(Finansavisen.no): Reitangruppen eier 95 prosent av Uno-X Energi. I 2016 tok konsernet ut 400 millioner kroner i utbytte, som er tredje året på rad at gruppen tar utbytte på over 300 millioner, skriver Finansavisen.
- Reitangruppen tar jevnt og trutt utbytte av selskapet. Vi skaper en god direkteavkastning for eierne, sier administrerende direktør Vegar Kulset, til Finansavisen.
I 2016 hadde Uno-X Energi 631 stasjoner med en omsetning på 16,1 milliarder. Dette tilsvarer en nedgang på 4,1 prosent. Allikevel endte årsresultat opp 60,1 prosent til 442 millioner.
Blod på tann
Driftsresultatet endte på 602 millioner kroner, opp fra 372 millioner kroner året før.
- Vi er godt fornøyde med å holde samme nivå som rekordåret 2015. Dersom vi tar hensyn til varelagertall og oljeprisen, er korrigerte tall for 2016 og 2015 nærmest identiske, sier Kulset til Finansavisen.
Nå har Reitan har fått blod på tann.
- I 2019 begynner Reitan-eide 7-Eleven å samarbeide med Uno-X Energi istedenfor Shell. Da får vi om lag 90 nye stasjoner, avslutter Kulset.
Lan Marie Nguyen Berg, miljøbyråd i Oslo, påstår i Dagbladet 12. juni at forslaget om lavutslippssone i Oslo er nødvendig for å få bedre luft, og at man med det vil være på god vei til å fikse Oslo-luften. Den påstanden er en klar overdrivelse for å legitimere et lite fornuftig forslag.
Haakon Riekeles, samfunnsøkonom i tankesmien Civita Vis mer
Utredningen byrådet selv har bestilt om lavutslippssone, viser at NOx-utslippene i Oslo allerede vil falle med 45 prosent fra 2014-nivået de neste årene. Årsaken er blant annet at eldre lastebiler gradvis byttes ut med nye kjøretøy som tilfredsstiller de strenge Euro VI-kravene til utslipp. I tillegg vil andelen dieselbiler synke. Og til sist vil den allerede vedtatte miljødifferensieringen i bomringen bidra til reduserte utslipp. Hva er så bidraget fra lavutslippssonen? Den vil kun gi en ytterligere nedgang i NOx-utslippene på fem prosent i 2018. I 2022 er bidraget enda mindre, kun en ytterligere nedgang på tre prosent, og da må lavutslippssonen utvides til å også omfatte dieselbiler.
En nedgang i NOx-utslipp på noen prosent kan likevel være verdt det. Luftforurensing påfører samfunnet milliarder i kostnader hvert år, og forårsaker hundrevis av dødsfall. Luftforurensning er et miljøproblem som er lokalt i store byer, og det er nødvendig med målrettede tiltak i byene. Å sette en pris på utslipp er det mest sentrale virkemiddelet i enhver fornuftig miljøpolitikk. Det er derfor helt riktig at de som bidrar til luftforurensning i Oslo, må betale. Men før man innfører en lavutslippssone, må man vurdere både hva som finnes av andre tiltak, og hva det er rimelig å betale for å kjøre i Oslo. Forslaget til byrådet feiler etter begge kriterier.
Uttrykket «lavutslippssone» er i realiteten misvisende. Forslaget til byrådet er at sonen skal dekke hele Oslo. Vi har allerede et tiltak som sørger for at man må betale for å kjøre i Oslo, nemlig bomringen. Som del av Oslopakke 3 er det besluttet at man skal øke antall steder bompengene kreves inn, så bompengeringen i praksis vil dekke så godt som all kjøring innenfor byens grenser. I tillegg har partiene bak Oslopakke 3 klokelig blitt enige om miljødifferensierte satser i bompengeringen, slik at dieselbiler og lastebiler med høyere utslipp må betale mer. Bompengeringen er bedre egnet enn lavutslippssonen til å sørge for at man betaler i tråd med hvor mye man forurenser, fordi man betaler mer, hvis man kjører mye og krysser bomringen mange ganger, mens man i lavutslippssonen betaler en pris per døgn uavhengig av kjørelengde.
