bilindustrien

Vinteren har kommet til Westeros, og med det gravalvoret. Hvis «Game of Thrones»-høydepunktet for deg har vært Tyrions onelinere, risikerer du med andre ord å bli litt skuffet over episoden som ble sluppet i natt.

Men er det action du er ute etter, så må du ikke vente lenge på den første massakren. «Nord husker», får vi ettertrykkelig beskjed om, allerede i første scene.

Knapt noen sesong av en tv-serie har vært så forhåndshypet som sjuende og nest siste sesong av fantasyeposet «Game of Thrones». Både av distributøren selv, som har sluppet utallige små klipp og teasertrailere på nett, og ikke minst av fansen, som har spekulert i over et år på hva som vil skje.

Hvem av favorittkarakterene våre vil bukke under først (for noen vil dø, det er helt sikkert)? Hvilke nye allianser vil oppstå i kampen om jerntronen? Og hvordan går det med alle sammen når hvitvandrerne – demonskikkelsene fra nord – tar med seg zombiehæren sin og strømmer sørover?

• Slik tippet jeg på handlingen i den nye sesongen, før nattens premiere.

Mørket senker seg

En knapp time inn i den nye, sju episoder lange sesongen ser det mørkt ut. Bekmørkt. Ikke bare i overført betydning. Kvelds- og nattscenene er i overtall. Stearinlysene blafrer i frosten, og dommedagsmusikken akkompagnerer det hele. Kombinert med de megetsigende blikkene og dystre replikkene som avslutter mange av dialogscenene (og det er mange dialogscener her), er det nesten så vi når et metningspunkt. Vi skal vel ikke koke såpe heller?

Men så dukker det opp en liten regi-godbit, som sekvensen med Sam som lærling i Citadellet – en symfoni av møkk og brekningslyder. Avløst av visuelt storslagne panoreringer fra Dragonstone, Blackwater Bay, muren, og Brans gufne visjoner (nevnte jeg zombier?). Fra lekne klipp til grandiose oversiktsbilder. Jo, denne dramaserien er fortsatt i en klasse for seg.

Posisjonering

Dette er likevel en rolig sesongstart til «Game of Thrones» å være. Det er som om serien posisjonerer seg for krigen som skal komme, på samme måten som våre helter gjør det. Skjønt, de er ikke helt enige om hvilken krig det er. Mens Cersei tviholder på jerntronen i sør, og får hjelp fra litt uventet hold, har Jon blikket mot nord.

De fleste gjenlevende hovedfigurene dukker opp i løpet av den første timen, det samme gjør mange av våre favoritt-bifigurer, som for å minne oss på hvor de er og hva de vil (det har tross alt gått over et år siden sist). Et lettere sjokkartet gjensyn blir det også, for dem som har øynene med seg. Og en viss forhåndshypet kjendismusiker gjør en søt gjesteopptreden som enkel fotsoldat – for øvrig et av flere tegn på at småkårsfolk vil få en større plass denne sesongen. Det er i så fall på tide.

Fansen får sitt, gjennom løfterike glimt, patosfylte ankomstscener, og replikker dryppende av undertekst. Og til kritikerne, som har ledd av tidligere sesongers oppheng i «sexposition-scener» (sexscener som pynt til viktige, men kjedelige monologer): Sex er så 2015. Nå er vi over på obdusering.

Samtidsmetafor

«Game of Thrones» er en fantasyserie som kan nytes på flere vis: Du kan se den som en kløktig sammensatt og uvanlig karaktersterk spenningsserie om riddere og drager og blodige slag. Du kan dykke langt ned i historien, og lete fram alle de små hintene og mønstrene som gir mulighet til å forutse handlingen. Og du kan studere maktspillet mellom konger og dronninger og religiøse ledere, og finne referanser til vår egen verden, historie og endog moderne tid.

Serien har – med rette – vært omtalt som fantasyserien for dem som ikke liker fantasy. De overnaturlige elementene, som drager og zombier, har lenge holdt seg ute i periferien. Nå som vi nærmer oss slutten på historien, kryper de riktignok inn mot sentrum. Men flere har lest zombietrusselen som en metafor for samtidas klimaendringer: I sør sloss menneskene mot hverandre om filleting, mens altfor få av dem har øyne for den virkelige trusselen, den som bare kan stanses dersom alle går sammen om å få det til.

