Minst fire av de 20 er alvorlig skadd. De skadde fikk beinbrudd og sårskader etter å ha blitt truffet av bagasje som fant ned fra bagasjehyllene, melder det statlige nyhetsbyrået Xinhua.
Hendelsen fant sted søndag da flyet med rute nummer MU744 var i ferd med å forberede landing i Kunming.
En time senere landet flyet trygt og de skadde ble fraktet til sykehus.
(NTB)
HOLMENKOLLEN (Dagbladet): Få ting skaper større nysgjerrighet og interesse blant norske idrettselskere enn når et nytt talent åpenbarer seg og viser konturene av en kommende verdensstjerne.
I norsk idrett har vi de siste årene fått fram flere nye supertalenter: I langrenn trekkes Johannes Høsflot Klæbo (20) fram som et av tidenes største talent. Martin Ødegaard (18) befinner seg i samme kategori i norsk fotball, mens Jarl Magnus Riiber (19) er et talent av den helt unike sorten i kombinert.
I friidrettsverden blir dessuten Karsten Warholm (21) og Jakob Ingebrigtsen (16) trukket som unike talenter også i internasjonal sammenheng, noe de beviste på Bislett torsdag kveld.
Men proporsjonalt med hyllesten og superlativene øker også forventningene og fallhøyden. Det bekymrer kombinertesset Magnus Moan. Han frykter at opphaussingen av Norges største idrettstalenter kan påvirke utviklingen deres negativt.
- Man kan si mye om folk som har talent, men det hjelper ikke om man ikke får det ut. Mitt råd til utøvere, folk og media er å slutte å hausse opp de største talentene. La dem få jobbe i fred og utvikle seg, sier Moan til Dagbladet.
- Jo mer man snakker om at man er et talent, jo mer bygger man opp unødvendige forventninger. Da blir fallhøyden så mye større.
Moan håper at disse norske stortalentene bygges opp som helt vanlige utøvere.
- Vi har hatt mange store norske talenter i ulike idretter som ikke har lykkes. Det er eksempelvis mange norske fotballspillere som ikke har levd opp til forventningene, uten at vi trenger å gå inn på navn. Det hjelper ikke å hausse dem opp, sier 33-åringen.
Verken Klæbo, Ødegaard, Riiber eller Warholm lar seg stresse av presset og forventningene som stilles til dem.
- Det spørs om man setter seg ned og leser avisa. For min del føler jeg det ikke har så mye å si. Det viktigste er å beholde beina godt plantet på jorda og være seg selv, sier alltid reflekterte Johannes Høsflot Klæbo til Dagbladet.
- Jeg leser ikke så mye om meg selv i avisa. Det synes jeg ikke er så spennende. Jeg vet jo hva jeg står for og mine verdier. Det er det jeg prøver å få ut til folket.
Martin Ødegaard tenker på samme måte som skitalentet.
- Hva som skrives og hva som forventes, er ikke noe jeg fokuserer på. Det er hyggelig at folk har tro på meg, men det viktigste for meg er hva jeg kan gjøre for å utvikle meg videre, sier Heerenveen-spilleren til Dagbladet.
Der Ødegaard allerede har opplevd perioder med kritikk, har Klæbo stort sett fått positiv omtale. Han er forberedt på at det kan endre seg.
- Det har vært mye positivt nå, men jeg skal ikke grave meg ned om det kommer mer negative ting etter hvert, forteller langrennsesset.
- Det største presset legger jeg på meg selv. Det spiller ikke så stor rolle hva folk rundt meg sier. De skal få si hva de vil. Media er viktig for oss. Vi vil at skisporten skal ta steg videre og at det skal være interessant å se på oss. Da er vi avhengige av media, sier Klæbo.
Dagens idrettsutøvere blir stadig mer synlige i takt med den digitale utviklingen. Både Moan og Astrid Uhrenholdt Jacobsen er glad for at de slapp det presset som de største talentene utsettes for i dag.
