bilindustrien

Redaktør Rannik Halle i Høyres Pressebyrå ble spurt om hvorfor han i sine siste yrkes-år ikke lenger skrev selv. » Jeg har sluttet å skrive fordi jeg har sluttet å mene» var svaret.

Jeg skriver i vei fordi jeg mener uavbrutt. Ikke minst på sosiale media. Folk i min alder – Den Tredje Alder – gjør ikke det. De holder seg for gode. De antyder til stadighet overfor meg – godt ment – at nei, der er det så mye stygt og fælt og sånn…..

Er det noe godt voksne ytrer seg om i hytt og pine så er det media. Også sosiale media, som nevnt.Men da i privatpraksis i heimen eller trygt rundt kaffebordet. De sier med fynd og klem at Aftenposten er ikke som Aftenposten engang var. Den er tynn, den er full av reklame, den anmelder ikke klassiske konserter, osv. VG er fæle greier. Og Dagbladet !! Det VAR en god avis, det. Dagsrevyen og NRK melder stadig om at «vil du vite mer, må du gå på nettet» , dessuten er det så mye dialekter! Alt var bedre før.

Folk flest gruffer og hytter neven hver kveld mot Tv-skjermen. Det er en folkesykdom. De friskeste setter seg ofte ned og skriver innlegg til avisen. Som sint far eller forarget pensjonist. Avisen svarer da enten at debattinnlegget er utdatert, at avisen ikke har plass eller så er det for langt og man blir oppfordret til å sende 1100 tegn med mellomrom. Med fortrøstning sender man så sine 1100 tegn. Så går man på trammen for spent å plukke opp avisen neste dag fordi der skal vel innlegget stå. Det står ikke der. Kanskje om 2 uker, og da er saken egentlig blitt forbi.

Av denne grunn bør man så opprette sin egen blogg. Der kan man mene i vei, når som helst, hvor som helst, midt på natten, man får det ut og på trykk. Har man et kjent navn, har man seg selv på Facebook eller Twitter, annonserer man så der sin blogg. Og blir lest. Og får kommentarer.

Kanskje.

Jeg holder meg selv gående etter denne modell. Jeg skriver fordi jeg mener. Min ektemann, redaktøren, antydet (selv han): «Må du mene noe om alt, Ingeborg»

Merkunderlig nok gjør jeg det. Ofte tenker jeg at nå skal jeg bare bli stille, taus, innesluttet. Sitte rolig på benken å observere. Og ferdig med det.

Som styreleder i Seniornett i 8 år sloss jeg for at nettopp vi i Den Tredje Alder skal beherske internett. Vi kan jo ikke greie oss uten. Selvsagt fordi man må bruke internett til bank og børs og regninger og reiser og Altinn og «mine resepter». Og ikke bare for å «snakke » med barnebarn i Australia, eller sende bilder av våre elskede små og unge og kosen med venner rundt bordet med vinglasset hevet.

Idag er de sosiale media vårt nye demokratiske fellesrom. Der MÅ de eldre også delta. Der må vi hevde våre synspunkter, ha våre refleksjoner og meninger. Ikke fordi vi eldre har evig rett, slett ikke. Men fordi våre argumenter bør høres opp mot de yngres, våre perspektiv på verdier, på historiske og etiske verdier bør møtes opp mot all ny kraft og ideer og optimisme og uvøren fremtidstro. Eller kanskje det motsatte – negativ og destruktiv kraft skal dempes ved erfaring og klokskap og lengre horisont. Det kan gi håp i en vond og vanskelig verden.

Noen av oss har sannelig levd i trengsels-tider – ja, under en hel verdenskrig. Vi har erfart og vi vet. Vi skylder ikke bare å fortelle om dengang da, men å formidle VERDIER som holder mennesker i mellom. Å bringe disse inn på debatt- torget, i fellesrom av alle slag – ikke minst på sosiale media.

Som bakteppe under en høyere himmel – mener nå jeg.