Lavutslippssonen krever investeringer på nærmere 40 millioner kroner for å opprettes. Det må lages et oblatsystem, opprettes salgssteder for oblatene, og det må lagges et nytt system for håndheving. De totale driftskostnadene er anslått til et sted mellom 160 mill. kroner og 500 mill. kroner. Dette for et system som har samme geografiske nedfallsfelt som bompengeringen, samme hensikt som de miljødifferensierte satsene, og dårligere treffsikkerhet enn bompengeringen. MDGs iver etter å sløse samfunnets ressurser på å opprette en lavutslippssone fremstår som nok et eksempel på at stadig nye symboltiltak trumfer fornuften i miljøpolitikken.
Hvis argumentet for å innføre en lavutslippssone er at det selv med miljødifferensierte bompengesatser er for billig å kjøre med forurensende lastebiler i Oslo, er det åpenbart en bedre løsning bare å øke satsene i bomringen.
For at en miljøpolitikk basert på avgifter skal fungere, må det være en rimelig sammenheng mellom kostnadene utslippene påfører samfunnet, og prisen man må betale for utslipp. Det vanlige i blant annet klimapolitikken er at prisen på utslipp settes alt for lavt. For eksempel koster det for industrien under 50 kroner per tonn CO2 som slippes ut, mens kostnaden for verdenssamfunnet ved utslippene anslås av forskjellige aktører til å ligge mellom noen hundre kroner til mange tusen per tonn.
Lavutslippssonen lider av motsatte problem, med gebyrer for enkelte aktører som er ute av enhver proporsjon i forhold til størrelsen på utslippene
Byrådet foreslår at det skal koste 600 kroner per døgn for en tung lastebil med eldre utslippsstandard enn Euro VI å kjøre i Oslo. Transportøkonomisk institutt (TØI) har undersøkt utslipp fra lastebiler i faktisk bruk og funnet ut at en lastebil uten den nyeste teknologien slipper ut 4 g NOx per kilometer kjørt, og 0,025 g svevestøv (PM10). I kø kan en lastebil slippe ut 10 g NOx per km. TØI har også anslått at kostnadene for samfunnet ved utslipp av NOX og svevestøv i Oslo er på henholdsvis rundt 320 kroner per kg og 6200 kroner per kg. Det er som kjent tusen gram i en kg. Kostnaden per kilometer kjørt i Oslo er dermed på mellom rundt 1,5 kr og 3,5 kr. For at et gebyr på 600 kr skal være noenlunde i tråd med kostnaden for samfunnet, må man kjøre mellom 170 og 420 km per døgn (alt ettersom man kjører i kø eller ikke), alt sammen innenfor Oslos grenser. Det tilsvarer å kjøre strekningen fra Lysaker i vest til Tangerudkrysset helt nord i Oslo på grensen til Lørenskog, 20 ganger hvert døgn. Det er neppe en gjennomsnittlig reiseavstand per døgn for en lastebil i Oslo.
En lett lastebil vil ha satser som er halvparten så høye som de tyngste må betale. I tillegg er det foreslått at man skal ha rabattordninger som gir vesentlig lavere priser per døgn, hvis man betaler for 30 dager eller ett år av gangen. En lett lastebil som kjører over 300 dager i året, betaler bare rundt 80 kroner per døgn. Det er naturlig å anta at de som kjøper årskort i lavutslippssonen, er de som driver med varetransport hovedsakelig i Oslo, og som sannsynligvis kjører mange flere kilometer per dag innenfor bygrensen, enn lastebiler i langtransport som kun kjører innom Oslo.
