Amalie Iuel (23) ønsker hele tiden å ha nye mål å strekke seg mot. Derfor synes den VM-klare hekkeløperen at tanken på et perfekt løp virker «ganske kjipt».
Fredag starter VM i London. Der stiller Iuel både på 400 meter flatt og spesialøvelsen 400 meter hekk. Hun håper på gode prestasjoner, men har større tro på topprestasjoner i 2018 enn i årets store mesterskap.
Iuel håper å én dag kunne være Norges store friidrettsprofil, men den danskfødte 23-åringen er klar på at hun aldri blir fornøyd.
– Jeg drømmer ikke om det perfekte løp. Det virker ganske kjipt. Selvfølgelig er det gøy å få det til, men jeg vil heller ha en kjempegod tid og plassering samtidig som jeg ser at løpet ikke er helt perfekt. Da kan jeg si «ok, nå har jeg klart å løpe så fort, men det ser fortsatt såpass rotete ut at det er noe jeg kan gjøre enda bedre. Da kan jeg løpe enda raskere, sier hun til NTB.
– Med hekk er det alltid noe man kan pirke på med teknikken. Det er alltid noe å fikse, alltid mulig å vise framgang, legger hun til.
Stortrives
Iuel kom nylig tilbake fra College-friidretten i USA. Hun stortrives hjemme i Norge etter fire år over dammen. 23-åringen har Karsten Warholm og Elisabeth Slettum i sin treningsgruppe. Trioen trenes av Leif Olav Alnes.
– Det er en perfekt liten trio, en perfekt gruppe. Jeg har lært utrolig mye bare siden jeg kom hjem igjen tidligere i sommer. Leif Olav er veldig nøye på hver eneste detalj–små, men viktige detaljer som ofte ble oversett da jeg var i USA. Der trente jeg i en stor gruppe. Oppfølgingen var ikke like tett, forklarer Iuel.
Den danskfødte 23-åringen ser svært lyst på fortsettelsen i sin nye treningshverdag.
– Når jeg kan kjenne stor forskjell bare på få uker, så gleder jeg meg skikkelig til å se hva de neste par årene vil bringe, poengterer hekkeløperen.
Hun røper at det er mye intern konkurranse mellom henne, Warholm og Slettum.
Kan satse
– Vi utfordrer hverandre på alt, også utenom friidrett. Det kan være alt fra bowling til fotball, sier hun humrende.
– Samtidig vet vi når vi kan tulle og når vi skal være seriøse. Det er hundre prosent fokus når vi trener.
Nylig ble det klart at Iuel har inngått samarbeidsavtale med utstyrsgiganten Puma. Dét betyr svært mye for 23-åringen.
– Det er ekstremt viktig. Jeg kunne ikke ha satset på friidretten uten personlige sponsoravtaler. Det koster jo veldig mye å drive på med dette, sier Iuel, og peker på utstyr, treningsleirer, reiser til stevner og opphold som store utgiftsposter.
– Hvor lukrativ er avtalen?
– Uten å gå inn i detaljer, så er det nok til det jeg trenger. Det er en veldig grei avtale, sier Iuel smilende.
(Finansavisen): Finanstilsynet har gitt totalt 31 stiftelser konsesjon som sparebankstiftelser, og disse har verdier for 47,3 milliarder kroner.
De deler for eksempel ut uniformer til janitsjaren og har med sjekker til fotballklubben.
Halvparten av stiftelsene har lønnskostnader på mer enn 800.000 kroner. Disse har mer enn et halvt årsverk ansatt – noen har flere, skriver Finansavisen i dag.
Med lave inntekter på kapitalbasene blir også sjefenes lønninger svært synlige. Flere uttaler at de har vurdert – eller vil vurdere – lønnen.
To sjefer
Med 130 millioner DNB-aksjer er Sparebankstiftelsen DNB den største av stiftelsene, og den med flest ansatte. Milliardinntektene gjør lønnskostnadene små, og det er i de mindre stiftelsene de store utslagene kommer.
Sparebankstiftinga Sogn og Fjordane har en administrasjon med både en direktør og en kultursjef. Til sammen hever de en lønn på 2,4 millioner kroner.