SCHAFFHAUSEN (procycling.no): Odd Christian Eiking avsluttet Tour de Suisse med å forsvare sin 21.plass sammenlagt.

Det ni etapper lange WorldTour-rittet ble dermed en positiv erfaring for den unge askøyværingen hos FDJ. 22-åringen ble lagets beste og følte han bygget videre på forrige måneds seier i Boucles de l’Aulne – hans første proffseier.

– Jeg er ganske fornøyd, oppsummerer Eiking overfor procycling.no i Schaffhausen, før rittets avsluttende tempoetappe.

– Jeg har sittet med lenger enn tidligere og sett at wattverdiene mine er høyere enn tidligere i denne type løp. Jeg tar med meg det positive og ser på dette som et steg i riktig retning, sier nordmannen etter det fjellrike rittet i Sveits.

Eikings sammenlagtplassering reddet noe av FDJs utflukt i Tour de Suisse. Det franske laget mistet sin kaptein Sebastien Reichenbach etter tre etapper, mens klatreren Steve Morabito var ferdig etter seks dager.

Så mens ryttere som Anthony Roux, Arthur Vichot, Kevin Reza og Daniel Hoelgaard fokuserte på topplasseringer på enkeltetapper, ble Eiking oppgradert til lagets fremste sammenlagtrytter.

– Jeg har gjort det bedre enn noen gang tidligere i denne type løp og er veldig fornøyd. Det var synd vi mistet (Sebastien) Reichenbach så tidlig i rittet, for jeg hadde ikke nok kraft til kjempe blant topp ti, og det hadde vært bedre for meg å sitte rundt han lengst mulig (i fjellene). Så løpet ble en del annerledes enn vi hadde forventet, sier Eiking – som ennå ikke er helt komfortabel i de lange fjellstigningene – som for eksempel finalen på etappen til Sölden, der rytterne gikk i mål på 2800 meters høyde etter en 16 kilometer lang klatring.

– Jeg trives fortsatt i bakker som ikke strekker seg mer enn en halvtime. Blir de lenger, så kjenner jeg at det stokker seg i beina en del. Her har noen av dem vært på en time, og det har vært tøft, innrømmer det lovende klatretalentet.

Fremgang

Prestasjonen i Tour de Suisse var uansett et steg i riktig retning, melder FDJ-rytteren.

Med 21.plassen sammenlagt viste Eiking samme gode form og stabilitet som skaffet han 19.plassen i WorldTour-rittet Tour Down Under i sesongåpningen.

Derfor føler Eiking utsiktene foran sommer- og høstsesongen ser lyse ut, etter en noe mer variabel periode i vår.

– Jeg merket etter høydeoppholdet (på Sierra Nevada) og seieren i Frankrike at jeg er på riktig vei, og får det bekreftet her også. Jeg er på vei mot å hevde meg mot de beste. Om ikke nå, så om noen få år. Da er jeg kanskje der.

Eiking er i likhet med sin norske lagkamerat Hoelgaard på utgående kontrakt hos FDJ. Likevel fokuserer han utelukkende på rittene i vente. Først ut er NM søndag.

– Jeg har ikke tenkt så mye på det (kontraktssituasjonen), bare tenkt på rittene. NM kommer neste helg. Vi får se hva som skjer, om jeg blir her (FDJ) eller et annet sted. Ingenting er bestemt ennå, sier Eiking – som tror hans prestasjoner i det siste har styrket sjansene om ny proffkontrakt.

– Interesse fra andre lag er alltid kjekt. Med seieren min og bra kjøring her, så tror jeg at det kan være flere lag som er interessert. Men som sagt, ingenting er klart og jeg har ikke bestemt meg om noe ennå.

Artikkelen er levert av procycling.no!

De to medtiltalte nektet straffskyld etter at aktor, statsadvokat Thorbjørn Klundseter, hadde lest opp tiltalebeslutningen mandag formiddag. Det er satt av ti dager til rettssaken, og de tre første dagene skal de tiltalte forklare seg.