En lavutslippssone som rammer så vilkårlig, ligner mer på landeveisrøveri enn miljøpolitikk. Det er ikke overraskende at Truckers International Association reagerer. Igjen ville det vært mer fornuftig å bruke miljødifferensiering i bomringen, hvor det man betaler, avhenger av hvor mange ganger man krysser bomringen.
Noen vil sikkert innvende at det ikke er så farlig at prisene i lavutslippssonen er satt feil i forhold til det faktiske utslippsnivået, så lenge man faktisk får en viss nedgang i utslippene. Men da tar man ikke høyde for uforutsette virkninger en slik politikk kan ha. Et mulig eksempel på en slik virkning kan være at kjøpesentre utenfor byen får et konkurransefortrinn på bekostning av handelsstanden i byen, med mer bilbasert shopping som resultat. Et annet mulig eksempel kan være at det blir mindre lønnsomt med gods på jernbane i Norge, fordi det blir uforholdsmessig dyrt å hente eller levere varer på Alnabruterminalen. Om lavutslippssonen i så fall gir et netto positivt resultat for miljøet er tvilsomt.
Lan Marie Nguyen Berg viser til at lavutslippssonen gir tre ganger så store gevinster som kostnader. Det er basert på en utredning byrådet har bestilt fra COWI som viser at tiltaket er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er grunn til å ha en viss skepsis til den konklusjonen, særlig når tiltaket som foreslås, bryter med det grunnleggende samfunnsøkonomiske prinsippet om at prisen på å forurense skal tilsvare kostnaden ved forurensningen.
Konklusjonen om samfunnsøkonomisk lønnsomhet hviler også på noen svake forutsetninger. Norsk Institutt for Luftforskning (NILU), som har sett på effektene på utslippene, skriver at «lavutslippssonene vil i svært i liten grad påvirke konsentrasjonen av svevestøv (PM10) i Oslo», noe som ikke er overraskende siden det er et tiltak som i hovedsak er rettet mot NOx-utslipp. Likevel kommer størsteparten av den samfunnsøkonomiske gevinsten som COWI kommer frem til, fra nettopp reduksjon av svevestøv. Hvis den svært lille og usikre reduksjonen i mengden svevestøv som COWI legger til grunn ikke finner sted, er det ikke lenger klart om tiltaket er samfunnsøkonomisk lønnsomt.
Utredningen inneholder også andre tvilsomme antagelser. NILU har beregnet virkningen av lavutslippssonen på NOx-utslipp for både 2018 og 2022. De spår at NOx-utslippene fra veitransport uansett vil falle ganske raskt frem mot 2022, og at den ekstra effekten i 2022 av sonen dermed blir beskjeden. COWI, derimot, har valgt å forutsette at NOx-utslippene uten lavutslippssonen vil falle lineært i årene fra 2018 til 2030. Det gir klart høyere utslipp enn NILU har forutsatt i 2022, og sannsynligvis tilsvarende høyere utslipp i alle årene fra 2019 til 2023 (som er det siste året som er relevant for utredningen). Ved å overvurdere hva utslippene blir uten sonen, blir effekten, og dermed også den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av sonen, tilsvarende overvurdert. COWI gir ingen forklaring på hvorfor de, etter å ha bestilt tall fra NILU om effekten av sonen, velger å bruke helt andre tall i sine beregninger.
Luftforurensning er et alvorlig problem. Derfor fortjener det også mer gjennomtenkte løsninger enn lavutslippssonen byrådet har foreslått.
Bilbeltebruk kunne ha begrenset skadeomfanget ved turtistbussulykken på Trollstigveien i fjor sommer, påpeker Statens havarikommisjon for transport (SHT).
30. juli i 2016 kolliderte en ukrainsk buss med en personbil på Trollstigveien nær Valldal i Møre og Romsdal. Bussen kjørte av veien og veltet i sammenstøtet. En person omkom og to ble alvorlig skadet i ulykken. Bussen hadde 38 passasjerer, to førere og en guide ombord.
