bilindustrien

(Dagbladet): Sean Spicer (45) har tålt massiv kritikk ved flere anledninger som pressetalsperson for Det hvite hus.

Likevel har han fortsatt i jobben – fram til nå. Ifølge New York Times skal Spicer ha reagert på ansettelsen av Anthony Scaramucci (53).

- En stor feil

Hva den angivelige uenigheten går ut på, kommer ikke fram i artikkelen.

Ifølge kilder nær Det hvite hus har Spicer omtalt Anthony Scaramuccis inntreden i rollen som kommunikasjonsdirektør i Det hvite hus som en «stor feil».

Det kommenterte ikke Scaramucci da han i går ble presentert i sin nye rolle. Han avviste imidlertid en personlig konflikt de to imellom.

- Jeg hadde elsket å ha Sean her, men han mente at det var bedre å forlate posisjonen sin, og for meg sier det mye om ham som person, sa Scaramucci til den frammøtte pressen.

Finansstjerne

53-åringen er en rutinert pengeinnsamler innen politikken, men har siden mai i fjor figurert som en nær rådgiver til Donald Trump. Før den tid gjorde mannen med kallenavnet «The Mooch» (snylteren) det stort som finansmann, ifølge BBC.

I 2005 startet han SkyBridge Capital – et investeringsfirma som oppgir å administrere verdier tilsvarende over 90 milliarder kroner.

Trump-forsvarer

Han har også figurert som vert for talkshowet Wall Street Week, og har vært tydelig på republikansk side politisk.

Dette som pengeinnsamler for Mitt Romney i 2012, samt som en tydelig forsvarer av Donald Trump – i hvert fall i løpet av den siste tiden.

- Russerne har ingen som helst makt over Donald Trump, understreket Scaramucci overfor Dagbladet tilbake i januar.

Spådde Obama-vennskap

Da var han en nær rådgiver for presidenten, og avfeide kritikernes bekymringer knyttet til Trumps valgseier:

- Det er ingen som trenger å sette fyr på seg selv i protest. Trump vil bli en fenomenal president som til og med vil få et fenomenalt forhold til Barack Obama. Om to år spiller de to golf sammen, hevdet Scaramucci til Dagbladet.

I løpet av de drøyt sju månedene etter Scaramuccis påstand, har både Obama og Trump refset hverandre jevnlig.

Dette samtidig som Donald Trump har slitt på meningsmålingene.

- Føler oss som en piñata

Nå håper presidenten trolig at Scaramucci skal bidra til å snu trenden, noe kilder innen hans administrasjon har troen på, ifølge Washington Post.

De beskriver en mann med stor entusiasme. Den utviste han blant annet i møte med Barack Obama tilbake i 2010. Da karakteriserte han den daværende presidentens håndtering av USAs finanssektor med disse ordene:

- Vi føler oss som en piñata. Du føler kanskje ikke at du slår oss med en stokk, men vi føler det sånn.

Vitset med Trump

Samtidig har ikke Scaramucci alltid brukt pene ord om Obamas etterfølger.

I 2015 gikk han, ifølge Washington Post, langt i å kalle Trump en politiker uten noen reell politisk overbevisning.

- Kanskje utnevner han Elizabeth Warren (senator for Demokratene og en av Trumps argeste motstandere) som visepresidentkandidat, vitset Anthony Scaramucci på bekostning av mannen han nå skal være kommunikasjonssjef for.

I etterkant av uttalelsen har 53-åringen gjentatte ganger beklaget seg. Det gjorde han også på en pressekonferanse i dag, der han skrøt av sin sjef.

- Han er et genuint herlig menneske, uttalte Anthony Scaramucci.

I 1929 ga George Orwell ut romanen 1984 som handler om den fiktive totalitære staten Oceania. Big Brother er en allestedsnærværende mytisk skikkelse som følger med inn i livets mest intime sfærer. Under slagordet Big Brother is watching you lever folk under et usynlig teppe av frykt.

Han bommet på årstallet, men Orwell fikk rett til slutt. Ikke bare har Big Brother kommet, men fyren viste seg å være overaskende hyggelig. Ikke et vondt ord om storebror, han er snill som et lam og truer ingen. Hvorfor skulle han det? Det eneste han vil vite er Hva tenker du på? og det er neppe for mye å spørre om. Tankene mine får du aldri, skrev Sverre Asmervik, ha ha, for en dust.

