bilindustrien

(Dagbladet): Den 21. juli fikk Anthony Scaramucci jobben som kommunikasjonsdirektør for Det hvite hus.

10 dager etter er han arbeidsløs.

Dette etter en rekke utsagn som fikk president Donald J. Trump til å handle.

- Presidenten følte at Anthonys kommentarer var upassende for en i hans posisjon. Vi ville ikke legge en byrde på general Kelly. Vi har gjort det klart de siste dagene at general Kelly har full autoritet i Det hvite hus og at alle ansatte svarer til ham, sier pressetalskvinne Sarah Huckabee Sanders om Scaramucci-sparkingen, som skjedde samme dag som den nye stabssjefen John Kelly hadde sin første dag.

Her er en oversikt over noe av det mannen, kjent under kallenavnene «mini-Trump» og «The Mooch», har sagt i løpet av tiden ved roret.

Hetset presidentens stabssjef

Flere av dem rettet seg mot tidligere stabssjef for Donald J. Trump, Reince Priebus. Den rutinerte republikanske politikeren mistet jobben etter en lengre tid der flere medier rapporterte om uenigheter innad i Det hvite hus.

Disse kom til overflaten da Scaramucci, en mann som Priebus, ifølge The Atlantic, opprinnelig hindret ansettelsen av, fikk jobben som pressesjef.

- Han er en jævla paranoid schizofren. En paranoid fyr.

(Kilde: The New Yorker)

- Fisken stinker fra hodet og ned. (et ordspill på at når ledelsen ikke fungerer, så går det galt med resten av organisasjonen. red. anm)

(Kilde: CNN)

- Når jeg tvitrer og nevner Reince’s navn, tror alle at jeg anklager ham. Det er fordi de vet hvem som lekker informasjonen. (om medienes dekning av hvorvidt Scaramucci mistenkte Priebus for å lekke informasjon fra Det hvite hus)

(Kilde: Scaramuccis Twitter-bruker)

- Noen brødre er som Kain og Abel (hvis sjalusiforhold ledet til Bibelens første drap. red. anm.)

(Kilde: CNN)

Gjorde narr av Bannon

Den tidligere Breitbart-sjefen Steve Bannon forlot jobben sin for å jobbe med Trumps valgkampanje.

Så overtok han den nyopprettede stillingen som sjefstrateg for USAs president, hvorpå han ble beskrevet som «verdens nest mektigste mann» av Time Magazine.

Anthony Scaramucci ser imidlertid ikke ut til å være imponert.

I forrige uke ringte han opp en New Yorker-reporter, for så å implisere at Bannon var en selvopptatt person som først og fremst jobbet for seg selv, og ikke presidenten.

- Jeg er ikke som Bannon. Jeg forsøker ikke å suge min egen penis.

(Kilde: The New Yorker)

Om ordbruken rettet mot Priebus og Bannon:

Anthony Scaramucci brukte ikke lang tid på å kommentere New Yorker-oppslaget basert på hans uttalelser rettet mot Reince Priebus og nevnte Bannon.

Først skrev han følgende:

- Av og til bruker jeg fargerikt språk. Jeg vil avstå fra dette i framtida, men jeg kommer ikke til å slutte å kjempe for Donald Trump og hans agenda.

(Kilde: Scaramuccis Twitter-bruker)

For så å følge opp med denne meldingen:

- Å stole på en reporter var en feil. Det skal ikke skje igjen.

(Kilde: Scaramuccis Twitter-bruker)

Om sine egne ansatte:

Kort tid etter ansettelsen, begynte Anthony Scaramucci en krig mot lekkasjene som har kommet fra Det hvite hus.

Her mistenkte han blant annet sine egne ansatte i kommunikasjonsstaben.

- Jeg skal sparke dem alle. Det er sånn jeg skal gjøre det. Enten så slutter du med lekkasjene, ellers får du sparken.

(Kilde: Washington Post)

- Jeg spør de folka om å ikke lekke noe, men de klarer ikke å styre seg.

(Kilde: The New Yorker)

Om Donald J. Trump:

Forfatteren William Cohan, en venn av Scaramucci, omtalte i forrige uke Det hvite hus’ daværende pressesjef som en Trump i miniatyr.

Her påpekte Cohan likhetene de to imellom. Dette i form av både håndbevegelser og ansiktsuttrykk.

Selv om han har levert kraftsalver mot flere av sine nye kollegaer, skrøt 53-åringen en rekke ganger av sin sjef.

- Han er et genuint herlig menneske.

(Kilde: pressekonferanse holdt etter ansettelsen)

- Jeg kan navngi to fisker som ikke stinker. Meg og Trump.

(Kilde: CNN)

Om seg selv:

Før han fikk jobben som pressesjef, hadde «The Mooch» en suksessrik karriere som finansmann. Så fulgte han opp den med å samle inn penger for politikere.

Blant disse var Mitt Romney, en av Donald J. Trumps argeste rivaler, og Scaramucci har tidligere kritisert eiendomsmogulen ved flere anledninger.

Da han ble Trumps pressesjef, understreket den New York-fødte 53-åringen at disse synspunktene ikke lenger betydde noe.

Han hadde entret arenaen for å kjempe for presidenten.

- Mine politiske synspunkter har ingen betydning.

