bilindustrien

Religion og religiøsitet kan være godt for så mye her i livet. Aksel Braanen Sterri skriver i Dagbladet 08. juni så klokt om gode sider ved religiøse institusjoner og ritualer at en prest som meg blir varm om hjertet:

«Vi trenger sårt jødenes tilgivelsesdag.» «Vi trenger fasten for å rette tanken mot våre sjelelige behov, …og mot dem som har så mye mindre enn oss selv. » «Vi trenger tid for bønn, hvor vi retter takknemligheten mot noe større enn oss.» «Vi trenger rollemodeller å se opp til, som kan erstatte helgener, og viser hva mennesker kan få til…», skriver ateisten Sterri.

«Amen», sier jeg.

Men, så er jo risikoen overhengende for et selvgodt: «Hva sa vi?»

En slik troendes triumfalisme mener jeg ville være upassende, og uærlig.

Religion og religiøsitet – menneskelig fenomener som de er – har både gode og dårlige sider og virkninger. I en tid med religiøs ekstremisme og terror, er det befriende at nettopp en religionskritiker som Sterri så tydelig henter fram solsidene.

Like tydelig vil jeg være om skyggesidene. De er også påtrengende. Religionskritikk er høyst påkrevet. Ikke minst av og blant troens folk.

Den troende religionsskepsisen er faktisk ikke ny. Satt på spissen: Vi tror ikke på religion som sådan. Vi tror på Gud.

Og som kristne tror vi heller ikke på hvilken som helst gud. Men inspireres av de overraskende bildene av Gud som kommer til syne i fortellingene om Jesus, han som kalte seg noe så jordnært som Menneskesønnen. Han sparte ikke på kritikken av religiøsitet som maktmisbruk og falsk utvendighet: «Ve dere skriftlærde!»

Men religiøsiteten er og kan være en styrke, ikke minst i mange av livets krevende situasjoner. Internasjonale undersøkelser, som for eksempel dem forskerne Inglehardt og Norris presenterer i boka Sacred og Secular. Religion and Politics Worldwide (2004), viser da også at betydningen av religiøs tro øker der livsvilkårene er truet. Erfaringen av eksistensiell og kroppslig sårbarhet gjør oss mer religiøse. Mange kan kjenne seg igjen i det.

Derfor er det neppe tilfeldig at religion får fornyet relevans for mennesker og samfunn når den gjensidige avhengigheten øker i kjølvannet av globaliseringen. Ulike former for religiøsitet gir ulike ressurser til å håndtere erfaringen av sårbarhet.

Er da en religion eller religiøsitet – eller «religiøsitet» – også for ateister en god idé?

Det er ikke bare Auguste Comte og Aksel Braanen Sterri som mener det. Også religionsfilosofien og etikeren Simon Critchley skriver om The faith of the faithless (2012). Og han viser blant andre til ingen ringere enn poeten Oscar Wilde og opplysningsfilosofen J. J. Rousseau.

Fra fengselscellen, der han fra 1895 til 1897 soner under kummerlige forhold for «grov usedelighet», skriver opprøreren Wilde: «Når jeg tenker på religion, føler at jeg gjerne vil danne en orden for dem som ikke kan tro, brorskapet av de vantro […] Everything to be true, must become a religion. And agnositicm should have its ritual, no less than faith».

Og selv om Rousseau i The Social Contract (1762) er tydelig på at samfunnskontrakten ikke kan hvile på teologi, tar han like fullt til orde for en borgerens «katekisme», noe lignende den kristne trosbekjennelsen, som kan gi samfunnet nødvendig legitimitet. Disse ideene er det Critchley utvikler videre til en politisk teologi for vår tid – uten tro.

Et grunnproblem med denne ideen er likevel at en konstruert religion uten at innholdet holdes for å være sant eller egentlig, uunngåelig vil oppleves som et falsum, en blek kopi. «På liksom». Som et juletre av plast.

Hvem vil med særlig entusiasme satse på en slags religiøsitetens placebo-effekt, og nøye seg med den?

Grunnene til å skape en slik konstruksjon framstår uansett som mindre overbevisende enn på lenge. Ikke fordi Sterri, Critchley og andre ikke har sett rett om den mulige nytteverdien av religion. Tvert om. Men hvorfor må den være «sekulær»? Sekulariseringstesen om at jo mer moderne samfunnet blir, jo mindre plass vil det være for religiøsitet, står i dag svakt. Så hvorfor så sikker på at religiøsiteten bør renses for gudstro? Hvorfor nøye seg med mindre enn ekte vare?