- Hadde jeg slått igjennom i dag, hadde det nok vært enda større trykk. Det er krevende når alt du gjør blir dekket av medier og det er stor nysgjerrighet. Det er viktig for de unge at de fortsetter å holde fokus, sier Heming-jenta til Dagbladet.
Moan tenker det samme.
- Jeg unngikk heldigvis opphaussingen i den alderen. Det var mer forventninger tidlig til en kar som Petter Tande, men ikke like mye som for eksempel Riiber i dag, sier trønderne.
- Men ikke misforstå meg: Jeg er helt enig i at talentet er stort, men det er ikke ideelt for utviklingen å hausse opp talentet. La dem få være seg selv og utvikle kvalitetene sine og få ut potensialet, oppfordrer kombinertprofilen.
Der Martin Ødegaard og Johannes Høsflot Klæbo gjerne snakker seg selv ned, bidrar ikke akkurat Jarl Magnus Riiber og Karsten Warholm til å dempe forventningene rundt dem selv.
- Selv med store skadeplager har jeg vist at jeg kan være ganske suveren. Det er når jeg er 26-27 år jeg vil være på topp. Da er jeg best på ski og har jobbet inn teknikkene. Akkurat nå er jeg bare på rundt 50 prosent av mitt maksimale potensial, sier Riiber til Dagbladet.
- Nå er du allerede i verdenstoppen, betyr i så fall det at du kan bli ganske suveren i verden?
- Ja, det er det som målet. Jeg vil bli suverent best, varsler kombinertunikumet.
Best i verden håper også Warholm å bli på 400 meter hekk, altså en løpsdistanse med skyhøy internasjonal konkurranse. Sunnmøringen er, som han viste under Bislet Games, på god vei.
- Jeg klarer ikke å finne en grunn til at jeg ikke kan bli verdens beste. I fjor var jeg åtte tideler unna å vinne OL-gull, og jeg er nok den med størst forbedringspotensial på hekkepasseringer, sa Warholm til Dagbladet tidligere i uka.
- Men det er heavy å bli best i verden. Man vet aldri. Plutselig kommer det en Usain Bolt i vår øvelse, eller kanskje blir jeg 400 meters svar på Usain Bolt? Det er vanskelig å si.
(Dette intervjuet er en nettversjon av et intervju som ble gjort med Hayao Miyazaki i Venezia i 2008, og som den gang ikke ble lagt ut på nett)
–Jeg er motstander av å forenkle verden for barnas skyld, sier den japanske regissøren Hayao Miyazaki (68).
–Verden er kompleks. Filmer for barn som har som utgangspunkt at barn ikke forstår hva som skjer, er uten unntak kjedelige.
Miyazaki myser bestefarsvennlig med blikket bak runde brilleglass. Selv om filmene som har gjort ham berømt er tegnefilmer for barn, «Prinsesse Mononoke», «Chihiro og heksene» og «Det flyvende slottet», har han vunnet seg en stor og hengiven tilhengerskare blant voksne mennesker verden over. «Chihiro og heksene» ble den best besøkte filmen i Japans historie, vant Oscar for beste animerte film og ble utropt til et mesterverk av New York Times. De symboltunge og drømmeaktige filmene er mer sammensatte enn de fleste barnefilmer, og ikke alt som skjer blir forklart
Slik er det også med Miyazakis nye film, «Ponyo på klippen ved havet», som har norsk premiere på fredag.
–Men jeg tror femåringer vil forstå den, sier Miyazaki.
–Historien fortelles fra en femårings perspektiv. Femåringer kan føle verden, og forstå den på sin måte, selv om de ikke kan forklare alt som skjer.
