bilindustrien

SANGTEKST: Dagbladet samarbeider med Bjørnson-festivalen om å kåre Norges beste sangtekst etter krigen. En jury bestående av sanger Frida Ånnevik, professor Gisle Selnes og kulturredaktør Sigrid Hvidsten har valgt ut 30 låter som leserne oppfordres til å stemme på ved å gå inn på db.no/sangtekst.

Denne spalten vil i sommer minne om de nominerte låtene. Arvid Hanssen (1932-1998) er en av Norges store visetekst-forfattere, foruten å være en sterk lyriker og romanforfatter («Søsken på Guds jord»). Tove Karoline Knutsen satte musikk til tekstene på LP’en «Blå kveill» (1980), blant dem den vakre «Kom sommarvijnn». Plata fikk Prøysen-prisen i 1982.

Hanssen hadde en nesten haiku-preget, minimalistisk stringens over sine vers: «Det bæres i bleike daga/ei bønn mot dein kalde sno./La leve det frøe som snart ska gro./Kom sommarvijnn.» I sangen er den milde vinden håpet om varme, troen på livet: «Det lyes av nattstengte døre./En vinter som går og går./La høres ei visa der frosten rår./Kom sommarvijnn.»

Michael Krohns tekst «Jeg vil bli som Jesus» er en ironisk visjon av berømmelse og heltedyrkelse. Kvartetten Jesus, Elvis, Buddha og Mao representerer veier til suksess; religion, kunst og politikk. «Jeg vil bli som Buddha,/sitte under et tre/og se på alle folka/bøye seg i kne/Jeg vil bli som Mao,/forandre mange ting/Ha bilder av meg sjæl/på alle vegga i Peking.»

• Bjørnsonfestivalen og Dagbladet kårer den beste norske sangteksten etter 1945. Juryen har nominert 30 låter, som nå skal til folkeavstemning.
• Du kan stemme ved å klikke deg inn på db.no/sangtekst
• Vinneren av konkurransen kunngjøres på Bjørnsonfestivalen i Molde, fredag 8. september.

Det er en spesiell type avmakt man føler når ens barn er offer for noe man ikke rår over, eller å vite at barnet ditt kan bli utsatt for trakassering, diskriminering eller risikere å bli sosialt ekskludert hvilken dag som helst. Avmaktsfølelsen blir dessuten større når man tenker på at ens barn kommer til å møte på disse tingene hele livet. Og frustrasjonen øker når man tenker på at dette er en realitet for mange foreldre i dagens Norge.

La oss reflektere litt over mobbing i skolen. Verst må det være for barnet som blir utsatt for den systematiserte trakasseringen. Men forestill deg å være foreldre til det barnet. Når barnet gråter over hvordan det har det i skolen, føler man fort at man ikke strekker til. Det må føles innmari urettferdig å se en uskyldig sjel bli behandlet på en helt ufortjent måte. Når man ikke kan beskytte det mot omverdenen, er det naturlig å tenke at man som foreldre har sviktet sitt barn.

Som storsamfunn er vi heldigvis kommet så langt i dag at vi kollektivt tar mobbing på alvor. Vi reagerer empatisk og med bestyrtelse når vi hører om en vedvart og alvorlig mobbesak. Barn skal trives i skolen og føle seg trygge der. Mobbing skal forebygges til enhver tid, og som storsamfunn godtar vi ikke at våre barn må grue seg til å gå på skolen på grunn av hvordan de ser ut, hvilke klær de har på seg, hvilket idrettsutstyr de har eller hvilken familie de tilhører. Men hvorfor reagerer vi ikke like empatisk i andre tilfeller?

La oss nå forestille oss hvordan det er å være foreldre i Norge når du ikke er hvit i huden. Barn som ikke er hvite i huden og som i tillegg har et navn som ikke er typisk norsk, kan forvente seg ei framtid i Norge der de vil bli møtt annerledes enn hvite barn med typisk norske navn. De vil bli stilt andre spørsmål i sin oppvekst, deres stemmer kommer forbli marginalisert og de vil oftest være den stereotypiske røveren i filmer og spill. De vil merke at deres navn vil påvirke om de blir innkalt til et arbeidsintervju eller om de får leid den leiligheten som de har lyst på. De vil bli stilt til ansvar for andres handlinger når de er negative, men sjelden får de ros for andres handlinger om det er positivt.