Men vanskeligere, sett fra troens perspektiv, er det ærlige spørsmålet: Hva når religionen ikke er en «nyttig ting», ikke «virker», eller virker livshemmende? Hva når lidelsen rammer og Gud er taus?

I år markerer vi 500 år siden Martin Luthers modige reformatoriske gjennombrudd. På slutten av sitt liv reflekterer reformatoren over hva det var han egentlig fant ut, og hvordan. Den unge munken Luther hadde i sin fortvilelse over aldri å være perfekt nok, god nok, from nok, lenge strevd med en formulering i Paulus’ brev til Romerne. Og plutselig forandret alt seg. Som i en grammatikalsk revolusjon, eller åpenbaring. Språkbegavelsen Martin Luther fant ut at en genitivsform kunne leses på en annen måte: «Guds rettferdighet» i Romerbrevets kapittel 1, vers 17, betyr ikke den rettferdighet Gud krever, men den rettferdighet Gud gir. Av ren nåde.

Når troen ikke virker og Gud virker taus, kan kanskje en lignende innsikt representere en mulighet. Gudstro er ikke først og fremst vår tro på Gud. Men snarere Guds tro på oss.

Kristen tro handler først og fremst om tillit og tilhørighet. Når religiøsiteten ikke «virker» og Gud er like fraværende som i påskenattens mørke, kan tro rett og slett være en – noen ganger ubestemt og uforklarlig – tillit til at vi likevel tilhører Gud. Og hverandre. Samme hva.

En slik tillit kan ha mange gode effekter, i eget liv og i samfunnet. Men den kan ikke presses fram av den grunn. Den motsetter seg rett og slett formålsrasjonalitet og nytteverdi.

Men den kan gis gode rammer og vekstvilkår. Dét kan være en «nyttig ting», og en aktuell utfordring for både samfunn og kirke – uavhengig av tro.

APELDOORN (Dagbladet) Landslagsledelsen har valgt å skjerme duoen Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen fra pressen dagen etter EM-åpningen og tapet mot Nederland.

Landslaget har åpen trening i dag i solskinnet i den lille byen Apeldoorn der hele troppen stiller til en intervjurunde etter økta – men to av de totalt 23 spillerne stiller ikke.

- Dette er utelukkende en sportslig vurdering og det handler om totalbelastningen for spillerne, opplyser Jan Ove Nystyen, pressansvarlig for EM-jentene og leder Marked i NFF.

Norge fikk nemlig en tøff start på EM og har kniven mot strupen i de resterende kampene mot Belgia (torsdag) og Danmark (mandag).

- Dette er ikke noe spillerne har bedt om, men noe ledelsen har kommet fram til at er best for laget, sier Nystuen.

I går ble laget til tider rundspilt av et offensivt hjemmelag. Fotballjentene må ta poeng i begge de resterende kampene og begge de to norske stjernespillerne fra Lyon og Wolfsburg sa i går kveld at de går for seks poeng.

- Jeg tror vi må vinne begge, sa Hegerberg til Dagbladet i går. – Nå kommer to «must-win-kamper», sa Graham Hansen til Dagbladet i går.

Dagbladet oppdaterer artikkelen fra treningsfeltet i Nederland.

En person er fraktet til sykehus med det som betegnes som kritiske skader etter at en bil kjørte i autovernet på ring 3 i Oslo.

Ulykken skjedde i østgående retning rett før Storo mandag formiddag.

Ifølge politiet kan ulykken ha skjedd som følge av et sykdomstilfelle. Det var ingen andre biler involvert.

(NTB)

Nok en gang er det funnet en bombe fra andre verdenskrig på Vallø utenfor Tønsberg.

Bomben ble funnet litt før klokken 11 mandag formiddag, og politiet rykket ut til stedet for å gjøre nærmere undersøkelser.

- Bomben skal være fra krigens dager, opplyser Vestfold-politiet.

Både i mai og mars ble det funnet bomber fra andre verdenskrig på Vallø, der britiske bombefly gjennomførte et omfattende luftangrep mot Vallø Oljeraffineri to uker før krigens slutt i 1945.

(NTB)

Vinteren har kommet til Westeros, og med det gravalvoret. Hvis «Game of Thrones»-høydepunktet for deg har vært Tyrions onelinere, risikerer du med andre ord å bli litt skuffet over episoden som ble sluppet i natt.