Konstituert daglig leder Pål Fidjestøl, tidligere kultursjef, forklarer at det er spesielle årsaker til at stiftelsen kommer høyt opp på Finansavisens oversikt. Blant annet er at prognosene for stiftelsen har endret seg fordi forutsetningene omkring kapitalkrav er annerledes.
– Vi hadde en oppbemanning for fem år siden ettersom vi trodde oppkapitaliseringen ville gå raskere. I tillegg hadde vi en overlappingssituasjon ved at adm. direktør hadde ganske kort funksjonstid, sier Fidjestøl til Finansavisen.
Hans sjef ble nylig pensjonist, og Fidjestøl sier lønnskostnadene skal opp til vurdering i forbindelse med ansettelse av ny adm. direktør.
Lønnskostnader er ikke tema?
– Vi har daglig leder i full stilling, og det gjør at vi har noe høyere kostnad enn mange av de andre som har reduserte stillinger. Vi har et stort distrikt geografisk, og styret besluttet i forbindelse med rekrutteringen at de ønsket en full stilling. Ellers har vi normale kostnader, sier daglig leder Gunnar Skeie i Sparebankstiftinga Hardanger til Finansavisen.
Lønnskostnadene der er på 1,4 millioner kroner, hvorav knappe 1 million er lønn og annen godtgjørelse for daglig leder. Han sier organisasjonen følger med på kostnadsnivået i de andre stiftelsene.
– Jeg har ikke oppfattet at det er noe ønske om å gjøre noe med våre lønnskostnader, sier daglig leder Gunnar Skeie til avisen.
1,8 mill. for å dele ut 3,1 mill.
Sparebankstiftelsen Tingvolls største utgift er 1,8 millioner i lønnskostnader, som går til å dekke ett årsverk og styrerhonorarer.
I 2016 ble delt ut «bare» 3,1 millioner kroner i gaver, som blir puslete sammenlignet med lønnskostnadene. I vår ble dette økt til 5 millioner kroner.
(Dagbladet): Den amerikanske rapperen Macklemore (34), hvis egentlige navn er Benjamin Hammond Haggerty, var tirsdag involvert i trafikkulykke.
Det skriver flere utenlandske medier, deriblant US Weekly.
34-åringen, som er kjent for låter som «Thrift Shop» og «Same Love», satt bak rattet i den amerikanske kystbyen Langley da en annen bil kom over i motgående kjørefelt – og krasjet inn i rapperens bil.
Innrømmer drikking
Macklemore slapp uskadd fra sammenstøtet, ifølge nettstedet, mens en av hans medpassasjerer fikk behandling av helsepersonell for et mindre kutt i hodet.
Politiet i delstaten Washington, der hendelsen fant sted, opplyser til US Weekly at føreren av krasjbilen er pågrepet, mistenkt for fyllekjøring.
Mannen, som fikk mindre skader, skal ha forklart til politiet at han tok seg en drink «for en stund siden».
Macklemore, som havnet rett på Billboard-lista da han slo gjennom som artist i 2012, har foreløpig ikke kommentert hendelsen.
Giftet seg på direkten
Han har riktignok vært aktiv på sosiale medier etter ulykken – med promomateriale for sitt kommende studioalbum.
34-åringen skapte for øvrig overskrifter under Grammy-utdelingen i 2014, da han og musikkmakker Ryan Lewis kunngjorde at 33 par, noen av samme kjønn, skulle gifte seg på direkten under musikkduoens opptreden. Det var rapperkollega og skuespiller Queen Latifah (47) som fikk æren av å vie parene.
Macklemore og Ryan Lewis plukket med seg hele fire priser fra samme utdeling.
(Dagbladet): – Vi dro ut tidlig om morgenen. Inspektørene hadde skuddsikre vester og vi kjørte i terrengbiler, beskyttet av politi med maskingevær. Så farlig er det å nærme seg noen av kaffeplantasjene i Brasil.
MILLIARDINDUSTRI: Brasil står for mellom 1/3 og halvparten av all kaffeproduksjon i verden. Foto: DANWATCH Vis mer
Mannen som forteller er Jesper Nymark, direktør for Danwatch, et uavhengig, undersøkende medie- og researchsenter, som blant annet fikk Danmarks største journalistiske pris for undersøkende journalistikk i 2015.
Bildet han gir er rystende: menneskehandel, slavearbeid og barnearbeid er noen av ordene som går igjen.