Havarikommisjonen har rekonstruert ulykken og kommet fram til at passasjeren som døde og en av de alvorlig skadde ikke brukte bilbelte da ulykken skjedde.
Veibredde innsnevret – uten varsel
Undersøkelsen har også vist at den tilgjengelige veibredden, som i utgangspunktet var marginal, ble ytterligere redusert over en 200 meters strekning.
Den faktiske veibredden på kollisjonsstedet var 4,75 meter etter å ha blitt snevret inn fra 5,4 meter ca. 40 meter fra treffpunktet i retningen bussen kom fra.
Dette var ikke varslet for trafikantene, og SHT mener at dette bidro til at sammenstøtet inntraff, heter det i rapporten.
Frifunnet for uaktsomt drap
Den ukrainske sjåføren ble i oktober i fjor frifunnet for uaktsomt drap, men dømt for å ha kjørt uforsiktig i Sunnmøre tingrett. Mannen ble dømt til fengsel i 30 dager for brudd på veitrafikkloven.
Han mistet også førerretten i Norge i ett år fra 30. juli 2016.
Ifølge lokalavisen Romerikes Blad håper nesbuen å ha samlet inn 50 000 innen midten av september.
- Vi må betale en treningsavgift for å være med på opplegget til e-cuplaget. I fjor var den 60 000 kroner, men nå har det gått opp til 95 000. Når jeg har betalt inn det beløpet får jeg dekket alt gjennom sesongen, sier Patrick Haugen Veisten.
Allerede har Nero-alpinisten fått inn 33 000 kroner. Veisten knep bronsen under NM i storslalåm sist vinter.
Han håper på flere sjanser i verdenscupen kommende vinter. Han fikk sin verdenscupdebut i Sölden i fjor, men kom ikke til finalen.
(Dagbladet): I løpet av drøye 48 timer i forrige uke forsvant fire unge menn i Bucks County i delstaten Philadelphia.
Jimi Tar Patrick (19) møtte aldri opp på jobb på torsdag. Det gjorde heller ikke Mark Sturgis (22) eller Tom Meo (21) på lørdag.
18 år gamle Dean Finocchiaro ble sist sett fredag kveld.
Forsvinningen har fått massiv oppmerksomhet i amerikansk presse de siste dagene, og i natt fikk politiet sitt første store gjennombrudd da de gjorde et groteskt funn på en svær gård i området.
Arrestasjon
Nyhetsbyrået Associated Press skriver torsdag at myndighetene har funnet menneskelevninger i en fire meter dyp grav på den aktuelle eiendommen, og at de har identifisert en av de avdøde som 18 år gamle Finocchiaro.
Myndighetene skal ha funnet graven ved hjelp av spesialtrente likhunder.
Politiet foretok også en arrestasjon i går da de pågrep en 20 år gammel mann for å ha forsøkt å selge bilen til en av de savnede dagen etter at vedkommende forsvant.
Den 20 år gamle mannen som nå er i politiets varetekt, skal ifølge myndighetene være sønnen til ekteparet som eier den store landbrukseiendommen.
Ekteparet har tidligere uttalt at de akter å samarbeide fullt ut med politiet i etterforskningen av forsvinningene.
Fant bil og medisin
20-åringen, som nå er varetektsfengslet, ble pågrepet allerede mandag for en urelatert forseelse.
Kausjonen ble satt til 850 000 kroner, som ble betalt av mannens far. Denne gangen er kausjonen satt til i overkant av 40 millioner kroner.
Det er en venn av 20-åringen som har fortalt politiet at den arresterte mannen forsøkte å selge ham en Nissan Maxima fra 1996. Denne bilen skal ha tilhørt 21 år gamle Tom Meo, og hans livsviktige diabetesmedisin ble funnet i kjøretøyet.
Meos foreldre har fortalt til New York Times at deres sønn aldri reiste noe sted uten medisinen, da den var livsviktig for ham.
- Grusomt
Mark Potash er faren til 22 år gamle Sturgis. Han forteller til New York Times at den siste uka har vært en voldsom påkjenning.