(Kilde: Scaramuccis Twitter-bruker)

- Jeg er ikke her for å bygge merkevare på presidentens styrke. Jeg er her for å tjene landet mitt (en sammenlikning mellom ham selv med Steve Bannon, red.anm.)

(Kilde: The New Yorker)

- Ok. «The Mooch» dukket opp for en uke siden. Dette kommer til å ordne seg på null tid, ok.

(Kilde: The New Yorker)

- Jeg holder meg langt unna trøbbel.

(Kilde: CNN)

Trump benekter kaos

Fjerningen av Scaramucci skjer samme dag som president Donald Trump benektet at det er kaos i Det hvite hus.

I dagene etter at han ble ansatt har Trumps hvite hus framstått som enda mer kaotisk enn vanlig.

Scaramucci er den kortest sittende kommunikasjonssjefen i Det hvite hus’ historie. Allerede er ti sentrale personer i Det hvite hus forsvunnet fra sine stillinger.

Også på det personlige plan har det vært en kaotisk uke for 53-åringen.

For en uke siden fødte kona hans Deidre Ball Scaramucci parets andre barn. Ektemannen var selv i i delstaten Vest-Virginia med Donald Trump, og gikk altså glipp av sin egen sønns fødsel. Like før, mens kona var gravid i den niende måneden, søkte hun også om å få skille seg fra den nå sparkede kommunikasjonssjefen.

(Dagbladet): At en vare er dyr, betyr ikke at den nødvendigvis er bedre enn noe som er langt billigere. Ta for eksempel Dagbladets test av tortillas i forbindelse med den klassiske fredagstacoen, der den billigste var best i test.

Når det kommer til vin, er det ikke slik at vinen trenger å være dårlig selv om den er billig – noen ganger kan man gjøre skikkelige knallkupp og finne en fantastisk vin til en god pris.

Og noen ganger burde man faktisk velge den aller billigste vinen, skal vi tro den prisbelønte, engelske vinkelneren Mark Oldman som blant annet har skrevet boken «How to Drink Like a Billionaire».

- Mer for pengene

Sommelieren forteller til den engelske avisa The Independent at han vet mange automatisk ser på den billigste vinen på vinkartet. Og så flytter man ifølge Oldman blikket videre på vin nummer to eller tre, for ikke å virke gjerrige.

- Restaurantens vinansvarlige vet at det er vinen som er nummer to eller tre på lista som selges ut raskest. Han har kanskje satt en vin det er mange flasker av på en av de plassene, eller kanskje enda verre: Han har satt opp prisen på vin to eller tre. Potensielt kan jo da dette være den dårligste handelen du gjør, sier Oldman til avisa.

Ifølge sommelieren gjør man altså en bedre handel dersom man kjøper den billigste vinen på menyen, mye fordi mange gjester kvier seg for å kjøpe den billigste fordi de synes det er pinlig.

- Da får du mer for pengene, sier han.

- Uforståelig avgiftsstruktur

Knut Espen Misje er sjef for vinkelner-landslaget, og har jobbet med utviklingen av landets fremste utdanningstilbud innen vin de siste 14 årene. Han er ikke enig med Oldman at man skal velge den billigste vinen på menyen av flere grunner.

- Først og fremst fordi det norske avgiftssystemet, især alkoholavgiften, gjør at de rimeligste vinene blir uforholdsmessig dyre i forhold til de fleste andre land rundt oss. Det betyr at hvis en vin for eksempel koster 120 kroner på Vinmonopolet, så er det en veldig liten del av denne prisen som er verdien på vinen fra produsenten, sier Misje til Dagbladet.

Han forteller at hvis man legger på en femtilapp så vinen koster 170 kroner, øker verdien på vinen fra produsenten til omtrent det dobbelte.

- Dette gjelder også for vinene som restaurantene kjøper inn. Det betyr at de rimeligste vinene du får kjøpt på restaurant også lider av denne til dels uforståelige og usosiale innretningen i avgiftsstrukturen.

Det betyr at det er på de billigste vinene man i tillegg til høye avgifter betaler mest i forhold til prosent, fordi det er høyest salg i denne kategorien.

- Det er verdt å passe på de mest berømte og kostbare vinene, i denne kategorien varierer prisingen veldig fra restaurant til restaurant.

- Bedre systemer og rutiner

Men når Oldmans tips ikke funker i Norge, hva gjør man? Velg en restaurant med et vintilbud og en vinambisjon som reflekterer din egen ambisjon og interesse for vin, er rådet fra Misje.

- Internett gjør vinpriser relativt lett å sjekke, og det er verdt å vite at ulike restauranter har meget ulike prisstrategier for de ulike prissegmentene. Restauranter med god kunnskap om vin, sommelierer og ambisiøse eiere har ofte valgt ut produsenter og viner som står for kvalitet, forteller sjefen for vinkelner-landslaget.

Disse stedene har ifølge Misje gjerne bedre systemer og rutiner som sikrer at vinene serveres på rett temperatur og til passende mat.

- Ikke minst at vinen serveres i gode og egnede glass. Alle disse faktorene har stor innvirkning på hvor god opplevelse du får med de vinene du kjøper.