En 44 år gammel kvinne, hennes sønn på 20 år og hennes 36 år gamle ekskjæreste er alle tiltalt for drap eller medvirkning til drap. 36-åringen skal i vitneboksen først, etter planen tidlig mandag ettermiddag. Han og forsvareren vil forsøke å overbevise retten om at drapet ikke var planlagt.

36-åringen så ned i bordet under opplesningen av tiltalebeslutningen, men sa tydelig “ja” da han ble spurt om han erkjenner straffskyld.

Drapet på 49 år gamle Nils Olav Bakken skjedde ved Totjernsvegen på Veståsen i Søndre Landved 1-tiden natt til lørdag 3. september i fjor.

Politiet mener 20-åringen først la 49-åringen i bakken, og at offeret deretter ble holdt fast, hvorpå kvinnen knivstakk ham i den ene hånden. I den detaljerte beskrivelsen i tiltalen heter det at Bakken deretter ble knivstukket tre eller fire ganger i overkroppen av 36-åringen, før han først ble sparket i hodet og deretter knivstukket av 36-åringen i halsen. Til slutt mener politiet at Bakken ble dratt ut i grøftekanten hvor de tiltalte helte bensin over ham og tente på.

Bakken døde av en kombinasjon av forblødning og varme- og brannskader, ifølge tiltalen.

(NTB)

(Dagbladet): Det italienske supertalentet Gianluigi Donnarumma omtales som den nye Buffon i Italia, og akkurat nå står 18-åringen i mål for Italias U21-landslag under EM-sluttspillet i Polen.

Under gårsdagens gruppespillskamp mot Danmark i Krakow, regnet det plutselig drøssevis av falske sedler inn i målet Donnarumma voktet.

18-åringen har ett år igjen av kontrakten med AC Milan, men har foreløpig valgt å ikke skrive under en forlengelse av den. Ryktene blant fansen går på at det dreier seg om penger.

Det gjør det ikke, ifølge Donnarummas agent, Mino Raiola.

På en improvisert pressekonferanse i går, gikk Raiola rett i strupen på den mektige italienske klubben.

- I utgangspunktet ville Gigio (Donnarumma, red.anm.) forlenge kontrakten med AC Milan, sa Raiola ifølge Sky Sports Italia, og legger til at ting endret seg underveis i forhandlingene.

- Holdningen til Milan-sjefene underveis i forhandlingene besto i blant annet å true oss med at han ikke skulle få spille, og at de skulle ødelegge karrieren hans om han ikke forlenget kontrakten. Jeg syns ikke dette er den beste måten å gjøre det på om man vil forlenge kontrakten med en spiller, sier Raiola.

I Milano kjenner ikke toppledelsen i AC Milan seg igjen i påstandene fra Raiola.

- Det har ikke vært noen trusler. Vår holdning er klar. Donnarumma er ikke til salgs, og Vincenzo Montella (hovedtrener) tar en avgjørelse på ukentlig basis. Hvis du spør meg, kan han spille alle kamper. Vi kan dog ikke ta noen risiko, så vi skal se oss om etter en annen keeper, sier Milan-direktør Marco Fassone ifølge NTB.

(Dagbladet): Et Facebook-innlegg om en tur med nattbussen mellom Aarhus og Rønde natt til lørdag har fått enorm respons på sosiale medier.

En passasjer beskriver en hendelse på Nina Ladefogeds bussrute, hvor bussjåfør Nina gjorde en ekstra god gjerning:

- Flott å oppleve så mye medmenneskelighet en vanlig kveld på vei hjem i bussen.

Kjørte ung kvinne hjem
En meget beruset ung kvinne – uten sko, jakke og veske – prøvde å komme seg på bussen, til tross for at hun ikke hadde penger.

Bussjåføren endte opp med å kjøre den unge kvinnen hele veien hjem, selv om det ikke var en del av bussruten.

Medpassasjerene spleiset på billetten hennes, og hun skulle bli sluppet av så nærme hjemme som det gikk.

