bilindustrien

Den norske opinionens forhold til syria- og flyktningkrise har i løpet av disse fem årene bølget opp og ned som en oransje gummibåt på Middelhavet. Først: Mild interesse. Deretter sjokk, vantro, mobilisering og debatt etter bilder av døde barn i vannkanten i Hellas. Så: Egeninteresse, krisestemning og statistikk i møte med Storskog i 2015. Nå: Dalende oppmerksomhet igjen. Den siste tiden har flyktningskjebnene kommet i skyggen av debatter om IS og terror. Året Syria fikk størst omtale i norske medier var 2015.

Det er lett å glemme at det er enkeltskjebner bak statistikken.

Det er også lett å redusere flyktningene til kliniske utspill i valgkampen.

Derfor er det så viktig med dokumentarer som «Ranias flukt», vist på NRK denne uka og solgt til The Guardian. Leo Ajkic og Kadafi Zaman har tidligere vist fram fluktens forjævlighet i sine prisbelønte dokumentarer «Flukt» og «Norge til salgs», men denne gangen er det en syrer selv som filmer den lange reisen til Europa.

Dermed får vite hvordan det føles når det skjer.

Det er sterkt.

Og vi får se oss selv, Europa, fra synsvinkelen til den som står på andre siden av gjerdet.

Det er ikke pent.

Ved vårt første møte er Rania Mustafa Ali i byen Kobane ved grensa til Tyrkia. Hun er tjue. Elsker «Game of Thrones» så mye at hun har pakket ned dvd-ene til å ta med på reisen. Hun leser bøker på engelsk. Har den samme Hewlett-Packard pc-en som meg. Bruker iPhone, har på seg Adidas-jakke. Hun kunne vært fra Risør.

Men hun er fra Raqqa.

Opplevelsene sine derfra, med beleiring og IS, har hun beskrevet i en kronikk på NRK, men de er ikke en del av «Ranias Flukt». I stedet tar hun oss rundt i det utbombede Kobane. Der er det ingen framtid, mener hun. Hun må ut. Har allerede forsøkt å komme seg over grensa til Tyrkia flere ganger. Hun har møtt den norske journalisten Anders Sømme Hammer, han har utstyrt henne med et gopro-kamera. Hun er klar. På vei.

Gjennom hele turen snakker Rania til kamera som en videoblogger. Hun viser fram flytevesten hun skal ha på over Middelhavet «som vi ikke vet om er ekte». Båten som nesten renner over av mennesker, barna som gråter hysterisk. Hun viser fram den fnisende lettelsen hun føler da hun lander på Lesbos i live. Der intervjuer hun en av småguttene fra båten. Med sin stappfulle ryggsekk ser det ut som om han er på vei til første skoledag. Han skal til Tyskland for å søke asyl.

Rania ender opp i en teltleir på grensen til Makedonia. Purgatoriet. På den ene siden: Europa. På den andre siden muligheten for å bli sendt tilbake. Det er her, i et horribelt gjørmehøl med tusenvis av andre, med død, sykdom og håpløshet, at hun møter Europas kalde ansikt, gummikuler og tåregass.

Hun kom for å få et bedre liv, men det var i Europa hun ikke lenger følte seg behandlet som et menneske.

Fordi det er Rania selv som filmer, fordi hun er en så innmari vanlig jente, setter «Ranias flukt» spesielt to ting i et skremmende relieff. En: Det kunne vært meg. Deg. Oss. Og to: Er det slik vi i Europa skal behandle andre mennesker.

Som en eldre kvinne roper, på grensen til Makedonia, mens tåregassen legger seg sakte over sletta, til sine medflyktninger, til grensevaktene på den andre siden:

- Jeg gråter for alle dere. Jeg gråter for menneskeheten.

(Dagbladet): Underveis i 10 000 meter-løpet fredag kveld snublet Mo Farah to ganger. Det hindret ham ikke fra å ta gull, men britenes største friidrettsstjerne måtte ha legehjelp etter målgang.

Nå er 5000-meteren i fare, melder NTB.

- Jeg har vondt i beinet og må til legen og kanskje sy noen sting. Det er vondt. Jeg snublet to ganger, og på et tidspunkt var det bare såvidt jeg klarte å holde meg på beina, sier Farah til BBC.