Uansett hvordan du foretrekker å innta herligheten: Ingenting tyder på at denne serien har blitt mindre gourmet-tv siden sist. Dette er en løfterik start. Men neste uke, da er det på tide med litt mer Tyrion.

NEW YORK (Dagbladet): Ingen president har ligget dårligere an på en meningsmåling som strekker seg 70 år tilbake i tid. Etter seks måneder i Det hvite hus synker støtten til Trump drastisk.

I en fersk meningsmåling utført av Langer Research Associates på oppdrag fra ABC News og Washington Post gir bare 36 prosent av velgerne den amerikanske presidenten et godkjentstempel. Ingen president har hatt lavere oppslutning i sine første seks måneder.

De elendige tallene for Trump avslører samtidig at velgerne stiller store spørsmålstegn ved kompetansen hans i verdenspolitikken, hvor effektiv han er, Republikanernes svært upopulære forsøk på helsereform og Russlands innblanding i presidentvalget.

Verre enn tidligere

Oppslutningen hans har sunket med seks prosentpoeng siden målingen da han hadde sittet i jobben i 100 dager i april. Presidenten nærmest Trump, er Gerald Ford. Han fikk et godkjentstempel av bare 39 prosent av velgerne i februar 1975 – like etter Watergate-skandalen.

Antallet som er misfornøyde med jobben Trump gjør, har steget med fem prosentpoeng siden april til 58 prosent. 48 prosent av de spurte er svært misfornøyde. Verken Bill Clinton eller Barack Obama var noensinne så upopulære. George W. Bush nådde bare slike elendige tall da han var på sitt mest upopulære i sin andre presidentperiode. Både Obama og Bush hadde støtte fra 59 prosent av velgerne på samme tidspunkt i sine presidentperioder.

På gjennomsnittet av de største meningsmålingene i USA, utarbeidet av Realclearpolitics.com, er 40,2 prosent fornøyde med jobben Trump gjør. 54,6 prosent er misfornøyde.

Svekket lederskap

Målingen fra ABC News og Washington Post har også andre funn som burde bekymre presidenten:

• Halvparten av de spurte mener Trump gjør en verre jobb en de fleste tidligere presidenter. Mindre enn 25 prosent mener han gjør en bedre jobb.
• Nesten halvparten av de spurte, 48 prosent, mener USAs lederskap i verden er svekket siden Trump ble president i januar. Bare 27 prosent mener USAs lederskap er styrket.
• Bare en tredel sier at de stoler på presidenten i internasjonale forhandlinger. Om forholdet mellom Trump og Russlands president, Vladimir Putin, sier nesten to tredeler at de ikke stoler mye på presidenten. 48 prosent stoler ikke på ham «i det hele tatt».
• 60 prosent mener Russland prøve å påvirke presidentvalget. Det er en økning fra 56 prosent i april. Omtrent 40 prosent tror Trumps valgkamporganisasjon bevisst hjalp Russlands forsøk på å påvirke valget.
• Helsereformen Republikanerne forsøker å få presset igjennom Kongressen er særdeles upopulær. 50 prosent foretrekker dagens Affordable Care Act, bedre kjent som Obamacare. Bare 24 prosent foretrekker Republikanernes forslag.
• USA er ekstremt splittet. Blant republikanske velgere får Trump et godkjentstempel fra 82 prosent, mens bare 11 prosent av demokratiske velgere er fornøyde med jobben han gjør. Det er også et klart kjønnsskille. 42 prosent av menn er fornøyd med jobben Trump gjør. Bare 30 prosent av kvinnene sier det samme.

Twitter-svar

I en av sine sedvanlige Twitter-stormer søndag avviste Trump selv at det sto dårlig til.

- Meningsmålingen fra ABC/Washington Post – selv om nesten 40 prosent ikke er dårlig på dette tidspunktet – var den mest unøyaktige meningsmålingen rundt valget, skriver presidenten på Twitter.

Selv om Trump ofte hevder at velrennomerte amerikanske medier er «fake news», er han selv meget skjødesløs med fakta i twittermeldingen. Han ligger dårligst an av alle presidenter på 70 år. Hvorfor han da mener dette ikke er dårlig, er uklart. Han runder dessuten opp oppslutningen fra det korrekte tallet 36 til 40 prosent.

Det stemmer heller ikke at målingen fra ABC og Washington Post var den mest unøyaktige rundt valget. Ifølge LA Times bommet meningsmålingen bare med to prosentpoeng på det faktiske valgresultatet – altså innenfor den statistiske feilmarginen.