- Hun var veldig sliten og hadde vansker med å holde seg våken. Hun hadde ikke så mye klær på seg heller, sier bussjåfør Nina Ladefoged til Ekstra Bladet.

Passasjeren som skrev Facebook-innlegget, Vibeke Tofteby, forteller om sjåførens gode gjerning:

- Da vi kom til siste stopp nære Skødstrup, vaklet hun ut av bussen. Den kvinnelige sjåføren var tydelig bekymret for henne, kalte henne tilbake og tilbød å kjøre henne til Skødstrup.

Enorm respons
Innlegget Tofteby skrev på Facebook-siden til «Midttrafik» i går har i skrivende stund fått rundt 28 000 reaksjoner, 424 kommentarer og har blitt delt 838 ganger.

- Sjåføren ropte henne tilbake til bussen og spurte oss om noen har noe imot at vi ble en smule forsinket, så hun kunne sørge for at kvinnen kom trygt hjem. Det syntes vi alle sammen var en god idé og flere av passasjerene sa at det var i svært god stil, forteller Tofteby til Ekstra Bladet.

Tofteby hyller bussjåføren for å ta hensyn til et medmenneske som åpenbart ikke kunne ta vare på seg selv i denne situasjonen.

- Glade og stolte
Bussjåfør Ladefoged bekrefter at hun ble bekymret for passasjeren sin da hun satte av kvinnen rundt tre kilometer fra hjemmet sitt.

- Jeg spurte om jeg skulle kjøre henne til Skødstrup, og det ville hun veldig gjerne. Jeg sa at hun skulle holde seg våken, for jeg visste jo ikke hvor hun bodde, sier hun.

I løpet av søndagen har Skødstrup mottatt mye ros på sosiale medier, men også fra arbeidsgiver, busselskapet Arriva.

- Det er en hyggelig og kjærlig gest. Den har fått full støtte fra Ninas sjefer. I dette tilfellet gikk en ung persons ve og vel foran kjøreplanen, og så vidt jeg vet hadde alle passasjerene også godkjent den lille omveien. Vi er glade og stolte over hvordan Nina taklet situasjonen, sier Arrivas kommunikasjonssjef, Pia Splittorff, til Ekstra Bladet.

Oslos profil kan bli forandret til det ugjenkjennelige. Hvis planene for nytt regjeringskvartal blir realisert i det format og omfang som Statsbygg nå legger opp til, får byen en gigantisk festning i sin midte. Stortinget blir som en beskjeden liten husmannsplass mot regjeringens uinntakelige tårn. Symboleffekten om maktfordeling blir ikke akkurat god. Man er åpenbart villig til å ofre det meste på terrorsikringens alter.

Vi snakker om det største byggeprosjektet i nyere tid her i landet, på Hammersborg midt i sentrum av hovedstaden. I arkitektkonkurransen har Statsbygg lagt strenge begrensninger. Sju konkurransedeltakere har levert løsningsforslag. De har alle det til felles at de ruver uforholdsmessig. Premissene er at 5700 byråkrater fra samtlige departementer unntatt Forsvarsdepartementet skal plasseres på samme gårdsplass, og den skal være bombesikker. Da må det bli høyt, kompakt og lite innbydende.

Sikkerhetseksperter har viktige hensyn å ta når de skal forholde seg til et nytt terrorbilde. De er ikke vant til å tenke byutvikling. Men det må andre nå gjøre. Byplanleggere må bidra til at det skapes en riktig balanse mellom sikkerhet og en levende by. Stadig flere arkitekter og politikere advarer nå mot prosjektet. Seinest var Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) på banen mot det han karakteriserer som et kraftfullt, monolittisk og stengt regjeringskvartal: «En steinørken, som er åpen bare mellom ni og fire, er ikke bra for byen vår.»

Tidligere statsminister Kåre Willoch (H) har også ytret innvendinger mot premissene for prosjektet. Han mener at det er unødvendig å flytte Utenriksdepartementet fra den historiske bygningen på Victoria terrasse, og at arealet rundt den nåværende høyblokka på Hammersborg ikke er stort nok til å huse alle departementene. Dette kravet om intens utnyttelse av et begrenset areal «burde være overraskende i hovedstaden i et usedvanlig romslig land,» ifølge Willoch.