Øyenvitne til slaveri
Inspeksjonen var en av flere hvor Nymark med egne øyne så arbeidere utsatt for menneskehandel bli satt fri, ofte sammen med barn som burde vært på skolen i stedet for å jobbe under slaveliknende forhold – med løfte om betaling en eller annen gang.
- På en annen inspeksjon reddet vi ut to barn på 14 og 15 år, forteller han.
FRA BRASIL: Mye av denne kaffen kommer fra Brasil. Vil du gjøre et klokt valg, se etter merker som Fair Trade, UTZ eller Rain Forest Alliance. Foto: DAGBLADET Vis mer
Danwatch kan dokumentere at den brasilianske kaffeindustrien benytter arbeidskraft på tvangsarbeid, at arbeiderne stues sammen i brakker, må drikke av samme vannkilde som dyra, og jobber uten beskyttelse mot dødelige giftstoffer.
I vinter har Nymark igjen vært i Brasil.
- Mine kilder rapporterer at politikerne er blitt mer bevisst og tar opp temaet, men at forholdene ikke er blitt bedre på plantasjene. Hadde noen reist til disse stedene nå, ville de sett det samme, sier han.
Nymark understreker at dette ikke bare skjer i kaffeindustrien.
- Det er et strukturelt problem du blant annet også finner i tømmer-, sukker-, og kjøttindustrien.
Kan være din kaffe
En stor del av kaffen du får i Norge kommer fra Brasil, solgt gjennom verdens største kaffeleverandører, Nestlé og JDE (Jacobs Douwe Egberts, som blant annet har kjøpt opp kaffehuset Friele i Norge).
MANGLER OVERSIKT: Nestle innrømmer at forholdene på plantasjer blant annet i Brasil er i strid med brasiliansk lov og internasjonale konvensjoner. – Vi rydder opp så godt vi kan og samarbeider både med organisasjoner og mndigheter, sier kommunikasjonssjef Axel Heiberg- Andersen i Nestle Norge. Foto TOMM W. CHRISTIANSEN Vis mer
Selskapene står bak kjente merkevarer som Nescafé, Nespresso, Dolce Gusto, Coffee-mate, Senseo og Friele.
Begge selskapene erkjenner problemene i Brasil og kan ikke utelukke at visse deler av kaffen de selger er produsert under lovstridige forhold.
- Hva gjør dere med problemene i Nestlé, kommunikasjonssjef i Nestlé Norge, Axel Heiberg-Andersen ?
- Vi prøver å rydde opp. Utfordringene er store, dessverre er det mye som gjenstår. Når vi avdekker overtramp, avslutter vi samarbeidet med leverandøren eller krever endringer, sier kommunikasjonssjef Axel Heiberg-Andersen i Nestlé Norge.
Da Danwatch-studien kom, bekreftet Nestlé at selskapet hadde kjøpt kaffe fra to plantasjer hvor arbeidere ble reddet fra tvangsarbeid av brasilianske myndigheter.
Alle leveranser fra det angjeldende stedet skal nå være stoppet.
Kontroll på 90 prosent
Heiberg-Andersen forteller at Nestlé har iverksatt tiltak for å bedre på forholdene som strider mot brasiliansk lov og internasjonale konvensjoner.
MED GEVÆR: Store verdier står på spill. Inspeksjon gjøres tidvis med våpen i hånd. Foto: DANWATCH Vis mer
Heiberg-Andersen anslår at 90 prosent av arabica-bønnene fra Brasil brukt i Nescafé er sertifisert eller verifisert av eksterne organisasjoner eller Nestlés egne ordninger.
- Men 10 prosent har dere ikke kontroll på?
- Nei, det har vi dessverre ikke.
Komplisert og uoversiktlig
Også konkurrenten JDE kjøper store mengder kaffe fra Brasil. Friele-kaffen kommer i stor grad herfra. Handelen skjer gjennom eksportører eller meglere.
GULL VERDT: Brasils kaffeplantasjer dekker enorme landområder og sikrer landet enorme inntekter hvert år. En brasiliansk kaffebonde tjener under 20 kroner dagen på å fylle en 60 liters sekk kaffe.. Mindre enn to prosent av utsalgsprisen går til arbeideren. Foto: DANWATCH Vis mer
Atle Engelsen, manager corporate affairs, facility i JDE, skriver i en epost til Dagbladet at handelen skjer gjennom en lang og komplisert produktkjede, med anslagsvis 260 000 kaffedyrkere bare i Brasil.