- Det er så grusomt. Jeg har aldri opplevd noe så forferdelig i mitt liv, forteller han.
Han sier videre at Sturgis og Meo var gode venner, og hadde kjent hverandre i ti år. Han hadde også hørt sønnen nevne navnet til Finocchiaro, men at han ikke trodde de kjente Patrick.
Politiet har foreløpig ikke sagt noe om at 20-åringen som nå er i deres varetekt er direkte knyttet til forsvinningene.
Det er heller ikke kjent om han hadde noen direkte kobling til de fire, men New York Times skriver at han og Patrick er venner på Facebook.
Hverken 20-åringen eller hans advokat har foreløpig kommet med noen kommentarer.
I dag ligger havet blankt og stille, som et laken strukket mellom Levos, Tyrkia-kysten, Khios og den vesle øya Psara, langt der ute i lyset. Skyggen av båter glir forbi. Kikkerten går på rundgang mellom jentene og meg. Mange av båtene ligner byggeklosser. Lange og flate, med containere stablet på dekk. Enkelte bare noen få, andre har tunge lass. «Hvor skal de med kassene?» spør jentene. Hva er det oppi dem? Hvor kommer de fra? De vet ikke at det er selveste verdensøkonomien som glir forbi.
Bare noen dager før vi ankom vårt ferieparadis, ble hele området herjet av et jordskjelv. Senteret for rystelsene, som ble målt til 6,3 på Richters skala, lå bare noen få kilometer fra land, dypt nede i havet. Overflaten kom i kok. Noen mener å ha sett at fiskene forsøkte å sprette opp fra overflaten, vekk fra katstrofen. Enkelte steder i byen sprakk gatenettet. Digre steiner rullet ned på veiene. Flere bygninger fikk sprekker og ble ubeboelige for en periode. De første dagene etter skjelvet, bodde mange mennesker på stranda.
Noen særlig nyhetsverdi hadde ikke dette jordskjelvet. Verst gikk det ut over byen Vrissa, noen kilometer lenger øst. Bygninger ble rasert og flere mennesker skadd. En dame på 43 år ble drept. Folk forteller at det er hundre år siden forrige jordskjelv på denne størrelsen, og at også den gangen gikk det verst utover Vrissa. De senker stemmen og sier at dette jordskjelvet også krevde ett dødsoffer; en dame på 43. Er det ikke merkelig? sier de. Jeg lurer på om Odyssevs opplevde slike ting. Budskap fra gudene.
Konspirasjonsteorier er under utvikling. Folk hvisker om at skjelvet egentlig målte over åtte på den berømmelige skalaen, men at myndighetene holder tallet lavt for å unngå erstatning. Hvis skjelvet er over sju, må de betale skadene. Sier folk på gata. Mange er redde. Hver dag kommer etterskjelv, i forskjellig størrelse. Mange får ikke sove. En natt våkner jeg. Senga rister. Det er ikke ungene. Det er jordskjelvet. Visstnok 5,1. Bare noen sekunder. I en merkelig form for evighet.
SANGTEKST:Dagbladet samarbeider med Bjørnson-festivalen om å kåre Norges beste sangtekst etter krigen. En jury bestående av sanger Frida Ånnevik, professor i litteratur Gisle Selnes og Dagbladets kulturredaktør Sigrid Hvidsten har valgt ut 30 låter som leserne oppfordres til å stemme på ved å gå inn på db.no/sangtekst.
Denne spalten vil i løpet av sommeren minne om de nominerte låtene. I dag står to av musikk-Norges største veteraner på lista. Alf Cranner spilte inn Harald Sverdrups tekst «Sjømannsvise» til plata «Vers og viiiiiiser» i 1966. En komprimert fortelling om livet, kjærligheten og døden, stemt i moll:
«Solen står i ruten/Glasset på ditt bord/Gyllen er din tørst/Skål min bror/Skål for denne skuten.» Ole Paus har også spilt inn denne sangen, på plata «Den store norske sangboka» (2007). Han er nominert med sin egen «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende» (1973), fra LP-klassikeren med samme tittel.