I 1984 beskriver Orwell et samfunn der borgerne gjør minst mulig for å skille seg ut. Skulle du finne på det samme i 2017 ville du gått på en smell. Rollene har blitt byttet. De som ikke kontinuerlig rører på seg er enten døde eller tanketomme. Dermed må du levere, men selv om presset er høyt, er lista lav. Det holder med bilder av middagen. Viktig at folk får med seg at du har råd til føde med garnityr, og se her, dette er min hund etter nok en topptur. Bombe i London, sier du? Ikkeno problem. Her er bilde av Union Jack, som jeg la ut mens jeg sjekket inn på Gardemoen, syden venter folkens, og hvem fan er Lothepus.

Glem dystopiske romaner. Hvorfor lese bøker når vårt herlige informasjonssamfunn serverer stadig nye kaskader av underholdning? Sitter noen på bussen med en bok i fanget er det fordi de ikke har råd til smarttelefon, det er noe alle vet. Har du lest en bok har du lest dem alle. Hvem gidder bry seg om utdatert kjærlighet mellom Benoni og Rosa når det kan veksles mot real time professor som vil slikke studenter i rumpa. Uønsket seksualitet er noe svineri, men å knulle klikkhorer må da være innafor.

Jerry Seinfeld fortalte om å halvsove foran tv. Den eneste kroppsdelen som fremdeles er i vigør var pekefingeren på fjernkontrollen, still searching for more entertainement. Et nydelig bilde på et samfunn der beviset på suksess er å kunne legge seg drita full og stapp mett. Vi drikker bytes, spiser nonsens og gulper svada mens vi teller Likes og måtehold finner du arkivert under folklore. Sånn går no dagan i Disneyland mens vi drømmer om å bli rike nok til å spise alle måltider på Deli Luca.

Og apropos dårlig mat:

De fleste forbinder Kelloggs med usunne frokostblandinger, men lenger ned på familiestammen finnes det en vissen gren som har unngått lyset. Winthrop Niles Kellogg var en tvilsom forsker som utførte komparative undersøkelser mellom menneske og diverse dyrearter. I 1931 opplevde Kellogg herostratisk berømmelse da han tok seg bryderiet å bruke sin ti måneder gamle sønn Donald (merk) og en 7 måneder gammel sjimpanse han kalte Noa (sic) i et eksperiment. Kellogg mente å kunne bevise at ”to treat both as equally as possible, being dressed, bathed, fed, and taught in a similar manner”, ville føre til at aper kunne lære seg å oppføre seg som folk. Etter ni måneder, – fire år og tre måneder før planlagt tid, måtte imidlertid forsøket stoppes fordi Donald hadde begynt å slå seg på brystet og spise banan med skallet på. Stikk i strid med Kelloggs putrende teorier var det ikke mennesket som var dominanten, men apen.

Skillet mellom oss og våre nærmeste slektninger er basert på en hårfin balanse. Vi har ikke fått vår plass øverst i næringskjeden, vi har tatt den. For hjernen er som en muskel, om den ikke får næring slutter den å virke.

Problemet er at tilbudene står i kø. Og her snakker vi ikke sukrede frokostblandinger, men mentale skyggeloft konstruert av folk som legger seg stappmett og våkner forbanna. Carpe diem har liten verdi når timeplanen står tom etter siste oppdatering på twitter. For å kanalisere sinne er det greit med en fiende, og om motstanderen ikke eksisterer finner man den opp.

Googler du conspiracy theories fra år 2000 til 2007 duver treffene årlig på rundt 1,3 millioner. Inntil 2008 da tallet plutselig hopper til 10,6. Året etter, i 2009, viser søket over 24 millioner treff. Ganske synkront med Barack Obamas inntreden i politikken. En økning på nesten tusen prosent i

løpet av sju år, og bare 7 måneder ut i 2017 er Obamas all time high allerede passert. I løpet av samme tidsperiode det tar å sluse et barn gjennom grunnskole har millioner av voksne begynt å tro på hva som helst.

CNN, APP, BBC, NRK, det er bløff alt sammen, men når Kurt Oddekalv snakker chemtrails skal du lytte. Ni prosent av velgerne i USA mente at Bill og Hillary drev en pedofil klubb under en pizzarestaurant. Mengder av presumptivt oppegående mennesker tror NASA kidnapper barn til et kosmisk utvekslingsprogram med planeten Serpo. Kari Jaquesson avslører FN på pakketur, men media nekter å skrive om det fordi de er diktert av CIA.