Det tøffeste løpet

Farah, som har tatt gull på både 5000 og 10 000 meter de siste tre verdensmesterskapene, hadde som mål å ta en dobbel også denne gangen. Han er positiv, til tross for hendelsene fredag.

- Jeg er skadet. Jeg måtte bare være sterk. Jeg har fått noen blåmerker og kutt, men jeg skal bli klar. Jeg har nok dager på meg, fortsetter briten.

Forsøksheatene på 5000 meter går førstkommende onsdag. Finalen er 12. august.

Farah har altså en imponerende medaljestatistikk i mesterskap. Men 5000-meteren på hjemmebane i London syntes han likevel var det tøffeste han har løpt.

- Det var det tøffeste løpet i mitt liv. Det handlet om hvordan de skulle slå meg. Jeg tenkte aldri at jeg kom til å tape, men jeg tenkte at «dette er hardt, dette er hardt», sier Farah.

Falldrama

For fem år siden tok 34-åringen to OL-gull i samme by. I fjor fulgte han opp med å gjøre samme bedrift i Rio.

Men da oppsto det også trøbbel for Farah underveis.

Farah gikk rett og slett rett på trynet på 10 000-meteren, men kjempet seg mesterlig tilbake og vant gullet.

- Dette betyr mye for meg. Jeg er ganske overrasket over at jeg vant gullet, for det var ikke lett i kveld. Jeg måtte grave dypt og jobbe hardt. Da jeg ramlet var jeg sikker på at det var over, men jeg kom meg opp igjen og klarte det, sa Farah til TV 2 etter finalen.

(Dagbladet): Politiet måtte i 01.30 i natt rykke ut til en bolig på Kjeller på Romerike etter melding om husbråk, skriver Romerikes Blad.

- Da vi kom dit viste det seg at det var uenigheter om hvem som skulle ta oppvasken etter at de hadde hatt gjester, sier Bjørn Christian Willersrud, operasjonsleder i Øst politidistrikt Romerike, til avisa.

Politiet dro fra stedet, men kort tid etter tok krangelen seg opp igjen.

- Så vi måtte tilbake og fortelle dem hvordan de skulle løse dette. Om oppvasken er tatt i natt eller ikke, det vet jeg ikke, men i utgangspunktet var ikke dette noen politisak, forteller Willersrud.

Flere golf-utrykninger

Det var ikke bare oppvaskkrangel som holdt politiet opptatt i natt. I Oslo måtte politiet dra på flere golf-utrykninger.

Tre unge menn slo golfballer ned en gate i Oslo sentrum natt til lørdag. Politiet ble mer imponert over deres evne til å si unnskyld enn golfferdighetene, skriver NTB.

Politiet fikk melding om at tre unge menn slo golfballer ned Rosenkrantz’ gate i Oslo, skriver NRK. Politiet var ikke imponert over ferdighetene.

Klokken halv tre meldte politiet på Twitter at «3 unge menn spilte «urban golf» og slo baller ned Rosenkrantz gt. Vurdering langt over par, men ingen ble truffet av slagene.»

Politiet fulgte opp med «Mennene innså dumskapen og la seg så flate at patruljen ble imponert. To golfsett tatt i forvaring og mennene ble bortvist fra sentrum.»

Det var ikke nattens første golf-hendelse for politiet. To timer tidligere måtte politiet ut med en patrulje til E18 ved Asker sentrum, skriver Budstikka. Der hadde en buss med nesten 50 golfspillere havarert, og flere av golfspillerne, som var berusede og i godt humør, gikk rundt på motorveien. Politiet snakket gjengen til rette, og i ettiden hadde alle kommet seg videre i annen buss, samt taxier, opplyser politiet.

- «Kyllingmann» dro på trehytte

Oppland Arbeiderblad kan på sin side melde om en «kyllingmann» som «drasset på en trehytte av ukjente proporsjoner» gjennom Elverums gater.

Det var klokka 2 i natt, at politiet fikk den spesielle meldingen om en mann i kyllingdrakt ble observert i nærheten av Øverleiret.

Politiet dro ut på leiting, og i løpet av natta kom konklusjonen. «Kyllingmannen» var deltaker i et utdrikningslag. Etter å ha blitt kontrollert av politiet fikk han klukke seg videre gjennom natta.