Spør om hjelp

Er du på restaurant og ikke vet helt hva du skal bestille, og er redd for at du ikke liker vinen du får uansett prisklasse, anbefaler sommelier Thomas Sommerin Hoff at du spør og forteller hva du liker.

- Slik får man ikke bare viner som kelneren eller sommelieren liker av egen smak. Vi er alle forskjellige, og liker ulike stiler på vin og mat, sier Hoff.

Han forteller at gjestene alltid vil kunne få ekstra hjelp av en sommelier eller en kelner dersom restauranten har dette, og at man da vil få en vin innenfor det prissjiktet man ønsker.

Og har man god peiling, kan det hende man kan gjøre en ekstra god vin-deal ifølge Hoff.

- Restauranter kan gjøre gode og rimelige innkjøp ved å besøke vingårder og kjøpe inn selv. Pris på vin avhenger veldig ofte av produsent og område, som betyr at noen viner nesten har oppnådd «kultstatus». Disse vil derfor prises høyt, som for eksempel noen viner fra Ribera del Duero i Spania og enkelte Burgund-viner fra Frankrike.

Les også:

Snur du på krona? Sjekk disse ti gode vinene for under hundrelappen
Eller har du kanskje mye penger til overs? Her er fjorårets dyreste vin
Tror du all pappvin er dårlig? Polets billige fikk terningkast seks

(Dagbladet): Mordet på moteikonet Gianni Versace for tjue år siden har vært gjenstand for mange rykter.

Likevel har kjæresten Antonio D’Amico (58), som var den som fant Versace død, vært taus.

Men tv-serien «American Crime Story», som kommer neste år, har gjort at han bryter tausheten.

- Det har vært skrevet og sagt så mye om mordet, og det har vært tusenvis av gjetninger, men ikke et spor av sannhet, sier D’Amico til den britiske avisen The Observer.

Skutt på kloss hold

D’Amico hadde vært sammen med Versace i femten år, da moteskaperen ble skutt den 15. juli 1997.

Klokken var rundt ni om morgenen da det skjedde. D’Amico satt og drakk kaffe på verandaen utenfor Versaces hus i Miami Beach da han hørte skudd.

Sammen med butleren gikk han for å undersøke. Foran inngangsdøren til hjemmet fant de Versace. Han var drept med to skudd på kloss hold.

- Jeg så Gianni som lå på trappa med blod rundt seg. I det øyeblikket ble alt mørkt. Jeg ble dratt unna, jeg så ikke mer, sier D’Amico.

Han var tidligere klesdesigner på Versace sport. I «American Crime Story: The Assassination of Gianni Versace» blir D’Amico spilt av musiker og skuespiller Ricky Martin.

Det er særlig scenen der han finner kjæresten skutt, som D’Amico reagerer på.

«Latterlig»

- Bildet av Ricky Martin som holder kroppen i armene sine, er latterlig, sier Antonio D’Amico.

Han synes scenen minner om en etterlignelse av Michelangelos Pietà, der Maria holder den døende Jesus i armene sine.

- Kanskje det er regissørens kunstneriske frihet, men det var ikke slik jeg reagerte, sier D’Amico.

Etterforskningen viste at det var seriemorderen Andrew Cunanan som skjøt den femti år gamle Versace. Han hadde drept minst fem personer inkludert Versace, og tok sitt eget liv ni dager etter drapet.

Stengte seg inne

Flere har spekulert på om Versace ble et tilfeldig offer, eller om han og Cunanan faktisk kjente hverandre og at mordet var planlagt.

D’Amico nekter for at Versace kjente drapsmannen. Selv forteller han at tragedien kastet ham inn i en depresjon som varte i årevis, der han stengte seg inne. Men han ville ikke ha psykologhjelp, slik mange rådet ham til.

- Hvorfor trengte jeg å fortelle noen andre om hva som hadde skjedd når jeg visste at jeg følte det slik fordi Giannis død rev meg i to? spør han.

Det var den avdøde moteskaperens søster Donatella Versace, som spilles av Penelope Cruz i serien, som tok over moteimperiet, sammen med broren Santo.

Mistet pensjonen

D’Amico skal ikke ha fått det som var testamentert til ham, ifølge The Observer, som skriver at D’Amico skulle hatt en månedlig pensjon på rundt 26 000 euro (rundt 250.000 kroner) og retten til å bo i Versaces hjem.

Men han orket ikke å kjempe for det.

- Jeg var i et mareritt, jeg følte ingenting og brydde meg ikke om noe… Huset, pengene… fordi det føltes falskt å ha forventninger til livet, sier D’Amico.

Han er ikke blitt konsultert i forbindelse med serien. Men han sier at Ricky Martin gjerne kan ta kontakt for å få mer innsikt i hvordan forholdet egentlig var.

Vil gi Ricky Martin råd

- Det handler om å få vite de små tingene om et forhold… For eksempel var Gianni så organisert og fokusert på jobben, men i privatlivet var alt rotete. Han kunne forlate badet i kaos. På et punkt måtte jeg bare si «nok». Og når det gjelder matlaging, han kunne ikke en gang koke et egg, sier D’Amico.

Han klarte å komme seg ut av depresjonen og fant kjærlighet på nytt i 2005. I dag lever han et enkelt liv på landet i Nord-Italia, og har begynt som klesdesigner igjen.

