bilindustrien

Har du tips eller bilder? Send til [email protected] eller ring 2400 1000.

(Dagbladet): Uvær og store nedbørsmengder har ført til oversvømmelser, stengte veier og brann flere steder i Sør-Norge natt til mandag.

Blant annet er E6 i Gudbrandsdalen stengt på grunn av flom.

- Venabu målestasjon har målt 76,8 millimeter nedbør det siste døgnet. Det slo ikke rekorden fra 2014, men det er store mengder, sier Eldbjørg Moxnes, vakthavende meteorolog ved Meteorologisk institutt, til Dagbladet.

• Se video øverst i saken.

- Jobber på spreng

I Sogn og Fjordane er Nordfjord særlig rammet av regnet natt til mandag.

- Regnet har ført til flere hendelser for politi og nødetater i natt. Det er store vannmengder, som fører til oversvømmelser av hus og kjellere, sier Kai Henning Myklebust, operasjonsleder i Vest politidistrikt til NTB, og fortsetter:

- I Kvila i Breim ble en enebolig isolert av store vann- og steinmasser, og brannvesenet måtte redde ut to personer, forteller operasjonslederen. I Stryn ble et hus totalskadd i en brann som trolig skyldes lynnedslag.

Driftsoperatør i Sør-Fron kommune, Tom Erik Amundsen, sier til NRK at de store nedbørsmengdene har gått hardt utover kommunale veier og fylkesveier.

- Nå er det bare å berge det som berges kan. Fire til fem gravemaskiner jobber på spreng og graver for å få vannet vekk, sier Amundsen.

Vegtrafikksentralen skriver på Twitter at E6 mellom Kvam og Frya i Oppland er stengt på grunn av oversvømmelse. Av samme årsak er blant annet fylkesvei 319 i Sør-Fron, mellom Sørjordet og Karlstad, stengt.

- Vi har ikke fått noen indikasjoner på når vannet vil trekke seg tilbake, så vi vet ikke når E6 vil åpnes igjen, sier Jeanette Andresen, trafikkoperatør i Statens vegvesen, til Dagbladet.

Vil fortsette i vest

Ifølge meteorologen er de verste bygene i Hedmark og Oppland over, men Sogn og Fjordane kan vente seg uvær utover dagen. Meteorologisk institutt sendt ut OBS-varsel for Sogn og Fjordane for kraftige byger i dag.

- Det har vært en del tordenaktivitet i nordlige Sogn og Fjordane, og det vil fortsette med byger utover dagen. Det gjelder også for sørlige deler av Møre og Romsdal, sier Moxnes.

Meteorolog Eldbjørg Moxnes sier at det var nordlige deler av Hedmark og Oppland som var verst rammet av nedbørsmengdene. I helga ble det sendt ut OBS-varsel om store nedbørsmengder til fylkene.

Ved Oltoppen målestasjon ble det i morgentimene målt 45,8 millimeter, mens i Sjoa ble det målt 36,3 millimeter nedbør. I Fåvang kom det 23,3 millimeter på bare en time rundt midnatt.

I tida framover er det Vestlandet som vil få mesteparten av nedbøren.

- Det blir en del byger i Hordaland og Rogaland også, men ikke like kraftig som nord for Stadt. På Østlandet vil det bli stort sett opphold, mens i Nord-Norge er det fint vært, sier Moxnes.

Det er ikke før på torsdag det vil komme nedbør av betydning i Sør-Norge. I Nord-Norge vil bygene treffe onsdag.

- Det blir en grå uke i sør, og en fin start på uka i nord, sier Eldbjørg Moxnes.

Totalt ble sju av ti straffespark brent. Daley Blind og Henrikh Mkhitaryan scoret riktignok for United, mens Luis Miguel Quezada var alene om å gjør det samme for Real. Dermed vant Jose Mourinhos United-mannskap 2–1.

Seieren var Uniteds fjerde strake under sommerturneen i USA.

Martial-magi

Ufortjent var det heller ikke at den engelske fotballstorheten stakk av med seieren. United var i lange perioder det beste laget mot et Real Madrid-lag som gjorde sin første kamp i sesongoppkjøringen.

Mannskapet til Zinédine Zidane leverte en blek første omgang, men hevet seg flere hakk da franskmannen byttet hele startelleveren midtveis. Inn kom en rekke av klubbens yngre spillere.