I «Ponyo på klippen ved havet» står fem år gamle Sosuke i vinduet sitt og speider utover havet etter båten faren, som er sjømann. Han har på seg en kapteinslue faren har gitt ham. Moren Lisa er konstant travel og i bevegelse og mer opptatt av det som skal skje enn av øyeblikket. Men en dag finner Sosuke en underlig fisk ved havkanten. Det er Ponyo, en av havkongens døtre, som har rømt fra slottet under havet. Hun blir så glad i Sosuke at hun vil bli menneske, for å være sammen med ham for bestandig.
Hayao Miyazaki var inspirert av japansk kunst fra 1100-tallet, og et bilde fra den tida som forestiller et barn som løper på bølgene, samt av H.C. Andersens eventyr «Den lille havfruen», om en havfrue som vil bli menneske.
–Helt siden jeg leste eventyret, har jeg vært opptatt av det at hun er en havfrue uten sjel, og at hun så gjerne vil ha en, sier Miyazaki.
–Og så blir hun til bobler på slutten. Jeg har aldri sett på det som en vidunderlig historie. For meg er det en trist, hjerteskjærende historie.
Også «Ponyo på klippen ved havet» har skumle øyeblikk, og mørke, gåtefulle skikkelser. Ponyos mor er den veldige havmoren, en kolossal gudinne som ferdes rundt med havstrømmene mens Havkongen prøver å holde barna deres i sjakk. I japansk mytologi framstilles havmoren ofte som en enorm fisk, flere kilometer lang. Det var Miyazaki som gjorde henne til kvinne.
–Jeg kan ikke lage en film med utgangspunkt i det rasjonelle, forteller regissøren, som er kjent for at han aldri vet hvor historiene i filmene skal ende når han begynner på dem.
–Jeg må ned til underbevisstheten. Når jeg lager film, går jeg dypt ned i en mørk brønn. Det som kommer opp, er noe som ligger dypt inne i meg selv, som jeg tror må ha vært der siden før jeg ble født.
Når Ponyo blir menneske, setter hun samtidig i gang en voldsom prosess som får havet til å stige og fiskene til å bli store og ødeleggende. Lisa, moren til Sosuke, forlater ham og Ponyo i huset på klippen for å dra og redde de gamle på gamlehjemmet der hun jobber. At Miyazaki lot moren forlate sønnen sin, skapte voldsom diskusjon på studio Ghibli, regissørens nå berømte tegnefilmstudio. Men Miyazaki holdt på sitt.
–Selvsagt skaper det en spesiell følelse når et barn blir forlatt av en av foreldrene, sier han nå.
–Men når du skal beskytte et barn, finnes det ikke alltid én enkel løsning. Hvis den voksne tenker at barnet vil være tryggere der det er, må hun kunne dra. Jeg er fremdeles overbevist om det. De som var i opposisjon til ideen, kommer til å bli gale når tida kommer da de må la sine egne barn være alene. De kommer til å bekymre seg i hjel. Jeg synes ikke de er gode rollemodeller.
Hayao Miyazaki er født i 1941, og vokste opp som et barn som følte seg annerledes.
–Jeg var en svak gutt. Da jeg var fjorten, fikk jeg omsider litt styrke. Jeg klarte å holde meg sunn. På den tiden var underernæring og dårlige sanitetsforhold vanlige i Japan. Åra etter 2. verdenskrig var en vanskelig tid. Jeg tror jeg var en vanlig gutt, men jeg var glad i å lese bøker og tegne.
Nå bruker Hayao Miyazaki store deler av tiden på å betrakte barn, prøve å forstå hvordan de har det og huske hvordan det var å være liten for ham selv. I «Ponyo på klippen ved havet» er Sosuke og Ponyo tydelig skapt av noen med blikk små barn: De har valpete kropper og raske bevegelser, og barns evne til å gjøre selv den mest trivielle gjenstand til en leke. Ensomheten er underforstått, den klarer de ikke helt å sette ord på. Miyazaki beskriver barna som sin frelstes inspirasjonskilde.