- Jeg vil alltid være forbundet med Gianni som en person som jeg elsket i mer enn femten år, sier D’Amico.

(Dagbladet): Margareta Wallenius-Kleberg har gjennom sine 79 år blitt et ikon i svensk travsport. Hun er innlemmet i både svensk travsports Hall of Fame, og er nominert til å komme inn i USAs Hall of Fame. Hun er også svensk travsports hedersambassadør.

Livet har ikke alltid vært lett for forretningskvinnen. Hennes yngste sønn døde nemlig i en alder av 24 år etter lengre tids alvorlig sykdom.

- Min yngste sønn ble svært syk. Han var syk i to år før han gikk bort. Jeg bodde mye hos ham da han var på sykehuset. Han var bare 24 år, ferdig med utdanningen og alt. Men slik ble det. Han var kjempedårlig, sier Wallenius-Kleberg til Expressen.

Rederiarving

Til avisen forteller 79-åringen om sitt nære forhold til mange av hestene hun har eid, og at de hjalp henne gjennom sorgen.

- Jeg fikk hele sykehuset til å følge med på trav. Klokka halv ti om kvelden ble det vist trav på tv, og det vet jeg hjalp sønnen min veldig mye. At noen skulle gjøre det bra, eller noe. Det hjalp veldig, sier hun.

Wallenius-Kleberg har to barn, Jonas og Anna, som begge er involvert i rederidriften hun arvet etter sin far. Ifølge næringslivsavisa Veckans Affärer var hun i 2016 god for fem milliarder svenske kroner.

Big Noon

I mange år har hun drevet Sveriges fremste oppdrettervirksomhet. Familien eide også fenomenet Big Noon. Han hadde sin storhetstid under krigen, og gjestet blant annet Bjerke travbane.

Ifølge Travmuseet kom publikum i tusentalls for å se hesten på travbanen.

- Han var en helt utrolig hest å ha med å gjøre. Han var så snill og grei på alle måter, og en av mine aller første favoritter, sier Wallenius-Kleberg til siden.

- Hvor finner du energien til alt? spør Expressen.

- Hos hestene, sier 79-åringen, enkelt og greit.

Paris og Los Angeles har lenge knivet om lekene i 2024, og IOC har erklært at begge byer er fullgode kandidater. IOC-president Thomas Bach fikk nylig gjennomslag for at den byen som ikke får de lekene skal tildeles lekene i 2028 i stedet.

I stedet for å la det være opp til kongressen i Lima i september, som opprinnelig tenkt, ble man enige om å forhandle om hvem som skal ha hvilke leker, og nå er det oppnådd enighet.

– Vi erklærer at det nå er vårt mål å være vert for lekene i 2028, og at det er oppnådd enighet om en vertsbykontrakt, bekreftet Los Angeles-søkerkomiteen mandag, noen timer etter at Los Angeles Times sprakk nyheten.

Los Angeles har hele tiden vært mer positivt innstilt enn Paris til tanken om å vente til 2028, og mandagens avtale overrasker ingen.

Som ventet

– Vi er dumme om vi sier nei til å arrangere lekene i 2028, sa LA-borgermester Eric Garcetti så sent som forrige uke.

Likevel trengte byen å forsikre seg om at økonomiske avtaler inngått med tanke på 2024-lekene fortsatt vil gjelde når lekene kommer fire år senere.

Ifølge uttalelsen fra Los Angeles-søkerkomiteen har IOC gått med på å forskuttere midler som følge av en forlenget planleggingsperiode, og legge til rette for ulike idrettsrelaterte aktiviteter i byen i perioden før OL.

IOCs bidrag skal være i størrelsesorden 1,8 til 2 milliarder dollar.

Avtalen må formelt godkjennes av byrådet i Los Angeles og av USAs OL-komité. Det ventes å skje i løpet av august.

Tredje gang

Både Paris og Los Angeles blir vertsby for tredje gang. Paris hadde sommerlekene i 1900 og 1924, Los Angeles var vertsby i 1932 og 1984.

Paris får altså arrangere OL akkurat 100 år etter forrige gang, mens Los Angeles blir vertsby for tredje gang 96 år etter den første.

Lekene i 1928 blir imidlertid første sommer-OL i USA siden Atlanta-lekene i 1996, altså et gap på 32 år. Det blir også de første lekene i USA overhodet siden vinterlekene i Salt Lake City i 2002, et fravær på over et kvart århundre.

(NTB)

Kanskje tenkte kulturminister Linda Hofstad Helleland at angrep er det beste forsvar. Denne helgen mente hun i et intervju med VG at norske verdier var under angrep. Dette kom bare dager etter at hun selv hadde angrepet norske kritikere, en yrkesgruppe som gjennom flere århundrer har bidratt nettopp til å trekke frem og spre nettopp norske fortellinger, ved å starte brede, offentlige samtaler om dem. Anmeldelsene i lokale og riksdekkende medier har alltid bidratt til å trekke diskusjoner om skuespill, filmer, bøker og plater opp på et nivå der de er mer enn noen timers tidtrøyte, men der de som har opplevd verkene, kan fordype seg mer i dem, og de som ikke har det, kan få inntrykk av på hvilken måte kulturen likevel kan være relevant også for dem — og kanskje bli fristet til å se teaterstykket eller filmen, eller overbevist om at tiden og pengene er bedre investert andre steder.

