Zajic kom til Sandnes-klubben i starten av 2016 etter flere sesonger i Vålerenga og deretter Sarpsborg. Nå går spillerkarrieren mot slutten.
– Selvsagt har det vært vanskelig for meg å slutte med fotball, spesielt siden jeg føler meg i form. men dette var en mulighet jeg ikke kunne si nei til, sier Zajic til Sandnes Ulfs nettsted.
Han har vært på banen i ni kamper i vårsesongen.
Zajic erstatter Tomi Markovski, som gir seg som assistenttrener for å bli utviklingsleder i klubben.
(NTB)
(procycling.no): Mark Cavendishes etterlengtede comeback på sykkelsetet starter torsdag under det lavprofilerte Tour of Slovenia.
Det blir den første av to matchballer for spurtesset fra Isle of Man. Etter at han fikk påvist kyssesyke i midten av april, har 32-åringen kun Slovenia og det britiske mesterskapet igjen for å vise at han er frisk nok til å sykle Tour de France.
- Å sykle ritt er alltid den beste testen for en utøveren. Vinnerviljen får deg til å presse deg mye hardere enn du gjør under normal trening. Jeg føler meg frisk og håper å fullføre rittet, sier Cavendish i et intervju gjengitt av cyclingnews.com.
Briten vil forsøke å holde en lav profil under rittet. Han har for eksempel ikke påtatt seg noen kapteinsrolle, og peker på andre navn foran massespurtene.
- Som lag kommer vi hit for vinne, men oppsettet er ikke lagt rundt meg. Vi har unge Ryan Gibbons og Kristian Sbaragli for spurtene og Jacques Janse van Rensburg i fjellene. Personlig ønsker jeg å være del av en seier uansett hva mitt bidrag vil være, sier Cavendish.
Med Tour de France-starten i Düsseldorf kun to uker unna, kan Dimension Data-rytteren ikke dukke unna ansvaret for lenge.
Skal han dit, vil han reise ned med mål om å plusse på totalen for hans 30 etappeseirer i rittets historie. Er han ikke frisk nok til å reise ned, vil Edvald Boasson Hagen bli nødt til å ta på seg «fartsdressen» foran de mange spurtmulighetene i rittets første del.
Etter snart tre måneder uten konkurranser er det heller ikke rart at Cavendish er spent på de neste dagene.
Mennesker reagerer veldig forskjellig på Epstein Barr-viruset. Det har også vært en byrde for 32-åringen å ta med seg i perioden som har vært.
- De siste månedene har ikke vært enkle. Det er tungt å legge seg om kvelden, når du ligger og tenker på hvor lang tid det vil ta å komme seg tilbake. Med noen tar det noen få måneder, med andre tar det 10 år. Du vet ikke når du blir bedre, og det er vanskelig å takle. Jeg har ingen uttalte mål med dette rittet. Jeg vil bare se hvordan jeg ligger an og forhåpentligvis fullføre det. Jeg kan ikke si så mye mer angående Tour de France. Jeg vet ikke om jeg skal dit ennå, sier han.
Artikkelen er levert av sykkelnettstedet procycling.no!
Jenta døde av skadene hun fikk da hun ble påkjørt 15. september i fjor.
Selv om sjåføren hadde 350 meter fri sikt, oppdaget han ikke elleveåringen som kom syklende, skriver Aftenposten. Lastebilen skulle tippe et lass jord på innsiden av gang- og sykkelstien ved Brattås skole da ulykken skjedde.
Tønsberg tingrett fastslår i dommen at til tross for at lastebilen var helt ny og hadde både ryggekamera og ferdskriver, oppdaget ikke sjåføren jenta.
- Problemet i saken er at sjåføren i praksis ikke har benyttet ryggekameraet, og han har dermed ikke forvisset seg om at det ikke kunne oppstå fare eller skade, slik han gjennom kameraet hadde mulighet til, skriver sorenskriver Dag Carlstedt i dommen.
Retten mener 39-åringen var uaktsom helt fra han svingte inn på gang- og sykkelstien til ulykken skjedde etter at han hadde kjørt 53 meter og deretter rygget fem meter.
(NTB)
Det er høyst uklart når hun er i håndballspill igjen.