–Vi har en barnehage for de ansatte i studio der ni barn løper rundt. Det er veldig fint bare å se på dem, sier han.
–En av animatørene fikk barn mens vi laget filmen. Han hadde problemer med å jobbe fordi han var så opptatt av barnet. Da han tegnet faren til Ponyo, tegnet han ham med mørke ringer under øynene, som han selv hadde.
Da «Chihiro og heksene» kom ut i 2002, var den tiårige heltinnen Chihiro ment å være et bilde på moderne japanske barn.
I intervjuer snakket Miyazaki med mild beklagelse om at japanske småjenter ikke lenger så at foreldrene anstrengte for å gjøre dem lykkelige, og ikke hørte når de snakket til dem. Men den som så filmen kunne ikke være i tvil om at Miyazaki også var kritisk til brå og selvopptatte foreldre. Også i «Ponyo på klippen ved havet» er Miyazaki opptatt av forhold mellom barn og foreldre som ikke er så nært og varmt som barna skulle ønske. Noe av det han er lei seg for i sitt eget liv, var at han ikke var mer sammen med familien da han selv fikk barn.
–Jeg så nesten ikke sønnen min da han var liten, sier Miyazaki.
–Alle menneskene jeg har jobbet med har vært likedan, engasjerte og arbeidsnarkomane. Generasjonen som kommer etter oss må ta opp utfordringen, og være flinkere til å være sammen med barna sine.
Duoen gikk offensivt ut og var i tet etter 500 meter. Den newzealandske båten tok deretter over føringen og så seg aldri tilbake.
Tufte og Borch var i mål på tiden 6.10,27. Fjorårets bronsevinnere i OL måtte se seg slått med 3,38 sekunder.
New Zealands vinnerbåt besto av John Storey og Christopher Harris.
Tredjeplassen gikk til vertsnasjonen Polen, som var 67 hundredeler bak Tufte og Borch.
Tidligere søndag ble det tredjeplass for den norske dobbeltfireren i finalen. Martin Helseth, Erik Solbakken, Oscar Stabe Helvig og Nils Jakob Hoff satte ny norsk bestetid på 2000 meter med tiden 5.39,42.
Storbritannia tok en suveren seier på 5.36,42. Det skilte 2,55 sekunder ned til den nederlandske båten på annenplass.
(NTB)
FFK sliter tungt og ligger helt sist på tabellen. Østfoldingene står med åtte poeng etter å ha vunnet bare én av tolv seriekamper.
Med Kvisvik i støtteapparatet håper klubben å få et løft.
– Raymond sine hovedoppgaver skal gjenspeile de spissferdighetene han hadde som spiller, og han skal derfor bidra spesielt inn mot siste tredel og avslutningsfasen av spillet. Vi tror også at Raymond sine gode medmenneskelige egenskaper med glimt i øyet og godt humør, vil være positivt for hele gruppa, skriver FFK på sitt nettsted.
Kvisvik spilte for Fredrikstad mellom 2005 og 2009. Han var en viktig spiller for laget som tok cupgull (2006) og seriesølv (2008) i denne perioden.
(NTB)
(Dagbladet): Klokka 22.15 lokal tid begynte en større redningsaksjon med flere helikoptere nordvest på Grønland.
Forsvaret er også kalt inn.
Dette etter at oversvømmelser rammet bygda Nuugatsiaq, før flodbølger skal ha truffet land ved Uummanaq, Illorsuit og det administrative sentrumet Upernavik, ifølge KNR.
Det lokale mediet rapporterer også om meldinger om flere døde og skadde, samt bilder av større ødeleggelser på sosiale medier .
Politiet kan ikke bekrefte dette overfor Dagbladet.
- Det jeg kan si, er at store bølger har rammet nordvest på Grønland, og at vi er i full gang med å evakuere folk fra Nuugaatsiaq til Uummannaq, sier Liselotte Bøhm ved Grønlands politi klokka 08.55 norsk tid.