Hva er det som foregår? For å forstå dette må vi tilbake til sønnen til Winthrop Niles Kellogg. For Donald er tilbake og han spiser bananer med skallet på. Som George Orwell fikk rett med Big Brother, fikk Kellogg det samme med Noa: Apen har blitt dominanten.

Enda et år er gått. Vi har markert 22. juli fem år på rad, igjen skal vi samles. Det er seks år siden vi var offer for det største terrorangrepet på norsk jord etter andre verdenskrig. For meg og for oss berørte er det i tankene våre hver dag. Vi kjenner det fortsatt i kroppen i hverdagen. Det er blitt en del av hvordan vi lever livene våre. For mange andre er i dag en dag man igjen gir det en ekstra tanke, samles og minnes de vi mistet i regjeringskvartalet og på Utøya.

Som overlevende etter 22. Juli og en av mange som mistet noen vi var glade i så er dagen ekstra vond fordi det vonde føles nærmere enn andre dager. Bilder kommer tilbake, redselen og frykten er nærmere. Savnet blir sterkere og dagen føles lang. Seks år blir plutselig ikke så lenge. Minnene fra dagen sitter sterkere i, men også tanker om alt vi har vært gjennom etterpå.

Ettersom tida går blir jeg mer klar over og redd for at historien hviskes ut. Ordene om mer åpenhet, mer demokrati og mer humanitet er blitt glemt. Vi står ribbet igjen med en fordreid idé om hva aldri mer naivitet betydde og betyr. For selv om ingen andre enn terroristen står ansvarlig for massemordene i regjeringskvartalet og på Utøya så deles tankene bak angrepet av mange. Og hvordan har vi håndtert det som nasjon og enkeltmennesker?

I løpet av de siste ti årene har beskrivelser og utsagn som tidligere ville blitt kategorisert som rasistiske eller ekstreme ytringer blitt normen i sosiale medier hos enkeltpersoner, men også hos høytstående politikere. Vi ser kommentarfelt flomme over av hat, og vi ser at det får lov til å stå. Verre enn det, det får stå uimotsagt.

I politikken handler det om hvem som tar vare på norsk kultur best, snakke om hvem som truer den. Det legges opp til at de som tidligere har sittet i mørke kroker og publisert i egne kanaler skal få komme fram – ikke for at de skal sprekke – men for å bygge opp under en frykt om at vi er truet. Denne utviklingen skjer selv om vi opplevde den høyreekstreme terroren 22. juli 2011 i samme tidsperiode.

Dette oppleves for mange som ganske bisart. Spesielt når vi ser veksten av høyreekstreme enkeltpersoner og grupper ute i Europa i fullt dagslys. I Ungarn tar grensevakter bilder av seg selv sammen med flyktninger de har banket opp, uniformerte nazister marsjerer gatene i vårt naboland og høyreekstreme fra hele Europa reiser til Middelhavet for å blokkere mennesker som kjemper seg over havet på flukt fra krig, forfølgelse og sult. Hvordan kan vi i dag seks år etter si at historien har lært oss noe? Hvordan kan vi si at vi har bekjempet ekstreme holdninger med mer åpenhet, mer demokrati, humanitet og aldri naivitet? Vi navngir de ikke ved sitt rette navn.

Det å kalle rasisme ved sitt rette navn har blitt tabu, slik har man litt etter litt gjort rasistiske utsagn til ytringer som er akseptert. I Dagbladet 28.05.2015 kunne man lese om «islamkritikeren» som mente muslimer skulle avlives med nakkeskudd. Berøringsangsten er til tider så stor at vi slutter å påpeke at folk og utsagn er langt unna islamkritiske, men rett og slett tydelig rasistiske. Vi må kunne være like flinke til å synliggjøre ekstremisme av ulik art. For uansett hvilket utgangspunkt eller mening som kan resultere i terrorhandlinger er det like ekstremt uansett hvor det kommer fra.

I en artikkel som var publisert i Bergens Tidende, Adressa og Aftenposten 24. mai i år kunne man lese «at Norge skulle være åsted for terror var inntil forrige måned et lite sannsynlig scenario». Hvordan kan man forvente av befolkningen at de skal huske det største terrorangrepet på norsk jord etter andre verdenskrig, når journalistene selv har glemt det bare seks år etter?

