Petter Northug jager videre i høyden i Italia. Søndag går han rulleskirenn i Lunde i Telemark.
- Petter har holdt seg frisk hele tiden og fått gjort det han ønsker. Vi sikter mot 80 treningstimer i juni, sier trener Stig Rune Kveen til NTB.
Northug fikk ødelagt forrige sesong på grunn av overtrening. Han presset seg for hardt rett etter hjemkomst fra et høydeopphold. Det lot seg ikke rette opp igjen. Derfor ble også Lahti-VM en kjempenedtur for ham.
- Vi snuser vel på et opphold på fire uker nå. Vi føler i stor grad den samme lesten som tidligere. Petter har vanligvis hatt vel 100 høydedøgn i mesterskapssesonger, sier Kveen.
Etter økt på økt i italiensk tynnluft ser Northug fram til å konkurrere igjen. Det skjer i Telemark til helgen. – Han har ikke vært med på Kanalrennet før og gleder seg.
Northug har knyttet til seg Chris Jespersen som sparringpartner, men de to har ikke trent sammen hittil. – Chris pådro seg litt sykdom og tok ikke sjansen på høyden nå, men han kommer til å være med utover høsten
OL i Sør-Korea er Northugs store sesongmål. Sotsji-lekene ble en fiasko for ham uten medaljer. Fire år tidligere ble det to gull, et sølv og en bronse i Vancouver.
Verdenscupen denne sesongen starter i Ruka (Finland) 26. november. OL åpnes 9. februar.
Holum, psykiater Gunnar Johannessen og psykolog André Dahl Sørensen har vurdert den tiltalte hver for seg. De kommer alle til at den unge gutten ikke var psykotisk da han tok livet av de to ofrene, og at han er strafferettslig tilregnelig og kan dømmes til fengselsstraff framfor tvungent psykisk helsevern.
Samtidig påpeker de sakkyndige at han framstår som følelsesmessig upåvirket av dobbeltdrapet; har f.eks. ikke utviklet posttraumatisk stresslidelse (PTSD) i etterkant og sover godt om natta.
Heller ikke i retten viser 16-åringen følelser, selv om han blir presentert for svært sterke beskrivelser og bilder, samt sitter tvers overfor de dreptes familier.
- De synes det er tøft å være her, spesielt når han virker så uberørt, sier Tove Karlsen Westbye, som representerer Ilebekks ektemann og to sønner.
- Normale evner
Siden desember i fjor har gutten sittet varetektsfengslet i Bjørgvin fengsel i Bergen. Det er også der han er blitt undersøkt en rekke ganger av de sakkyndige. Fordi han er så ung, er han undersøkt grundigere enn andre.
Fagpersonellet kommer til at 16-åringen framstår som en ganske normal gutt, med normale kognitive evner, og viste seg svært utholdende og konsentrert under de lange samtalene de hadde med ham. Han har imidlertid tidvis vært deprimert og tenkt mye på døden i forkant av drapene, forteller Holum.
- Lav risiko
Sentralt i de sakkyndiges vurdering står risikoen for framtidige voldshandlinger – konklusjonen her får stor innvirkning på straffeutmålingen.
- Han har en lav risiko for framtidig vold, men har en svært alvorlig voldshendelse bak seg, leser Holum fra rapporten.
Bistandsadvokat Westbye finner konklusjonen lite forenlig med at den unge gutten har begått to brutale drap. Holum slutter seg til dette.
- Ja. Det er uforståelig, sier hun.
- Følelsesmessig flat
Ansatte ved Bjørgvin fengsel beskriver 16-åringen som følelsesmessig flat. Dette, og mangel på anger, finnes ofte hos personer med såkalt dyssosial personlighetsforstyrrelse, som mange draps- og voldtektsmenn blir diagnostisert med.
Men Holum sier det er vanskelig å vurdere gutten, som ikke scorer på noen av kriteriene for personlighetsforstyrrelse.
- Han er så ung, men vi ser antydning til at han er i en brytning. Hvis jeg var terapeuten hans, ville jeg anbefalt behandling, sier psykologspesialisten.
«Tenk om vi kunne droppe valkampen og gå direkte til val i år,» skreiv ein på Twitter nyleg. Jo meir eg tenkjer på dette, dess meir besnærande blir idèen. Tenk, folkens, på alt vi hadde sluppe unna av ordonani, enerverande debattar og dølle utspel om denne annakvart-år-seansen rett og slett hadde blitt avlyst.
Ingen politikarar som pliktskuldigast held gamle damer i handa på ein eller annan sjukeheim for å vise oss kor viktige desse damene plutseleg er. Ingen pinlege augneblikk der keitete valkjemparar løftar opp babyar medan dei eigentlege er pissredde for at nurket skal gulpe på dei. Ingen gigantar sitjande på bittesmå, ukomfortable barnehagestolar fordi ein strateg har fortalt dei at dette er viktig for å sanke småbarnfamiliestemmar. Ingen syngande eller dansande politikarar som ikkje kan synge eller danse.