- På denne bakgrunn kan ingen kaffeprodusenter, verken i Norge eller andre land, garantere at man ikke har kjøpt kaffe fra produsenter med dårlige sosiale og miljømessige forhold, skriver han.
BITTER BISMAK: Det tar noen få sekunder å lage en god espresso med Nespressokapsler. Det vil ta mange år før forholdene er ryddet opp i kaffeindustrien. Foto: REUTERS/Kai Pfaffenbach Vis mer
- Hadde jeg spurt folk på gata om de tror de har noe forhold til slavearbeid, ville de ristet på hodet og sagt at «det har de ikke, for de bor jo i Danmark». Samtidig går de kanskje rundt med en kaffekopp i hånda, med kaffe produsert under slaveliknende forhold, sier Jesper Nymark i Danwatch.
Kaffebønnene kan både være plukket av voksne på tvangsarbeid og av barn, som brukes i kaffeproduksjon, på sukkerplantasjer, i klesindustrien, bygningsindustrien og i kullproduksjonen.
Hva kan forbrukerne gjøre?
- Forbrukerne trenger informasjon slik at de kan ta gode valg, sier Nymark i Danwatch.
ØYEVITNE: Jesper Nymark, direktør i Danwatch så med egne øyne arbeidere i Brasils kaffeindustri bli satt fri av politiet. Foto: DANWATCH Vis mer
Han etterlyser også bevisste valg fra statlig sektor.
- Det serveres kaffe på sykehus, i departementer og på aldershjem. Spørsmålet er om den norske staten vet hvor kaffen kommer fra og om den er framstilt lovlig.
Han selv gir ingen råd, men viser til Forbrukerrådet og liknende typer organisasjoner.
Forbrukerrådet: Merkeordningene en veileder
- Arbeidsforholdene i kaffeindustrien er en kilde til bekymring og et tema det jobbes med, blant annet gjennom gode initiativ innenfor etisk handel, sier Gunstein Instefjord, fagdirektør for handel i Forbrukerrådet.
MERKEORDNINGER: – Arbeidsforholdene i kaffeindustrien er en kilde til bekymring. Ulike merkordninger kan være en viktig veileder for forbrukerne, sier Gunstein Instefjord, fagdirektør for handel i Forbrukerrådet. Foto: Kjell Hakon Larsen Vis mer
- Gode merkeordninger er også en viktig veileder for forbruker sier Instefjord og viser til Fairtrade-merket (rettferdig handel), produkter merket UTZ Certified (en internasjonal standard for ansvarlig kaffe, kakao, te og jordbruk) og til det amerikanske miljømerket Rainforest Alliance, som sikrer at det er tatt miljø- og bærekraftshensyn under produksjonen.
Gode i teorien?
JDE støtter for øyeblikket femten programmer for å bedre forholdene i ni land, inkludert Brasil. Nestle vil sikre at «kaffeproduktene produseres på et ansvarlig vis med respekt for mennesker og miljøet».
MED LIVET SOM INNSATS: Inspektørene som reiser rundt til kaffeplantasjene har med bevæpnet politi som beskyttelse. Foto: DANWATCH Vis mer
- Hvor dypt stikker det. Blir det mest festtaler, Nymark?
- Mitt inntrykk er at de store selskapene tar tak i problemene og i mindre grad enn før imøtegår kritikk og dokumentasjon. Men jeg har opplevd å bli skjelt ut av og beskyldt for ikke å forstå kaffeindustrien av mindre danske kaffefirmaer.
- Det går altså i riktig retning?
- På politisk hold er temaet oftere oppe og brasilianske myndigheter har reddet flere hundre kaffearbeidere fra plantasjer de siste årene. Men problemet er fortsatt gigantisk.
- Når selskapene ikke engang vet hvilke plantasjer de kjøper fra, sier det seg selv at det ikke er noen quick fix. Gjør forbrukerne gode valg, har det likevel betydning.