Samme avis kan melde at tre ulike fester ble avsluttet av politiet i løpet av natta. På Brandbu endte en tenåring i arresten, etter å ha slått til en politimann.

- Ikke kapasitet til å rykke ut

BA kan melde om at en rekke slåsskamper og ordensforstyrrelser i Bergen sentrum førte til at politiet måtte nedprioritere flere oppdrag.

Robbie Williams-konserten fredag kveld, får skylda for at det var uvanlig mange folk i byen – noe som førte til mye arbeid for politiet.

- Det har vært svært mye å gjøre for de som ikke ha vært på i natt. Spesielt mellom 04 og 05 var det en del oppdrag vi måtte avslutte fordi vi ikke hadde kapasitet, sier Mjelde.

Væpnet politiaksjon i Fredrikstad

Seint fredag kveld ble fire personer arrestert, etter at to personer skal ha blitt truet med skytevåpen i en leilighet i Fredrikstad, ifølge Fredrikstad Blad.

Politiet rykket ut fult bevæpnet etter meldingene.

- Det hevdes at to personer skal ha blitt truet med våpen, så da har vi handlet ut ifra det, sa operasjonsleder Terje Marstad i Østfold politidistrikt til VG.

Politiet fikk melding om hendelsen klokken 21.40.

- I alt er fem personer involvert, etter oversikten vi sitter med så langt. Alle involverte kjenner vi relativt godt, sa Marstad.

Politiet har blant annet gjort beslag av en kopi av et skytevåpen, melder politiet i Østfold på Twitter.

(Dagbladet/NTB)

(Dagbladet): «Jubeltall for Sp». «Sp fosser fram». «Sp er større enn Frp på ny måling».

Det er eksempler på avisoverskrifter i landet før sommeren, da Sp opplevde eventyrlig framgang på meningsmålinger over store deler av landet.

Nå ser veksten ut til å ha bremset opp litt – og valgforskere mener partiet står i fare for å gå tilbake fram mot valget.

- Dersom valgkampen i år blir som de foregående valgene, vil sakene som har løftet Sp komme litt mer i bakgrunnen. De vil stå i fare for å tape mer fram mot valget, fordi det i valgkampen ofte blir sånn at det Ap og Høyre synes det er mest interessant å krangle om, er det som blir viktigst. Og de har begge mye å tjene på at disse temaene ikke blir snakket om, sier valgforsker Anders Todal Jenssen ved NTNU.

Avhenger av Støre

I april og mai hadde Sp et snitt på målingene på 12,3 prosent, ifølge pollofpolls.no.

I juni var snittet 12,1. Snittet for juli viser en nedgang til 11,4 prosent, men er riktignok basert på bare to målinger som spriker i vidt forskjellig retning.

På VGs ferske måling i dag – valgkampens første – ender partiet med en oppslutning på 11,9 prosent.

Valgkjenner Johan Giertsen bak nettstedet pollofpolls.no, sier Sps valgresultat vil avhenge av hvorvidt Jonas Gahr Støre driver en god valgkamp eller ikke.

- Det er så tidlig ennå at ingen vet hva som vil prege valgkampen, men Ap er den største leverandøren av velgere til Sp sammenlignet med 2013, særlig i noen deler av landet. Hvis Ap lykkes med sin valgkamp, vil lekkasjene til Sp gå ned, og det vil ramme Sps oppslutning. I motsatt fall kan lekkasjen holde seg oppe, og da vil Sp kunne dra nytte av det, sier Giertsen.

Doblet

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum er ikke bekymret.

I dag har partiet sin offisielle valgkampstart i Eidsvoll, men han har allerede før det brukt tid på å reise rundt til landets fylker for å sikre stemmer.

- Jeg har vært ute og møtt folk i 18 fylker til nå, og det har vært en fantastisk reise. Sp som parti har aldri hatt så mye folk på arrangementene våre som vi har hatt i år, og det gir grunnlag for optimisme, sier Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum til Dagbladet.

Han er ikke redd for at sakene som har løftet Sp skal havne i bakgrunnen til fordel for Ap og Høyre-krangler om skatt, eldreomsorg og verdier.