Både byantikvaren i Oslo og flere ledende arkitekter mener at regjeringen ved moderniserings- og kommunalminister Jan Tore Sanner ikke har vært lydhør nok for faglige innspill. Det er i ferd med å reise seg krav om at regjeringskvartalet må bli tegnet på nytt. Planene må reverseres. Det er ennå ikke for seint å stanse gigantomanien som kan komme til å ødelegge – og bokstavelig talt legge øde – sentrum av Oslo.

Arbeiderpartiet relanserer seg hvert eneste år som et klima- og miljøparti i håp om at det skal bli en selvoppfyllende profeti. Noen har glemt å fortelle Arbeiderpartiet at en god klima- og miljøpolitikk ikke kommer av seg selv, men er noe som må kjempes for hver dag. All politikk handler om prioriteringer, og viljen til å prioritere viser mot og styrke. Det er en test Arbeiderpartiet fortsatt har tilgode å bestå.

Arbeiderpartiet har altfor mye å tjene på å være utydelig. Det er en lur strategi å la være å svare ja eller nei på konkrete spørsmål som kan støte vekk store deler av velgerne. Løsningen blir en mellomting – et løst standpunkt som alle selv kan legge hva de vil i. Det er ikke særlig populært å drive klimakuttpolitikk, og så lenge høye velgertall er viktigere enn kloden, vil klimapolitikken til Jonas Gahr Støre stå ved like.

Klima- og miljøpolitikk handler ofte om de store, abstrakte debattene, men vel så viktig er enkeltvedtak. Det nytter dessverre ikke bare å snakke pent om klima, miljø og grønt skifte. Når det kommer til det å sette arbeidsplasser opp mot langsiktige klimabehov, velger Arbeiderpartiet førstnevnte gang på gang. Det er ikke populært å si nei til stadig mer oljeboring, bensinbiler, kjøttspising og flyreiser, men våre barn vil takke oss dersom vi har mot nok til å prioritere framtida over nåtida.

Det finnes en allmenn oppfatning om at Arbeiderpartiet fører en ansvarlig og bærekraftig miljøpolitikk, men ingen har åpnet så mange oljefelt som Arbeiderpartiet. De har vært sterke forkjempere for oljeboring i LoVeSe, og ikke minst har de godkjent gruvedumping i Førdefjorden.

Global forandring er unektelig et problem, men det utgjør også et demokratisk problem når de viktigste drakampene er småpartienes ansvar. Hvis tro kunne flytte fjell hadde kanskje problemet vært løst for lenge siden, men det holder ikke i en verden hvor den globale temperaturen stadig er økende. Venstre skal love å alltid være forkjempere for en grønn og framtidsrettet politikk, men vi trenger de andre politiske partiene med oss.

Arbeiderpartiet er veldig flinke til å sette seg løst definerte mål. Det er enkelt å tenke seg hvor en skal ende opp. Det aller vanskeligste er å finne krefter til å komme seg dit. Arbeiderpartiet må begynne å føre en ansvarlig klimapolitikk, og fylle sine ord med handlekraft og reelle tiltak. Dagens politikk er ikke mer enn et spill for galleriet.

I snart ti år har vi i Leger Uten Grenser lansert en liste over glemte humanitære kriser. Det er kriser som rammer millioner av mennesker, men som ikke når avisenes overskrifter eller genererer virale videoer på sosiale medier.

I ti år har vi derfor utfordret mediene og spurt hvorfor noen menneskers lidelse er verdt mindre spalteplass enn andres? Hvorfor flommer norske medier over av banaliteter mens verden brenner? Hvilket rasjonelt nyhetskriterium er det som gjør det tvingende nødvendig å skrive 49254 saker om Donald Trump, og 117 om at 900000 mennesker har flyktet fra Sør-Sudan til Uganda – så langt i år?