- Vi vet ikke hva som er årsaken til bølgene, legger talspersonen til.
Politiet ber folk trekke oppover i terrenget, og om å unnlate å bruke mobilnettet unødig. En pårørendetelefon er opprettet.
Årsaken til de store bølgene i Ummanaq-fjorden er uklare.
Danske TV 2 skriver imidlertid at et jordskjelv med 4.0 i styrke rammet nær Nuugaatsiaq, en bygd med rundt 100 innbyggere, lørdag kveld lokal tid.
Samme kanal skriver at ytterligere ressurser blir sendt fra Kangerlussuaq.
En mulig utløsende årsak, ifølge geolog Trine Dahl Jensen ved De Nationale Geologiske Undersøgelser for Danmark og Grønland, et større skred.
Overfor DR sier hun at store jordskjelv er uvanlige på Grønland.
- At et skred har funnet sted og falt ut i havet, er en god gjetning. Det kan ha utløst en tsunami, sier Jensen til den danske kanalen.
Offisielle myndigheter har ikke bekreftet at et skred har funnet sted.
Dagbladet oppdaterer saken.
(Dagbladet): Klokka 5.30 fikk politiet melding om en kraftig nedkjølt mann funnet nede ved vannkanten ved Sørfjorden i Hordaland.
Tilstanden til mannen i 40-årene er nå stabil, og redningsmannskaper er i gang med en større aksjon. Flere båter deltar i søket, blant annet fra politiet og Røde Kors. I tillegg deltar et Sea King-helikopter, og båter fra Forsvaret er på vei .
De undersøker om flere kan være involvert.
- Vi fortsetter aksjonen med samme ressurser. En Sea King søker i området, og utgangspunktet for det, er de første opplysningene vi fikk. Der ble det nevnt en båt og at flere personer kunne være involvert, sier operasjonsleder Bjarte Rebnord i Vest politidistrikt til Dagbladet klokka 08.07.
Rebnord legger til at redningsmannskapene så langt ikke har funnet noe som tyder på at flere personer er involvert.
Samtidig sier han at en førerløs vannscooter er funnet, og at de nå forsøker å få ytterligere opplysninger fra den skadde.
Mannen i 40-årene er ført til sykehus.
- Vi forsøker å få ham i tale, slik at vi kan få mer informasjon om det som har hendt, sier Bjarte Rebnord.
Klokka 3.10 natt til søndag meldte Stavanger-politiet at en mann var pågrepet og anmeldt for å ha tagget ned hele fasaden på politihuset, inkludert alle vinduene og inngangsdøren i førsteetasje.
I tillegg til å bli anmeldt for hærverket, ble han anmeldt for å ha sprayet mot politifolkene som pågrep ham og for ikke å ha oppgitt personalia til politiet.
Den pågrepne ble imidlertid gjenkjent av personell i arresten, og som mener han er en 46 år gammel asylsøker.
– Endelig id vil bli klarlagt av utlendingsavdelingen, opplyser politiet.
(©NTB)
OSLO SPEKTRUM (Dagbladet): Gintaras Cibulskis. Merk deg navnet. Eventuelt merk deg tallet: 164.
Det er antall kilo som håndballprofilen fra Litauen bærer på som toppidrettsutøver. Med sine 164 kilo forsøkte landslagsspilleren å snyte Norge for EM-billetten til Kroatia i skjebnekampen i Oslo Spektrum i går kveld.
I idretter som kulestøt og diverse kampsporter er en så solid kroppsbygning normalt, men i en idrett som håndball, hvor utholdenhet, forflytning og hurtighet er viktige egenskaper, er Cibulskis en unik spillertype.
Litauens nr. 10 oste tyngde i duellene mot Norge. 31-åringen er en hard mann å stoppe når han banker til med sin kraft. I sine beste stunder kan han være et mareritt å møte.