Franske Anthony Martial sto for en av kampens store prestasjoner da han suste forbi Real-stjernene Luka Modric og Dani Carvajal på kanten før pause. Det påfølgende innlegget endte hos lagkamerat Jesse Lingard, som fikk en enkel jobbe med å sende United i føringen.

Martial, som for øvrig bommet i straffesparkkonkurransen, ble hentet til United mens Louis van Gaal var manager i klubben. I Jose Mourinhos første sesong som sjef på Old Trafford slet unggutten, hvilket skapte spekulasjoner om at han kunne bli solgt i sommer.

Mer stabilitet

Søndag ga Martial sjefen sin en påminnelse om hvilke ferdigheter han besitter. Mourinho håper på sin side at franskmannen vil prestere på et mer stabilt høyt nivå i tiden som kommer.

– Vi ønsker oss naturligvis mer stabilitet. Kampen i dag var positiv for ham. Derfor lot jeg ham få spille 90 minutter. Han likte seg, våget å prøve på ting og det er viktig i disse treningskampene, sa portugiseren etter kampen.

– Det gjør godt for selvtilliten, tilføyde han.

Casemiro sto for Real Madrids utligning i ordinær tid. Midtbanespilleren var sikker fra straffemerket etter at Uniteds svenske nysignering Victor Lindelöf hadde lagt Reals Theo Hernández i bakken.

Lindelöf misset for øvrig også i straffesparkkonkurransen.

(NTB)

En bacheloroppgave ved ingeniørstudiet på Høgskolen på Vestlandet nevner flere punkter der samhandlingen mellom etatene sviktet etter helikopterstyrten på Turøy den 29. april i fjor.

Ulykken kostet 13 personer livet.

Kommunikasjonen mellom aktørene sviktet, og fregatten KNM Otto Sverdrup, som koordinerte innsatsen til sjøs, posisjonerte seg uten fri sikt til ulykkesstedet.

Dette er hovedpunkter i oppgaven, som ifølge Bergens Tidende er basert på intervjuer med 14 personer, deriblant ulike ledere i nødetatene og Forsvaret.

Frykter feiltolking

Dessuten var sambandet ifølge politiet nær ved å bryte sammen.

I BTs artikkel står det at politiet ikke vil frigi den offisielle evalueringen.

- Vi har alle et ansvar for å løse samarbeidsproblemer, men politiet har et ekstra ansvar. Det er også viktig å dele erfaringer og være ærlige om forbedringspunkter, slik at vi kan utvikle oss, sier Anne-Margrete Bollmann, distriktssjef i Sivilforsvaret i Hordaland, som har vært veileder for studentene.

Sivilforsvaret og Hovedredningssentralen opplyser til BT at heller ikke de har fått tilgang til evalueringen.

Stabssjef Gustav Landro i Vest politidistrikt begrunner hemmeligholdet med frykt for feiltolking fra utenforstående, og at mannskapene skal la være å gi beskjed om ting som ikke har gått som de skulle hvis det blir offentlig kjent.

Ifølge Landro hadde det ingen betydning at fregatten KNM Otto Sverdrup plasserte seg på motsatt side av øya fra der hvor ulykken skjedde.

Kulturforskjeller

Redningsaksjonen var den største på Vestlandet på lang tid.

En av grunnene til kommunikasjonssvikten oppgis å være at marinen ikke er tilknyttet nødnettet. På grunn av dette forteller Landro at politiet og marinen måtte kommunisere på VHF og telefon, noe som tok lengre tid.

- Det ser ut til å være stor kulturforskjell mellom etatene, og mye av kommunikasjonen er personavhengig, sier Anne Katrine Tveit til BT. Hun har skrevet oppgaven sammen med Iselin Hals..

Etter ulykken er det ifølge BT laget en reserveløsning som gjør at Marinen kan kommunisere på det digitale nødnettet via Hovedredningssentralen.

Operativ redningsinspektør Ståle Jamtli ved Hovedredningssentralen tar selvkritikk for at sterke indikasjoner på at det ikke var noen overlevende etter helikopterstyrten ikke ble tydelig nok kommunisert.

(Dagbladet): Den svenske eiendomsmegleren Fredrik Eklund (40) har tapt store summer på sitt meklerbyrå Eklund Stockholm New York (ESNY), ifølge den svenske næringslivsavisa Dagens Industri.

Sammen med Niklas Berntzon har Eklund drevet ESNY siden 2009, et selskap som satser på de mest eksklusive bostedene i Sverige.

