fra fossil energibruk må akselereres, både i Norge og globalt. Dette er fundamentale forhold. Både klimaendringer og omstillingen vekk fra fossilenergien vil i økende grad prege økonomi og samfunnsutvikling både globalt og i Norge – og dermed den politiske dagsordenen i neste stortingsperiode.

Klimapolitikken kan grovt inndeles i tre kategorier. Den første dreier seg om omstillingen av Norge i retning nullutslipp, klimakutt i transport, landbruk og industri. Forankringen i EUs felles klimapolitikk vil gjøre at oppsynet med klimapolitikken delvis outsources til Brussel, men beslutningene om hvordan det skal gjøres vil skje i Stortinget. Store kutt i sektorene som ikke er omfattet av kvotesystemet – altså i første rekke transport, landbruk og oppvarming – skal gjennomføres i løpet av de neste 12-15 årene. Dette blir krevende – ikke minst fordi det skal skje i en virkelighet hvor statens økonomiske rammer blir strammere fordi oljepengebruken må dempes.

Den andre handler om endring av petroleumspolitikken i en virkelighet der den fossile energiens rolle blir mindre. Både Ap og Høyre har i alle år gjort hva de har kunnet for å holde klima og olje fra hverandre – uten egentlige berøringspunkter utover messingen om at norsk gass erstatter kull i Europa. At vellykket klimapolitikk betyr lavere etterspørsel etter fossil energi er intellektuelt gradvis erkjent, men det har ikke satt snev av spor i den praktiske politikken. Dagens oljepolitikk ignorerer i realiteten klima som faktor, og det vil ikke kunne fortsette. Det er bare å se hvordan investorer og banker i økende grad stiller spørsmål ved klokskapen i fortsatte fossilinvesteringer.

Den tredje reiser spørsmålet om hvordan Norge kan gjøre størst mulig forskjell i Europa og verden; altså hvordan vi som et lite og rikt land kan bidra til at det globale grønne skiftet akselereres. Omstillingen går for sakte. Paris-løftene er for veike, og heller ikke det som ble lovet foran Paris følges opp av OECD-landene, ifølge en ny studie gjengitt i Nature.

Debatten om den internasjonale innsatsen har ofte havnet i en grøft der konflikten har stått mellom tilhengere av kvotekjøp ute og klimakutt hjemme. Men det er gjennom internasjonalt og europeisk samarbeid – og investeringer – at farten på omstillingen kan økes.

Derfor er det urovekkende at Jonas Gahr Støre uttaler seg slik at han blir oppfattet som utydelig når det gjelder forankringen av den norske klimapolitikken i EU. Samarbeidet med EU om kutt i sektorene utenfor kvotesystemet gir den norske klimapolitikken et helt nødvendig anker, men den skaper også arenaer der en Støre eller en Solberg kan ta initiativ for å spille på lag med våre naboland.

Norge er på mange måter i en særstilling og vi kommer ikke unna kapitalrikeligheten Oljefondet representerer. Å legge til rette for at mer norske penger investeres i det globale grønne skiftet er et ansvar som hviler på lederne for de to store partiene. Spørsmålet om Oljefondets investeringer i infrastruktur kjørte seg fast i byråkratisk motvilje, men må hentes frem igjen og gis en ny innpakning.

Sterk vekt på internasjonal innsats har passet det lille oljelandets interesser siden klimapolitikkens spede begynnelse. Regnskogsatsing og kvotekjøp har gjort det mulig å plassere klima i en boks og oljeproduksjon i en annen, samtidig som samvittigheten har vært holdt hvit og ren. Det gode med vektleggingen av den internasjonale innsatsen ligger i erkjennelsen av at Norge, som et rikt oljeland, har et særskilt ansvar for å bidra. Nå handler dette ansvaret om å se etter alle tiltak og veier som kan hjelpe til med å akselerere overgangen, både globalt og i Norge.

Å ta globalt ansvar, og å tenke på kommende generasjoner, står sentralt i verdifellesskapet det norske samfunnet bygger på. Dette verdifellesskapet fordrer også at det handles rett og riktig, at atferden samsvarer med læren, med kunnskapen vi besitter. Jonas Gahr Støre og Erna Solberg har begge makt til å gjøre en forskjell. De bør bruke den – ikke minst nå i valgkampen.

(Dagbladet): Republikanerne har både president Donald Trump i Det hvite hus og flertall i begge kamre i Kongressen etter valget i november i fjor. Men ting har ikke gått på skinner.

Denne uka tar Kongressen sommerferie uten å ha fått vedtatt en eneste stor sak. Republikanerne klarte ikke å bli enige om hvordan de skulle fjerne helsereformen Affordable Care Act – bedre kjent som Obamacare. De er overhodet ikke i rute for å reformere skattesystemet slik de ønsket. Og de er ikke i nærheten av å få laget en omfattende infrastrukturplan, slik de planla. Dette var deres tre store prioriteringer.