Etter ett år som britisk statsminister, noe hun ble fordi et knapt flertall av velgerne hadde stemt for å tre ut av EU, er det ganske umulig å vite hva slags forhold Theresa May ønsker mellom Storbritannia og EU. Da hun hadde tiltrådt sa hun ganske barskt: «Ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale.» Hennes utenriksminister, Boris Johnson, uttalte i september 2016: «Vår politikk er å ha vår kake og spise den». Han mente Storbritannia kan få full adgang til EUs indre marked, uten å måtte godta fri innvandring fra EU, EU-domstolen og å betale utestående regninger til EU.

I Underhuset tirsdag fikk utenriksminister Johnson et spørsmål fra Emily Thormberry fra Arbeiderpartiet om dette med ingen avtale:

- Kan han forklare hva den muligheten for ingen avtale vil bety for folket og næringslivet i Storbritannia?

- Der er ingen plan for ingen avtale, fordi vi kommer til å få en storartet avtale, svarte utenriksministeren.

Men like etterpå måtte statsminister May rykke ut og avsanne utenriksministeren. Det arbeides med planer for ei rekke mulige utfall av forhandlingene, forsikret hennes kontor i Downing Street.

Johnson vil ikke betale noe til EU i skilsmisseoppgjøret, sa han i Underhuset, bare «spise kake», altså. EU har gjort det klart, og britene har godtatt, at først må man komme til enighet om tre hovedpunkter. Deretter er EU villig til å forhandle om det framtidige forholdet, den «storartede avtalen» som Johnson lover.

De tre hovedpunktene inneholder alle vanskelige krav fra EU. Boet må gjøres opp økonomisk; Storbritannia må betale alt som landet har forpliktet seg til før landet går ut. EU-borgere i Storbritannia må sikres like rettigheter som briter i EU-land. Og det må finnes ordninger for den følsomme grensa mellom Irland og Nord-Irland, som nå blir yttergrense for EU. EU har ennå ikke klargjort hvor mange penger Storbritannia må ut med, men beløp opp til 100 milliarder euro har vært nevnt. Dette gjelder britiske forpliktelser til alle slags felles tiltak, garantier som er gitt og pensjoner til EU-ansatte i årevis framover.

I Underhuset ble Johnson utfordret av Philip Hollobone, en konservativ med et hatsk syn på EU:

- Fra vi gikk inn i Fellesmarkedet 1. januar 1973 til den dagen vi går ut vil vi ha gitt EU og dets forgjengere, i dagens penger, til sammen 209 milliarder pund. Vil utenriksministeren gjøre det klart for EU at hvis de ønsker en penny mer så kan de plystre?

- Jeg er sikker på at min ærede venns ord vil ha slått ned som tordenskrall over Brussel, og de vil merke seg hva han har sagt. Han har et veldig gyldig poeng: De summene som jeg har sett at de foreslår å kreve fra dette landet virker på meg som utpressende, og jeg synes å «plystre» er et fullstendig passende uttrykk, sa Johnson.

EU kan altså se langt etter betaling.

- Jeg hører ingen plystre, bare klokka som tikker, svarte sjefsforhandleren til EU, Michel Barnier, i Brussel.

Barnier minner britene om at det er de som har hastverk. Hvis en krangel om penger skal avspore forhandlingene allerede nå, blir det ikkje tid til å forhandle om det framtidige forholdet, sånn som en handelsavtale som britene mest av alt vil ha, før fristen 29. mars 2019 da britene ugjenkallelig er ute. I så fall blir det et britisk stup rett ut i det ukjente. Men penger er ikke det eneste som kan avspore idet de første substansielle forhandlingene åpner mandag. Europaparlamentets utsending til forhandlingene, Belgias tidligere liberale statsminister Guy Verhofstadt, sier alle rettighetene til EU-borgere i Storbritannia må beholdes, de må ikke bli annenrangs borgere. Europaparlamentet må godkjenne en avtale. Og så er Irland opptatt av forholdet til Nord-Irland.

I det stille har flere britiske ledere, med finansminister Philip Hammond i spissen, gitt opp «å spise kake». De presser May og hennes statsråder til å velge mellom økonomi og suverenitet, mellom en «norsk» vei, noe som likner på EØS, med fri bevegelse av personer, eller en begrenset handelsavtale, skriver den britiske avisa The Guardian. EU har i lang tid offentliggjort sine krav og planer for britisk utmelding, såkalt «Brexit». Etter ett år som statsminister er Theresa Mays plan for skilsmisse «praktisk talt ukjent», skriver den franske avisa Le Monde.