- For det første tror jeg vi har et mer motivert og sterkere apparat enn for eksempel Høyre har. Og hvis Høyre får fem debatter mer enn oss på dagsnytt 18, så ja vel. Vi skal være best på å være ute og snakke med folk, slår Sp-lederen fast.

Det har i snitt vært rødgrønt flertall på målingene hver eneste måned siden oktober i fjor.

Med mindre det skjer et politisk jordskjelv, ligger Sp uansett an til et mye bedre valg nå i år enn på mange, mange år.

20 mandater

På pollofpolls snittmålinger for juli har partiet en oppslutning som ville gitt 20 mandater på Stortinget, noe som er dobbelt så mye som de har i dag.

Todal Jenssen ved NTNU synes ikke det er rart at partiet har gått fram så kraftig.

- Det handler om politikken regjeringen har ført på nærsagt alle samfunnsområder. Jeg er mer overrasket over at det kom så seint i fireårsperioden enn at det kom, sier Todal Jenssen.

Han tror mediefokuset på blant annet ulvesaken er en forklaring til Sp-veksten – men sier distriktsopprøret også handler om regjeringens kommunereform, politireform, og en rekke andre samfunnsendringer som er gjort i perioden.

Kan avgjøre

Sps framgang kan ha avgjørende betydning for stortingsvalget i høst, fordi den gjør at den rødgrønne blokken vokser kraftig.

Problemet kommer dersom Sp stjeler velgere fra de andre rødgrønne partiene, slik det har vist seg at de gjør.

- Sp-framgangen kan være avgjørende for valget i den grad de stjeler velgere fra de borgerlige partiene. Sånn som det ser ut nå ser det ut til at Sp bidrar til å trekke velgere fra de borgerlige og over til rødgrønn side, men de tar minst like mye fra venstresida, sier valgforsker Frank Aarebrot til Dagbladet.

Han mener Sps velgermasse er nært å være fullmobilisert allerede, og tror også partiet kan gå litt tilbake i tida fram mot valget – uten at han tør anslå hvor mye.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum tar ikke spådommene tungt.

- Hvis du hadde spurt valgforskerne for et år siden, ville de ikke trodd at Sp ville få 11 prosent heller, sier han.

(Dagbladet): Før helga ble gigantovergangen et faktum: Neymar signerte for Paris Saint-Germain, etter å ha møtt utkjøpsklausulen i Barcelona.

Prisen? Svimlende to milliarder. Det gjør ham til verdens desidert dyreste fotballspiller.

Neymar sa under presentasjonen fredag at han var klar til å gjøre sin debut i PSG-trøya allerede lørdag. Det får han nå ikke gjort, melder franske L’Equipe.

PSG møter Amiens til en treningskamp klokka 17.15. Men da den franske ligaen ikke har mottatt alle papirer fra Det spanske fotballforbundet, er ikke brasilianeren berettiget til å spille. For at det skulle ha vært mulig, måtte papirene ha vært i hende innen midnatt fredag.

Presentert

Fredag ble superstjerna presentert for den franske hovedstadsklubben.

- Jeg ville ha noe større, en større utfordring. Jeg fulgte hjertet, sa Neymar.

Dramaet startet allerede torsdag morgen. Neymars advokater møtte opp i ligakontorene med en sum som møtte utkjøpsklausulen, men La Liga nektet å motta betalingen. Dermed gikk ferden direkte til Barcelona – og overgangen var i orden.

- Jeg er glad i Barcelona, og jeg har noen gode venner der. Det var ikke en enkel beslutning i det hele tatt, det kan jeg love dere. Det er gode venner jeg forlater i klubben. Men slik er fotball. Jeg følte dette var riktig tidspunkt å gå videre på, sier Neymar.

Dyrest i verden

Neymar var allerede på en femteplass over tidenes dyreste spillere etter overgangen fra brasilianske Santos i 2013. Nå er han milevis foran resten, og koster mer enn det Paul Pogba og tredjemann på lista, Gareth Bale, kostet tilsammen i sin tid.

Neymar går fra å være en del av et større stjernegalleri i Barcelona, til å bli den aller største stjerna i PSG. Flere utenlandske aviser har omtalt avtalen og hvor mye den vil være verdt, deriblant engelske The Guardian.