Denne uvissheten og uviljen til å ta innover oss bakgrunnen for hva som skjedde den dagen jeg og mine venner sto ansikt til ansikt med en høyreekstremist, samtidig som vår toleranse for ekstreme ytringer blir stadig høyere, gjør meg usikker på hva vi har lært av terrorangrepet. Vi snakker om trusler utenfra, og jeg vet at trusselen kan finnes i leiligheten over meg. Min største frykt er at vi ikke ønsker å fortelle historien riktig.

For jeg leser om hendelsen og tragedien, jeg leser ingenting om det politiske angrepet og terroren. Jeg ble angrepet fordi jeg tror på noe som flere enn han som gjennomførte angrepet er uenig med. Fordi jeg tror på fellesskapet, på solidaritet mellom mennesker og et samfunn som består av flere, ulike personer. Hvis dette ikke skal skje igjen, må vi være ærlig om hva som skjedde, og hvilke krefter som var i gang.

I dag sitter det elever rundt hele landet og leser om tankesettet som rådet under andre verdenskrig, men de lærer ikke om 22. juli. Det sitter lærere som ønsker å fortelle, men ikke vet hvordan. De må gis muligheten til å lære og lære videre, det må gjøres nå. For seks år er lenge, de som ikke var født da det skjedde starter nå på skolen. Aldri glemme betyr å alltid fortelle.

Vi må minne oss selv på hvilke krefter som var i gang den dagen, den ærlige versjonen. Og vi må sørge for at unge som vokser opp i dag ikke får fortellingen om en isolert hendelse som ikke kunne avverges. De som ikke kjenner historien er dømt til å gjenta den. Den ærlige versjonen fortjener vi berørte, men framtidige generasjoner fortjener den aller mest. Det er vårt viktigste våpen for å forhindre at det skjer igjen.

Etter seks år er den offisielle markeringen av terroranslaget 22. Juli 2011 blitt tonet ned. Statsminister Erna Solberg skal delta på arrangementer i regjeringskvartalet og på Utøya, i likhet med hennes forgjenger Jens Stoltenberg, men i form og innhold bærer markeringene preg av at hendelsen har kommet mer på avstand. Slik må det være. Ikke minst oppfordret mange kloke ledere i de sjokkladete julidagene at vi ikke måtte la anslaget forbli et nasjonalt traume.

Det har ikke vært lett. I åra som har gått har vi sett tegn til at det sterke ønsket om å stå sammen mot ekstremisme, har hatt en pris. Det skandaløse fraværet av et offisielt minnesmerke er på ett vis resultat av at den politiske ledelsen har vært redde for å støte noen i prosessen. Alle stemmer skulle være like mye verd, alle hensyn like gyldige. Det har grenset til historieomskriving. Terroranslaget rammet Norge som nasjon gjennom angrepet på regjeringskvartalet, men målet var i første rekke Arbeiderpartiet og partiets ungdom. Det var et politisk angrep.

Mangelen på oppgjør med terroristens politiske tankegods, er en mulig forklaring på at konspirative og høyreekstreme ideer som ledet til et av tidenes massemord i fredstid, har blitt bortimot vanlig i norske sosiale medier. Holdninger som sjokkerte oss i manifestet for seks år sida, forfektes stadig oftere i åpne fora under dekke av innvandringskritikk.

Politisk ekstremisme, om den kler seg i brunt eller svart, har vist seg å ha en særlig tiltrekning på ungdom som av ulike grunner faller utenfor. Den hatske og splittende retorikken som nå er blitt gjengs tone i mange kommentarfelt, er det bare ekstremister på begge sider som tjener på. I de seinere par åra har vi sett fremgangsrike populister i USA og Europa som skamløst fyrer opp under reelle og innbilte motsetninger. Det er grunn til å frykte at det også vil skje i høstens stortingsvalg.

Det mangler ikke på advarsler og sterke ord på en dag som denne. Det er i det daglige jobben må gjøres, og politiske ledere har et særlig ansvar for å si fra, enten det er til politiske venner eller konkurrenter. Selv om 22. juli beklageligvis ennå ikke har fått sitt minnesmerke, kan dagen minnes hele året ved høyt og tydelig å stå opp for de verdier som var under angrep.

Avisen siterer anonyme amerikanske tjenestemenn som beskriver å ha hørt utkast av ambassadør Sergej Kisljaks beskrivelser av møtet med Sessions.