Men er det action du er ute etter, så må du ikke vente lenge på den første massakren. «Nord husker», får vi ettertrykkelig beskjed om, allerede i første scene.

Knapt noen sesong av en tv-serie har vært så forhåndshypet som sjuende og nest siste sesong av fantasyeposet «Game of Thrones». Både av distributøren selv, som har sluppet utallige små klipp og teasertrailere på nett, og ikke minst av fansen, som har spekulert i over et år på hva som vil skje.

Hvem av favorittkarakterene våre vil bukke under først (for noen vil dø, det er helt sikkert)? Hvilke nye allianser vil oppstå i kampen om jerntronen? Og hvordan går det med alle sammen når hvitvandrerne – demonskikkelsene fra nord – tar med seg zombiehæren sin og strømmer sørover?

• Slik tippet jeg på handlingen i den nye sesongen, før nattens premiere.

Mørket senker seg

En knapp time inn i den nye, sju episoder lange sesongen ser det mørkt ut. Bekmørkt. Ikke bare i overført betydning. Kvelds- og nattscenene er i overtall. Stearinlysene blafrer i frosten, og dommedagsmusikken akkompagnerer det hele. Kombinert med de megetsigende blikkene og dystre replikkene som avslutter mange av dialogscenene (og det er mange dialogscener her), er det nesten så vi når et metningspunkt. Vi skal vel ikke koke såpe heller?

Men så dukker det opp en liten regi-godbit, som sekvensen med Sam som lærling i Citadellet – en symfoni av møkk og brekningslyder. Avløst av visuelt storslagne panoreringer fra Dragonstone, Blackwater Bay, muren, og Brans gufne visjoner (nevnte jeg zombier?). Fra lekne klipp til grandiose oversiktsbilder. Jo, denne dramaserien er fortsatt i en klasse for seg.

Posisjonering

Dette er likevel en rolig sesongstart til «Game of Thrones» å være. Det er som om serien posisjonerer seg for krigen som skal komme, på samme måten som våre helter gjør det. Skjønt, de er ikke helt enige om hvilken krig det er. Mens Cersei tviholder på jerntronen i sør, og får hjelp fra litt uventet hold, har Jon blikket mot nord.

De fleste gjenlevende hovedfigurene dukker opp i løpet av den første timen, det samme gjør mange av våre favoritt-bifigurer, som for å minne oss på hvor de er og hva de vil (det har tross alt gått over et år siden sist). Et lettere sjokkartet gjensyn blir det også, for dem som har øynene med seg. Og en viss forhåndshypet kjendismusiker gjør en søt gjesteopptreden som enkel fotsoldat – for øvrig et av flere tegn på at småkårsfolk vil få en større plass denne sesongen. Det er i så fall på tide.

Fansen får sitt, gjennom løfterike glimt, patosfylte ankomstscener, og replikker dryppende av undertekst. Og til kritikerne, som har ledd av tidligere sesongers oppheng i «sexposition-scener» (sexscener som pynt til viktige, men kjedelige monologer): Sex er så 2015. Nå er vi over på obdusering.

Samtidsmetafor

«Game of Thrones» er en fantasyserie som kan nytes på flere vis: Du kan se den som en kløktig sammensatt og uvanlig karaktersterk spenningsserie om riddere og drager og blodige slag. Du kan dykke langt ned i historien, og lete fram alle de små hintene og mønstrene som gir mulighet til å forutse handlingen. Og du kan studere maktspillet mellom konger og dronninger og religiøse ledere, og finne referanser til vår egen verden, historie og endog moderne tid.

Serien har – med rette – vært omtalt som fantasyserien for dem som ikke liker fantasy. De overnaturlige elementene, som drager og zombier, har lenge holdt seg ute i periferien. Nå som vi nærmer oss slutten på historien, kryper de riktignok inn mot sentrum. Men flere har lest zombietrusselen som en metafor for samtidas klimaendringer: I sør sloss menneskene mot hverandre om filleting, mens altfor få av dem har øyne for den virkelige trusselen, den som bare kan stanses dersom alle går sammen om å få det til.

Uansett hvordan du foretrekker å innta herligheten: Ingenting tyder på at denne serien har blitt mindre gourmet-tv siden sist. Dette er en løfterik start. Men neste uke, da er det på tide med litt mer Tyrion.