På tross av at duoen opplevde et rekordår med nesten 72 millioner svenske kroner i omsetning i 2015, sank imidlertid inntektene med 25 millioner svenske kroner i fjor.

- Når ut til millioner

Ifølge Veckans Affärer ser imidlertid ikke Niklas Berntzon mørkt på resultatet. Årsaken til de dystre tallene skal ifølge ham være at byrået først får betalt når kundene har flyttet inn i boligen.

- Mye avhenger av dette, dermed havner kostnadene opp i et år, og inntektene i et annet, sier han.

Berntzon understreker samtidig at Eklund, som ble kåret til New Yorks beste eiendomsmegler i 2014 og 2015, fortsatt gjør stor suksess i verdensmetropolen. Og når det regner på presten, drypper det som kjent på klokkeren.

- I og med at vi dekker cirka 80 ulike land når vi markedsfører et objekt, i tillegg til at Fredrik når ut til millioner av mennesker på sosiale medier, har det blitt veldig vanlig at vi hjelper utenlandske kunder når de vil kjøpe eller investere i Sverige.

Begjært konkurs i Norge

For Eklund, som for øvrig har gjort seg svært bemerket i tv-serien «Million Dollar Listing New York», har det definitivt vært noen humper på veien mot toppen.

I 2013 åpnet han blant annet kontorer i Oslo.

Driften gikk imidlertid ikke helt som han hadde håpet på, og Eklund begjærte dermed sin norske meglervirksomhet konkurs i 2015.

40-åringens fortid har også gjentatte ganger blitt gjenstand for redaksjonell omtale i internasjonale aviser, så vel som her hjemme.

Kjendiser på kundelista

Han har ikke lagt skjul på at han en gang hadde en kort karriere i pornofilmbransjen, der han spilte i homofile pornofilmer under navnet Tag Eriksson.

- Jeg har alltid vært åpen om det. Jeg skrev en bok om det i Sverige, og det er en del av hvem jeg er. Jeg kan le av meg selv for å ha gjort noe sånt, forklarte Eklund til Huffington Post i forfjor, og la til:

- Har det noensinne kommet i veien for arbeidet mitt? Aldri.

Gjennom flere sesonger i «Million Dollar Listing New York» har Fredrik Eklund, Ryan Serhant (33) og Luis D. Ortiz (30) åpnet dørene inn til sine intense meklerliv.

Med toppleiligheter på Manhattan som selges til 40 millioner dollar, og nybygg som budsjetteres til over 180 millioner dollar, har trioen tjent seg søkkrike på kjøp og salg av boliger. I tillegg har de noen av verdens største kjendiser på kundelista.

LONDON (Dagbladet): Nordengelske Bradley-West, som tolker tjukkasbokormen Samwell Tarly, fikk sin første skuespillerjobb med «Game of Thrones». Han er smertefullt klar over at det er nest siste sesong som nå er dratt i gang.

Etter dette tar han nemlig ingenting for gitt.

- Det blir et veldig vanskelig skille, tilstår Bradley-West overfor Dagbladet i London.

- Jeg tipper det blir enklere for castmedlemmer som allerede befant seg på yrkesstigen, og hadde en viss erfaring, før serien begynte. Det hadde ikke jeg – jeg kom direkte fra dramaskolen, konstaterer han videre.

Mot alle odds

Enn så lenge setter Bradley-West pris på rolleutviklingen «Sam» har vært gjenstand for underveis. På tampen av forrige avsnitt inntok han omsider drømmebiblioteket sitt.

- Hele tilværelsen har han higet etter dette. Endelig plasker han rundt i kunnskapssjøen han føler seg hjemme i. Lenge så det umulig ut – han har havnet der mot alle odds. Og nå er han kry som en hane – med rette.

- Er det noe du kjenner deg igjen i?

- Jeg kjenner meg igjen karrieremessig. Da jeg var barn, hadde jeg alltid lyst til å opptre og underholde. Jeg så entertainere i sving på TV og tenkte: «Jeg vil få andre til å føle det de får meg til å føle.» Problemet var at jeg stammer fra arbeiderklassebakgrunn hvor folk simpelthen ikke holdt på med sånt. Så ja, visjonen var like luftig for meg som for Sam.

Ekstrem-humor

Fans og forståsegpåere i fleng leser «GoT» som en outsiderfortelling på de fleste plan. Bradley-West er kun delvis enig.

