bilindustrien

(Dagbladet): 14. juni klokka 1.16 fikk politiet i London melding om en stor brann i en 24-etasjers høyblokk i Latimer Road – en gate i området North Kensington.

Dagen etter ble det første offeret navngitt, ifølge BBC.

Det dreier seg om Mohammed Alhajali – en 23 år gammel ingeniørstudent som opprinnelig flyktet fra krigen i Syria.

Mistet kontakten med broren

Alhajali bodde i 14. etasje, og skal ha blitt separert fra broren Omar da brannmenn forsøkte å evakuere den brennende blokka.

- De dyttet og dyttet oss, og jeg klarte ikke å snakke, jeg klarte ikke å se noe. Så ringte jeg ham, og han fortalte at han var i leiligheten, sier Omar Alhajali til BBC.

Videre forteller Alhajali at han spurte broren om hvorfor han ikke hadde kommet ut, før broren skal ha sagt følgende:

- Hvorfor forlot du meg?

Hørte høye smell

På det punktet i intervjuet, begynner Omar Alhajali å gråte. Han klarer ikke å snakke mer.

Så tar en venn av ham over intervjuet. Vedkommende sier at han snakket med den avdøde da brannen nådde leiligheten.

Samtalen ble imidlertid avbrutt – to timer etter at brannen først brøt ut.

- Han sa: jeg kan ikke snakke mer nå. Så hørte jeg høye smell, og jeg trodde at brannmenn hadde kommet seg inn i leiligheten, og at de bar ham, sier vennen i intervjuet med BBC.

Drømte om hjemreise

Den avdøde Alhajali var en førsteårsstudent ved University of West London.

I en uttalelse overfor NBC News understreket universitetet sjokket og sorgen over Alis bortgang.

Aktivistgruppa Syria Solidarity Campaign har uttalt at Mohammed Alhajali drøm var å en dag returnere til Syria og gjenoppbygge landet sitt.

- Mohammed foretok en farlig reise for å flykte fra krig og død i Syria, bare for å møte den her i Storbritannia, i sitt eget hjem, skriver gruppen i en uttalelse på Facebook..

For tidlig å spekulere i årsak

Hittil er 17 mennesker bekreftet omkommet i forbindelse med brannen.

Brannvesenet vet ikke hvor mange døde som ligger i den utbrente boligblokken i London.

Å søke gjennom bygningen vil ta flere uker.

Det er imidlertid ikke ventet at det blir funnet flere overlevende i Grenfell Tower, ifølge Londons brannsjef Dany Cotton.

- Omfanget og varmen fra brannen betyr at det ville vært et rent mirakel å finne noen i live, uttalte Cotton til TV-stasjonen Sky News torsdag.

Ifølge Cotton er det for tidlig å spekulere på årsaken til katastrofen.

- Farlige boforhold
Storbritannia vil inspisere tårnblokker over hele landet etter den dødelige brannen i Grenfell-tårnet.

Inspeksjonene kan involvere hundrevis av bygninger.

Londons borgemester Sadiq Khan har kunngjort at sjekker vil bli gjort på blokker under restaurasjon.

En beboergruppe i blokka har gjentatte ganger advart om brannfare i bygget.

Grenfell Action Group hevder en storbrann i bygget såvidt ble avverget etter et strømbrudd i 2013.

Ifølge gruppa ignorerte huseierne, som er bydelen Kensington og Chelsea, advarslene. De hevder at KCTMO, den lokale huseierorganisasjonen som driver de kommunale hjemmene, også ignorerte advarslene.

«Det er en fryktelig skremmende tanke, men Grenfell Action Group tror innstendig bare en katastrofe vil avdekke huseiernes og KCTMOs inkompetanse, og føre til en slutt på de farlige boforholdene og forsømmelsene av leieboernes helse og sikkerhet» skrev gruppa i en bloggpost i november i fjor.

Alle de 120 leilighetene i blokka er sosialboliger.

Poesi, humor, filosofi og provokasjon.

Hvor

Veronica Salinas og Beaivváš Sámi Nasunálateáhter i samarbeid med Hålogaland Teater, på Det Norske Teatret. Av: Veronica Salinas. Med: Sarakka Gaup, Amalie Eggen, Felipe Orellana, Mariama Slåttøy, Beatur, Taro Vestøl Cooper.

Regi

Jon Tombre.

TEATER: Den som hører ordet «vinduer» tenker kanskje på lys. Eller på luft. Eller på det glass som lukker luft ute. Kanskje på åpninger, passasjer, innganger og utganger, forbindelsene mellom ute og inne. Kanskje på å se og å bli sett, på innsyn og utsyn, på å være innestengt, skjermet, men samtidig utstilt, synliggjort, plassert i en ramme.

Alle disse assosiasjonene er naturlige i scenekunstkollasjen «Vinduer». At vinduet er både en åpning og et stengsel er en grunnforutsetning.

Muntlig poesi

Veronica Salinas’ korte, poetiske tekster setter stilbevisst og språksikkert sammen ulike former for muntlighet. Hun forener innflytelser fra slampoesi og rap, barnerim og visesang, nettoppdateringer og spontanblogging, i en kreativt utforskende språkføring som eksperimenterer med dialektord, slang, joik, metafor og vulgærprovokasjon. Noen av ordsammensetningene lyder som de kan ha begynt som misforståelser eller forvirring om faste uttrykk, men underveis blitt elegant forvandlet til egne vrier på det kjente (som «miste fjes»).