Men vi slepp ikkje unna. Valkampen har starta for lengst. Høgre sparka han i gong med at Erna Solberg lova at ho i dei neste fire åra skal jobbe for å jamne ut dei økonomiske skilnadene mellom folk. Synd ho ikkje kom på det i dei fire åra ho har vore statsminister. Det er ikkje sikkert ho får ein slik mogelegheit igjen.
Kommunikasjonsekspertar har site i tenkeboksar saman med toppolitikarar i alle parti for å utarbeide best muleg valstrategi. Partiet Rødt i sin knallraude for å finne ut korleis dei skal klare å få minst ein representant på Tinget. Strategien kan vere rimeleg enkel; å la filmstjernevakre Bjørnar Moxnes sjå veljarane djupt i augo. Då gløymer dei kor venstreradikalt partiet eigentleg er, og at dei heiar på planøkonomi, fleire forbod og høgare skattar.
Systerpartiet, med søtnosen Audun Lysbakken i spissen, har opphalde seg i sin raudgrøne boks og planlagt litt av same strategien. Men SV har ambisjonar om å komme over sperregrensa denne gongen òg. Deira beste kort er fleire lærarar og færre elevar i klassene. Eigentleg underleg at ikkje alle politikarar hoppar på dette, for dei òg må ha opplevd at service og atmosfære blir dårlegare og meir overflatisk på restaurantar med mange gjestar og få kelnarar.
Den største boksen, dekorert med raude roser, tilhøyrer Arbeidarpartiet. Der trekkjer strategar i alle retningar. Difor er det førebels uklart i kva lei partiet vil. Kven skal dei samarbeide med i regjering, KrF eller SV, kva med oljeleiting i Lofoten, kor høge skattar tåler folk? Det dei veit, er at dei vil regjere med Senterpartiet.
SP sin tenkeboks er irrgrøn. Men veggane er dekorerte med bilde av ihelskotne ulvar. Strategien deira er enkel. Det er berre å seie «distrikt og sentralisering» mange nok gonger, så får dei megaoppslutning i grisgrendte strøk. Passar dei på å rope «ulv, ulv» nokre gonger òg, er dei brått det største partiet langs størstedelen av svenskegrensa.
Dei grøne, MDG, har òg grøn boks. Han har blitt litt mindre i det siste, og dei har nok fått erfare at bil er langt viktigare enn frisk luft og å redde miljøet for framtidige generasjonar. Skal dei ha suksess i valkampen, må dei nok bite i det grøne eplet og love ein motorveg eller to.
I KrF sin gule boks går diskusjonen høgt om kor kristeleg folkepartiet skal vere. Er det for lite kristeleg, mistar dei stemmer til ukristelege Frp. For mykje av det gode jagar stemmer i alle retningar. Knut Arild Hareide sin våte draum er å hamne i regjeringsseng med Erna Solberg. Men han nektar trekant med Siv Jensen. Difor vippar han forførerisk med stjerten og gjer seg lekker hos AP òg. Støre er freista, men han veit at det ikkje er den heitaste sengekameraten han kan få. Det vil bli mykje mas om «hendene opp på dyna».
Venstre sin boks har mange fargar og er ganske så vaklevoren. Trang òg. Der i garden vil dei korkje vere saman med klimafornektarane Frp eller slemme AP som ikkje ville høyre på dei sist det var raudgrøn regjering. Ein viktig igrediens i strategien deira er i alle fall å insistere på at dei har fått igjennom «utruleg mykje av eigen politikk» som blåblått støttehjul.
Regjeringspartiet Høgre, i blå tenkeboks, har bede blårussen i partiet å dempe pratet om marknadsliberalisme og skattelette fram mot valet. Dei har fått erfare at dette ikkje skapar partystemning i folket. Difor tar dei seg også denne gongen ein svingom innom det politiske sentrum medan valkampen pågår og ein høgresving så snart valet er over.
I Frp sin mørkeblå, rustflekka boks har dei bitterleg fått erfare at å vere i regjering ikkje har blitt den «o salige stund uten like» dei hadde håpa. Dei kjem til å tone ned programposten om 50 milliardar i skattelette dei neste fire åra, sidan dette er eit løfte som går heim hos rikingar flest meir enn folk flest. Det dei verkeleg treng, er ein ny flyktningestraum til Europa. Partiet sitt sikraste kort, er flyktninguvennlege utspel. Men sidan det no ikkje kjem så mange hit, er det vanskelegare å skremme folk. Ein strategi kan vere å få den tyrkiske halvdespoten, Erdogan, til å gå frå løftet om å halde hundretusenvis av flyktningar i Tyrkia mot økonomisk kompensasjon frå Europa. Men då må det diplomati a la Trump til.