Disse diskusjonene er med på å forme, utfordre og videreføre nettopp de norske verdiene Helleland så gjerne vil beskytte mot en angriper hun ikke er så nøye med å oppgi noe navn på. De er med på å skape den norske kulturkanon som Hellelands regjeringskollega, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, ville få utformet.

Hellelands utspill kom etter at kritiker og forsker Julie Rongved Amundsen hadde gått ut og ment at kvaliteten på norske spel kunne vært høyere. Det er oppsiktsvekkende nok i seg selv at landets mektigste på kulturfeltet går ut mot en kritiker. Enda mer oppsiktsvekkende er det at Rongved Amundsen ikke ble møtt med argumenter som gikk mot innholdet idet hun hadde skrevet — noe som i seg selv ville vært utilbørlig — men med skuffelse over at hun i det hele tatt hadde vært så uforskammet å gi uttrykk for noe annet enn jubel i møte med spelene. Helleland hadde «håpet at den tiden skulle være forbi at noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur», og fordi «mange av spelene formidler norsk historie og kulturarv», «mobiliserer frivillige» og «skaper et enormt lokalt arrangement». Kulturministeren la til at hun «holdt med» de 200 000 som hvert år ser spel i Norge.

For det første er dette utspillet dypt nedlatende overfor de 200 000 som kulturministeren gjør seg til talsperson for — høyst forskjellige tilskuere fra forskjellige steder i landet, som ser forskjellige spel, og der det kan godt hende det er mange som leser spelkritikken med interesse.

For det andre legger Helleland for dagen et syn på kultur og kulturdebatt som i beste fall er ganske kynisk populisme, i verste fall en urovekkende uvitenhet om hva det er kritikk går ut på. Ingen er uenig i at det er en rekke positive ringvirkninger av spelkulturen, som historieformidling og lokale kulturløft. Men en kritikers jobb er naturligvis ikke å vurdere konsekvensene av spelet for nærmiljøet, eller den generelle stemningen blant de som stabler arrangementet på bena. Det er heller ikke å vurdere publikums opplevelse, eller, for «definere at publikum har dårlig smak», for å bruke en annen av Hellelands formuleringer.

Følelsene til den enkelte tilskuer har ikke kritikeren grunnlag for å si noe om, eller sette seg til doms over. Derimot er jobben å gi en uavhengig og velbegrunnet analyse og vurdring av kulturtilbudet nordmenn kan benytte seg av — for teateranmelderes del innebærer det iblant å anmelde spel. Verken anmelderen eller publikum skal se på anmeldelsen som en fasit — jeg har til gode å møte en kritiker som mener at 200 000 tilskuere sikkert mener det samme som kritikeren selv; det synet på egne meninger er visst forbeholdt statsråder.

For det tredje er ikke kritikerne ute etter å «ta» amatører, slik statssekretær Bård Folke Fredriksen (H) fremstilte det i Dagsnytt Atten på fredag, der han anklaget kritikerne for å ville holde spelene opp mot samme standarder som Nationaltheatret. Spelene har stort sett profesjonelle instruktører og hovedrolleinnehavere, som de selv gjerne vil at anmelderne i rikspressen skal skrive om. Og alle teateranmeldere jeg kjenner, er omhyggelige med ikke å gi ikke-profesjonelle dårlig kritikk — amatørskuespillere skal selvfølgelig ikke møtes med samme forventninger som yrkesskuespillere.

Det er da også sjelden det er amatørene som er årsaken når spel for dårlig kritikk (som de heller ikke alltid får). På Stiklestad har den lange speltradisjonen frembrakt flere gode scenepersonligheter — men «Spelet om Heilag Olav» skjemmes av Olav Gullvågs svulstige og historisk diskutable tekst, som tradisjonen krever at må ligge til grunn og som det er vanskelig for selv den mest følsomme regissør å fri seg fra.

En anmeldelse i en avis eller et tidsskrift har flere funksjoner. Den er en forbrukerveiledning, skrevet av én som ikke har noen økonomisk interesse av om du kjøper billett til forestillingen eller ikke. Den er en tilbakemelding til bransjen om hva en fagperson anså som vellykket eller mislykket i det som ble vist frem. I tillegg til dette er altså teaterkritikken — og filmkritikken, og musikkritikken, og litteraturkritikken — de første replikkene i en bredt anlagt diskusjon som skal sørge for at norsk kultur blir gjenstand for en bredere diskusjon enn samtalen familie eller venner imellom, i bilen på veien hjem fra forestilling.

Amundsens kritikk av norske spel var selvfølgelig ment å skape debatt, om innholdet og konklusjonene i tekstene hennes. Slike ordskifter, om innhold og kvalitet i forestillinger som mange nordmenn oppsøker, er forfriskende og nyttige for alle involverte, og har bidratt til å sette spel på dagsorden. Men det er stor forskjell på å si «jeg er uenig», og «du burde ikke skrive det du skriver». Det første er en sunn konsekvens av å ha ytringsfrihet i dette landet, den andre søker å innskrenke den samme ytringsfrihet. Ved å komme med en slik melding, bidrar dessuten Linda Hofstad Helleland til å mistenkeliggjøre en yrkesgruppe som allerede er gjenstand for en god del misforstått aggressjon. Det skaper ikke debatt, det skaper splid.