Bjørnson-festivalen og Dagbladet kårer Norges beste sangtekst etter krigen og oppfordrer deg til å stemme på din favoritt. Vis mer
SANGTEKST: Dagbladet samarbeider med Bjørnson-festivalen om å kåre Norges beste sangtekst etter krigen. En jury bestående av sanger Frida Ånnevik, professor Gisle Selnes og kulturredaktør Sigrid Hvidsten har valgt ut 30 låter som leserne oppfordres til å stemme på ved å gå inn på db.no/sangtekst.
Denne spalten vil i sommer minne om låtene. Anne Grete Preus’ sang «Når himmelen faller ned» dukket opp på plata «Mosaikk» i 1998. Den er en lovprisning av snøen, av de unike fnuggene som alle er helt ulike, som i stillhet legger seg rundt menneskene og får roen til å senke seg, som en vakker drøm:
«I dag inntas jorden av en himmelsk hær/Uten våpen tvinges hele byen i kne/Alt går litt langsommere her på jorden/Når hele himmelen faller ned.»
Noe helt annet truer med å ramle ned når Tungtvann dundrer i vei med «Slæpp dæ laus» av Jørgen Nordeng, utgitt i 2012. Taket skal ha sprukket i leiligheten over da gruppa spilte inn en kjendisspekket video til låta, som handler om en vill fest av det hippeste slaget i kontrast til naboer som ikke akkurat hygger seg. Her er det tenna i tapetet og full rulle i en partylåt på høyeste gir.
Bjørnsonfestivalen og Dagbladet kårer den beste norske sangteksten etter 1945. Juryen har nominert 30 låter, som nå skal til folkeavstemning.
Du kan stemme ved å klikke deg inn på db.no/sangtekst
Vinneren av konkurransen kunngjøres på Bjørnsonfestivalen i Molde, fredag 8. september.
Det skjer svært sjelden drap i Norge, men som samfunn er vi ikke immun mot det. Vårt samfunn er heller ikke immunt mot at barn kan begå drap. Dersom samfunnet svikter barn, kan de begå drap. Jeg vil, som drapsforsker, si at selvfølgelig kan de det! Men jeg vil også si noe om hvordan vi som samfunn kan svikte de samme barna også i etterkant.
Mediedekningen av drap i Norge har endret seg i løpet av de ti årene jeg har forsket på slike hendelser. Drap i nære relasjoner, for eksempel, ble tidligere ansett som familietragedier som media holdt seg unna. Nå dekker media drap kort tid etter hendelsen, og i noen tilfeller før det er avklart om det faktisk er et drap. Der man før nøyde seg med korte, nøkterne uttalelser fra politiet, intervjues nå naboer. Gjennomgående gir naboer det samme bildet: de trodde aldri et drap kunne skje i deres nabolag. Slike intervjuer kan i beste fall opplyse folk om at drap faktisk kan skje i alle nabolag.
Også fagfolk intervjues om drap. Dette er svært viktig, for i fravær av fagkunnskap kommer spekulasjoner. Spekulasjoner treffer sjelden, og er da en ekstra byrde for dem det gjelder. Men det ligger et stort ansvar på dem som uttaler seg.
Når jeg kontaktes for intervju, gjør jeg alltid en avveiing: hvor snart etter en så alvorlig hendelse, mens mye fortsatt er uklart, skal jeg uttale meg? Jeg vil bidra til at kunnskap gis til publikum generelt, for å unngå spekulasjoner og feilaktige forestillinger. Og jeg vet også at fagmiljøer kan ta til seg kunnskap jeg gir gjennom media. Men jeg vil ikke bidra til at feilaktig bilde tegnes av det gitte drapet, og jeg vil ikke bidra til unødig medieoppmerksomhet som er til belastning for de etterlatte og en gjerningsperson som allerede er i en alvorlig krisesituasjon.
Jeg sier ikke at jeg som fagperson da velger å pynte på fagkunnskapen jeg deler i media, eller velger bort noen viktige fakta, men jeg må være bevisst på hva jeg vektlegger og hvilket budskap jeg sender. For – dette skal barnet ta med seg i den mørke retningen livet tok. Og det kan påvirke de ulike fagmiljøene, enten det kommer til forebygging av framtidige drap, etterforskning av eller reaksjoner på drap.
Jeg har flere eksempler på saker hvor jeg har gjort slike vurderinger. Den som står klarest i minnet, er en sak hvor et barn i min egen hjemkommune drepte sin fosterbror i 2013. Der ventet jeg for lenge med å uttale meg, og det har jeg angret på.