Det er foreldrenes hovedansvar, ikke storsamfunnets, å oppdra barn og gi dem den nødvendige veiledningen som de trenger. Noen ting er banale og universelle, som for eksempel «ha på deg en hjelm når du sykler» eller «ha respekt for din lærer og bidra til ro og trivsel i din klasse». Andre ting er mer alvorlige, men ikke alle noe foreldre trenger å forholde seg til. Som for eksempel å forklare for ditt barn i seksårsalderen hvorfor noen kaller hen for neger. Eller å gi din tiåring et kurs i hvordan hen skal snakke og oppføre seg rundt politiet for og ikke bli mistenkeliggjort eller snakket til. Til og med prosessen rundt et så grunnleggende privilegium som å velge navnet til sine barn er forskjellig avhengig av hudfarge. Det er noe trist over at folk velger navnet til sitt barn fordi de også tenker hvordan de strategisk kan unngå at deres barn blir diskriminert og forhåndsdømt som følge av navnet. Det er litt av en tragedie å måtte velge mellom å kunne overføre sin kulturarv til barnet eller å assimilere det for å bedre barnets sjanser til å lykkes i samfunnet.

Jeg er en av dem som skremmer livet av statsråd Sylvi Listhaug når hun tenker på sine barns framtid i Norge. Jeg vet ikke riktig hvorfor, men det har visst noe å gjøre med at jeg også vil være lykkelig, leve i et fredelig samfunn og fordi jeg flyktet fra krig og elende. Kort fortalt er jeg ifølge Listhaug ikke en ressurs for dette landet, men en belastning for velferdsstaten. Og i framtida vil min sønn kunne lese at integrerings- og inkluderingsministeren i Norge, som har hovedansvaret for å forene oss, sier det om hans far – og i forlengelsen om ham selv.

Er det virkelig slik at man selv må være innvandrer, eller ha familie som innvandret, for å kunne relatere til problemene og for at de skal vekke en motreaksjon? Er det naivt å tenke at en empatisk person skal kunne bli indignert når vedkommende opplever at andre blir diskriminert?

Det jeg beskriver er institusjonalisert rasisme, som har dype røtter i våre samfunn. Vi ser den i mange forskjellige sammenhenger, og den påvirker alles selvbilde, hvordan vi ser på andre og hvordan vi reagerer på det som skjer rundt oss. Et aktuelt eksempel er nazistiske og terrorstemplede Nordiska motståndsrörelsen (NMR), som tidligere søkte om å få demonstrere under parolen «knus homolobbyen». Politiet innvilget først søknaden, men trakk den i etterkant. Det interessante var mangelen på reaksjoner fra for eksempel vår regjering innen tillatelsen ble trukket. Ingen uttalelser, ingen fordømmelser. Ingen tok avstand. Situasjonen hadde vært fullstendig motsatt dersom det hadde vært Den islamske staten (IS) som hadde søkt og fått innvilget tillatelse til å demonstrere under den samme parolen. Statsrådene fra Frp og Høyre hadde stått i kø for å fordømme demonstrasjonen. Politimesteren hadde blitt innkalt til justisministerens kontor. Vi hadde hørt om lovforslag som hadde gjort det vanskeligere for slike organisasjoner å demonstrere. Framfor alt hadde vi fått til en debatt!

Eksempelet jeg løfter fram handler ikke om prinsippet bak ytringsfriheten, men om vår kollektive reaksjon avhengig av hvilken organisasjon det er som skal benytte seg av den friheten. Og det er paradoksalt at nazistene vekker mindre oppsikt enn for eksempel IS. Nazistene har en lang og mørk historie her i Norge med okkupasjon og terrorangrep i moderne tider. De er aktive, blir mer organiserte, de samarbeider på tvers av landegrenser og de er flere og utgjør en langt større trussel mot det frie samfunnet enn IS i Norge. Hadde det vært IS som skulle demonstrere, hadde regjeringen sikkert snakket om å helt forby asylsøkere retten til å søke beskyttelse i Norge – på grunn av risikoen ved at noen har sympatisert med terrorister. Da burde også vi svensker forbys å innvandre til Norge med den samme argumentasjonen, siden NMR i all hovedsak er en svensk organisasjon.