Norske journalister og redaktører kjenner nyhetskriteriene og klikkratene, de vet hvilke forsider som selger bedre enn andre. Butikken må gå rundt, og den nye mediehverdagen har ført til mindre redaksjoner og færre journalister. Slik er det, og slik kommer det nok til å være. Enten vi liker det eller ei.

Omtrent samtidig som vi lanserte glemte kriser-prosjektet kom Facebook til Norge. Medielandskapet har forandret seg enormt siden da, og sosiale medier har endret måten folk får sine nyheter på. Tradisjonelle medier setter fortsatt dagsorden, men det formidles nå gjennom Facebooks algoritmer og filtreres gjennom folks egne valg, likes, delinger og handlinger.

Med andre ord, hvis det er riktig at folk flest faktisk vil vite mer om glemte kriser, så er det i dag ingen dørvokter i norske medier som hindrer dem. Og det er jo bra. Men blir folk mer eller mindre engasjert av det?

Vi gjorde nylig en undersøkelse som viste at bare to av ti har engasjert seg i en nyhetssak den siste uka. «Engasjement» ble her definert som å like, dele, kommentere eller skrive under på noe. Ganske overkommelig, med andre ord.

Så hvorfor uteblir engasjementet? Hvis du får nyhetene dine helt eller delvis servert gjennom sosiale medier, så lever du i en nyhetsmessig boble. I stedet for komplekse sammenhenger, usikkerhet og ærlighet, lever man i et selvvalgt ekkokammer av egne interesser, ofte skapt nettopp for å nøre opp under egne meninger og fordommer.

Jeg tror den følelsen vi oftest sitter igjen med etter 30 minutter i ekkokammeret er ergrelse, sinne, eller aller verst, håpløshet. Og håpløsheten er selvoppfyllende.

For hva er det vi faktisk klikker på? Hva er det som fanger interessen til oss mennesker? Ebolaepidemien ga enormt med klikk. Den kroniske krisen rundt Tsjad-sjøen gjør ikke det, selv om lidelsen er den samme. Faresignaler og frykt er altså høyt på lista. Sjokkerende utviklinger og dramatikk likeså. Sterke meninger og kontrovers kommer like etter, særlig av den typen man selv er totalt uenig i. Sittende fast i et slikt selvoppfyllende ekkokammer, er det ikke rart man må ty til en kattevideo av og til.

Og hvorfor kan vi så ikke bare fortsette å dele det som er hyggelig, mens vi holder det andre på avstand? Hvorfor skal vi egentlig bry oss om all elendigheten?

Svaret er ganske enkelt: Fordi det er våre medmennesker som rammes av disse krisene. Fordi mange menneskers overlevelse er avhengig av andres engasjement. Avhengig av at verden rundt bryr seg.

Ebolaepidemien i Vest-Afrika er et godt eksempel på at når verdenssamfunnet endelig innså alvoret, strømmet tiltakene på. For de som er glemt forblir nettopp det inntil noen ser deres vei. De forblir glemt fordi konkurransen i mediebildet er nådeløs, og fordi folk ganske enkelt ikke orker å forholde seg til mer lidelse.

Men når lidelseskvoten synes oppbrukt, er det viktig å huske på at vårt arbeid heldigvis ikke presenterer hele virkeligheten, bare noen av de verste delene av den. Vi kan ikke slutte å rette søkelyset mot humanitære kriser – de får altfor lite oppmerksomhet som det er. Selv om det kanskje gjør oss medskyldige i en overveldende forjævlifisering.

I dag presenterer vi som sagt fem glemte kriser. Men for å bøte på forjævlifiseringen, så skal vi også gjøre noe annet; vi skal lansere fem glemte framskritt. Fem viktige eksempler på at det nytter å bry seg, at ikke alt er håpløst. Med vilje og engasjement kan vi skape endring. Ifølge vår undersøkelse var det bare fire av ti som mente at engasjement i nyhetssakene hadde noen egentlig effekt. Vi vil vise de resterende seks at de tar feil. For hvis vi går sammen kan vi utrette det utrolige.