Svekket av nederlaget i valget har May bedt opposisjonen i Underhuset om å komme med tanker om å møte landets utfordringer. Det var hun som i januar lovte å lede Storbritannia ut av EU og inn i den store verden. Opposisjonspartiene har lovt henne ulike grader av helvete, nå når hun skal ta inn titusener av EU-lover i britisk lovverk, forkaste eller endre dem før landet er ute. Stadig flere tror ikke hun vil overleve som statsminister så lenge. Ingen vet hvor dette bærer.

Liu Xiaobo er død, men hans idealer og hans kamp, som i 2010 ga ham Nobels Fredspris, vil leve videre. Den behandling som han har fått av de kinesiske makthaverne vil for alltid stå der som en skamplett i historien. Hans navn er også uløselig knyttet til en annen skamplett, studentenes fredelige opprør i 1989. Det er nytteløst å forsøke å viske ham ut av Kinas historie, like lite som blodbadet i 1989 kan viskes bort. Dette burde lederne i Beijing vite svært godt. Likevel forsøker de.

Liu er død. Men en vakker dag vil hans og andres tanker om frihet, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter igjen tas opp av tusener av kinesere. Dette er universelle verdier som gjelder for alle mennesker, også kinesere, mente Liu. Når Kinas mektige lederskap er så redd for disse tankene, er det et tegn på en grunnleggende svakhet, nemlig fraværet av folkelig legitimitet.

Den siste dommen fikk Liu i 2009 og den lød på 11 års fengsel. Han ble dømt for undergraving av statsmakta fordi han hadde underskrevet frihetsbrevet «Charter 08», som for øvrig raskt fikk 10 000 underskrifter. I fengselet fikk han vite av kona, Liu Xia, at han hadde fått Nobels Fredspris. «Denne prisen tilegner jeg til alle dem som ofret sine liv i 1989», sa han og tok til tårer.

De kinesiske lederne var så redde for denne mannen at de ikke bare sperret ham inne for 11 år, men de slapp ham heller ikke ut da han lå for døden. Det er en hardhendt form for svakhet.

Det kinesiske regimet går i rette med flere land for å ha kommet med «uansvarlige kommentarer» i forbindelse med fredsprisvinnerens død. Flere land, deriblant Tyskland, Frankrike og USA, ja FN også forresten, får en formell protest fra Kina, opplyste det kinesiske utenriksdepartementet i går. Norge får, dessverre må vi her si, ingen refs. Norges regjering har under statsminister Erna Solberg vist seg helt underdanig i forholdet til Kina og nærmest bedt om unnskyldning for noe Nobelkomiteen har gjort. Norge var ikke engang blant de landene som ba Kina la den døende Liu få dra til utlandet for behandling når EU stilte seg bak forslaget. Den samme form for feighet viste seg under besøket fra Dalai Lama.

Norge er, som et lite land, tjent med å forsvare folkeretten, demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Det er ikke bare feigt å la være, det er også umoralsk og rett og slett uklokt.

Lenge påstod høyresiden at skattelettelser var selvfinansierende. Nå er dette endret. Nå forteller finansminister Siv Jensen til Aftenposten at: «Over tid vil noe av lettelsen være selvfinansierende».

«Noe» er et tøyelig begrep. Nå forteller hun, på grunnlag Scheel-utvalget, det offentlig nedsatte utvalget som har lagt grunnlaget for de siste års skattereform, og beregninger deres, at 20 prosent, i beste fall 40 prosent, av statens tapte inntekter kan bli dekket av høyere skatteinntekter på lengre sikt.

Og dette er tydeligvis godt nok for finansminister Jensen. Da må man spørre; hvilket annet pengebruk ville blitt kalt dynamisk, når man for hver «investert» krone, får maksimalt 40 øre tilbake – og det på lengre sikt.

Men her burde det jo ikke være nødvendig å ty til økonometriske modeller. Det finnes jo en mengde med lavskattland hvor Fremskrittspartiets programforslag har blitt, og fortsatt blir, forsøkt i praksis. Det ville derfor være ønskelig at finansminister Jensen nå kan gi oss eksempler på land hvor denne dynamiske skattepolitikken har vært en suksess.