Dette er også en vakker moll-visjon av livet, oppsummert med få ord. Også Paus inkluderer en skål, for hva skal man stille opp med? «Målet er stort og selv om ingen kan sette noe navn på det som skjer,/er vi klovner underveis mot dit hvor ingen drømmer mer.» Blir tekster bedre enn disse to?
Bjørnsonfestivalen og Dagbladet kårer den beste norske sangteksten etter 1945. Juryen har nominert 30 låter, som nå skal til folkeavstemning.
Du kan stemme ved å klikke deg inn på db.no/sangtekst
Vinneren av konkurransen kunngjøres på Bjørnsonfestivalen i Molde, fredag 8. september.
Sist fredag stemte 122 av FNs medlemsland for avtalen om å forby atomvåpen. Avtalen er en bindende juridisk tekst som krever at land som ratifiserer avtalen aldri, under noen omstendigheter, kan utvikle, teste, produsere, framstille eller på annen måte anskaffe eller lagre atomvåpen. Da forslaget om å starte forhandlinger om et slikt forbud kom opp i FN, stemte Norge nei. Sammen med atommaktene og Nato-landene (unntatt Nederland). Utenriksminister Børge Brende oppfattet forslaget nærmest som en vits. Han sa at slike forhandlinger ville være «et spill for galleriet» og at Norges nei var «et klart veivalg mot populisme og enkle løsninger» på komplekse problemer. Etter at avtalen er vedtatt, har Brende nøyd seg med å stemple den som «markeringspolitikk». Atomtraktaten er ikke forenelig med Norges Nato-forpliktelser, sier han.
Stortinget vedtok i fjor enstemmig at Norge skal arbeide for et rettslig bindende rammeverk på grunnlag av gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen. Brende og regjeringen mener det forutsetter atommaktenes medvirkning. I praksis legges det opp til et dobbeltspill. Norge er i prinsippet for atomnedrustning, men sier i praksis ja til deltakelse i Natos og USAs atomstrategi. Helt siden begynnelsen på den kalde krigen har det norske forsvar vært en modul i dette militærapparatet. Og hvis noen er i tvil, viser ny forskning at atomvåpen spiller en framskutt rolle i Russlands militære strategi.
Slik kan det se ut som om atomtrusselen er stabil. Men det er et bedrag. Med Nord-Korea som en aggressiv og uforutsigbar atommakt, kan vi se at trusselen er skjerpet. Pakistan er et ustabilt land med en annen atommakt som fiendtlig nabo: India. I Midtøsten er Israel foreløpig eneste atommakt. Det kan endre seg, og en terrorgruppe som IS vil ikke nøle med å bruke kjernefysisk materiale om de får tak i det.
Til sammen har verdens ni atommakter 15 000 atomvåpen, hvorav 4000 er utplassert og klare for bruk. Antall enheter har gått noe ned, men til gjengjeld har både USA og Russland satt i gang enormt kostbare programmer for å modernisere og oppgradere sine atomvåpen. Vi har fått et moderniseringskappløp.
I denne situasjonen er det sterkt beklagelig at regjeringen ikke vil løfte en finger for å få en slutt på atomtrusselen. Visst er veien lang og vanskelig. Å hindre ytterligere spredning av atomvåpen er den første, store oppgaven. Så må målet være avskaffelse og forbud. Det er soleklart i Norges interesse.
Den siste tiden har det dukket opp en debatt om senere skolestart for gutter. Argumentasjonen bygger på såkalte biologiske forskjeller. Det vises til at særlig mange gutter tidlig faller fra på skolen. Dette er statistikk som ikke lenger bør overraske noen av oss. La oss heller ta en nærmere titt på hverdagen og interessene til disse guttene. Kanskje man der finner noe av forklaringen på problemet, men enda viktigere, hvordan vi skal løse denne utfordringen.