Ved hjelp av folkelig engasjement på starten av 2000-tallet greide vi å presse ned prisene på livsviktige hiv/aids-medisiner. I fjor tvang en kampanje støttet av 150000 mennesker fra hele verden legemiddelfirmaene til et dramatisk kutt i prisen på vaksine mot lungebetennelse. Den dødelige sykdommen kala-azar er nærmest utryddet i Bangladesh og i sterk nedgang i India. Antall barn som dør av malaria er betydelig redusert de siste årene, takket være økte investeringer, bevisstgjøring og økt kunnskap.

Disse historiene om framskritt har en viktig fellesnevner: De startet med folkelig engasjement. Folk gikk sammen, definerte et problem, organiserte seg og kjempet. Det skjedde ikke uten motstand – hva gjør vel det? Men resultatene står fast.

Sammenliknet med de glemte krisene ser vi at disse framskrittene om mulig gis enda mindre oppmerksomhet. Om det er noe som ikke skaper klikk, så er det vel gode nyheter. Nettopp derfor er det ikke så rart at folk blir motløse.

Det vil vi i Leger Uten Grenser gjøre noe med. Vi behøver flere folk som engasjerer seg, som innser at de kan gjøre en forskjell. For de av oss som lider i stillhet, i glemte humanitære kriser.

Det er ikke bare å gi penger eller jobbe i felt som nytter, man skal heller ikke overse verdien av godt, gammeldags engasjement.

Det er ikke slik at synlighet alltid hjelper, men vi vet at stillhet dreper. Lik og del for harde livet.

14. juni ber Kari Elisabeth Kaski staten om å ta grep så «vanlige folk» kan få råd til å bo i Oslo; og i klassisk sosialistisk ånd skal dette gjøres gjennom statlige ordninger som på et eller annet utopisk vis skal føre til at alle som ønsker det kan kjøpe seg bolig i Oslo.

I en heller idealistisk framstilling overser hun at hovedårsaken til at prisene i Oslo stiger er høyere etterspørsel enn tilbud.

Vi har prøvd regulerte priser og statlige tiltak før: De virket ikke over tid. Tanken er god, men når alle de som i dag flytter ut av Oslo fordi det er for dyrt ønsker å flytte tilbake, hvem skal da stå først i køen?

Skal vi tilbake til tiden da barna fikk Obos-medlemskap i dåpsgave? Eller ser hun for seg at lærere og sykepleiere uten arv får rangen, så kan resten flytte ut av byen?

Jeg regner jo også med at Kaski har en plan for hvordan hun skal kompensere prisfallet som forslagene hennes vil medføre, også i områdene rundt Oslo. Blant annet Nedre Romerike har opplevd en hyggelig prisvekst takket være etterspørsel fra dem som flytter ut av Oslo. Synkende boligpris som følge av endret marked er en risiko jeg tar; men som konsekvens av en villet politikk forventer jeg kompensatoriske tiltak.

Men for all del; jeg skal ønske forslaget velkommen jeg. Siden det bør bli en «personlig» køordning, slik at det ikke er mulig å kjøpe seg plass framover i køen, så vil jeg herved melde at jeg stiller meg fremst i køen for eneboliger med fem soverom og garasje på Kampen eller deromkring. Tiltakene bør jo sørge for at dette ikke koster mer enn et hus i Sørum, jeg skal til og med være villig til å akseptere en noe mindre tomt enn jeg har i dag.

Jeg har blitt kjent med en nydelig gutt på 17 år. Han har kloke refleksjoner og et smil som lyser opp rommet. Jeg vet at han har hatt det vanskelig; det er en lang vei fra hjemlandet hans og hit til Norge; men jeg har aldri hørt ham klage.

Ikke engang nå, med så mange dårlige nyheter, har jeg hørt ham klage. Du skjønner, han har fått beskjed om at han må ut og reise igjen (eller flykte, det er vel et definisjonsspørsmål) om mindre enn ett år. For snart blir han 18 år, og da synes mange at han er stor nok til å ta vare på seg selv.