Som tungt valgflesk, slengt dovent på den populistiske grillen noen måneder før stortingsvalget er det, muligens, dessverre, ganske effektivt. Så klart vil mange reagere på slike utspill, og de som reagerer, er akkurat de Helleland gjerne vil ha som motstandere: Taletrengte kulturfolk med base i byen. Kritikerne er allerede en yndet skyteskive for mange. Det er ikke så mange som synes spesielt synd på oss — og det trenger de da heller ikke gjøre; det er tross alt en interessant og privilegert jobb det er snakk om. Skribenter som lever av å sende ut klare meldinger, må tåle å få klare meldinger tilbake — hva angår nivået på deres egne resonnementer. Men kritikerne fortjener ikke å bli tillagt motiver de ikke har eller å få oppgavene sine fordreid og feil fremstilt i offentligheten, og dét av kulturdepartementet.

Nær sagt alle som har kritikk som profesjon, får med jevne mellomrom mailer med sinte og feilaktige påstander. Noen mener vi tar feil hvis vi slakter en forestilling som hadde en stor og jublende publikumsmengde i salen — men salen kan være full av mange årsaker, der dyktig markedsføringsarbeid er én, og den eneste måten kritikeren kan være rettferdig på, er å prøve å se bort fra dette i vurderingen. Andre mener kritikerne forakter folks smak og bare roser smale kulturuttrykk som er for en vagt definert elite — men dette stemmer heller ikke: Det finnes mange eksempler på bøker, filmer og forestillinger som er populære både blant store publikumsskarer og blant medienes kritikere, som for eksempel Jo Nesbøs krimromaner og den Amanda-nominerte publikumssuksessen «Kongens nei». Påstanden om at noe som er populært nødvendigvis må være bra, har historisk vist seg ikke å ha så mye for seg.

For litt over hundre år siden var Rudolf Muus, den hyperproduktive underholdningsforfatteren bak titler som «Fabrikpigens Kjærlighedshistorie» og «Loelvens datter», antagelig Norges mest leste forfatter. Langt flere leste Muus’ melodramatiske fortellinger enn Ibsens skuespill og Hamsuns romaner. Likevel er det Ibsens og Hamsuns verk som har vist seg å gjøre inntrykk på lesere i alle tiår etter at de ble skrevet. Det er de som har denne slitesterke kvaliteten som kritikere kjemper for — selv om de slett ikke kan være uenige om hvordan denne kvaliteten kommer til uttrykk. «Et dukkehjem» og «Markens grøde» har da også fått sin fjellstø posisjon i norsk kulturhistorie delvis på grunn av de kilometer med tekst som er skrevet om dem siden de utkom, som har tolket og drøftet — der de første kritikerne som tok dem for seg har vært tunge stemmer.

I nyere tid har de omfattende debattene rundt romanserien «Min kamp» og tv-programmet «Hjernevask» utviklet seg til nyanserte ordskifter om det norske samfunnet og hva disse prosjektene sier om tilstanden der, med utgangspunkt i tekster som gjør det samme som hva gode anmeldelser gjør: Analyserer innholdet og temaene, og stiller spørsmål om hva som egentlig sies, og om det er godt, og om det er klokt, og om det setter et nytt og uventet lys på hvem vi er og hva vi driver med. Det er pussig at kulturministeren fra et parti som kaller seg konservativt, ikke ser behovet for kritikkens konserverende kraft. Det er nesten like pussig som at en statsråd fra Høyre, som ellers snakker høyt og lenge om hvordan flinke skoleelever og energiske næringsdrivende må bli anerkjent og få utfolde seg fritt, mener at det ikke er noen som er flinkere enn andre på kulturfeltet — eller i alle fall at dette ikke skal påpekes.

Hvis kulturminister Helleland ikke mener at kritikerne skal si høyt at også populære kunstuttrykk kanskje kunne vært en god del bedre — hva mener hun de skal gjøre da? Klumpe seg sammen i innforståtte tidsskrifter og bare samtale med hverandre? Ligge unna produksjoner som ikke finner sted i byene og som delvis er bygget på frivillighet, fordi de ikke skal sees på som forestillinger med en kunstnerisk visjon og utførelse som tåler diskusjon, men noe smått og nusselig som sikkert er hyggelig for de som er involvert i det? Gi avkall på ytringsfriheten fordi vi tror spelskaperne er for sarte til å tåle det? Den dagen det skjer, er det virkelig utvist forakt for folks smak. Den dagen det skjer, er norske verdier virkelig under angrep.

(Dagbladet): Det er snart 20 år siden prinsesse Diana døde i en tragisk bilulykke i Frankrike.

I den anledning har det dukket opp flere dokumentarer med detaljer om livet hennes, som tidligere ikke har vært offentlig kjent, ifølge The Guardian.

Nå avslører nye klipp fra dokumentaren «Diana: In Her Own Words» at Diana gikk gråtende til dronning Elizabeth for å be om råd fem år inn i ekteskapet med prins Charles.

Ifølge The Guardian mente hun at ekteskapet var uten kjærlighet og at det gjorde henne ulykkelig.