Det er ventet at Neymar vil tjene rundt 520 000 pund i uka, i overkant av 5,2 millioner norske kroner. Det betyr i så fall at han vil tjene dobbelt så mye som han gjorde i Barcelona. Neymars far og agenten Pini Zahavi rapporteres å få rundt 355 millioner norske kroner for å få i havn avtalen.

Neymar er en av de største merkevarene i fotballen sammen med Lionel Messi og Cristiano Ronaldo. CIES Football Observatory kåret Neymar til den mest verdifulle spilleren i Europa, foran nettopp Messi.

Det skriver iTromsø.

Ifølge mannens advokat straffer Hurtigruten ansatte som begår feil med degradering.

Skipet måtte kansellere alle havner på sørgående rute mellom Finnsnes og Bergen etter at det berørte bunnen på vei gjennom Finnsnesrenna 5. august i fjor. Fartøyet fikk skader på roret.

Den gang uttalte kommunikasjonssjef Stein Lillebo i Hurtigruten at hendelsen ble vurdert som alvorlig og uønsket. Nesten 500 passasjerer ble berørt av uhellet.

(NTB)

Forholdene for dyrene, for det meste fugler, var forferdelige. Bygning var fylt med avføring og søppel, og det var lite ventilasjon, skriver et medlem i Humane Society på Facebook.

Redningsmannskapet fant verken mat eller vann til fuglene. Nesten 2.000 levende kyllinger, parakitter og andre fugler, inkludert noen eksotiske arter, ble reddet fra lageret i Montclair øst for Los Angeles, meldte den lokale radiostasjonen KTLA5.

Politiet i Montclair opplyste til kanalen at rundt tusen dyr, blant dem fugler, fisk og krypdyr var døde. Det er satt i gang etterforskning av dyremishandlingen.

(NTB)

Debatten om nynazistenes demonstrasjon i Kristiansand er vanskelig, men viktig. Det kan hende jeg endrer syn etter hvert, men jeg prøver likevel å forklare mitt ståsted slik det er i dag.

Toleranse for at de holdningene og synspunktene vi ikke liker skal kunne komme til uttrykk er en del av det vi må tåle om ytringsfriheten skal gjelde i sin fulle form. Det er ikke tvil om at ytrings- og uttrykksfriheten blir satt på prøve når nynazister demonstrerer i våre gater.

Det er ikke lenge siden andre verdenskrig og holocaust, der det ble begått folkemord på seks millioner jøder, 400 000 sigøynere og 250 000 funksjonshemmede, lesbiske og homofile.

Hvordan kan vi sørge for at noe slikt aldri skjer igjen?

En av årsakene til oppslutningen om nazismen før andre verdenskrig var økonomiske krise og høy arbeidsledighet. Nå er antisemittisme igjen et økende problem i Europa og Norge.

Og så er det integreringspolitikken. Når skal politikerne komme med tiltak som reduserer innflytelsen til de religiøse som gjemmer sin systematiske diskriminering av jenter og kvinner, homofile og vantro bak en Gud?

Folk søker til nynazistiske og ekstreme grupper fordi de reagerer på hvordan vi som samfunn håndterer aktuell problematikk og urettferdighet. Utenforskap og mistillit til det politiske systemet er en reaksjon.

Å demonstrere er del av ytringsfriheten. Her kan vi uttrykke vår frustrasjon og reagere på regjeringens politikk. Vi kan også vise sinne og fortvilelse. Det finnes mange former for demonstrasjoner. Den vi så i Kristiansand skiller seg ut.

Som andre blir jeg skremt når nynazister i uniform marsjerer i Kristiansand gater, med eller uten politiets tillatelse. Det minner meg på Hitler og holocaust. Men likevel, ytringsfriheten må gjelde alle.

Også høyreekstreme personer, som bygger sin ideologi på en nasjonalistisk, rasistisk, autoritær og voldsforherligende ideologi. De mener blant annet at jøder, homofile og likestilling mellom menn og kvinner er årsaken til at alt har «gått galt».

Politiet tillot en ulovlig demonstrasjon på grunnlag av den informasjonen og de ressursene de hadde tilgjengelig. Det kan jeg akseptere. Men politiet burde dokumentert og anmeldt de i demonstrasjonen som oppfordret til vold. Gjorde de det?