Snart brakar det laust for fullt, og ein ting kan vi håpe på; at det i alle fall blir ein fargerik valkamp.
(Dagbladet): Noen dager er det helt gull å komme hjem til matrester fra gårsdagen, for det er jo godt med en pause fra kjøkkenbenken. I kjøleskapet finner man tupperware-bokser med det ene og det andre i, og middagen er i gang. Men er det egentlig så enkelt?
ADVARER: Gry Lillebakken i Mattilsynet advarer særlig mot bladrike grønnsaker. Foto: Mattilsynet Vis mer
- Matvarer kan varmes flere ganger, men for at det skal være trygt å varme opp maten igjen, er det helt avgjørende at du behandler maten riktig ved oppvarming og nedkjøling, forteller Eva Lillebakken, seniorrådgiver hos seksjon hygiene og drikkevann hos Mattilsynet.
Lillebakken og Mattilsynet advarer spesielt mot å varme opp disse matvarene:
Spinat og bladrike grønnsaker:
Spinat og bladrike grønnsaker bør ikke varmes opp flere ganger. Årsaken er at spinat inneholder nitrat, som omdannes til nitritt og videre til nitrosaminer, som er kjent for å være kreftfremkallende.
Nitrat er nødvendig for at planter skal vokse, og finnes derfor i alle planter. Høy konsentrasjon finnes i bladrike grønnsaker, og blant annet spinat.
Ris og pasta:
Ris og pasta som har stått for lenge i romtemperatur bør ikke varmes opp igjen. Det skyldes bakterien Bacilllus Cereus, som vokser godt i ris og pasta. Den kan også danne giftstoffer, som kan gi kraftige magesmerter og oppkast. I motsetning til de fleste andre bakterier vil denne overleve koking, og er en kjent årsak til matforgiftning.
Viktig med hurtig nedkjøling og emballering
- Å varme opp igjen matvarer kan være fint for å redusere svinnet og spare penger, men vi må passe på hygienen. Dersom en har noe igjen fra et varmt middagsmåltid, som man vil varme opp igjen senere, er hurtig nedkjøling og emballering viktig, forteller Dagbjørn Skipnes fra Nofima.
Skipnes forsker innenfor mange områder knyttet til varmebehandling av matvarer, og sier at det kan være vanskelig å avgjøre hvor lenge slik mat er holdbar. Mange matvarer kan kun holde i noen få dager, hvor fisk og skalldyr er blant de minst holdbare.
- Om maten ikke er håndtert med god hygiene kan vi i verste fall få en matforgiftning eller infeksjon. Avhengig av hva som får blomstre opp kan det gi ulike sykdommer, alt fra en magesjau til livstruende sykdom.
Et skille mellom mattrygghet og kvalitet
I følge Skipnes er det vanskelig å skille ut enkelte retter eller matvarer til nei-listen for oppvarming, da det har vel så mye å si på hvilken behandling de har fått.
- Her må vi også skille mellom mattrygghet og kvalitet, siden det er mange matvarer som blir tørre og kjedelige når de varmes opp igjen, som for eksempel stekt fisk. Det kan likevel være helt ufarlig å spise dem dagen etter de var tilberedt.
IKKE GLEM: Fint å redusere svinn og sparepenger, men husk på hygienen, minner Dagbjørn Skipnes oss om. Vis mer
Forskeren anbefaler å holde seg unna matvarer som kan ha blitt bedervet etter å ha stått i noen timer mellom romtemperatur og 60 °C, sammen med matvarer som har vært oppbevart i 3 eller flere dager i kjøleskap. Dette gjelder spesielt dersom du skal varme opp mat fra et kjøleskap, hvor temperaturen er høyere enn 4°C.
- Dersom en har mat til overs etter middagen kan det meste brukes igjen dagen etter, dersom de kjøles hurtig ned, emballeres på en god måte og oppbevares på lav temperatur. Lukt og utseende avslører ofte bedervet mat, forteller Skipnes videre.
Husk høy temperatur
- Av hygieniske grunner kommer jeg ikke på noen matvarer som ikke må varmes opp igjen, men smak og kvalitet kan forringes. Det viktigste er å varme opp på en måte så alle deler av maten går over 75-90°C, forteller Per Einar Granum, prodekan ved Institutt for mattrygghet og infeksjonsbiologi.
TIL DE GRADER VIKTIG: Viktigst å varme opp maten til over 75-90 grader, sier Per Einar Granum. Foto: Privat Vis mer
For å unngå matforgiftning anbefaler Mattilsynet blant annet å plassere matrestene i tette bokser, og å kaste mat som har ligget for lenge i kjøleskapet, eller som har vært varmet opp flere ganger.