Som finansminister har Siv Jensen en stor stab av eksperter til sin rådighet. Dersom hun ikke kommer med et svar, må det bety at hennes påstander kun har «dekning» i Fremskrittspartiets program, mens de ikke har dekning i empiri – altså i den virkelig verden.

NEW YORK (Dagbladet): George Romero, som startet zombiefilm-sjangeren med filmen «Night of the Living Dead» i 1968, døde søndag, melder Variety.

Han ble 77 år gammel. Manageren hans, Chris Roe, opplyser til magasinet at han døde mens han sov etter å ha blitt rammet av lungekreft.

- Den legendariske filmskaperen George A. Romero døde søndag 16. juli mens han lyttet til musikken til filmen «Den tause mann» (med originaltittelen «The Quiet Man» journ.anm.), en av hans favorittfilmer, med med kona, Suzanne Desrocher Romero, og datteren, Tina Romero, skriver Roe.

«Night of the Living Dead» ble laget med et budsjett på 114.000 dollar (om lag 950.000 kroner) og spilte inn mer enn 30 millioner dollar (om lag 250 millioner kroner) og ble en kultklassiker.

Inspirerte en sjanger

Seinere regisserte Romero blant annet filmene «There´s Always Vanilla», «Season of the Witch» og «The Crazies».

Da han laget en ny zombie-film, «Dawn of the Dead», i 1978 ble også den en kommersiell suksess som spilte inn mer enn 55 millioner dollar (om lag 460 millioner kroner). Siden laget han ytterligere fire «Dead»-filmer. Den siste i 2010.

Romero inspirerte en rekke filmskapere. Uten ham ville neppe den nye bølgen av zombie-serier de siste åra vært den samme. Selv var han imidlertid ikke alltid en fan.

I 2013 sa han til Big Issue at han hadde blitt spurt om å regissere noen episoder av «The Walking Dead», men at han ikke hadde noen interesse av det.

- Det er bare en såpeopera med en og annen zombie. Jeg har alltid brukt zombien som en rollefigur for satire eller politisk kritikk, og jeg synes det mangler i det som skjer nå, sa Romero.

Fra New York

Han laget også filmer utenfor zombie-sjangeren, blant annet antologien «Creepshow», som ble skrevet av Stephen King. I filmen «Nattsvermere» hadde han en kameo-opptreden.

Romero ble født i Bronx i New York med en kubansk far og en mor fra Litauen. Han gikk ut fra Canergie Mellon University i Pittsburgh før han begynte å lage kortfilmer og reklamer.

Romero etterlater seg kona Suzanne og to døtre.

– Saken har vært etterforsket hele dagen. Vi har gjennomført en del vitneavhør. Siktede løslates og det er gjort nå i kveld. Det var ikke noen grunn til å holde på ham, sier politiadvokat Julie Dalsveen i Innlandet politidistrikt til NTB.

Søndag formiddag sperret politiet av et område i en park i Kongsvinger og satte opp et telt. Årsaken var at politiet startet etterforskning av en anmeldt voldtekt som skal ha skjedd natt til søndag.

En mann i 20-årene ble pågrepet og fikk status som siktet i saken. Mannen og jenta skal ifølge politiet ha kjent hverandre fra før.

– Det skal ikke være snakk om en overfallsvoldtekt, sa jourhavende jurist Bjørn Erik Pettersen til avisa Glåmdalen.

Det var et vitne som meldte fra om hendelsen. Søndag ettermiddag ble vitner og den siktede avhørt, men etterforskningslederen fant ikke grunn til å holde på den siktede 20-åringen. Ved 22-tiden søndag kveld ble han løslatt.

– Saken vil bli etterforsket videre på Kongsvinger, sier Dalsveen som ikke vil gå inn på hva vitnene har forklart i avhør.

(©NTB)

(Dagbladet): Festivalsommeren er for alvor sparket i gang, og for flere gikk kanskje startskuddet så tidlig som i april med den verdenskjente California-festivalen Coachella.

Den regnes på mange måter som en «it-festival», og setter alltid trenden for den kommende festivalsesongen, ifølge moteekspertene.

Foruten festdelen og konsertene, er nemlig festivalmoten vesentlig for mange – og årets Slottsfjellfestival er intet unntak.

Dagbladet tok turen til Tønsberg for å snakke med festivalgjengere som har vært iført heller originale og tidvis oppsiktsvekkende antrekk.