– Som kjent fikk Kari et nytt traume i kneet i Champions League-kampen (semifinale). Hun har gjennomført en meniskoperasjon, og på grunn av gammel historikk også rensket opp litt i kneet. Kari skal nå bruke sommeren til rehabilitering med mål om å være tilbake på håndballbanen i løpet av høsten, sier landslagets fysioterapeut Janne Oppheim Søllesvik til NTB.
Det var i semifinalen i mesterligaen mot Buducnost i begynnelsen av mai at Grimsbø fikk en smell i kneet. Det skjedde tidlig i kampen.
Hun fullførte oppgjøret, var meget god og spilte også finalen dagen etter. Der sikret laget hennes Györ tittelen.
Kort etter ble Grimsbø operert i Ungarn. Hun får nå medisinsk oppfølging i Trondheim.
Györ starter sin sesongoppkjøring 26. juli. Det skjer sannsynligvis uten Grimsbø.
Dersom Grimsbø ikke skulle komme seg skikkelig på beina i tide til VM, ligger det an til at Silje Solberg og Katrine Lunde blir keepere.
Landslagssjef Thorir Hergeirsson har for vane å ta med seg to målvakter til mesterskapene.
Håndballjentene kom nylig hjem fra en treningsleir i Portugal. De spiller denne uka to kamper mot Frankrike i Oslo-området.
Grimsbø overtok rollen som norsk førstekeeper i løpet av 2012-OL. Hun har spilt strålende i flere mesterskap etter dette.
I 2014 skadet hun seg i åpningskampen i EM. En rift i menisken i kneet gjorde at hun reiste hjem kort etter.
Norge spiller VM i desember. Mesterskapet går i Tyskland.
(NTB)
Arbeidet med å reise et minnested for ofrene etter 22. juli-terroren er blitt en ulykkelig prosess. Seks år etter at Anders Behring Breivik gjennomførte udåden på Utøya og i regjeringskvartalet i Oslo er det ennå ikke enighet om minnesmerkets plassering eller utforming. Etter naboenes trusler om rettssak mot realisering av det opprinnelige kunstverket som vant konkurransen, Johan Dahlbergs «Memory Wound» på Sørbråten, foreslo AUF og støttegruppen for ofrene et nytt alternativ på Utøykaia. Naboene varsler nå at heller ikke dette er akseptabelt.
Når Statsbygg i dag framlegger rapporten som anbefaler lokalisering på Utøykaia, er det etter en grundig utredning. Denne gangen er naboene hørt i prosessen. Det var en unnlatelsessynd at lokalbefolkningen ikke i større grad ble trukket inn i planleggingen av det opprinnelige prosjektet. Mange trodde at naboenes innvendinger handlet om at det foretrukne kunstverket, et kutt i fjellet på Sørbråten, var et altfor stort inngrep i naturen. Det viste seg imidlertid at det var lokaliseringen som var deres hovedinnvending. Derfor kom AUF med forslaget om alternativ plassering på AUFs egen tomt på Utøykaia.
Naboene er fortsatt innstilt på en rettssak, ifølge uttalelser fra advokaten deres til NRK. De frykter framtidige psykiske problemer ved en daglig påminnelse om tragedien rett ved der de bor. Ingen vil bestride at mange av naboene utførte heltedåder da de reddet ungdommer som hadde lagt på svøm for å komme unna terroristens kuler. Men Utøya ligger der den ligger. Derfor kan man ikke lukke øynene for åstedet for den verste forbrytelsen i Norge etter 2. verdenskrig. At pårørende vil ha et minnesmerke ved stedet der de mistet sine barn, søsken og venner, er ikke for mye forlangt.
Saken må ikke reduseres til en uverdig konkurranse om hvem som har lidd den største belastningen etter tragedien. Naboene har vunnet i striden om statens opprinnelige plassering av minnesmerket på Sørbråten; de har blitt inkludert i behandlingen av alternativet på Utøykaia, men det er ikke dermed gitt at deres vilje skal være avgjørende i saken. En lokal forankring i beslutningsprosessen betyr ikke at alle andre interesser enn naboenes må vike. Dette skal være et nasjonalt minnesmerke, en påminnelse og et lærestykke for kommende generasjoner. Trusler om opprivende rettssaker bør nå skrinlegges for alles skyld.