Er du fremdeles i tvil om hvordan du skal varme opp maten, eller ha god kjøkkenhygiene, bør du ta en titt på denne sjekklisten til matportalen.no:
Vask hendene
Du bør alltid vaske hendene før du spiser, lager mat, mellom håndtering av ulike råvarer, og selvsagt etter toalettbesøk.
Bruk rene redskaper
Vask kniver og skjærebrett ofte, og hold kjøkkenbenken ren. Husk at kjøkkenkluten kan være en bakteriebombe, så bytt ofte. Kluten blir ordentlig ren hvis du vasker den på minst 60°C, eller leggen den i klor.
God varme – eller rask nedkjøling
Skal du holde maten varm en stund før servering, må den være rykende varm, ca. 60°C. Dersom maten blir lunken, kan bakterier vokse opp og føre til matforgiftning. Er det lenge til maten skal serveres er det bedre å kjøle ned maten raskt og varme den opp igjen. Sett for eksempel kasserollen i kaldt vann og rør rundt. Dersom du deler maten opp i mindre porsjoner, går nedkjølingen raskere.
Sjekk temperaturen i kjøleskapet
Temperaturen i kjøleskapet bør være 4°C eller lavere. Lav temperatur hindrer bakterievekst i matvarene.
Hold rå og tilberedt mat fra hverandre
Bytt redskap mellom ulike råvarer, og mellom råvarer og ferdiglaget mat, eller vask redskapene godt mellom hver oppgave. På den måten unngår du å overføre matforgiftningsbakterier fra en råvare til en ferdig rett.
Varm mat skal være rykende varm
Ved oppvarming til temperatur over 70°C i flere minutter blir de aller fleste bakterier drept.
(Dagbladet): Europol – EUs byrå for politisamarbeid – har sendt ut en advarsel om nett-tvang og utpressing av barn. Politiet melder at antallet episoder hvor barn tvinges og utnyttes på nett, i form av digital utpressing av nakenbilder eller penger, har eksplodert de siste årene.
Overgrepene skjer ofte gjennom såkalt «webcam blackmailing», der barna blir presset på web-kamera, skriver Europol i en pressemelding.
I en rapport utgitt mandag avsløres det at det blant ofrene finnes barn helt ned i sjuårsalderen som målrettet blir utnyttet på nett.
Alvorlige konsekvenser for mange
En annen trend Europol har sett er gjerningspersonens ønske om at barna som utpresses inkluderer andre barn i bilder og video. Det kan være søsken eller jevnaldrende.
Dette fører da til at de barna som i utgangspunktet ikke er på internett også kan være ofre for overgrep på nett.
Barna som utsettes for dette kan få psykologiske problemer, og det skal være flere tilfeller hvor barn har skadet seg og vist tegn til selvmord etter slike hendelser.
Antallet overgrep som meldes inn til politiet er få, skriver de. Dette fordi ofrene ikke ønsker å vise de krenkende bildene, eller fordi ofrene selv ikke vet at de er utsatt for overgrep på nett.
To hovedgrunner
Ifølge politiet har lovovertrederne to hovedgrunner når de går målrettet inn for å utnytte et barn. Det kan være seksuell interesse for barna, hvor målet med utpressingen er å anskaffe seg overgrepsmateriale, som bilder og video av barnet. Det kan også være et ønske om et fysisk møte utenfor nettet.
Et annet motiv kan være av økonomisk interesse, hvor målet er å sitte igjen med økonomisk vinning etter utpressingen.
Hovedtyngden av ofrene hvor overgrep eller overgrepsmateriale er målet, er jenter (84 prosent). Mens gutter utgjør 53 prosent.
Når økonomisk vinning er hovedmålet, er det oftest gutter som er målgruppen. Her er det snakk om 32 prosent gutter og 2 prosent jenter. Ifølge Europol er dette en relativt ny trend innen seksuelle overgrep på nettet.
#Say No-kampanje
Denne utviklingen bekymrer, og Europol i samarbeid med «European law enforcement community» annonserer derfor en #Say NO-kampanje.
Målet med kampanjen er å gi informasjon til de som har og kan bli utsatt for slike nett-overgrep. Den skal også understreke viktigheten av å melde i fra.
- Å beskytte våre barn er en av de viktigste oppgavene for rettsystemet i Europa og i hele verden. I Europol er vi forpliktet til å håndtere enhver trussel mot våre barn og bringe rettferdighet til alle som skader dem, sier Rob Wainwright, direktør i Europol.
E18 skal bygges – fordi det er viktig å styrke kollektivtrafikken, tilrettelegge for syklister, bygge gode lokalsamfunn med mindre støy og luftforurensing og redusere køene på dagens motorvei.