Jeg vil forebygge rasisme og diskriminering og bekjempe institusjonalisert rasisme som viser seg i folks hverdager. Men det forutsetter at vi anerkjenner at det er et samfunnsproblem og setter temaet på dagsorden. Framfor alt, og det må ikke undervurderes, vil jeg at vi skal kunne snakke om rasisme og hvordan det setter kjepper i hjulene til folk på en direkte og indirekte måte, uten å la folks krenkede følelser sensurere diskursen. Og la oss unnvike å legitimere rasisme ved å sette det opp imot andre gruppers systematiserte undertrykkelse, som for eksempel kvinner og homofile. Antirasisme forutsetter at du tar et aktivt standpunkt mot diskriminering i alle former, og forstår at et angrep mot andres frihet er et angrep mot din egen.

Etter snart tre års aktivt arbeid med å etablere et bydelshus i en restaurert Lars Backers festaula Frogner kinematografer av 1926, pågår det som kjent en tvist om Jan Vardøens oppkjøp.

Som lokalhistorisk motiverte utviklere med indre Frogner grasrots forståelse, opplevdes Inger Merete Hobbelstads angrep på vårt arbeide svært surrealistisk. Det er klart at et fiffig utelivstilbud av et visst prisnivå vil øke prisnivået for de rundtomliggende eiendommer. Derom kan ingen benekte. Men at det bidrar noe særlig til nærmiljøet på et ytterligere generasjonsplan er heller tvilsomt!

Se til Frogner, hvor vi bor tre-fire generasjoner om hverandre. «Slå den du, Utelivs-løkka!». Vi er allerede mettet med eiendomsmeklere som i bunn og grunn ikke bare antyder konjunkturoppgang; men som dystert nok også bærer bud om at herfra er det mange som skal flytte. Vi trenger som alle andre grender et tilfang av «ej blott til lyst». Lokalt ansvarlige borgere og for øvrig frisinnede kan bringe kultur og kunnskap videre, ikke minst på og fra Frogner!

Etter to års arbeide med å konseptuere en restaurasjon for drift av en multimediell og kulturfaglig festsal, ble Jan Vardøen for et år siden invitert til det bordet som omhandlet grendehusprosjektet Frogner «synergica»; vårt alternativ til en utelukkende konsumerende markedsretning.

Våre forhåpninger om et mer lokalpotent forretningsliv og aktive kompetanseutviklings tiltak av lokalhistoriske verdier tydeliggjorde forståelsen av den gullskatt Frogner kino framsto som på eiendomskartet. Vi foret ham med ytterligere innsideinformasjon om prosjektarbeidet, for at også han skulle kunne bidra. Her på Frogner savner vi jo dessuten både bokhandlere, skruer og bolter! Og – i bunn og grunn det såkalt aktiviserende sentraltilbudet alle lokalsamfunn er bygget på.

Norges største bydel er ikke, som lett antatt, ensrettet. Den er snarere vidt sammensatt, med mange inkluderende attributter. Følgelig er det mer manesje og mer podium som etterlyses, i dette trygt trivelig og spøkefylte gatebilde hvor alle kjenner nesten alle. Barnebarn og besteforeldres venners venner er her bedre samorienterte enn bare på hils!

Høyst ærede og ellers så historiefaglige Hobbelstad virker forutinntatt når hun så ukritisk unngår blikket bak teppet, i nettopp vår viktige sak. Det oppleves uvirkelig å bli torpedert av forventet allierte, og nødvendigvis tilstrekkelig saksorienterte.

Av en helt åpen prosess med mer enn hundre involverte forretningsaktører, var det bare én som var villig til å kuppe og å skade – for seg og sitt eget ganske mektige holdingselskap. Med garantier fra en fondsmarkedsaktør. Ut av en visshet om at man kan erverve nasjonalklenodiet til sin egen portefølje, ferdig oppusset og restaurert, i konkurranse med fellesskapet som eiere? Hvorfor stoppet dette opp i Byrådet? Hvor ble det av den kommunale viljen til gjenkjøp av et «bankers lukrativt arvesølv»?