Hovedgrunnen til å vente var at alvoret av saken var større enn i de fleste drap i Norge, da et barn var gjerningspersonen. Mediedekningen av alle drap kan være en belastning for de etterlatte og gjerningspersonen. Men når et barn eller en ungdom i begynnelsen av sitt eget liv tar et annet liv, der kan vel belastningen bli større?
Forskningen på barn som dreper er i stor grad gjort i USA, og har liten overføringsverdi til Norge. I USA lever uforståelig mange barn i nabolag med en kriminell livsstil, hvor konflikter av og til løses med vold og drap.
Barna dras inn i denne livsstilen i ung alder, og ikke bare fordi alternative livsstiler ikke er tilgjengelige for dem. Som del av livsstilen de voksne rundt dem har, finner man rusbruk og alvorlig forsømmelse av og vold mot barn.
Dette kan påføre barna kognitive, psykiske og emosjonelle skader.
I drapssaken fra min hjemkommune ble denne forskningen trukket fram i mediedekningen for å forklare drap begått av barn. Det ga et misvisende av bilde av hva som kan føre til slike drap i Norge. Det er påfallende at flere nyhetsredaksjoner benyttet denne forskningen, uten å stille spørsmål ved nytteverdien av å inkludere den i sin dekning av drapet. I Norge har vi lite kriminalitet, og vi har ikke nabolag hvor barn blir dratt inn i en kriminell livsstil.
Forskningsresultater fra andre land som derimot er relevante for Norge kan deles inn i tre hovedkategorier, og ikke alle drap vil falle innenfor disse. Den ene er når barn utsettes for vold eller forsømmelse. Den andre er når barn lider psykisk, og ikke får den oppfølgingen de trenger. Den tredje er alvorlig konflikt mellom søsken.
Hver eneste dag i Norge er det barn som våkner til omstendigheter de ikke klarer å håndtere på egen hånd. Og vi skal ikke kreve av dem at de skal klare dette uten ekstreme reaksjoner. Den delen av hjernen som muliggjør evnen til å vurdere konsekvenser, for en selv og for andre, er ikke ferdig utviklet før man er i midten av 20-årene. Vi kan altså ikke påstå at det er noe galt med et barn som ikke utviser samme evner som voksne.
Under rettssaken hvor en ungdom sto tiltalt for et drap begått i desember i fjor, fokuserte mediedekningen på at tiltalte ikke viste (nok?) tegn til anger i retten. Men hva visste vi om hvor mye ungdommen angret uten å vise det? Dersom barna som begår drap har en normal utvikling videre i livet, er det ingen grunn til å tvile på at de med tiden, med blant annet en ferdigutviklet frontallapp, vil få en voksens forståelse av sin handling og angre med den største smerte og fortvilelse. Vi burde være mer opptatt av hvilke spor vi selv etterlater for barnet idet den med tiden søker å forstå sin egen handling og skape et nytt liv videre.
Det som burde skremme oss mer enn det at barn kan begå drap, er at vi som samfunn kan svikte barn, både i forkant og etterkant av drap, dersom vi ikke har god nok kunnskap.
I forkant av den siste saken hvor et barn har begått drap i Norge, ble det vurdert at det var en risiko for at barnet kunne skade seg selv, men ikke andre. Dette viser hvor vanskelig det er å identifisere på individnivå hvilke barn som kan begå drap. I stedet for å tro at vi må kartlegge hvilke barn som kan begå drap, må vi sørge for at ingen barn må våkne til omstendigheter som gjør at de kan ende med å begå desperate handlinger.
Og når vi svikter, for det vil vi til tider, og drapet skjer, så må vi ikke svikte barna i etterkant. En del av det å svikte barn som begår drap, er å ha kunnskapsløs, stigmatiserende og fordømmende fokus i mediedekningen.
Etter at Arbeiderpartiet innførte aldersgrense for rett til videregående utdanning har færre nordmenn over 24 år hatt tilgang til en viktig yrkeskvalifikasjon. I dag står 26,5 prosent av nordmenn uten videregående opplæring. Automatisering vil fjerne flere av de arbeidsmulighetene som finnes for nordmenn uten videregående opplæring. Derfor er det nå enda viktigere enn før å oppheve APs forbud om rett til videregående opplæring etter fylte 24 år.