- Jeg gikk til dronningen og sa: «jeg vet ikke hva jeg skal gjøre». Hun sa: «jeg vet ikke hva du bør gjøre». Og det var det. Det var «hjelpen», sier prinsessa i de hittil ukjente klippene, ifølge nettstedet.

- Fulgte etter meg som en valp

Før Diana gikk opp kirkegulvet i det som ble et av verdens mest sette bryllup, skal hun bare ha møtt sin kommende ektemann 12 ganger.

I løpet av tiden de ble kjent, forteller Diana at hun ikke var særlig imponert over prinsen, men at han hadde vært svært ivrig på å bli bedre kjent med henne.

- Han var på meg som et kløende utslett, forteller hun om en grillfest de begge var på der han ikke ville la henne være alene, sier hun.

- Han var på meg resten av kvelden og fulgte etter meg som en valp.

Hemmelig forelsket

Lydklippene ble funnet i en leilighet i 2001, under en politiaksjon mot Dianas tidligere butler, Paul Burrell.

Det skal være taletreneren og hennes gode venn Peter Settelen hun snakker med i klippene.

Dianas gjenlevende familie har prøvd å gå rettens vei for å få eierskap over klippene, men uten hell. Etter politiaksjonen ble de gitt til Settelen og deretter solgt.

Flere politikere, deriblant sir Teddy Taylor, har prøvd å hindre lydklippene fra å nå offentligheten mens Dianas sønner, prins Harry og William, fremdeles er i live.

Grunnen er at prinsessa også snakker om en angivelig hemmelig romanse i klippene.

- I en alder av 24, forelsket jeg meg i en som var en del av alt dette og det ble oppdaget. Han ble kastet ut, og seinere døde han. Det er noe av det tøffeste som har skjedd meg, sier Diana i et av klippene, ifølge The Guardian.

Hun nevner aldri noe navn, men det spekuleres i om det kan ha vært Barry Mannakee, en politimann i The Royal Protection Squad.

Han ble Dianas livvakt i 1985 – omtrent på den tiden Diana gråt over ekteskapet sitt til dronning Elizabeth. To år seinere, i 1987, døde Mannakee i en motorsykkelulykke.

Graven forsøkt plyndret

Til tross for at det er to tiår siden den verdensberømte prinsessa mistet livet, dukker det fremdeles opp overskrifter om henne i media.

Nylig avslørte Dianas bror, jarl Charles Spencer (53), i et intervju med BBCs Radio 4, at det har vært hele fire forsøk på å plyndre graven hennes gjennom de siste 20 åra.

Broren forklarer at beslutningen om at søstera skulle bli begravd på en øy i Althorp, en eiendom som tilhørte familien Spencer, i stedet for i familiegraven, ble tatt for å beskytte prinsessas privatliv. Dette skriver The Telegraph.

Videre har Dianas lillebror forklart at det bortgjemte stedet var det sikreste for henne.

- Vi har hatt fire innbruddsforsøk mot graven hennes de siste 20 årene. Jeg er veldig glad for at vi klarte å stoppe dem, sier Charles Spencer.

(Dagbladet): 21 år gamle Ole Christian Veiby fra Kongsvinger har kjørt en knallsterk rallysesong så langt i 2017.

Sammen med kartleser Stig Rune Skjærmoen vant 21-åringen «Rally Polen» for et par uker siden, denne helga planla duoen å gå for gull i VM-runden Finland.

Og guttene, de lå godt an til å ta med seg gullpokalen hjem, helt til de kom over en bakketopp i 130 kilometer i timen.

- Plutselig flippa vi rundt

- Vi ledet jo faktisk rallyet med fem-seks sekunder før den etappen. Fem sekunder er ikke så mye, så vi holdt trykket oppe og kjørte fort for ikke å bli tatt igjen. Da kan ting som dette skje, sier Veiby til Dagbladet.

En rekke tilskuere hadde stilt seg opp ved én av de utfordrende svingene i løypa. Da ble de plutselig vitne til et krasj.

- Vi kom rett og slett litt for fort inn i svingen etter bakketoppen. Vi sklei ut, traff noen steiner, som man ser i videoen, og plutselig flippa vi rundt og rullet seks-sju ganger før bilen stoppet, sier Veiby til Dagbladet.

• I videoen øverst i saken kan du se det halsbrekkende krasjet.

Selv om videoen viser en tilsynelatende dramatisk ferd gjennom lufta, klarte både fører og kartleser å komme seg helskinnet fra krasjet.

- Det så nesten mer brutalt ut på videoen enn hva det føltes som. Men så klart, da det skjedde kjentes sekundene lange ut, man lurte på når det skulle stoppe, sier Veiby til Dagbladet.

Måtte handle lynraskt

Koppa Vinoon er en ivrig finne som har filmet rallyløp i over ti år. Da den norske bilen krasjet, var han blant dem som tok beina fatt for å hjelpe til.

- Krasj er en del av «gamet», og vi visste at det gjaldt å holde hodet kaldt og få dem ut av bilen så fort som mulig. Siden krasjet var såppas alvorlig var det viktig å finne ut av om de var alvorlig skadd. Jeg var overrasket over at Veiby og Skjærmoen kom seg ut av bilen uten noe hjelp, sier Vinoon til Dagbladet.

Men selv om Veiby og Skjærmoen ikke hadde noen alvorlige skader, var situasjonen fortsatt farlig.