Jeg er veldig fornøyd med at vi skal gjennomføre prosjektet. Jeg er også fornøyd med at vi bygger det mer helhetlig, De rødgrønne partiene kritiserer dette, og mener prosjektet skulle vært bygget stykkevis og delt. Det er lite fornuftig – det ville kostet mer penger, det ville tatt lengre tid og det ville skapt mer komplikasjoner i byggeperioden. Men jeg er likevel ikke overrasket over rødgrønn tilnærming. De bygget også prosjekter stykkevis og delt da de satt i regjering. VI har åpenbart ulik filosofi om prosjektgjennomføring.
Derimot blir jeg overrasket over at AP, SV og MDG nå går ut og generelt kritiserer E18-prosjektet i sin helhet. Har de glemt at de har signert på en avtale med Akershus om at hele E18 faktisk skal bygges? Helt fra Lysaker til Drengsrud. Mente MDG ikke alvor da de signerte avtalen, siden de nå gir inntrykk av at det er en katastrofe for miljøet at prosjektet faktisk realiseres?
Hva mener Raymond når han sier at E18-prosjektet er negativt for Oslo? Han har jo signert på at det skal gjennomføres i sin helhet.
Enten driver de rødgrønne partiene en bevisst dobbeltkommunikasjon, for å lure seg unna egne valgløfter om å stoppe E18, noe de ikke klarte, eller så har de rødgrønne partiene drevet et bevisst dobbeltspill hvor de signerte avtalen, men i skjul ville sabotere prosjektet. Det skal de ikke klare. Vi skal bygge landet, med eller uten AP.
(Dagbladet): – Hvordan skal den multikulturelle befolkningen relatere og identifisere seg til tilværelsen i Norge når de ikke er representert i det som vises, spør regissør og dokumentarfilmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen.
I sommer er han aktuell med krimserien «In the dark» som han har regissert for den britiske kringkasteren BBC.
Imtiaz Rolfsens thrillerserie «Taxi», som gikk på NRK i 2011, og vant Gullruten for beste tv-drama året etter, ga ham innpass i det britiske markedet, sier regissøren til Dagbladet. BBC-oppdraget beskriver han som «gjevt».
- «In the dark» er basert på to historier hvor en regissør lager hver sin del. Jeg forteller den urbane historien, som utspiller seg i innvandrer- og gjengmiljøet i Manchester. Min kunnskap om lignende miljøer hjemme i Norge var utslagsgivende for at jeg fikk jobben, sier Imtiaz Rolfsen til Dagbladet.
HOVEDROLLE: Skuespiller MyAnna Buring, kjent fra «Downtown Abbey» spiller i «In the dark». Foto: BBC Vis mer
- Ferdig med innvandrerseriene
Foruten filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens berømte roman, «Den siste revejakta», har Imtiaz Rolfsen laget flere filmer med handling i hovedstadens kriminelle underverden. Både «Izzat» og «Haram» tar utgangspunkt i, og skildrer lyssky gjengmiljøer med minoritetsbakgrunn på østkanten av Oslo.
BBC utvikler også en egen versjon av «Taxi», men til tross for at Imtiaz Rolfsen er ettertraktet av BBC, hevder han seg avvist av dramaavdelingen til NRK hjemme i Norge.
- Jeg hadde oppfølgeren til «Taxi» klar, men NRK ville ikke ha den. De sa rett ut at de var ferdig med «innvandrerseriene» på en stund. Da er det kjedelig å se at andre serieskapere nærmest får nye prosjekter på løpende bånd. Jeg har forsøkt å få til nye serier, men NRK er lite villige, sier regissøren.
Dramasjef i NRK, Ivar Køhn, forteller at begrepet «innvandrerserier» er ukjent for ham.
- Det er ikke et begrep vi bruker, sier Køhn til Dagbladet.
- Kan ikke ta æren for «Skam»
Imtiaz Rolfsen mener at det finnes et stort demografisk hull som dramaproduksjonene til NRK ikke fyller i henhold til rollen som allmennkringkaster. Minoritetene i Norge trenger å se noe de kan kjenne seg igjen i, for å føle seg som en del av samfunnet, hevder Imtiaz Rolfsen overfor Dagbladet.
- Hva lager de for mennesker på Oslo øst? De må ta den delen av byen seriøst. Jeg har kommet med flere forslag til prosjekter, men blir avvist. «Skam» er god, men fokus er Hartvig Nissen Skole på Oslo vest, og det er heller ikke noe dramaavdelingen til NRK kan ta æren for, sier Imtiaz Rolfsen som mener NRK overser store deler av befolkningen..
- NRK endrer seg ikke i takt med Norge. Er du fra Mortensrud, hvorfor skal du se på NRK? Hvor finner du deg selv i det NRK tilbyr? Kulturkonsum handler om identifisering, fortsetter filmskaperen.
Avslag på avslag
Ifølge Imtiaz Rolfsen har han de siste årene blant annet presentert en idé om en enslig, kvinnelig terrorist fra Libya som kommer til Oslo som flyktning, kalt «Ulv ulv». Et annet prosjekt, «Blod, papir, krone» omhandlet hasjdyrking og en korrupt politimann fra Oslo øst.