I går var imidlertid ikke en slik kamp. I Oslo Spektrum kom strekspillerens åpenbare svakheter til syne, altså tempo og forflytning, noe de norske håndballgutta klarte å utnytte i 30-20-seieren i går.
Kraftpluggen spilte utelukkende angrep mot Norge i går. Enkelte av de norske håndballgutta fikk seg en overraskelse da de måtte bryne seg på den 164 kilo tunge kraftspilleren.
- Å fy, det er spesielt, sier Kent Robin Tønnesen til Dagbladet når vi nevner Cibulskis navn etter at EM-billetten er sikret.
- Vi visste at så lenge han er inne på banen, må vi bare kjøre etter, for han rekker ikke hjem. Vi straffet Litauen hardt da han var på banen, mener Tønnesen.
26-åringen har aldri møtt en så kraftig og sterk motspiller før.
- Han er den tyngste spilleren jeg noen gang har møtt. Det er det ingen tvil om, forteller Tønnesen.
- Hvor god er han i internasjonal sammeheng?
- Det er vanskelig å si. Han fikk ikke så mye rom å jobbe med mot oss. Vi pakket godt rundt ham. Men han er hard i duellene, i hvert fall, konkluderer han.
Det norske håndballvidunderet Sander Sagosen er imidlertid mer noe mer positiv til Cibulskis’ kvaliteter.
- Han var stor og sterk. Det er det ingen tvil om, men han er ikke så rask, så vi fikk utnyttet det, forteller Sagosen til Dagbladet.
- Håndball er en idrett hvor en spiller kan ha spisskompetanse eller en spesiell egenskap som laget kan utnytte. Hans spesialitet er å være veldig tung og tøff i duellspillet.
- Får Litauen brukt hans styrker, kan han bli spilt god. Men vi klarte i stedet å utnytte svakhetene og springe kontra på ham, forteller 21-åringen.
Bjarte Myrhol syntes det var utfordrerne å møte kraftpluggen og de andre kjempene til Litauen, som er kjent for å ha noen veldig solide karer, ikke minst fra basketballsporten hvor Litauen har stolte tradisjoner.
- De hadde lange steg langt inn i neste sone. Vi slet litt med det i starten, men fikk rettet oss bra inn, analyser Myrhol.
Gintaras Cibulskis, som i det daglig spiller i den nederlanske ligaen, er en populær håndballspiller i Litauen – i lys av sitt gode humør og sin spesielle stil.
Strekspilleren og resten av de slagne herrene fra Litauen lot seg i utgangspunktet ikke intervjue i går, men i en kort kommentar til Dagbladet – på vei ut av arenaen – sa 31-åringen:
- Norge var bedre enn oss i dag og vant fortjent. Gratulerer og lykke til i EM, sier han.
I et intervju tidligere ble Cibulskis spurt hva han veide. Strekspilleren nølte ikke med å svare:
- Vekta varierer hele tiden, men sist gang jeg veide meg var jeg 164 kilo, sa håndballesset i et intervju med 15.min.com.
- Jeg husker at jeg veide 100 kilo allerede i 7. klasse. Jeg har alltid vært stor for alderen. Det ligger i genene. Begge foreldrene mine er kraftige. Det har sine fordeler det også, sa han og smilte.
Smilet forsvant imidlertid i løpet av 60 minutter mot Norge i Oslo Spektrum i går. Etter hvert var det bare ett lag på banen da Norge sikret EM-plassen.
Nå kan eventyrhistorien, som nådde nye høyder med sølv i VM i Frankrike i januar, få et nytt klimaks i Kroatia. Det er det uttalte målet til Sander Sagosen.
- Nå har vi to semifinaler på rad og ett sølv, så nå gjelder det å gå helt til topps. Det er absolutt mulig å ta EM-gull i Kroatia. Målet er å vinne EM. Vi har mange spillere som tar steg for steg, sier håndballesset.