- Vil skille oss ut

Brødrene Lars (20) og Mats Skjærseth (23) fra Tønsberg valgte å gå for dress under årets festival, men ikke av den sorten man gjerne ser til vanlig.

Gutta er nemlig iført «TV-dresser», og er klare i sin tale for valg av antrekk når de snakker med Dagbladet:

- Vi ville skille oss ut og ha det gøy, sier gutta og legger til at de ikke er alene om å gå med de oppsiktsvekkende dressene.

- Vi og en kompis har samme antrekk. Vi har til og med samme undertøy, forklarer brødrene.

Mye kan imidlertid tyde på at gutta kjører på med en fargerik stil også til hverdags.

- Vi pleier å skille oss ut og liker det, sier brødrene og forklarer at været ikke har noen innvirkning på deres valg av antrekk.

Noe som stadig går igjen på de fleste festivaler, ikke bare her til lands, er den klassiske blomsterkransen – selv om det finnes delte meninger om hvorvidt den fortsatt er populær. Brødrene er imidlertid klare på hva som kreves for at de skulle ha hatt en krans rundt hodet.

- Det er fortsatt kult, men helst ekte blomster, forteller de.

- Blomsterkrans er ut

Jay Cartwright (24) fra Sydney, Australia og Jessica Roos (23) fra Oslo stiller i klassisk festivalstil. Bomberjakke, sko fra Doc Martens og slengbukse er ofte å se i mengden på diverse festivaler. Likevel forklarer Cartwright at han ikke kler seg noe annerledes på festival enn ellers.

- Dette er sånn jeg kler meg til vanlig i Australia, forklarer 24-åringen til Dagbladet, før Roos forteller at hun syns det er nødvendig med litt ekstra glitter ved spesielle anledninger.

Paret er imidlertid enige om at man må tenke komfort ved valg av bekledning.

- Man må kunne sitte i klærne, også må antrekket være litt moro.

Cartwright svarer raskt når han blir spurt om hva han aldri ville tatt på seg.

- Korte shorts! Mine ben er så tynne, forklarer australieren.

Heller ikke den klassiske blomsterkransen kommer gjennom nåløyet hos paret.

- Den er ute. Langt ute.

- Måtte ofre genseren

Det skal imidlertid vise seg at Tønsberg-gutta Anders Grønlie (20) og Theodor Greger Jahnsen (23) er uenig med paret.

De er nemlig iført både Hawaii-skjorte og blomsterkrans. De forteller til Dagbladet at de hadde et helt vorspiel med gjennomgående Hawaii-tema.

- Vi gikk «all in» med palmer, flamingoer og knæsje farger, forklarer gutta, men legger raskt til at det ikke er mye blomsterkrans og palmer til hverdags.

- Vår stil er en kombo av tullete og fresh.

I likhet med de fleste andre, kler Grønlie og Greger Jahnsen seg etter været – men erkjenner at det akkurat denne dagen fantes visse bakdeler med valg av Hawaii-tema.

- Vi måtte ofre genseren for å holde stilen, vi kan nok bite oss i ræva i kveld, sier de.

Klesdesigner

Kinam Konlan (34) og Zena Williams (20) fra Oslo hadde på seg egendesignede klær da de møtte Dagbladet.

- Jeg er klesdesigner og derfor er det naturlig å gå med eget design, sier Konlan og forteller budskapet bak merket sitt:

- Ikke vær A4, ikke vær basic, men vær særegen.

Duoen fra Oslo avslører at de aldri ønsker å se «basic» ut.

- Så lenge vi ikke blender inn og ser ut som alle andre, er vi fornøyde. Og det klarer vi med Kinam-klær.

- Blomsterkranser har vært «in» på festival et par år nå. Er det fortsatt kult å gå med blomsterkrans på festival, eller er den tida forbi?

- Blomsterkrans er ut!, legger de til.

- Må føles komfortabelt

Frida Jøraholmen Andresen (18), Hanna Leines (19) og Ingrid Borvik (19) fra Moss handler, i likhet med mange andre, festivalantrekk i «vanlige» kjedebutikker.

Leienes forteller til Dagbaldet at hennes klær er fra de typiske «jentebutikkene».

- Ingrid derimot bruker badeshortsen til broren sin. Og kjøpte et tørkle på Fretex for 40 kroner, forklarer jentene.