Kjære Sylvi; du skulle hørt ham fortelle om det: Som om han fortalte meg om den neste ferieturen han skulle på. Og da jeg spurte om det kom til å være trygt var det han som beroliget meg. Selv om vi begge visste at det var hvite løgner. Han har ingen garanti for at det kommer til å gå greit, han orket vel bare ikke å snakke alvorlig om det akkurat da.

Så nå lurer jeg på: Hvis jeg reiser i stedet, kan han få bli?

Norge har ikke plass til alle, sies det. Så nå vil jeg gjerne gi plassen min til ham. Går det greit? Jeg har studert og planlegger å studere mer. Han vil bare jobbe. Så det blir dyrere å ha meg boende her; jeg vil søke flere penger av Lånekassen, han vil betale skatt.

Hvis jeg reiser i stedet, kan han få bli?

Det er nemlig ikke den eneste dårlige nyheten han har fått. Han har fått beskjed om at mottaket han bor på, med vennene han har fått, voksenpersonene han kjenner; i byen han har blitt kjent med, skal legges ned. Han vet ennå ikke hvor han må flytte, eller om noen av dem han bor sammen med skal flytte til samme sted. Alle de norske vennene hans blir boende i byen; det er bare asylsøkerne som skal flyttes. Og det synes jeg er så leit. For han er mørk i huden og snakker norsk med aksent. Og jeg vet –fordi jeg hører hva han forteller og fordi jeg hører hva nordmenn sier – at det er så mye vanskeligere for ham å få nye venner enn det er for meg. Det har tatt så lang tid for ham å bygge seg et nettverk i byen, og nå rives han ut av det. Jeg, derimot, har norsk som morsmål og alle de riktige barndomsreferansene.

Så jeg lurer på: Hvis jeg reiser i stedet, kan han få bli?

Han har tålt det utroligste, men jeg hører ham aldri klage. Jeg klager over regnvær og solskinn; over kjedsomhet og travelhet. Jeg er født med gullskje i munnen og oppfører meg stort sett som den bortskjemte verdensborgeren jeg er. Han vet hva det vil si å leve utenfor «verdens beste land», og er arbeidsom og takknemlig. Dere kommer nok til å ha mindre bry med ham enn meg.

Kjære Sylvi; hvis jeg reiser, kan han få bli?

Det er blitt bestemt at han skal sendes tilbake til en by han ikke har vært i, i et land han knapt nok husker. Jeg frarådes å reise dit, men det er trygt for ham, sies det. Helt ærlig så skjønner jeg ikke hvordan landminer og bombesplinter skal kunne skille oss fra hverandre. Men han sendes dit fordi foreldrene hans en gang bodde ikke så langt unna. Dessuten snakker han språket og ser ut som de lokale.

Jeg tenker at jeg kanskje kan sendes til en plass hvor jeg ser ut som de lokale. Et sted i Europa, muligens? Jeg vet at mange av dem som sendes ut av Norge havner nedover i Europa, uansett. Og jeg snakker bedre engelsk enn ham. Jeg snakker til og med litt tysk og noen gloser på fransk. Sett bort fra at jeg er jente, så vinner jeg på alle punkter angående «å klare seg greit i Europa».

Er det greit at jeg reiser og han får bli?

I tillegg til at han kommer til å betale mer skatt enn meg, bygge samfunnet mer enn meg og klage mindre enn meg, så synes jeg også han kan få plassen min fordi han fortjener litt stabilitet og trygghet. Det fortjener jeg også, men nå har jeg levd 26 år med både gode rammer og relasjoner, mens han sannsynligvis er i manko på begge. Så jeg tar gjerne med meg min godt fundamenterte, iboende trygghet ut, hvis han kan bli værende og bygge videre på sin trygghet og de relasjonene han har begynt å forme. Er det greit, Sylvi? Hvis jeg reiser, kan han få bli?