- Både romanene og showet skildrer ekstremiteter, argumenterer han.

- På fysisk front har vi en sentral fyr som er kortvokst (Tyrion, journ.anm.), mens en kvinne er 1,95 (Brienne), og Fjellet og Hunden er usedvanlig røslige. Ingenting er «middels» – og når du studerer skikkelsene under mikroskopet, skjønner du hvordan psyken deres affiseres av det kroppslige. Sam er også ekstrem – han har måttet gjennomgå mye på grunn av utseendet sitt. Intellektualiteten og humoren hans er forsvarsmekanismer.

Ikke kartlagt

- Hvordan er det å fortelle en historie du ikke vet hvordan ender?

- Det er sant – vi har ikke peiling. Vi vet strengt tatt ikke hvorvidt det er en historie om hvordan de gode vil seire, eller en moralsk mer tvilsom en om hvordan de onde tar rotta på dem. Alt vi kan gjøre, er å skape øyeblikk for øyeblikk, nøyaktig som i livet. Det er temmelig forfriskende, mener Bradley-West – som riktignok skulle hatt litt mer forutsigbarhet i sitt eget.

- Etter «Thrones» har jeg ikke det grann å falle tilbake på, smiler han i signaturskjegget.

- For noen av kollegene koker det ned til «nok et oppdrag». Eneste forandring er at de ikke er med lenger, liksom. Jeg, derimot, beveger meg ut i fullstendig ikke-kartlagt farvann.

I Magasinet lørdag belyses et viktig tema; høring av barn som man mistenker er utsatt for straffbare handlinger begått av voksne. Barns rett til å bli hørt er forankret både i Barnekonvensjonen og Barneloven. Hovedformålet er å fremme barns beste. Dessverre er vår oppfatning at høringen av barn som gjennomføres i Norge i dag ikke nødvendigvis er til barnets beste.

Som barnerettsadvokater møter vi barn som blir hørt på mange forskjellige måter. Det er barn som for eksempel foreldre, barnehagen eller skolen frykter at er utsatt for vold eller overgrep.

De kan tas inn for å høres av helsesøster, på et familievernkontor, av barnevernet, av psykologer eller i forbindelse med tilrettelagte avhør hos politiet. De har alle et ønske om å få frem hva et barn har på hjertet. Men vår erfaring er at ikke alle om hører barn har den nødvendige ydmykhet om hvor vanskelig det er.

Det vi dessverre ofte ser, er at det blir for mange kokker og dermed altfor mye søl. Det er flere farer ved det. Det er uten tvil svært belastende for barn å måtte snakke om negative og alvorlige hendelser gang på gang med en rekke forskjellige og fremmede voksenpersoner.

Og et barn som høres av for mange forståsegpåere vil kunne forsøke å tilpasse seg ved å svare slik det oppfatter at den voksne ønsker. Barnet kan gå i vranglås. Barnet kan svare bekreftende for å få stanset spørsmålene eller det kan komme med så mange forskjellige nyanser til hver av utspørrerne at utsagnene helt mister sin verdi.

Den såkalte uforbeholdne og spontane forklaring som man også kan få fra barn kan bli ødelagt hvis det høres av for mange.

Vår mening, basert på lang erfaring som barnerettsadvokater, er at dagens system bør endres. Barnevernet eller andre bør ikke høre barna dersom man antar det som forholdsvis sikkert at barnet vil bli tatt inn til et tilrettelagt avhør hos politiet.

Politiet har god kompetanse på avhør av barn, og samtalen mellom en politietterforsker og barnet overvåkes på en måte som gir sikkerhet for alle involverte både hva angår form, innhold og etterrettelighet.

Avhøret tas opp på lyd og bilde, de skjer som oftest i et godt tilpasset barnehus, og barnevernstjenesten har mulighet til å følge avhørene.

Men i dag skjer de tilrettelagte politiavhørene for ofte først etter at barnevernet og andre instanser har gjort sitt. I dagens system kommer de tilrettelagte avhørene i mange tilfeller for sent, ofte så sent at barnet allerede har snakket med mange andre.

Barnets rett til å bli hørt på en god måte blir i dag for ofte ødelagt. I saker med sterk mistanke om vold eller overgrep må politiet kobles inn først, ikke sist.

Alle som hører barn har nok barnets beste i tankene. Dessverre bidrar den manglende samhandlingen til en belastende prosess for barna, og i verste konsekvens til at det blir umulig å tillegge et barns uttalelse vekt fordi barnet har blitt hørt av altfor mange.