Venstre går derfor til valg på å fjerne aldersgrensen og gi alle muligheten til livslang læring. SSB kan fortelle oss at tallet på dem som ikke har fullført videregående, naturlig nok, er størst blant dem som ikke ennå har fylt 19. Det som derimot overrasker er hvor mange av de mellom 25 og 39 som ikke har fullført videregående utdanning.
Her ligger prosentandelen på rundt 20 prosent. At 20 prosent av nordmenn mellom 25–39 år ikke har fullført videregående er en utfordring for dem, men også for oss alle. Vi vet at vi trenger produktive og kvalifiserte medborgere, blant annet for å kunne ta hånd om dem som i dag lever lenger enn noensinne før. Uten videregående utdanning blir det vanskeligere og vanskeligere for folk å finne arbeid, ikke minst fordi teknologi og automatisering gjør at arbeidsgivere stiller stadig høyere krav til utdanning.
De nordmennene som ikke har fullført videregående er ikke dummere eller latere enn oss andre. De er vanlige, motiverte folk som ønsker å ta vare på seg selv og sin familie. Noen vanskelige år i slutten av tenårene, en dårlig avgjørelse om å utsette videregående eller et familiemedlem man plutselig må ta vare på kan ha ført til at mange av dem som i dag bare har grunnskole står uten vitnemål fra videregående. At døra skal lukkes for deres rett til videregående opplæring er dårlig for dem, men det er også dårlig samfunnsøkonomi hvis resultatet er at disse i større grad enn resten av befolkningen risikerer å bli arbeidsløse.
Regjeringen har allerede innsett at APs opprinnelige aldersgrense for alle var for rigid. Derfor har de endret den for flyktninger og ungdom. Venstre mener de er på rett vei, men vil gjerne hele regelen til livs. Grunnen er enkel og grei, siden regelen ble innført har automatisering gjort framskritt ingen kunne forutse. Dette skaper enda større press på ufaglærte arbeidstakere, og gjør at behovet for videregående opplæring, også for disse, igjen blir åpnet for folk i alle aldre.
Retten til livslang læring er et gode for enkeltmennesket som vi bør forsvare. Det handler om muligheten til å bedre eget utgangspunkt, og til å ta styring over eget liv og framtid. Samtidig har dette en samfunnsdimensjon. I en tid der flere går en utrygg jobbframtid i møte, kan vi ikke sette kunstige grenser for rett til opplæring. Det er ikke å være på lag med framtida.
Vi blir snillere ute i skog og mark, mer omtenksomme, vennlige og oppmerksomme. Vi tar mer hensyn, og mennesker møter hverandre med et nikk og et smil.
Naturen møter deg dessuten fordomsfri og åpen. Den stiller ikke spørsmål om hvem du er og hvor du kommer fra. Den er også gratis, noe som ikke er uviktig for fattige barn eller en asylsøker med ti kroner i lomma.
Selv slet jeg i mange år for å finne en plass i det norske samfunnet. Ungdomsårene var verst: Hvem er jeg, hvor tilhører jeg? Med årene lærte jeg å forsvare meg og være stolt av meg og min bakgrunn.
Jeg ville ikke trekke meg tilbake, men heller finne arenaer der jeg kunne være meg selv. Jeg ble et friluftsmenneske takket være Turistforeningen, som lærte meg alt om friluftsliv. I skogen ble jeg møtt med et smil, ikke med et avvisende blikk. Ingen så rart på meg fordi jeg gikk med hijab, og folk var så annerledes, så avslappet, hyggelige og så enkle å komme i kontakt med.
Det fikk meg til å tenke over hvordan flere innvandre kunne ta del i Norges verdensberømte natur. Jeg startet et prosjekt i Den Norske Turistforening, DNT Drammen og Omegn, for å introdusere friluftslivet for flerkulturelle.
Vi var fra starten opptatt av at de som skulle bli med oss skulle få følelsen av å bidra. Vi skulle møtes på like fot, få fram den kompetansen de satt med – samtidig som de kunne vokse gjennom kurs og opplæring, slik at de kunne mestre friluftslivet på egen hånd og lære det videre til sine familier og venner.