Målet med å demonstrere, også uten tillatelse, kan være strategisk. Nynazistene ønsket kanskje å bli angrepet, spyttet på og slengt dritt etter – og få det dokumentert på film. De vet det tenner nye sinte flammer om de ikke får bevege seg i gatene, blir jaget og forvist. De ønsker å bli flere, de tjener på å fremstå som ofre og fritt vilt.

Nynazister fantes i går, finnes i dag og det kommer nye i morgen. Vi må forholde oss til det menneskesynet og den ideologien de forfekter. Vi må imøtegå retorikken og ha møteplasser der vi diskuterer. Å isolere sinte og frustrert grupperinger er ikke min form for demokrati og jeg tror heller ikke det fører frem. Ytringsfriheten gjelder alle, innenfor de rammene vi har.

La nazistene demonstrere og la oss snakke om jødene og andre grupperinger som ble forfulgt, torturert og drept. Og la oss lære barna våre at nynazister står bak et menneskesyn vi må kjempe mot.

At det skulle være vanlige folks oppgave å angi sine landsmenn skulle man tro var noe vi etterlot på andre siden av Berlinmuren, men på torsdag valgte innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug å oppfordre nordmenn til å gjøre nettopp det.

- Folk har kommet til meg i valgkampen og fortalt om naboer og andre i lokalsamfunnet som har vært på ferie i landet de flyktet fra. Og det synes mange er veldig rart ettersom disse når de kom til Norge sa de flyktet fra krig og forfølgelse, men likevel finner at de kan reise tilbake dit på ferie. Det skurrer både for folk flest og for meg, kunne statsråden meddele NRK.

Det er selvfølgelig ikke noe rart ved at slikt skurrer for noen. Derfor er det også knyttet tabu til slike reiser. Flyktninger som kommer til Norge har risikert liv og helse for å søke trygghet her. Hvordan kan de da reise tilbake til områder som ikke var trygge for dem? Har de løyet om risikoen de er utsatt for?

I de aller fleste tilfeller er det ikke løgn og fanteri som ligger bak, men sterke følelser. Som generalsekretær i NOAS, Ann-Magrit Austanå, framhever til NRK, skjer slike reiser av personlige grunner, ofte fordi det er en siste mulighet til å farvel med en nær slektning eller at man drar for å delta i en begravelse. Dette er grunner de fleste nordmenn kan sette seg inn i og respekterer. Slike reiser er ikke selvstendig grunnlag for å betvile folks beskyttelsesbehov.

Listhaug kommer heller ikke utenom at utspillet hennes rammer langt bredere enn de få som uten tillatelse reiser tilbake til landet de flyktet fra. Det mistenkeliggjør i realiteten alle som på et eller annet tidspunkt har blitt innvilget opphold i Norge. Ikke minst treffer det godt integrerte flyktninger som har levd lenge i Norge og blitt norske statsborgere, men som legger ferieturer til landet man flyktet fra, hvor det har blitt fred eller regimeskifte.

Denne typen mistenkeliggjøring er uheldig for integreringen og tilliten i det norske samfunnet, og burde ligge utenfor integreringsministerens agenda. Heller bør hun bruke tid og energi på å framheve de nyansene vi ofte ikke ser. Listhaug valgte å ringe NRK, men kunne istedenfor satt seg inn i hvorfor flyktninger, lovlig eller ulovlig, dra tilbake til landet de flyktet fra. Da ville det kanskje ikke skurret like mye for statsråden, som selv har sagt at hun meldte seg inn i Frp på grunn av vektleggingen av familieverdier.

Integreringsminister Listhaug hevder hun tar folks bekymringer på alvor. Hun bør oftere ta folks bekymring på alvor ved å imøtegå den, ikke ved å underbygge den. Da ville hun gjort både seg selv om integreringen en tjeneste.

Jeg fikk besøk av Likestillingens spøkelse en mørk og stormfull natt jeg lå våken og ammet.

«Uhuu!» klaget hun. «Hva skuer mine øyne grå? Et medlem av feministeliten som mottar kontantstøtte? Hvorfor er du ikke yrkesaktiv, småbarnsmor?»