- Republikanerne i Kongressen tar ferie mens de føler seg frustrerte, utslitte og skuffete over at den sjeldne muligheten til å vedta sin politikk blir kastet bort, skriver NBC News.

- Taper

Trump dro selv fredag på en 17 dager lang ferie til golfanlegget sitt i Bedminster i New Jersey. Samtidig blir han og valgkamporganisasjonens hans etterforsket for å ha samarbeidet med russiske myndigheter om å påvirke fjorårets valg i en stadig voksende skandale.

- Vi kommer til å vinne så mye at dere vil bli lei av å vinne, sa den daværende presidentkandidaten, Donald Trump, i februar 2016.

Men selv om partiet har kontroll over alle de viktigste posisjonene øverst i det politiske USA, synes ikke Republikanernes velgere at de vinner.

Hele 46 prosent av partiets velgere mener de har tapt i viktige spørsmål. Bare 42 prosent synes partiet vinner, ifølge en ny meningsmåling fra Pew Research Center, omtalt i Washington Post.

I hovedsak er det nesten bare nominasjonen av Neil Gorsuch som ny høyesterettsdommer som trekkes fram som en betydelig seier. På de fleste andre områder ser det langt dårligere ut.

- Ser svakhet

Og mens oppslutningen om Trump også synker på meningsmålingene, begynner flere andre republikanere å posisjonere seg for å kjempe om Det hvite hus ved neste presidentvalg i 2020. Det er usedvanlig tidlig ettersom Trump bare har vært president i et drøyt halvår.

- De ser svakhet i denne presidenten. Det er ikke en hyggelig bransje vi er i, sier den republikanske senatoren, John McCain til New York Times om situasjonen.

- Vi må gjøre et forsøk på befri det republikanske partiet fra Trump, og konservatismen fra trumpismen, sier den konservative redaktøren for The Weekly Standard, William Kristol, til avisa.

Han forteller at han har startet uformelle samtaler for å starte en «Komité for ikke å gjenvelge presidenten».

Flørter med pengegivere

Trumps egen visepresident, Mike Pence, er blant dem som har tatt flere grep som observatører mener kan tolkes som at han posisjonerer seg for å bli USAs neste president.

Flere av rådgiverne til Pence har ifølge New York Times allerede begynt å gjøre tilnærminger mot potensielle, republikanske pengegivere og gjort det klart at planlegger å stille dersom Trump ikke stiller til gjenvalg. Han har også blant annet opprettet sin egen komité for pengeinnsamling, Great America Committee.

Mange i etablissement-fløyen i det republikanske partiet legger heller ikke skjul på at de ønsker Pence.

- For noen er det av ideologiske grunner. For andre er det av stilistiske grunner. Det er en utmattende mengde ustabilitet, kaos og dysfunksjon rundt Trump, sier den republikanske kongressrepresentanten, Charlie Dent, til New York Times.

Til Iowa og New Hampshire

Senatorene Tom Cotton og Ben Sasse kan også være i ferd med å posisjonere seg. Begge har allerede besøkt Iowa – den viktige delstaten som holder det første nominasjonsvalget.

Neste måned skal Cotton dessuten holde en fundraiser hvor folk betaler 5.000 dollar for en middag i New York.

Sasse har vært en av de skarpeste Trump-kritikerne i den republikanske leiren. Også han ser ut til å posisjonere seg før presidentvalget i 2020 ved å nærme seg republikanske pengegivere.

Samtidig vurderer Ohio-guvernør og tidligere presidentkandidat, John Kasich, en ny runde til New Hampshire, som også er viktig fordi den er blant de første til å holde nominasjonsvalg. Han var blant utfordrerne som ble danket ut av Trump i nominasjonskampen i fjor.

Siden har han blant annet gitt ut bok og forblitt en tydelig stemme i den amerikanske offentligheten.

Ulykken skjedde da en V-22 Osprey – en mellomting mellom et fly og et helikopter – forsøkte å lande på hangarskipet Ronald Reagan. 23 av de 26 som var om bord ble reddet opp av sjøen og søket har pågått etter tre marinesoldater som fortsatt var savnet.

Militæret forventer ikke lenger å finne de tre i live og har underrettet de pårørende. De vil imidlertid fortsette å søke etter omkomne.

Ulykken skjedde utenfor Australias østkyst, nord for Brisbane. Amerikanske og australske styrker har nettopp fullført en større militærøvelse sammen. Australias forsvarsminister Marise Payne opplyser at ingen australske soldater var om bord i flyet.

Det har vært flere ulykker med Osprey-fly de siste årene. Senest i 2015 omkom to amerikanske marinesoldater i en ulykke med en Osprey i Japan.

(NTB)