- Hvor aktuelle hadde ikke de vært i dag, spør filmskaperen og sikter til Eirik Jensen-saken og terrorsakene som rokker store deler av verden.
Overfor NRK la Imtiaz Rolfsen også fram en oppvekstserie om ungdom i 20-åra fra østkanten av Oslo. Serien «Endelig helg» handlet om vennskap, religion, kultur og kriminalitet. Også den fikk avslag.
- Det er ikke slik at alt jeg lager er genialt, og det er heller ingen menneskerett å få lage filmer og serier, men jeg blir lei meg av alle NRK-avslagene fordi jeg føler det handler om manglende interesse for andre kulturer. Hvis ikke historiene finner sted på vestkanten er de ikke interessert, sier han.
- Blir for dumt
NRK ønsker heller ikke å vise filmen «Haram». Dagbladet har sett avslaget Imtiaz Rolfsen fikk av NRK. I e-posten innrømmer kringkasteren at filmen «er fra et miljø som er underrepresentert i NRKs drama utbud».
- De skylder på dårlig skuespill, men den var nominert til beste hovedrolle på Amanda. Det blir bare for dumt. Det virker som de mangler kunnskap om byen og norsk multikultur, sier han, og benytter sjansen til å kaste en brannfakkel:
- Innen musikk og dans er de mer fargeblinde, men resten av kulturnorge er blendahvitt, og det mener jeg handler om ledelse. Lederne i kanaler og aviser må kjenne den delen av samfunnet, og ha en visjon om gå den veien i ansettelsene. Ikke nødvendigvis at de må hyre masse folk som er brune i huden, men de ha et videre syn på dekningen.
NRK: – Bra å utfordre oss
NRKs dramaavdeling bruker årlig rundt 100 millioner kroner på å lage to til tre dramaserier for NRK, samt utviklingsstøtte til ideer. De får hvert år inn mellom 100 og 200 forslag til nye prosjekter, forteller dramasjef Ivar Køhn til Dagbladet. Han er forelagt uttalelsene til Imtiaz Rolfsen.
- Kritikken til Ulrik er berettiget fordi han tar opp viktige spørsmål, og utfordrer oss på de. Samtidig, kritikken som går på enkeltprosjekter er ikke nødvendigvis riktig. Nettopp fordi det er mange om beinet og ingen menneskerett, som Ulrik selv sier, å lage dramaserier.
- Det er nesten så vi beskyldes for å ikke ønske multikulturelle prosjekter. Det vil jeg umiddelbart tilbakevise. Vi har flere flerkulturelle prosjekter i utvikling, men det er ingen som er produksjonsbesluttet ennå. Vi har fokus på den tematikken, og jobber også med de andre avdelingene i NRK som lager innhold for minoritetsmiljøer, sier Køhn.
FORSVARER NRK: Dramasjef i NRK, Ivar Køhn. Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet Vis mer
Undersøkte relevans
- Stemmer det at dere i dramaavdelingen så et behov for en undersøkelse blant publikum på Oslo øst?
- Vi er klar over utfordringene, og i den sammenheng gjorde NRK drama en egen publikumsundersøkelse som tok for seg NRKs relevans blant flerkulturelle. Vi er nok ikke så sterke og relevante som vi ønsker. Dette gjelder samtidig hele NRK, og er noe vi jobber med på tvers av avdelingene.
- Hvorfor får ikke da Imtiaz Rolfsen støtte til slike prosjekter?
- Jeg opplever Ulrik som en bra fyr som gjør mye spennende. Vi er åpne for ham, men det er mange som kommer med prosjekter, og det er nok mange serieskapere som vil kunne si det samme. NRK skal lage innhold for hele Norge, og vi hører hva Ulrik sier, men avslagene har ingenting med tematikken i prosjektene å gjøre.
Patrick Cooper var allerede halvveis i løpet da han begikk en skjebnesvanger feil. Uvisst av hvilken grunn svingte han av fra løypa langs Bird Ridge Trail og løp seg vill.
Borte fra konkurranseløypa støtte han på en svartbjørn. Han forsøkte å løpe vekk fra bjørnen og skal i panikk ha ringt broren sin for å fortelle at han ble jaget av en bjørn.
FARLIG ROVDYR: Svartbjørnen som drepte gutten skal ha vært på drøyt 110 kilo. Bjørnen på bildet er ikke drapsbjørnen. Foto: NTB Scanpix Vis mer
Broren varslet løpsledelsen, som igjen satte i gang søk eter 16-åringen.
Det tok flere timer før redningsmannskaper fant Cooper, og da var det allerede for sent. Han ble funnet død omtrent halvannen kilometer opp fjellsiden, en stigning på omtrent 140 meter. Den drøyt 110 kilo tunge svartbjørnen sto da ved liket av gutten. En skogvokter skjøt bjørnen i hodet, og den løp vekk fra stedet.