Denne offensive tankegangen får trener Berge til å riste litt på hodet, mens han ler og sier:
- Han sier det ja? Det er typisk Sander, sier Christian Berge til Dagbladet og smiler.
- Vi får se hvordan trekningen blir. Det er en marginal idrett, men jeg tror helt sikkert av vi kan være med å kjempe der oppe.
De oppnådde en pussig posisjon, den bergenske raptrioen A-laget. Det store gjennombruddet som mange nærmest forventet seg, både norske rapfans og oss i musikkpressen, kom liksom aldri. Allikevel gjorde de kraftig nok avtrykk i popkulturen til å kunne bli parodiert på riksdekkende (ungdoms)-TV. Jeg vet ikke om «i ettertid» er riktig begrep her, i og med at gruppen vel aldri har blitt offisielt oppløst. Og det ville vært en svært gledelig, men ikke enorm overraskelse om de plutselig stakk hodet frem kollektivt igjen. Men la oss si «i kjølvannet» da, for i kjølvannet av A-Laget har i hvert fall front/bakmann Store P som soloartist blitt landets mest tilbaketrukne rapstjerne. Med Spellemannspris i bagasjen for debutalbumet, og mens vi venter på oppfølgeren «Rommet» er han i disse dager ute på sommerfestivalrunden.
Så de har definitivt satt avtrykk, kanskje i større grad enn antatt «større» norske rapgrupper. kommersielt sett. Mangelen på et offisielt album betyr heller ikke særlig mye i vår (post-)mixtape-tidsalder. Men det er jo likevel merkelig at de aldri engang fikk … den der ene, definitive låta. «Funksjonshemmet» var i nærheten, med et refreng som satt seg lett skamfullt fast (i tilfelle det slapp ut på upassende tispunkter). Men fra det bakspeilet jeg altså her betrakter A-Laget fra, er det en helt annen låt som jeg med forbausende jevne mellomrom tar meg selv i å rapnynne på. Jada, den fikk litt radiospilling, den også. Men «Flyplass» har en tredjedel av avspillingene til «Funksjonshemmet» på YouTube, for eksempel. Så det er vel innafor å kalle den en smule oversett. Og siden det er nettopp i situasjonen låten beskriver, altså ventende på en flyplass, jeg selv oftest får låten på hjernen, og siden vi står på trappen til fellesferie med alt som det innebærer av diverse flyplassøyeblikk, er det vel høysesong for å plukke den frem akkurat nå.
Skjønt, det er en viss tvetydighet rundt eksakt hva låten egentlig skildrer. La oss ta en titt på refrenget, sunget og formodentlig også skrevet av Sturle Kvileval fra Fjorden, Baby! (I beste U2/Kendrick Lamar-stil er hele bandet kreditert, og vi hører også noe bass og gitar i lydbildet som muligens rettferdiggjør dette, men i god A-Laget-tradisjon er den tilgjengelige krediteringen for låten meget sparsom og mangelfull)
I mitt vindu på en flyplass
Eg flipper alltid når du ser på meg
I mitt vindu på en flyplass
Eg flipper alltid når du lar det skje
Oh yeah, oh yeah
Hva skal dette bety? Hvilket vindu? Hvem er det som ser på Sturle og hvorfor flipper han? Vel, teksten er nærmest å gi noen mening om du betrakter Kvilekval som et slags gresk kor for seg selv. Om linje to (når noen ser på ham) og linje fire (når han flipper når noen lar det skje) er en slags fri assosiasjons-svar på den repeterte linja om et vindu på et flyplass (som også har et ganske bredt tolkningsrom, øynene er for eksempel sjelens vindu, som det heter). Dette høres kanskje ut som komplisert og kryptisk for de som først og fremst har forhold til raplyrikkens ofte konkrete form, men er vanlige grep i rockelyrikk. Og her er vi inne på noe som kjennes sentralt, og viktig å påpeke. For det har vært snakket en del om hvordan A-Laget og deres kolleger i Bergens-kollektivet NMG/G-Huset valset frem ny grunn som en profilert norsk rapgruppe som for alvor introduserte tekstmessige og flowmessige grep fra andre amerikanske rapscener enn øst- og vestkyst.