Jøraholmen Andresen har imidlertid gått for en noe casual stil, men spriter opp antrekket enda et hakk med glittersokker.

Jentene er raskt enige om at de ikke har handlet inn nye antrekk til festivalen, men at de tar det som finnes i skapet.

- Det vi føler oss komfortable i. Man må jo kle seg litt etter været, men samtidig føle oss presentable nok, sier jentene fra Moss.

Korte shorts som viser for mye er derimot en «no go» for de tre venninnene.

- Aldri shorts som viser baken eller «cameltoe».

Nederland-Norge 1-0 (0-0)

NORGES FOTBALLJENTER VAR sjanseløse og slapp billig unna i denne åpningskampen det var så viktig å ikke tape. Det er den brutale sannheten i en kamp vi egentlig burde vært 1–0 ned etter trettito sekunder. Det er faktum. Og skal man dra noe positivt ut av en kamp der nesten ingenting stemte må det være det flatterende resultatet.

Reddet av EMs eldste spiller, keeper Ingrid Hjelmseth.

POENG ER VIKTIG. Det er det innledningen på internasjonale sluttspill handler om. Poeng i en åpningskamp er ekstra viktig. Men Norge har ingen av to krystallklare grunner:

1) Nederland er per dato et mye bedre og mer homogent fotballag.

2) Vi har ikke angrepsspill.

1-0 LYVER SELV om Norges defensiv ikke var det verste i Utrecht. Nederland skapte sjansene og brant dem. Mulighetene de ikke slo i nettveggen eller langt utenfor, så nær som en, tok Ingrid Hjelmseth seg av. Men så lenge det står 1–0 spiller det ingen rolle om du er underlegen, har god keeper og alle marginene på din side.

Har du en form for offensiv har du alltid muligheter.

MEN NORGE HAR ikke det. Til det mister vi ballen altfor fort og altfor ofte. Derfor klarer vi ikke å bygge opp angrep mot etablert forsvar. Når vi skal angripe har vi heller en tendens til å spille oss selv i trøbbel. Det så vi mot USA i juni, det så vi igjen mot Frankrike sist tirsdag og det så vi i denne åpningskampen mot Nederland.

Det var altså ikke et tilfeldig problem denne kvelden i Utrecht.

Det er et iboende problem.

DET ER IKKE bare en enkelt årsak til at de norske fotballjentene altfor ofte spiller seg inn i vanskeligheter så fort de har klart å spille seg ut av det. Det er mange. Den viktigste, og den som plager oss mest, handler om manglende pasningskvalitet. Upresset og med god utsikt framover i banen er det på landslagsnivå – i hvert fall om man har ambisjoner i et internasjonalt sluttspill – et minimumskrav å finne ei venninne i samme farge.

Det gjør ikke de norske jentene.

MANGLENDE RO HOS norske ballførere på vei fram er en rød tråd i dette laget. Det er mest stress og tidsnød. Norske fotballjenter gjør det vanskelig og ambisiøst istedenfor enkelt og greit. Og velger man den vanskeligste løsningen er sjansen stor for å mislykkes.

Norge gjør det og mister ballen.

TIL BALLTAPERNES FORSVAR, selv om det egentlig ikke finnes noe forsvar for upressede feil, hører manglende bevegelse foran ballfører. Jo færre som beveger seg og vil ha ballen, jo vanskeligere er det å finne en. Og det er også et betydelig problem og svekker den norske offensive.

Altfor mange angrep er over før de egentlig er begynt.

CAROLINE GRAHAM HANSEN og Ada Hegerberg skal gjøre det for Norge. Det vet vi, det så vi tre ganger da de linket opp før pause mot Nederland og slik vil det være i mange år framover. Men de to på topp klarer seg ikke alene og må settes opp oftere, det sier seg sjøl at Ada Hegerberg, en av verdens farligste spisser, må ha mat for å komme til avslutninger.

Mot Nederland kom hun til en.

I tillegg kan ikke Caro og Ada operere alene og 20 meter foran resten av laget.

LANDSLAGSTRENER MARTIN SJÖGREN tok noen overraskende valg før denne kampen. Det var ikke derfor Norge tapte. Maria Thorisdottir som var et av dem, ikke fordi hun spilte fra start, men fordi hun var sentral midtbanespiller, var alt i alt Norges beste utespiller. Og selv om 18 år gamle Frida Maanum Leonhardsen ikke lyste i sin andre landskamp fra start så tapte vi ikke kampen der heller.