Levningene av Patrick Cooper ble fløyet ut fra stedet, mens mannskaper fra nasjonalparken søkte etter bjørnen. En talsmann for viltforvaltningen sier at de tror angrepet var et svært sjeldent tilfelle der rovdyret gikk til angrep uten at det var for å forsvare seg. Det siste kan blant annet skje når en binne vil forsvare ungene sine.
- Det er svært uvanlig. Det er nesten som når noen blir truffet av lynet, sier talsmann Ken Marsh om angrepet.
Senere samme dag kom det melding om et en person var drept og en annen skadd i et bjørneangrep rundt 50 mil nordøst for Anchorage.
Østeuropeiske arbeidsinnvandrere er bekymret for tvilsom kvalitet på helsetjenestene som de tilbys av den norske velferdsstaten. De bruker heller egne penger på helsereiser til hjemlandet. Der kjøper de private helsetjenester for å få medisinsk behandling som de kan feste tillit til.
Resultatet er at østeuropeerne har et betydelig underforbruk av norske helsetjenester, til tross for at de betaler de samme skattene som norske statsborgere og har de samme rettighetene til medisinsk bistand. For den norske velferdsstaten betyr det store innsparinger, men samtidig at den mister legitimitet blant innvandrerne.
I en nylig publisert studie i Nordisk tidsskrift for helseforskning forteller polske arbeidsinnvandrere om sine møter med det norske helsevesenet, og hvorfor det så ofte skjærer seg. De føler de ikke tas på alvor, og derfor ikke får den samme legehjelpen som de er vant med fra hjemlandet.
En viktig forklaring er det norske fastlegesystemet, der fastlegen har rollen som allmenn medisinsk ekspert (allmennspesialist). For de polske pasientene, som i hjemlandet er vant med å oppsøke spesialister også for mindre plager, er dette et lite troverdig system. Kan du alt, kan du egentlig ingenting, som en av informantene påpekte. I praksis ser polakkene derfor fastlegen først og fremst som en litt vanskelig portvakt på vei inn til det «ordentlige» helsevesenet – spesialisthelsetjenesten.
De stusser også over de norske fastlegenes utstrakte bruk av Felleskatalogen og datamaskiner under konsultasjoner. En lege skal kunne faget sitt, ikke være en ekspert på pc og internett.
Polakkene er også skeptiske til de norske egenandelene for primærhelsetjenester. Fra hjemlandet er de vant til offentlige helsetjenester uten egenandeler, til dels en arv fra kommunistiske tider. Grunnleggende helsetjenester er ikke noe som skal byttes mot penger på et kontor. De føler egenandelene på fastlegekontorene omgjør konsultasjonen til en økonomisk transaksjon. Helse blir noe man kjøper.
Enda verre er det at man til og med tar betalt selv når «varen» – løsning på helseproblemet – ikke «leveres». Vente og se, oppfattes som den norske fastlegens standardsvar. En av våre informanter, Anna, fortalte resignert om gjentatte kostbare, men likevel nytteløse visitter til fastlegen. Han sa bare det samme, hver eneste gang: «Alt vil gå over av seg selv». Og hvis det ikke går av seg selv: «Kom om to uker». Men her i Norge må jeg likevel betale hver gang.
På mange måter er de polske pasientenes møter med de norske legene uttrykk for en klassisk kulturkonflikt. Polakkene kommer til legekontoret med klare forventninger om en
paternalistisk lege/pasient-relasjon som de kjenner fra hjemlandet. Her er legen den autoritative eksperten, pasienten den uvitende hjelpetrengende. I det norske helsevesenet har lege/pasient-relasjonen utviklet seg mot en mer symmetrisk relasjon, der legen og pasienten er likeverdige partnere som samarbeider om de medisinske utfordringene.
I denne modellen er legens spørsmål «hva føler du?» og «hva tror du selv?» gode, relevante og legitime. For polakkene blir de samme spørsmålene derimot lite annet enn en demonstrasjon av legens inkompetanse og misforståtte forståelse av hva en legekonsultasjon skal være.
Gode språkkunnskaper har dessuten større betydning i den ikke-paternalistiske modellen, ettersom den i større grad forutsetter pasientenes aktive deltakelse. En IMDi-rapport (2007) viser hvordan pasientenes mangelfulle språkkunnskaper har betydelige konsekvenser og resulterer i feildiagnoser, feilbehandling eller svekke muligheter for oppdagelse av symptomer.
I stedet velger mange arbeidsinnvandrer fra det østeuropeiske landene å reise hjem og kjøpe seg private helsetjenester. Det koster ofte ikke mer enn egenandelen. Andre tilpasser besøk til legen med ordinære reiser til hjemlandet. Mange rapporterer om utstrakte transnasjonale praksiser, der norske og polske helsetjenester kombineres – et slags overnasjonalt «fritt legevalg», om enn for pasientens egen regning.