Det er også noe foreldre og pårørende må tenke på, og være sitt ansvar bevisst. I den grad en forelder eller en annen voksen får en bekymringsverdig uttalelse fra et barn, er det vår oppfatning at vedkommende bør forsøke å unnlate å berøre temaet sammen med barnet før man har et avhør, slik at barnet får en mulighet til å bli hørt på en ordentlig måte. For å fremme barnets beste.

Som tannkjøttet bak en vond visdomstann, er tannhelse en forsømt og tidvis betent del av den norske velferdsstaten. Dette har Aftenposten den siste tida retta søkelys mot, blant annet i en artikkel hvor vi få møte tannlege Aleksander Molnar. Han kan fortelle om de store endringene han har opplevd etter han gikk fra å jobbe i Groruddalen til på et tannlegekontor på Majorstua. Som han selv sier:

- På Majorstua ønsker man å beholde tenner.

For det er liten tvil om at den begrensede offentlige finansieringa av tannlegetjenester har gitt tannhelse i dagens Norge en betydelig sosial dimensjon. Er du rik er det rett og slett mindre sjanse for at tennene detter ut. Dette illustreres også av tallene i Statistisk sentralbyrås rapport «Sosial ulikhet i bruk av helsetjenester».

Den viser at hvis du tjener under 250 000, så er det tre ganger så stor sannsynlighet for at du ikke har vært hos tannlegen de siste to årene enn det er om du har mer enn 500 000 i årsinntekt. Man ser det også igjen i oversikten over hvem som sliter med dårlig tannhelse, hvor andelen er langt høyere blant dem med lav inntekt.

Norske politikeres uvilje mot å finansiere en større del av nordmenns tannhelserelaterte utgifter er et symptom på en av de mindre lyse sidene ved hvordan vi utvikler velferdsstaten. Det er lettere å frede ordninger som folk er blitt vant til og jevnlig benytter seg av enn å erstatte dem med nye og mer nødvendige ordninger.

Slik ender man opp med å fortsette å bevilge penger til ytelser og tjenester som enten har gått ut på dato eller har vist seg ineffektive. Da blir det vanskeligere å utvide velferdsstaten til å også omfatte ting som tannhelse.

For tannhelsebehandling er dyrt. En enkel utregning gjort av Fagforbundet indikerer at vi i dag bruker rundt ti milliarder på private tannhelsetjenester. Fellesskapet kan ikke dekke alle disse utgiftene, i hvert fall ikke med det første, men vi kan dekke noe. For eksempel kan vi sørge for at det innføres en rabatt på egenbetaling over et tak, slik de gjør i Sverige, eller gi tilskudd til regelmessige rutineundersøkelser, slik de gjør i Danmark.

Men på grunn av kostnadene vil det kreve politikere som er villige til å gjøre djerve endringer i det norske velferdssystemet, og stramme inn ordninger som ikke lenger er den beste bruken av skattebetalernes penger. Ikke minst i ei tid hvor framskrivningene blottlegger en velferdsstat som allerede er langt fra bærekraftig er slike prioriteringer helt nødvendig.

Dagbladets leder satte torsdag søkelyset på Brendes dobbeltspill om atomvåpen. I en tid der faren for bruk av atomvåpen regnes som større enn under den kalde krigen, kan det ikke understrekes nok hvor farlig dette spiller er. Det forbauser at en norsk utenriksminister ikke ser hvor uansvarlig det er å bevisst forsøke og svekke en FN-traktat som har blitt fremforhandlet av tre firedeler av FNs medlemsland og som har som formål å gjøre atomvåpen til gjenstand for fordømmelse snarere enn prestisje, hindre ytterligere spredning og påskynde nedrustning.

FNs undergeneralsekretær for nedrustning, Izumi Nakamitsu, hadde på forhånd oppfordret land som ikke finner det mulig å slutte seg til forbudstraktaten nå, til ikke å avvise den. Vi hadde håpet den norske regjeringen hadde lagt seg dette på hjertet. Da forbudet ble vedtatt 7. juli kunne Brende også lyttet til den tidligere amerikanske forsvarsministeren William Perry, som kalte forbudstraktaten historisk og sa at den gir ham håp. Istedenfor å latterliggjøre, kunne Brende sagt at Norge ønsker velkommen alle tiltak for å iverksette Ikkespredningsavtalens krav om full avskaffing av atomvåpen, at vi vil bygge bro mellom NATO og statspartene til forbudsavtalen, og at vi vil samarbeide med dem om praktiske tiltak for å nå vårt felles mål om en verden fri for atomvåpen.