NEW YORK (Dagbladet): Ingen president har ligget dårligere an på en meningsmåling som strekker seg 70 år tilbake i tid. Etter seks måneder i Det hvite hus synker støtten til Trump drastisk.

I en fersk meningsmåling utført av Langer Research Associates på oppdrag fra ABC News og Washington Post gir bare 36 prosent av velgerne den amerikanske presidenten et godkjentstempel. Ingen president har hatt lavere oppslutning i sine første seks måneder.

De elendige tallene for Trump avslører samtidig at velgerne stiller store spørsmålstegn ved kompetansen hans i verdenspolitikken, hvor effektiv han er, Republikanernes svært upopulære forsøk på helsereform og Russlands innblanding i presidentvalget.

Verre enn tidligere

Oppslutningen hans har sunket med seks prosentpoeng siden målingen da han hadde sittet i jobben i 100 dager i april. Presidenten nærmest Trump, er Gerald Ford. Han fikk et godkjentstempel av bare 39 prosent av velgerne i februar 1975 – like etter Watergate-skandalen.

Antallet som er misfornøyde med jobben Trump gjør, har steget med fem prosentpoeng siden april til 58 prosent. 48 prosent av de spurte er svært misfornøyde. Verken Bill Clinton eller Barack Obama var noensinne så upopulære. George W. Bush nådde bare slike elendige tall da han var på sitt mest upopulære i sin andre presidentperiode. Både Obama og Bush hadde støtte fra 59 prosent av velgerne på samme tidspunkt i sine presidentperioder.

På gjennomsnittet av de største meningsmålingene i USA, utarbeidet av Realclearpolitics.com, er 40,2 prosent fornøyde med jobben Trump gjør. 54,6 prosent er misfornøyde.

Svekket lederskap

Målingen fra ABC News og Washington Post har også andre funn som burde bekymre presidenten:

• Halvparten av de spurte mener Trump gjør en verre jobb en de fleste tidligere presidenter. Mindre enn 25 prosent mener han gjør en bedre jobb.
• Nesten halvparten av de spurte, 48 prosent, mener USAs lederskap i verden er svekket siden Trump ble president i januar. Bare 27 prosent mener USAs lederskap er styrket.
• Bare en tredel sier at de stoler på presidenten i internasjonale forhandlinger. Om forholdet mellom Trump og Russlands president, Vladimir Putin, sier nesten to tredeler at de ikke stoler mye på presidenten. 48 prosent stoler ikke på ham «i det hele tatt».
• 60 prosent mener Russland prøve å påvirke presidentvalget. Det er en økning fra 56 prosent i april. Omtrent 40 prosent tror Trumps valgkamporganisasjon bevisst hjalp Russlands forsøk på å påvirke valget.
• Helsereformen Republikanerne forsøker å få presset igjennom Kongressen er særdeles upopulær. 50 prosent foretrekker dagens Affordable Care Act, bedre kjent som Obamacare. Bare 24 prosent foretrekker Republikanernes forslag.
• USA er ekstremt splittet. Blant republikanske velgere får Trump et godkjentstempel fra 82 prosent, mens bare 11 prosent av demokratiske velgere er fornøyde med jobben han gjør. Det er også et klart kjønnsskille. 42 prosent av menn er fornøyd med jobben Trump gjør. Bare 30 prosent av kvinnene sier det samme.

Twitter-svar

I en av sine sedvanlige Twitter-stormer søndag avviste Trump selv at det sto dårlig til.

- Meningsmålingen fra ABC/Washington Post – selv om nesten 40 prosent ikke er dårlig på dette tidspunktet – var den mest unøyaktige meningsmålingen rundt valget, skriver presidenten på Twitter.

Selv om Trump ofte hevder at velrennomerte amerikanske medier er «fake news», er han selv meget skjødesløs med fakta i twittermeldingen. Han ligger dårligst an av alle presidenter på 70 år. Hvorfor han da mener dette ikke er dårlig, er uklart. Han runder dessuten opp oppslutningen fra det korrekte tallet 36 til 40 prosent.

Det stemmer heller ikke at målingen fra ABC og Washington Post var den mest unøyaktige rundt valget. Ifølge LA Times bommet meningsmålingen bare med to prosentpoeng på det faktiske valgresultatet – altså innenfor den statistiske feilmarginen.