Det finnes viktige nyanser i dette bildet. Polakkene som ble intervjuet var jevnt over mer tilfreds med den norske spesialisthelsetjenesten enn fastlegene. Også den norske svangerskapsoppfølgingen svarer bedre til forventninger. Det synes videre som bruken av hjemlige helsetjenester avtar over tid. Lengre botid skaper større forståelse for prinsippene bak det norske helsevesenet.
Vårt materiale for lite til å trekke statistiske konklusjoner om innvandrernes bruk av helsetjenester i Norge. Det er også store forskjeller innad blant innvandrergruppene. Det er derfor interessant at våre funn reflekteres i flere andre studier som utforsker innvandrernes relasjoner til det norske helsevesenet. I våre forskningsmøter med østeuropeiske arbeidsinnvandrere opplever vi dessuten at andre deler av velferdsstatens tjenester problematiseres på samme måte, blant annet barnevernet.
For den norske velferdsstaten er det likevel en utfordring hvis en betydelig minoritet mangler tillit til sentrale velferdstjenester. I dag bor om lag 180000 østeuropeere i Norge. Det er 3,6 prosent av landets befolkning, omtrent like mange som bor i Trondheim, landets tredje største by. Som andre arbeidstakere betaler de sine skatter og bidrar til velferdsstatens økonomiske fundament. Hvis østeuropeerne ikke oppsøker sine norske fastleger, og ikke stoler på helserådene som de får når de først møter opp, er det et alvorlig problem for det norske helsevesenet.
Et system uten tillit blant brukerne er et dårlig system, og truer statens overordnede målsetting om at alle – også innvandrere – skal sikres god og likeverdig tilgang til helsetjenester. På sikt kan det svekke oppslutningen om det norske velferdsmodellen i befolkningen – og dermed også viljen til å finansiere spleiselaget.
Når de nyvalgte medlemmene i Nasjonalforsamlinga i Frankrike samles til sitt første møte vil en årvåken tilskuer merke en frisk luft, som om man endelig har luftet ut i det ærverdige Palais Bourbon. En masse nye ansikter tar plass i halvsirkelen, de er mye yngre enn vanlig og det er langt flere kvinner blant dem. Dette er godt nytt. Fra før av har det vært full utlufting i Elysée-palasset rundt president Emmanuel Macron. Dette er en del av den fornyelsen av fransk politikk som den unge presidenten og hans bare seksten måneder gamle politiske parti lovte. De politiske institusjonene hadde, som det franske samfunnet, på mange vis stagnert.
Men Macron og hans folkevalgte må nå knytte sterkere bånd til velgerne. Nesten seks av ti velgere stemte ikke søndag. Det er et klart tegn på et demokrati i krise. Macron og hans folk har ikke nådd fram til velgerne utover sine hengivne tilhengere. Presidentens første reform, en lov om etiske regler, åpenhet og habilitet i politikken, tar sikte på å imøtekomme velgernes mistillit.
Macron har fått et klart parlamentarisk flertall, også uten hjelp fra partiet til justisminister François Bayrou, til å gjennomføre sin politikk. Med dette følger et tungt ansvar som han ikke kan fraskrive seg på dommens dag. Men han fikk ikke det enorme flertallet som mange spådde etter første valgomgang. Opposisjonelle stemmer vil høres i salen. Fremst blant dem er de konservative Republikanerne (LR), som ikke gjorde det så ille som de fryktet. Sosialistpartiet (PS) er i ruiner, men de får større gruppe enn Jean-Luc Mélenchon på ytre venstre. På ytre høyre led Nasjonal Front (FN), som i noen tidligere valg har sanket flest stemmer, et klart nederlag, men kom inn. Og så får vi se hva Bayrou og hans gruppe vil bruke stemmene til. Macrons mange politiske nybegynnere får tross alt noen å bryne seg på.
Macron må vise politikkens nytteverdi. Hans tyngste utfordring er økonomien og arbeidslivet. Det er talende nok ofrene for globalisering og arbeidsløse unge som særlig har vist sin misnøye ved å ikke stemme. Økonomi er hans eget fagområde. Macron har tydelig sagt ifra at landet trenger omstillinger, det nytter ikke å stenge grensene og melde seg ut av verden. Landet må øke sin konkurranseevne, satse på ny teknologi og få til det grønne skiftet for å skape nye arbeidsplasser til erstatning for de som uansett vil forsvinne. Det er dette hans to forgjengere ikke har fått til. I arbeidslivet har han den nordiske modellen som forbilde.
Macron er en brennende tilhenger av EU. Han ønsker å gjenreise Frankrike som stor makt i EU og verden. Da kan ikke landet være en kjempe på økonomiske leirføtter.