Brende og hans kollegaer i USA, Storbritannia og Frankrike vet godt hvor stor innflytelse utvikling av nye normer har på internasjonal politikk. Er det nettopp derfor de søker å skade forbudstraktaten? I et brev til NATO-allierte slo USA i fjor fast at et forbud mot atomvåpen ville delegitimere selve ideen om kjernefysisk avskrekking og få stor innvirkning både på statsparter og ikke-statsparter.

Den nye FN-traktaten forbyr utvikling, prøvesprengning, produksjon, besittelse, lagring, overføring, bruk og trussel om bruk av atomvåpen. Den forbyr også statspartene fra å bistå, oppmuntre eller påvirke noen til å delta i forbudte handlinger samt fra å tillate utplassering av atomvåpen på sitt territorium.

Brende forstår inderlig vel at når denne traktaten trer i kraft, vil forsvaret av Norge være basert på et ulovlig våpen. Et overveldende flertall av FNs medlemsland har avsagt en utvetydig dom over Norges valg om å belage vår sikkerhet på et masseødeleggelsesvåpen. Norge og alle andre land som gjemmer seg under en atomvåpenparaply, er på feil side av internasjonal rett.

Ingen mener at det er akseptabelt å drepe millioner av sivile. Likevel er det nettopp det atomvåpen er laget for å gjøre. Og det er slike våpen – og vilje til å la USA bruke dem på våre vegne – som Norge i dag bygger sin sikkerhet på. Pensjonert general Robert Mood har pekt på at Norge nå faktisk i enda større grad enn tidligere lener seg på avskrekking med amerikanske atomvåpen, fordi vår egen, konvensjonelle forsvarsevne er blitt betydelig svekket. Vi er på vei tilbake til en logikk vi trodde vi hadde lagt bak oss.

Dette har ikke Brende lyst til å snakke om. Men atomvåpenforbudet vil tvinge oss som nasjon til å ta et oppgjør med vår dobbeltmoral. Ved å insistere på at vi trenger atomvåpen for vår sikkerhet gjør Norge nedrustningsarbeidet vanskeligere, øker faren for spredning til andre land, og øker risikoen som atomvåpen utsetter oss alle for. Vi kan ikke hevde at vi arbeider for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning, hvis vi ikke selv er villige til å frasi oss beskyttelse fra et forbudt våpen.

Det selvmotsigende med Brendes kritikk av forbudstraktaten var at han avsluttet med å si at atomvåpenstatene ikke gjør nok for å nå målet om en verden uten atomvåpen, og at «vi må fortsette presset for nye kutt» i atomvåpenarsenalene. Det er jo nettopp det som er selve formålet med forbudstraktaten.

FN-flertallet vil med den nye traktaten som juridisk og politisk verktøy legge press på alle atomvåpenstater – USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea – til å arbeide mye hardere for gjensidig og balansert nedrustning. Istedenfor å se nytteverdien i dette presset, velger Brende altså å forsøke å svekke det. Det er uansvarlig og farlig.

Atomvåpen gir ikke trygghet. Ikke for oss. Ikke for noen. De nasjonale og globale sikkerhetsutfordringer vi står overfor kan ikke løses med disse våpnene. De forsterker dem bare. Konkurransen om hvem som har den mest troverdige kjernefysiske avskrekkingen skaper mistillit og misforståelser som kan få katastrofale følger. FN-traktaten som forbyr atomvåpen er vår beste sjanse til å redusere den enorme faren som atomvåpen utsetter oss for.

Det vil bli vanskeligere og vanskeligere for Norge å velge å stå utenfor den nye internasjonale normen mot atomvåpen, som en del av et mindretall som vil bli stadig mindre. Norge bør derfor sammen med andre stater i NATO starte arbeidet med å se på hva forbudstraktaten betyr for oss, og hvordan vi kan forholde oss til den. Det er fullt mulig for Norge å undertegne forbudstraktaten, selv om NATO-landene USA, Storbritannia og Frankrike har atomvåpen.

Den inneholder ingen formuleringer som begrenser statspartenes mulighet for å være i militære allianser med land som har atomvåpen. For å kunne undertegne må imidlertid Norge sikre at våre nasjonale forsvarsplaner og sikkerhetspolicyer ikke under noen omstendighet omfatter eller forutser en mulighet for at andre land skal bruke atomvåpen på våre vegne.