Etter ett år som britisk statsminister, noe hun ble fordi et knapt flertall av velgerne hadde stemt for å tre ut av EU, er det ganske umulig å vite hva slags forhold Theresa May ønsker mellom Storbritannia og EU. Da hun hadde tiltrådt sa hun ganske barskt: «Ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale.» Hennes utenriksminister, Boris Johnson, uttalte i september 2016: «Vår politikk er å ha vår kake og spise den». Han mente Storbritannia kan få full adgang til EUs indre marked, uten å måtte godta fri innvandring fra EU, EU-domstolen og å betale utestående regninger til EU.

I Underhuset tirsdag fikk utenriksminister Johnson et spørsmål fra Emily Thormberry fra Arbeiderpartiet om dette med ingen avtale:

- Kan han forklare hva den muligheten for ingen avtale vil bety for folket og næringslivet i Storbritannia?

- Der er ingen plan for ingen avtale, fordi vi kommer til å få en storartet avtale, svarte utenriksministeren.

Men like etterpå måtte statsminister May rykke ut og avsanne utenriksministeren. Det arbeides med planer for ei rekke mulige utfall av forhandlingene, forsikret hennes kontor i Downing Street.

Johnson vil ikke betale noe til EU i skilsmisseoppgjøret, sa han i Underhuset, bare «spise kake», altså. EU har gjort det klart, og britene har godtatt, at først må man komme til enighet om tre hovedpunkter. Deretter er EU villig til å forhandle om det framtidige forholdet, den «storartede avtalen» som Johnson lover.

De tre hovedpunktene inneholder alle vanskelige krav fra EU. Boet må gjøres opp økonomisk; Storbritannia må betale alt som landet har forpliktet seg til før landet går ut. EU-borgere i Storbritannia må sikres like rettigheter som briter i EU-land. Og det må finnes ordninger for den følsomme grensa mellom Irland og Nord-Irland, som nå blir yttergrense for EU. EU har ennå ikke klargjort hvor mange penger Storbritannia må ut med, men beløp opp til 100 milliarder euro har vært nevnt. Dette gjelder britiske forpliktelser til alle slags felles tiltak, garantier som er gitt og pensjoner til EU-ansatte i årevis framover.

I Underhuset ble Johnson utfordret av Philip Hollobone, en konservativ med et hatsk syn på EU:

- Fra vi gikk inn i Fellesmarkedet 1. januar 1973 til den dagen vi går ut vil vi ha gitt EU og dets forgjengere, i dagens penger, til sammen 209 milliarder pund. Vil utenriksministeren gjøre det klart for EU at hvis de ønsker en penny mer så kan de plystre?

- Jeg er sikker på at min ærede venns ord vil ha slått ned som tordenskrall over Brussel, og de vil merke seg hva han har sagt. Han har et veldig gyldig poeng: De summene som jeg har sett at de foreslår å kreve fra dette landet virker på meg som utpressende, og jeg synes å «plystre» er et fullstendig passende uttrykk, sa Johnson.

EU kan altså se langt etter betaling.

- Jeg hører ingen plystre, bare klokka som tikker, svarte sjefsforhandleren til EU, Michel Barnier, i Brussel.

Barnier minner britene om at det er de som har hastverk. Hvis en krangel om penger skal avspore forhandlingene allerede nå, blir det ikkje tid til å forhandle om det framtidige forholdet, sånn som en handelsavtale som britene mest av alt vil ha, før fristen 29. mars 2019 da britene ugjenkallelig er ute. I så fall blir det et britisk stup rett ut i det ukjente. Men penger er ikke det eneste som kan avspore idet de første substansielle forhandlingene åpner mandag. Europaparlamentets utsending til forhandlingene, Belgias tidligere liberale statsminister Guy Verhofstadt, sier alle rettighetene til EU-borgere i Storbritannia må beholdes, de må ikke bli annenrangs borgere. Europaparlamentet må godkjenne en avtale. Og så er Irland opptatt av forholdet til Nord-Irland.

I det stille har flere britiske ledere, med finansminister Philip Hammond i spissen, gitt opp «å spise kake». De presser May og hennes statsråder til å velge mellom økonomi og suverenitet, mellom en «norsk» vei, noe som likner på EØS, med fri bevegelse av personer, eller en begrenset handelsavtale, skriver den britiske avisa The Guardian. EU har i lang tid offentliggjort sine krav og planer for britisk utmelding, såkalt «Brexit». Etter ett år som statsminister er Theresa Mays plan for skilsmisse «praktisk talt ukjent», skriver den franske avisa Le Monde.