Men en annen viktig ting å huske på er at G-Huset i tillegg til rappere som Lars Vaular, A-Laget og Jonas V, også rommet og rommer mer eller mindre tradisjonelle rockeband som Fjorden, Baby! og John Olav Nilsen og hans gjeng. John Olav Nilsen er et interessant eksempel, i og med at han opprinnelig var med i rapkollektivet Freakshow, en sentral forgjenger til hele NMG. Mens Sturle Kvilekval selv for bare en uke siden slapp en mildt sagt underlig og svært rapaktig låt/video under artistnavnet Wanglade$h, sammen med NMG-produsent Hkon. Disse gutta er med andre ord fra et miljø hvor man i lang tid har jobbet med rockelyrikk og rapprosa (grovt skissert) om hverandre. Nettopp det å være komfortabel med begge former, er noe som kjennetegner dagens generasjon av unge låtskrivere. Her er A-Laget og kompani å regne som en slags foregangsmenn i norsk sammenheng. En fordel med å jobbe med et «rockerefreng» som det Kvilekval leverer på «Flyplass», er nettopp dette utvidede tolkningsrommet, nettopp i en rapgruppesammenheng.
Eg vil bare finne min vei
I en klassisk rapgruppe som A-Laget, med tre distinkte personligheter som alle skriver sine egne vers rundt et løst konsept og/eller refreng, blir nemlig «Flyplass» en effektiv demonstrasjon av såvel individualisme som lagarbeid. Først ut er kryptikeren Store P, med sine tvetydig trippelbunnede linjer, men allikevel med en rekke stedsangivelser; Han vil holde seg tørr i hjembyens regn, ber sjåføren (på vei til flyplassen?) om å lukke døren fordi to i bilen er litt snufsete (det er et åpent spørsmål om det er forkjølelse, slik det sies til sjåføren, eller om det egentlig er helt andre ting som har fucket med nesekanalene). Hvor har han vært? Hva har han gjort? I hvert fall nok til å svette nervøst, på vei mot å lande. Han vil hjem snart, så vi antar at bilen er på vei mot nettopp den nevnte «Flyplassen».
Hei koman då
Vær litt gem
Eg e på tur
Må komme meg hem
Det sentrale mellomleddet er som vanlig i A-Laget-sammenheng Vågard (Unstad), en slags pasningsdyktig midtbanespiller. Som setter opp situasjonen, tegner et klarere bilde på vei mot scanneren i sikkerhetskontrollen. På andre siden av kontrollen venter han som alltid har vært nr 1, ung og pen: rapnorges mest energiske hypemann, Girson (Dias). Det er såklart ham vi møter på andre siden av refrenget igjen, med et karakteristisk direkte og nedskåret vers, som for de som ennå ikke har tatt hintet, tydeliggjør den sentrale tematikken. Følelsen av å stå der utslitt og vente på en flyplass som «e helt for jævlig», den søte svia etter kvelden før. Ja, jeg sa den søte svia, uten å mikse opp metaforene.
Mann i natt gjorde eg alt
Føles faen ut som i natt tok eg alt
For «Flyplass » er en bittersøt sang, med trykk på søt. Den minner meg om et intervju jeg engang leste med den amerikanske vestkystrapperen DJ Quik, om tilblivelsen av en av raphistoriens feteste festlåter, «Tonite» (1991), om den direkte inspirasjonen bak låten. Om det å våkne utpå ettermiddagen, løpe rett på toalettet for å kaste opp, kaste litt kaldt vann i fjeset, summe seg et sekund. Og så, som dagens første egentlig bevisste tanke, si til seg selv «La oss gjøre dette igjen i kveld også!»