Brende hevder at atomvåpenforbudet svekker NATO. Det er å legge ansvaret på feil sted. Problemet er ikke forbudet, eller FN-flertallet som står bak det. Problemet er at våpnene er uakseptable. Fortsetter NATO å legge stor betydning på et våpen som bryter internasjonal rett, kan det utvilsomt komme til å svekke NATO. Derfor må Norge bidra til å stake ut en ny kurs for bærekraftig sikkerhet.

Faktasjekk er ikkje noko nytt. Men no har det dukka opp ein nyskapning i denne sjangeren. Faktisk.no debuterte med ei rekke faktasjekkar som skil seg lite frå det avisredaksjonar har produsert tidlegare. Men når faktasjekkarane representerer ei samling av dei tyngste nasjonale media, får dei ein spesiell status. Derfor er det ekstra viktig at dei evnar å skilje mellom politiske vurderingar og uomtvistelege fakta.

Eit sentralt problem er at faktasjekkarane kan synast å ha ein altfor vid definisjon av kva som kan faktasjekkast. Det kan lett bli vurderingar og finsikting av spissformuleringar. Vi kan elske fram politisk «korrekt» retorikk med «presise» definisjonar og ei rekke atterhald som gjer språket flatt og lite forståeleg for dei som ikkje er ekspertar. Med min forskarbakgrunn har eg nok ein tendens til å bruke eit slikt språk, men eg er ikkje sikker på at det alltid er det som kommuniserer best.

Ein del av det som har blitt faktasjekka, er påstandar som ikkje alltid har ein eintydig fasit. Det er knapt noko eintydig og allment akseptert svar på om Oslo har nok sjukeheimsplassar. Slike påstandar har media alltid gripe fatt i med redaksjonell omtale eller med meir djuptpløyande artiklar som går grundig inn i problematikken. Det er langt den beste måten for å bidra til ein opplyst og god debatt. Terningkast med fire mogelege utfall bringar debatten lite framover.

Skal faktisk.no gå inn i påstandar som ekspertar stridast om og bli ei form for overdommarar i den politiske debatten? Kva med omdiskuterte saksfelt som aukande forskjellar og effekten av eigedomsskatt? Kan ei gruppe journalistar setje karakter på utsegner som dei mest anerkjente ekspertane ikkje er i stand til å bli sande om? Er ikkje dette område som eignar seg betre for journalistikk og kommentarar?

Eg har ofte blitt forbanna over at politiske motstandarar, meida og PR-byrå vrir og vrenger på realitetane. Men eg er ikkje sikker på at vi løyser dette med å faktasjekke påstandar som har i seg element av vurdering, og som krev eit sett av føresetnader for å kunne trekke ein konklusjon. Faktasjekk kan vere vel og bra og må gjerne bli ein del av den offentlege samtalen. Men når ein lagar ei gruppe nasjonale overdommarar, så set det spesielt store krav. God gammaldags kritisk journalistikk kan ofte vere ein meir relevant angrepsmåte for å imøtegå tvilsame påstandar.

Siviløkonom Odd E. Rambøl etterlyser 17. juli konkrete virkninger av skattelettelser. Han synes det å få tilbake 20 til 40 prosent av lettelsen som gis til bedrifter og arbeidsplasser er for dårlig.

Han betrakter tydeligvis dette som et tap på i beste fall 60 øre per krone «investert». Da glemmer siviløkonomen den viktigste delen av bildet, nemlig den opptjente kronen som blir igjen i bedriften.

Disse pengene blir ikke borte for samfunnet, de er ikke tapt slik Rambøl nærmest fremstiller det. De gir derimot bedriftene styrket mulighet å investere i fremtiden, trygge arbeidsplasser og ansette flere. Det er vi tjent med. Folk trenger jobber, ikke bare i det offentlige.

100 kroner til styrking av arbeidsplasser. I tillegg får staten 20 til 40 kroner igjen! Det er i så fall en god deal. De langsiktige virkningene er det selvsagt vanskelig å si noe om nå, men skatteutvalgets anslag er en pekepinn. Det man kan observere at regjeringen har fått oss igjennom vanskelige økonomiske tider, og at det nå er lysere utsikter. Arbeiderpartiets skatteskjerpelser hadde neppe vært god medisin.