Sessions var i 2016 Donald Trumps rådgiver for utenrikspolitikk. I juni måtte han forsvare seg i en høring i Senatets etterretningskomité etter påstander om at han hadde diskutert det amerikanske presidentvalget med den russiske ambassadøren. Sessions kalte anklagene «en forferdelig og avskyelig løgn».

Justisdepartementets talskvinne Sarah Isgur Flores sier Sessions står ved sin forklaring om at han ikke hadde noen samtale med russiske tjenestemenn om det amerikanske valget.

Ifølge kildene skal Kisljak ha fortalt sine russiske overordnede at dette temaet ble diskutert. Ifølge avisen skal to av møtene Kisljak hadde med Sessions i 2016 ha blitt avlyttet av amerikansk etterretning.

Trump gikk hardt ut mot Sessions denne uken og sa at han aldri ville ha utnevnt Sessions hvis han hadde visst at han ville erklære seg inhabil og ikke lede Russland-granskingen.

(NTB)

(Dagbladet): Sist Nord-Korea avfyrte et missil, hadde den kapasitet til å nå USA, ifølge sørkoreanske myndigheter.

Nå forbereder den amerikanske delstaten Hawaii innbyggerne på hva de skal gjøre dersom atomangrep-signalet går.

- Enten det er orkan eller tsunami, så må vi ha en plan, sier Vern T. Miyaha, sjef i sikkerhetsetaten (HEMA) i delstaten i en uttalelse til avisa Honolulu Star Advertisor.

Kort varsel-kampanje

Fredag lanserte myndighetene en informasjonsbrosjyre som viser hva innbyggerne må gjøre på kort varsel dersom Hawaii blir angrepet med kjernefysiske våpen.

For ifølge Hawaii News Now vil en langdistanserakett fra Nord-Korea nå Hawaii på bare 20 minutter, og innbyggerne vil bli varslet åtte til tolv minutter før en eventuell missil lander på øya.

Dersom Hawaii blir angrepet ønsker myndighetene at innbyggerne skal gjøre følgende:

«Gå inn, bli inne og følg med»

- Vent i to uker

Myndighetene opplyser at innbyggerne må søke ly innendørs så fort som mulig, og at når man har kommet seg inne, må man holde seg unna vinduer. Og skulle man oppdage missilet, må man ikke se på den, opplyser myndighetene.

- Vær innendørs til du blir fortalt at det er trygt å gå ut eller vent i to uker. De 14 første dagene er kritiske, opplyser myndighetene i brosjyren.

I tillegg står det at befolkningen må lytte på radioen for informasjon fra myndighetene, ettersom TV, internett og telefon kan bli utilgjengelig.

I starten av november skal også myndighetene teste sirenene som varsler om atomangrep.

- Vi ønsker ikke å stresse innbyggerne, men vårt ansvar er å informere om farene. Det er klare bevis på at Nord-Korea forsøker å utvikle ballistiske missiler som en dag kan treffe delstaten. Derfor kan vi ikke vente med å starte en informasjonskampanje som skal sikre at innbyggerne på Hawaii veit hva de skal gjøre dersom en slik hendelse oppstår, sier Vern T. Miyaha.

- Feiltolket

Turistnæringen på Hawaii er imidlertid ikke fornøyd med informasjonskampanjen og mener at den vil skremme turister i å komme til øystaten i Stillehavet.

- Vi støtter innsatsen til myndighetene, men vi veit at slike kampanjer kan bli feiltolket, og det kan føre til at færre turister reiser til Hawaii, sier Charlene Chan, kommunikasjonsdirektør i HTA, turistmyndighetene på Hawaii, til Honolulu Star Advertisor.

Nord-Korea hittil i år gjennomført elleve missiltester. Sist Nord-Korea avfyrte en missiltest var 4. juli. Ifølge CNN forbereder Nord-Korea seg på nye tester.

Da Kim Jong-uns regime avfyrte langdistanseraketten 4. juli, hevdet han etterpå at det nyeste missilet kan bære et atomstridshode.

- Med et stort smil fortalte han tjenestemenn, vitenskapsmenn og teknikere at USA kommer til å være misfornøyd … ettersom de ble gitt «gaver» på sin uavhengighetsdag, uttalte det statlige nyhetsmediet KCNA om Kim Jong-uns opptreden etter den siste missiltesten.