Som pappa til to gutter, hvor den ene snart skal oppleve sin første skoledag, er det et åpenbart perspektiv jeg savner i debatten. Tiden er overmoden for å ta i bruk flere moderne digitale hjelpemidler i den norske skolen. Kombinert med en leken tilnærming. Verktøy som fokuserer på å skape motivasjon hos barna, og tilpasser utfordringene til hver enkelt elev.
Nøkkelentil å vinne barnas interesse er å ta deres digitale verden på alvor. De fleste barn i Norge vokser i dag opp med en helt annen digital forståelse enn for kun få år siden. Barna får tidlig leke med foreldrenes mobiler og nettbrett. Spill er en sentral del av deres hverdag. Til mange foreldres frustrasjon og bekymring.
Vi som jobber med læringsspill har heller latt dette inspirere oss. Kan vi gi barna våre digitale plattformer som kvalitetsmessig er på nivå med de underholdningsproduktene de bruker hver dag har vi kommet langt. Og særlig ser vi at nettopp guttene responderer veldig positivt på dette. Ingen barn er like, men alle barn i 2017 liker en leken tilnærming til vanskelige oppgaver. Som å lære seg alfabetet eller knekke lesekoden.
Det er mye snakk om tidlig innsats. Kunnskapsministeren sier selv at det er viktig å hjelpe barn til å knekke lesekoden mye raskere enn i dag. Jeg kunne ikke vært mer enig. Men da trenger vi ikke flere utredninger. Eller debatter om kjønnsdeling og ulik skolestart. Vi må tilføre læringshverdagen og lærerne digitale verktøy tilpasset nåtiden.
Mange norske skoler er allerede i gang med dette, på eget initiativ. Med fantastiske lærere som brenner for at ingen barn skal falle fra. Men utviklingen går altfor sent og budsjettene er allerede presset.
Det vi trenger er en samlet politisk innsats for å løfte læringsverktøyene inn i fremtiden. Og så må vi snarest bryte opp forestillingen om at alle seksåringer må være like modne for å kunne lære. Løsningen er mer lekne og moderne tiltak, på barnas premisser!
Frå fyrr av hev Strømmen gjort åtak på Målmannen både i Næravisa i Volda og i Dag Og Tid. I året som gjekk hev Målmannen drive kampanjejournalistikk mot kommune- og regionreformi. Upp mot Høgre og Frp sin pseudo-regionalisme hev me kravd auka lokalt sjølvstyre og regionalisering etter europeisk, føderalt mynster.
Me hev drive kritisk journalistikk mot lokale politikarar og byråkratar som yverkøyrer sambygdingar med kommunesamanslåing og asylmottak. Me hev umsett og umtala alternative tenkjarar frå utlandet, t.d. frå det franske nye høgre.
Me hev rapportert frå viktuge markeringar ute i Europa som ikkje slepp igjenom «sensuren» i Akersgata.
Strømmen skuldar Målmannen for «høgreekstremisme», men er ikkje konkret – burtsett frå ei fire år gamal bokmelding der me tok fyre oss «Ordre Nouveu». Målmannen er elles einaste bladet som hev meldt Strømmen sine bøker kritisk. Det kom aldri noko svar frå Strømmen etter at bokmeldaren vår avdekte at «Den sorte tråden» var notorisk uetterretteleg.
Han skuldar også Målmannen for å blanda rollor av di eg var i panelordskifte i Ungarn. Kva er problemet? Strømmen hev vore med i langt fleire panelordskifte enn meg, med minst like tydeleg politisk slagsida.
Panelordskiftet var for fem år sidan. Det er mindre enn to månader sidan sist gong Dagbladet vart felt i PFU, medan Målmannen på 15 år ikkje hev ei einaste klaga.
Strømmen og Dagbladet bør feia for eigi dør. Alle andre kann vitja maalmannen.no og døma sjølve.