Salen er en nasjonal juvel, og unik i nordisk arkitekturhistorie. Elefanten i rommet, og i denne saken, er den seksten musiker store orkestergraven. Og følgelig arkitekt Lars Backers akustiske forståelse for klang. Den tidas chauviner og ensembler og kåsører og talere, var datidas mediale form; hvor stumfilmvisningene framsto som supermedia.

Våre generasjoners høyst minnede Frogner kino var en etterkrigs ombygging av Lars Backers festaula fra 1926. En lydkino krever klangdemping og maskering av lerret. Og gjerne et teppedrag.

Det får en til å lure på hva Hobbelstad mener om at det bare utloves tidsriktige stoler når det finnes lokale snekkerverksteder som hadde vokst på å ha tatt oppdraget med å lage de 374 setene Backer tegnet?

Det merkeligste er at disse panegyrikeres offensiver har et sammenfall i resonnement og argument. Hva er bakenforliggende? At man vil ha et sted å SUV-e barna på tegnefilm og konditori? At man ikke vil ha en offentlig festaula for bydelens hver anledning? Ikke tenke hjertestartere og printe- og ladetjester?

Er gratis skopussemaskin nå blitt en umulighet? Ingen gallerivegg med umerkede historiske bilder? Ikke noe jazzklubb? Eller private jubileer, eller offentlige konferanser? Ikke noe TED eller annen «spisskompetanse»? Ikke noe ansvarlig nærmiljøaktivisering, bare konsum?

At både journalist/anmelder og redaktør av en riksavis utviser slik seindrektighet av en informasjonsunnlatelse; synes på oss uansvarlig forutinntatt Frogner! Her framstår Dagbladet dessverre som en hardtslående motstander av vårt bydelshusarbeid.

Norge har mange naturgitte fortrinn, høy kompetanse, tilgang på teknologi og en effektiv fastlandsindustri i hele landet. Leverandørindustrien er etablert i tilknytning til de store industrilokomotivene over hele Norge. Norsk topografi gjør transport og samferdselsinfrastruktur til en vesentlig utfordring for norsk næringsliv. Norge har som mål å redusere klimagassutslippene, bl.a. fra transportsektoren.

Et virkemiddel for å få til dette er å tillate bruk av modulvogntog. Disse benyttes til transport av ferdigvarer, og øker lastekapasiteten med inntil 50 prosent og reduserer transportkostnadene med inntil 30 prosent. Bruk av modulvogntog reduserer også CO₂-utslippene vesentlig.

Det ble åpnet for bruk av modulvogntog i Norge i 2014, men effekten for norsk næringsliv har dessverre uteblitt. Utfordringen er at norske bedrifter i dag ikke får tillatelse til å kjøre med modulvogntog fra produksjonssted og inn til riksvegnettet og derfra til kunder. Norske myndigheter har kun gitt tillatelse til en type modulvogntog som er mest egnet for vegnettet på kontinentet. Disse har tillatelse til å kjøre over grensen og inn i Norge på riksveinettet, og direkte til markedet og kundene i Norge.

Problemet er at norsk næringsliv stort sett har investert i en annen type vogntog, tilpasset norske forhold. Disse norske vogntogene har fortsatt ikke tillatelse til å kjøre på fylkesveinettet, noe som er helt nødvendig. En av årsakene til den manglende tillatelsen er dimensjoneringen av fylkesveiene.

Men konsekvensen er at vi taper i konkurransen mot utenlandske aktører som kan kjøre fra produksjonssteder i Sverige og resten av Europa og direkte til kunden i Norge. Det er en stor fare for at investeringer i eksisterende produksjonsbedrifter og i nye bedrifter nå vris til utlandet på bekostning av industriell vekst i Norge.

Samferdselsministeren deltok 13. juni på en testkjøring sammen med næringslivet hvor man testet ut ulike typer vogntog. Etter denne testkjøringen er det åpenbart for næringslivet at det finnes en rekke løsninger som ikke krever store investeringer eller langdryge byråkratiske prosesser. Det er fullt mulig å gjøre enkle grep fra politisk hold som løser opp i den alvorlige konkurransevridningen som nå svekker norske produsenter. Det haster å få løst opp i dette, og vi har tiltro til at Samferdselsministeren vil lytte til næringen og raskt finne løsninger.

Næringslivet har ikke tid til å vente på nye utredinger når det så åpenbart kan løses med enkle grep.