Jeg hysjet på henne og la meg til å sove. Hun har hjemsøkt meg siden jeg ble mor. I begynnelsen ble jeg skamfull og trist av besøkene hennes. Her hadde jeg vært likestillingsforkjemper siden jeg leste Råtekst som 12-åring, og så strøk jeg i likestilling så fort ungen kom ut.

Jeg syntes jeg hadde to likestillingsoppgaver etter fødselen: La far få slippe til og komme meg tilbake på jobb så fort som mulig.

Men babyen hadde helt andre planer. Jeg tror ikke babyen min var spesielt vanskelig, heller. Det var bare mye større avstand mellom likestillingskartet og babyterrenget enn jeg hadde trodd. Så jeg gjorde det vi kvinner gjør når vi tror at politiske problemer er personlige svakheter: Jeg skammet meg.

Jeg gjorde visst disse mamma-greiene feil. Det viste seg imidlertid å være langt mellom mødrene i omgangskretsen som faktisk klarte å dele jobben 50/50. «Vi har delt permisjonen likt» sa en venninne. «Men jeg har hatt hjemmekontor nesten hver dag for at vi skal få det til.» innrømmet hun.

Andre kom tilbake på jobb etter korrekt antall måneder i perm og vips, måtte de over i deltidsstillinger for å få kabalen hjemme til å gå opp. En venninne fortalte at det øyeblikket hun begynte å jobbe, sluttet ungen å sove om natta. Det tok så lang tid å rette opp i søvnsurret at hun ble sykmeldt isteden.

Selvfølgelig var det venninner der overgangen fra perm til jobb til barnehage gikk greit, men jeg var definitivt ikke alene om å føle at jeg ikke fikk til å være likestilt mor på den korrekte måten.

Resultatet var at jeg «valgte tradisjonelt» uten å føle at jeg hadde valgt noe som helst. Jeg bare gjorde det eneste som fungerte for å få hverdagen til å gå opp. Det føltes likevel flaut å innrømme det. Jeg ble en del av den suspekte 60 prosent av norske kvinner som svarte «Ja» på spørsmålet: «Kunne du tenke deg å være lenger hjemme med barnet ditt?» i en mye omtalt undersøkelse utført av Respons Analyse fra 2010.

Artiklene om undersøkelsen er fulle av eksperter som uttaler seg i lignende vendinger som Likestillingens spøkelse. Ved å utsette barnehagestart noen måneder har jeg «satt meg selv på sidelinjen» og er en representant for en «farlig holdningsendring» hos unge kvinner.

Det er aldri noen som snakker om livet med små barn i den typen artikler. Det er bare kvinner som «tar problematiske valg». Men alle disse kvinnene tar jo problematiske valg på grunn av noe, og jeg tror det sjelden er husmordrømmen som kaller. Som regel er det nok en faktisk unge.

Jeg minnes en jobbtur fra før jeg fikk barn. Vi var på et annet kontinent og hadde knapt kommet oss etter jetlaget da en kollega fikk SMS fra kona: «Jeg får ikke til å være alene hjemme med ettåringen likevel. Kom hjem.» Kalenderen var full av møter og arrangementer, men kollegaen kjøpte flybillett minutter etter at meldingen tikket inn. For noen ganger går det rett og slett ikke.

Det er ham jeg har følt meg som når jeg har «valgt tradisjonelt». Det er mange ting som ikke går når du har små barn, og det er aldri jobben som er førsteprioritet, uansett hvor givende og viktig den er.

«Du er med på å drive oss tilbake til kjøkkenbenken!» klager Likestillingens spøkelse til meg.

Men jeg lar henne ikke plage meg lenger. Jeg er bevæpnet med min gamle venn, feminismen. «Hvis du har vondt i bena, så er det ikke føttene dine som er for store. Det er skoene dine som er for små.» sier jeg.

«Jeg er ikke tilhenger av kontantstøtten, men akkurat nå er den alt vi har. Kom tilbake med sekstimersdag og rausere permisjonsordninger, så snakker vi. Før der får du plage noen som har mindre erfaring med å slåss mot patriarkatet. For det du driver med er ikke feminisme. Det er arbeidslinjas likestillingsmoralisme.»