Det var mange hjemmeværende innvandrerkvinner og ikke minst mange asylsøkere som satt mye isolert hjemme og slet med mange psykiske og fysiske utfordringer. Det var ikke vanskelig å få dem ut når de ble invitert av en som hadde samme bakgrunn og utseende som dem. De fikk større tillit til meg fordi de fikk følelsen av at jeg forsto dem.
Vi ble etter hvert mange fra forskjellige land som jobbet med visjonen om å endre en del holdninger og å være forbilder i våre miljøer, invitere flere i dette fellesskapet der de kunne føle tilhørighet og mestring.
Jeg kan med glede og stolthet si at mange av de hjemmeværende kvinnene kom ut i arbeid gjennom det nettverket som det organiserte friluftslivet som Turistforeningen representerer.
Asylsøkerne har lært og lærer fortsatt mye om norsk kultur og organisasjonsliv, de knekker mange samfunnskoder i møter mellom friluftsinteresserte. I møter med etnisk norske og andre innvandrere får de ideer og tanker om hva som er mulig å realisere og hvordan de kan bruke seg selv i det nye landet de er kommet til.
De gis oppgaver som å lage mat til opptil flere hundre personer på turisthyttene, være med på arrangementer for skoleklasser, ha ansvar for cafedriften på våre hytter, prøve seg som turledere for våre turgrupper, opprette nye turgrupper, komme med ideer og innspill og jobbe med vedlikeholdsarbeid på hyttene, osv. De gjør en fantastisk innsats.
Noen av dem har sittet på mottak i flere år. De stiller opp, jobber helt gratis hele dagen og takker oss for at de gis muligheten til å bruke dagen på en meningsfylt måte, selv om det er vi som skulle takke!
Naturen er en flott arena for inkludering. Akkurat som naturen selv er fargerik og mangfoldig, så gjør den også noe med menneskene som ferdes i den. La oss begynne der.
De siste årene har antallet kommunikasjonsfolk i det offentlige økt kraftig. Om staten hadde kuttet ned på antallet kunne man ansatt 1000 flere hjemmesykepleiere.
En undersøkelse fra 2013 viser at rundt halvparten av alle kommunikasjonsfolk jobber i det offentlige – og den største andelen finnes i departementer, etater, direktorater og ved universitetene. Fra 2003 til 2013 ble antallet kommunikasjonsfolk i Norge nesten doblet, fra rundt 2300 til 4100.
I kommunikasjonsavdelingen til Høyskolen i Sør-Øst-Norge finnes det nå 19 medarbeidere, ifølge deres egne nettsider. Størsteparten jobber med profilering og studentrekruttering til skolen – de skal vinne kampen om de nye studentene. Problemet er selvfølgelig at alle universiteter og høyskoler gjør det samme for å tiltrekke seg studenter – og vinninga går opp i spinninga.
Politihøyskolen utlyser i disse dager et vikariat som kommunikasjonsrådgiver. I utlysningen kan man lese at høyskolens verdier er «modig, helhetsorientert, respekt og tett på» – sikkert funnet på av en overbetalt seniorrådgiver for kommunikasjon. På skolen, som har 700 studenter, er det fire fulltids-kommunikasjonsstillinger. Det er mer enn én kommunikasjonsrådgiver per 200 studenter.
Allerede i 2011 brukte det offentlige rundt en milliard kroner på kommunikasjonsfolk.
Økningen har skjedd over hele fjøla: departement, direktorat, etater, universiteter og kommuner. I tillegg har antall ansatte i de offentlig finansierte partiene økt kraftig de siste tiårene – for eksempel har antall ansatte på Stortinget tredoblet seg de siste 20 årene. De fleste av disse driver regelmessig med kommunikasjon.
Når staten bruker mer penger på kommunikasjons-dill-dall må man bruke mindre på andre ting. Ulike estimater viser at en stilling i hjemmesykepleien koster det offentlige rundt en halv million kroner – dette inkluderer både lønn og andre driftsutgifter. Om man gir Høyskolen i Sør-Øst Norge litt færre kommunikasjonsfolk og passer på at det ikke blir flere av dem i offentlig sektor i årene framover, kan man enkelt få penger til 1000 flere ansatte i hjemmesykepleien.
Det handler om hva politikerne ønsker mest: flere seniorrådgivere som finner på dårlige slagord eller flere til å ta vare på våre eldre.