Ingen av dem som kom inn lyste heller.

Det var egentlig bare helt mørkt.

NORGES NESTE KAMP spilles mot Belgia til torsdag. Den må vinnes, det er ingen bønn. Ikke bare fordi Belgia er det svakeste laget i gruppa, men fordi drømmen om kvartfinale (og nå kan det bli Tyskland om vi blir nummer to) forutsetter det. Og da står vi igjen med en liten finale mot Danmark mandag om en uke.

Det kan bli vanskelig nok.

Uten et angrepsspill på stell kan det bety slutten også.

(Dagbladet): Fredag morgen la Petra Vinberg Linder fra Sverige ut et bilde på Facebook som til hennes store overraskelse har fått oppmerksomhet.

For natt til torsdag hadde hun rett og slett ikke tid til å gå på do. Det resulterte i røde flekker på buksa.

- Jordmor om natta = tre fødsler. Da har man ikke tid til å tisse eller bytte sanitetsprodukter. Takk og god natt, skrev Petra i innlegget sitt på Facebook.

Det var Expressen som først omtalte saken.

Jordmora hadde rett og slett mensen – og det kom til syne under nattevakta.

Travelt

- Jeg hadde ansvar for tre fødsler og alle fødeavdelingene i Stockholm var fulle den natta. Jeg rakk ikke å gå på do fordi jeg måtte være hos pasientene, så det førte til at jeg blødde gjennom, sier Petra Vinberg Linder til Dagbladet.

Jordmora jobber på Södersykehuset i Stockholm og sier at bildet er et symbol på hvor travelt de har det på jobb.

- Det er like travelt på jobb hele tiden. Hver dag, hele året. Pasientene på fødeavdelingen får god behandling, men det går på bekostning av de ansattes helse. Bildet bekrefter nok en gang at situasjonen er uholdbar, sier Petra Vinberg Linder.

40-åringen, som bor i Stockholm, forteller at hun startet i jobben som jordmor for en ukes tid siden.

Hun forteller at det er kollegene som forteller at det er like travelt hele året. Bare etter en uke i jobben er hun usikker på hvordan framtida blir.

Stemmen utad

- Det som kan skje er at folk slutter fordi man ikke orker mer, sier Petra Vinberg Linder, og forteller til Expressen at hun har drømt om å bli jordmor siden hun var 14 år.

Jordmora sier at hun har fått støtte fra kollegene sine, men at hun ikke har snakket med sykehusledelsen om hvor travelt det var den natta.

Hun er overrasket over responsen.

- Jeg hadde ikke trodd at bildet ville spre seg så fort. Plutselig ringte pressen da jeg våknet etter vakta. Hvis det er dette bildet som må til for at vi skal få en bedre hverdag på jobb, er det bra, sier jordmor Petra Vinberg Linder til Dagbladet.

Petra hylles av flere på Facebook etter at hun delte bildet. Blant annet skriver en person:

- Helt rått. Jeg har vært sykepleier siden 1993, og det har alltid vært et tøft yrke, skriver en kvinne.

- Helt sykt at man må jobbe under slike omstendigheter i en velferdsstat. Ikke rart at folk går på veggen, skriver en annen.

En tredje person kommenterer under Facebook-posten til Petra at det er beklagelig at hun ikke får pause.

- Vi får sjelden pause. Jeg hadde tid til en brødskive rundt klokka 05.20 i fire minutter når en pasient var på vei inn, svarer jordmora Petra.

- Trist

Ifølge Expressen er ikke dette første gang en jordmor forteller om travle dager på jobb. Jordmorforeningen advarte tidligere i vår om mangel på plasser på svenske fødeavdelinger.

Sofia Sailor-Waas, presseansvarlig ved Stockholm-sykehuset, sier til Expressen at det har vært ekstra trykk på fødeavdelingene de siste dagene.

Sailor-Waas sier at det vanligvis fødes rundt 22 barn om dagen på Stockholm-klinikkene, men at tallet har vært høyere denne uka.

På spørsmål fra Expressen om hva pressekontakten tenker om at Petra Vinberg Linder ikke hadde tid til å gå på do under en nattevakt, sier hun følgende:

- Sånn skal det ikke være. Jeg har ikke fått noe informasjon på dette, men ledere og ansatte er kontinuerlig i dialog. Det er trist hvis jordmødre har måttet oppleve dette, sier Sailor-Waas.