Denne språklige lekenheten gir friskhet til et innhold som med en mindre kompetent eller mindre reflektert tekstformers ord kunne blitt klisjéfylt. Resultatet fremstår som relevant, tankevekkende og humoristisk. Med korte (og ikke forstyrrende) unntak på samisk og engelsk, er norsk språket som brukes i forestillingen.

På ulike måter handler alle tekstdelene om å finne sitt perspektiv blant et mangfold av mulige perspektiver.

Luft og kontrast

I iscenesettelsen er ordene gitt den luft og den plass de trenger og fortjener. Jon Tombre bygger rom med ordene, ved ordene og rundt ordene. Det fysiske scenespråket er romlig bevisst og konsist koreografert. Bevegelsene er ofte stiliserte, like poetiske som i tekst, og andre ganger satt i lattervekkende kontrast til ordene.

Rommene som skapes er rom det er godt å være i, og den romlige bevisstheten er viktig også i Even Børsums scenografi. Innledningsvis kan den nok virke endimensjonal, i det at den består av en enkelt vindusvegg, stående i et (nokså diskret) kar for vann og gjørme. Etter hvert blir den brukt som vegg i et stadig voksende hus av menneskeskapte rom. Kanskje bør vi sammenligne det med et veksthus, et drivhus der lydene, kroppene og bevegelsene utgjør de øvrige tre veggene, og der opplevelser, ord, emosjoner og tanke dyrkes og kultiveres. Vindusveggen er en romdeler, men den er også, fordi den er gjennomsiktig og har åpninger uten glass, som skuespillerne kan bevege seg gjennom, et forbindelsespunkt og en passasjekanal.

Lysbruken (design: Paulucci Araujo Bakke) dirigerer blikk og bygger rom i rommet. Gjørme og maling forandrer den gjennomskinnelige flaten. Musikken blir motstemme og samtalepartner, stemningsforsterker og -utvider. Som skuespillere og som musikere fremfører aktørene ord- og bevegelsesmaterialet med nyansert presisjon.

KONSERT: Det beste med kveldens Susanne Sundfør-konsert er forsikringene om at høstens plate kommer til å bli annerledes, det vil si «back to basics» – og veldig bra om vi skal dømme etter smakebitene vi får fra scenen i Frognerbadet.

Comeback

Norwegian Wood gjør comeback i Frognerbadet etter en endagsfestival på Sukkerbiten ved Operaen i fjor, denne gang med utelukkende norske artister.

Skuffende få hadde valgt å tilbringe den fine sommerkvelden i Frognerparken, men det kan rette seg når festivalen fortsetter fredag og lørdag.

Stort band

Norwegian Wood lot en av de aller beste vi har avslutte første kveld. Og Susanne Sundfør (31) er ikke akkurat aleine på scenen, som hun var på Piknik i Parken for tre år siden. På et tidspunkt har hun ni musikere og korister i ryggen, med BigBangs rytmeseksjon (Olaf Olsen og Nicolai Hængsle Eilertsen) i midten.

Best aleine

Men – det er likevel nesten aleine, med en steelgitar eller et keyboard som eneste følge, eller med en gitar i fanget, hun skaper de beste øyeblikkene.

Hun starter også forsiktig, bak pianoet med en av sine aller beste låter, «Walls», og følger opp med «Dear John» - begge fra den ti år gamle debuten.

Hei, jubileum, altså!

Hun starter altså på topp, men når «White Foxes» rulles ut som tredje servering er det tydelig at det har vært en spillepause siden hun avsluttet en lang turné med en maktdemonstrasjon i Oslo Spektrum i september i fjor.

Skranglete

Det låter skranglete, og ikke så majestetisk som vi har hørt den før, men tar seg fint inn. Og – når «Accelerate» slippes løs på et stående og sittende publikum etter en halv time, sitter det mye bedre.

LIkevel er det altså nye låter som «Bedtime Story» (med et spark til Statoil), «Reincarnation» (med Sundfør på akustisk gitar) og ikke minst den knallgode, ferske singelen «Undercover» som står fram som gullet denne kvelden.

Her klarer hun aleine, eller nesten aleine, å berøre. Ikke minst kommer den flotte stemmen mer til sin rett. Synth-trøkket vi kjenner fra de siste platene inviterer ikke til de store følelsene på samme måte som da hun eide scenen i Oslo Spektrum sist høst. Utrolig nok låter det en smule tamt i all sin velde.

Det kjølige draget denne kvelden skyldes altså kke først og fremst Oslo-lufta, men diverse keyboards som fyller scenen med maskinell musikk.

Hva er det med Norwegian Wood?

I Spektrum spilte hun for 7500 publikummere. Denne kvelden var det ikke mer enn maks 1500 mennesker som møtte opp for å høre haugesunderens første konsert på en stund.

Hvorfor er det så vanskelig å få folk til å ta turen til det naturlige amfiet i Frognerparken, nesten midt i Oslo? Har Norwegian Wood et imageproblem, eller skyldes det bare at festivalen må bygge seg opp igjen etter fjorårets lite vellykte vri?

De to neste kveldene vil kunne fortelle mer om det.

Susanne Sundførs nye album, «Music For People In Trouble», slippes uansett 25. august. Det er all grunn til å glede seg.

• Sundfør gjør noen få konserter i Norge før hun «tar» Europa. I helga spiller hun på hjemmebane i Haugesund (Byfest1) og Hov i Søndre Land (Fjordflyt 2017), 28. juni er hun i Harstad og 5. juli gjør hun et soloshow i Foynhagen i Tønsberg. September og oktober er satt av til europaturné.