Svekket av nederlaget i valget har May bedt opposisjonen i Underhuset om å komme med tanker om å møte landets utfordringer. Det var hun som i januar lovte å lede Storbritannia ut av EU og inn i den store verden. Opposisjonspartiene har lovt henne ulike grader av helvete, nå når hun skal ta inn titusener av EU-lover i britisk lovverk, forkaste eller endre dem før landet er ute. Stadig flere tror ikke hun vil overleve som statsminister så lenge. Ingen vet hvor dette bærer.

Liu Xiaobo er død, men hans idealer og hans kamp, som i 2010 ga ham Nobels Fredspris, vil leve videre. Den behandling som han har fått av de kinesiske makthaverne vil for alltid stå der som en skamplett i historien. Hans navn er også uløselig knyttet til en annen skamplett, studentenes fredelige opprør i 1989. Det er nytteløst å forsøke å viske ham ut av Kinas historie, like lite som blodbadet i 1989 kan viskes bort. Dette burde lederne i Beijing vite svært godt. Likevel forsøker de.

Liu er død. Men en vakker dag vil hans og andres tanker om frihet, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter igjen tas opp av tusener av kinesere. Dette er universelle verdier som gjelder for alle mennesker, også kinesere, mente Liu. Når Kinas mektige lederskap er så redd for disse tankene, er det et tegn på en grunnleggende svakhet, nemlig fraværet av folkelig legitimitet.

Den siste dommen fikk Liu i 2009 og den lød på 11 års fengsel. Han ble dømt for undergraving av statsmakta fordi han hadde underskrevet frihetsbrevet «Charter 08», som for øvrig raskt fikk 10 000 underskrifter. I fengselet fikk han vite av kona, Liu Xia, at han hadde fått Nobels Fredspris. «Denne prisen tilegner jeg til alle dem som ofret sine liv i 1989», sa han og tok til tårer.

De kinesiske lederne var så redde for denne mannen at de ikke bare sperret ham inne for 11 år, men de slapp ham heller ikke ut da han lå for døden. Det er en hardhendt form for svakhet.

Det kinesiske regimet går i rette med flere land for å ha kommet med «uansvarlige kommentarer» i forbindelse med fredsprisvinnerens død. Flere land, deriblant Tyskland, Frankrike og USA, ja FN også forresten, får en formell protest fra Kina, opplyste det kinesiske utenriksdepartementet i går. Norge får, dessverre må vi her si, ingen refs. Norges regjering har under statsminister Erna Solberg vist seg helt underdanig i forholdet til Kina og nærmest bedt om unnskyldning for noe Nobelkomiteen har gjort. Norge var ikke engang blant de landene som ba Kina la den døende Liu få dra til utlandet for behandling når EU stilte seg bak forslaget. Den samme form for feighet viste seg under besøket fra Dalai Lama.

Norge er, som et lite land, tjent med å forsvare folkeretten, demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Det er ikke bare feigt å la være, det er også umoralsk og rett og slett uklokt.

Lenge påstod høyresiden at skattelettelser var selvfinansierende. Nå er dette endret. Nå forteller finansminister Siv Jensen til Aftenposten at: «Over tid vil noe av lettelsen være selvfinansierende».

«Noe» er et tøyelig begrep. Nå forteller hun, på grunnlag Scheel-utvalget, det offentlig nedsatte utvalget som har lagt grunnlaget for de siste års skattereform, og beregninger deres, at 20 prosent, i beste fall 40 prosent, av statens tapte inntekter kan bli dekket av høyere skatteinntekter på lengre sikt.

Og dette er tydeligvis godt nok for finansminister Jensen. Da må man spørre; hvilket annet pengebruk ville blitt kalt dynamisk, når man for hver «investert» krone, får maksimalt 40 øre tilbake – og det på lengre sikt.

Men her burde det jo ikke være nødvendig å ty til økonometriske modeller. Det finnes jo en mengde med lavskattland hvor Fremskrittspartiets programforslag har blitt, og fortsatt blir, forsøkt i praksis. Det ville derfor være ønskelig at finansminister Jensen nå kan gi oss eksempler på land hvor denne dynamiske skattepolitikken har vært en suksess.

Som finansminister har Siv Jensen en stor stab av eksperter til sin rådighet. Dersom hun ikke kommer med et svar, må det bety at hennes påstander kun har «dekning» i Fremskrittspartiets program, mens de ikke har dekning i empiri – altså i den virkelig verden.