- Et par av de andre tilskuerne måtte få advart de neste bilene, slik at de rakk å bremse i tide. Så forsøkte resten av tilskuerne å flytte bilvraket unna veien så fort de bare kunne, sier Vinoon.

Tilskuerne klarte å løfte bilen bort fra veien, og det ble ingen kjedekollisjon i de finske skogene. Men svingen, den var hard for flere av førerne, og nordmennene var ikke de eneste som fikk kjenne på det å miste bakkekontakt.

Ligger i teten

Ole Christian Veiby startet å kjøre crosskart som 15-åring. Etter et år startet han med rally, nå er han et av Norges nye rally-håp.

For noen uker siden vant Veiby og Skjærmoen «Rally Polen», og i helgas løp i Finland lå de også an til å vinne. Veiby og Skjærmoen leder nå FIA Asian Pacific Rally Championship (APRC), etter å ha kommet på 1.- og 2.-plass i de to første løpene i serien hittil i år.

Og Veiby, han har ikke fått et støkk i seg etter helgas krasj. Nå er han klar for runde tre av i alt seks løp i APRC, og han håper å gå for gull.

- Sébastien Ogier, som er fire ganger verdensmester, kjørte av på samme rally, så dette er noe som kan skje alle. Vi vant jo vårt første løp for noen uker siden, og vi satser på å vinne i Malaysia i helga.

Mer videomateriale fra rallyløpet kan du se her!

Det meldte klubben på sitt nettsted , med bilde av den ferske landslagsspilleren som holder klubbens grønne og gule drakt. Han har fått en treårskontrakt.

– Det betyr mye for meg å kunne spille for ADO Den Haag i æresdivisjonen. Mange spillere har fått sitt gjennombrudd her. Jeg ønsker å være viktig for laget hver uke, med mål og assist. Jeg har en god følelse for hva vi kan utrette, sier han til nettstedet.

Johnsen er født og oppvokst i USA. Han har amerikansk mor og norsk far. 25-åringen ble overraskende tatt ut på det norske landslaget i juni, og han debuterte for Norge med et 20 minutter langt innhopp i 1-1-kampen mot Tsjekkia i VM-kvalifisering. Noen dager senere spilte han fra start mot Sverige.

Det siste året har fotballnomaden spilt for Hearts i skotsk eliteserie, men det ble med den ene sesongen. Også Hearts meldte om overgangen på sitt nettsted.

Johnsen scoret seks mål på 37 kamper for Hearts i ulike turneringer forrige sesong. Han ble månedens spiller i eliteserien i november i fjor.

Tidligere har han spilt for klubber i Norge, Spania, Portugal og Bulgaria.

Den Haag endte i vår på 11.-plass i den nederlandske toppdivisjonen.

(NTB)

(Dagbladet): Fra 25. oktober må folk i Honolulu på Hawaii tenke seg ekstra om før de bruker mobiltelefonen mens de går.

Da blir det nemlig forbudt å se på mobiltelefonen mens man krysser gata. Brudd på loven kan gi bøter fra 15 til 99 dollar (120 – nesten 800 kroner).

Unntaket er hvis man bruker telefonen til å ringe nødnumre, da vil man ikke bli straffet.

Forslaget ble underskrevet torsdag, etter det ble godkjent med sju mot to stemmer i byrådet i sommer, skriver The Independent.

Første store by som innfører lov

Honolulu blir med det den første store byen i USA som bruker lovgivning til å hindre dødsfall og skader som følge av at folk distraheres mens de beveger seg i trafikken.

Ordfører Kirk Caldwell sier til Independent at innføringen henger sammen med at Honolulu ligger dårlig an på statistikken.

- Vi har den tvilsomme æren å være den av de større byene i delstaten der flest fotgjengere blir truffet i fotgjengeroverganger, særlig våre eldre.

Det finnes imidlertid ikke data på hvor mange av disse ulykkene som skyldes at fotgjengeren er distrahert av mobiltelefonen.

Fikk idé av elever

Forslaget ble stilt av byrådsrepresentant Brandon Elefante som sier til CNN at han fikk ideen av elever på videregående skole.

- Teknologisk utvikling kan iblant føre til distraksjoner og gjøre at folk ikke er oppmerksomme, sier han til CNN.

I Norge dør ti til 20 fotgjengere i ulykker, 80 prosent av disse skjer ved kryssing av vei, ifølge Trygg trafikk. Halvparten av disse er i fotgjengeroverganger.

Også i Norge er de eldre mest utsatte. Det kan skyldes at eldre tåler mindre fysiske påkjenninger enn yngre personer, skriver Trygg trafikk.

Finnes ikke tall i Norge ennå

Men heller ikke her finnes det tall på hvor ofte elektronisk utstyr eller mobiltelefoner har vært involvert i ulykkene, ifølge distriktsleder Mette Magnussen i Trygg trafikk.

- Vi ser ikke bort fra at det også i Norge har vært ulykker grunnet slike distraksjoner, men per i dag så har vi ikke tall som kan bekrefte dette, sier hun til Dagbladet.

På spørsmål om det kunne være en god idé også i Norge, svarer hun at fakta må på bordet først.

- Dersom det er et stort problem, bør vi se hvordan vi kan løse dette.