Charlotte Rode fra FpU skriver 13. juni om hvorfor hun er for K-en i religionsfaget, men innlegget hennes bør brukes som et eksempel for dem som er imot. I Unge Høyre har vi medlemmer som er både for og mot K-en i religionsfaget. Det er heldigvis av helt andre grunner enn hennes.
Det sauses sammen juleevangelium, konfirmasjon og Ap’s velgergruppe når hun skriver om hvorfor hun er for K-en i KRLE-faget. At Arbeiderpartiet nok er imot K-en fordi de «snart har nesten flere velgere med utenlandsk bakgrunn enn norsk»* blir for dumt til å kommentere. Jeg tror i motsetning til Rode at Arbeiderpartiet er mot K-en i KRLE av samme grunn som en del i Unge Høyre: I et sekulært samfunn bør elever i skolen lære om alle religionene, uten å framheve en spesielt.
Når Unge Høyre likevel er for K-en i KRLE er det av helt andre grunner enn det Rode trekker fram. En større del av undervisningen bør være om kristendom, fordi kristendommen har hatt en særstilling historisk og kulturelt sett. Det er ingen (heller ikke Arbeiderpartiet) som har foreslått å fjerne kristendommen fra religionsfaget.
Rode skriver at hun ikke vil at hennes barn skal lære om andre religioner enn kristendom. Jeg vil at barn skal lære om kristendom, islam, jødedom, hinduisme, buddhisme og andre religioner. Om nestekjærlighet, synet på liv og død, og om synet på Gud. Om det å ha en tro eller et livssyn, om det å ikke ha en tro. Jeg vil at de skal lære om etikk, moral og filosofi. Alt på en ikke-forkynnende måte, helt uavhengig av om vi har en K i religionsfaget eller ikke. Sånn kommer det heldigvis fortsatt til å være.
Vi kan være uenige om vi burde ha en K i religionsfaget, men jeg foreslår at Rode sjekker hva forslaget faktisk går ut på. Fram til 2015 var religionsfaget et RLE-fag. Fra høsten 2015 fikk vi en K i RLE-faget, noe som betød at kristendommen skulle ha en særskilt plass. Det betyr ikke at vi ikke hadde undervisning i kristendom før 2015. Det betyr heller ikke at vi ikke hadde julegudstjenester, kristelig konfirmasjon eller at folk ikke giftet seg i kirka.
Jeg er ikke bekymret for verken et samfunn med eller uten K i religionsfaget, jeg er mer bekymret for holdninger som Rode sine.
* Formuleringen er i nettversjonen endret til: « … siden Arbeiderpartiet har mange velgere med utenlandsk bakgrunn.»
Når Stortinget nå har vedtatt regionreformen, røres det godt rundt i kommuner og fylker. Men få forstår vel hva som egentlig skal oppnås. Besparelser og mer rasjonell drift blir det neppe.
At nettopp Venstre skulle sikre flertall i Stortinget for dette er en gåte. Tidligere kamp for nærdemokratiet synes å være helt blåst fra dette partiet nå, og Trine Skei Grande sier hun ønsker reformen fordi mer makt skal delegeres i samfunnet. Men denne delegeringen av makt lyder mer som tankespinn.
Etter reformen har de fleste kommunene ikke blitt større og mer mottakelige for makt av den grunn, og de nye regionene omfatter noen underlige konstruksjoner som er lite egnet for daglig forvaltning og politikk. Det kan ikke være seriøst når de for eksempel vil ha en region Viken som når fra svenskegrensen til fjellovergangen mot Vestlandet.
Bilturen fra Halden til Geilo er 340 km og 4,5 timer gjennom svært ulike områder, og midtveis deles regionen av Oslo som ikke skal være med! Og uvesentlige navnedebatter er allerede i gang, hvor noen ber om samme navn som bydelen Vika i Oslo. Jeg er sikker på at Darwin P. Erlandsen ville hatt et ord med i laget her, om han fortsatt hadde vært i farta.
Asylretten har gjennom de siste 60 årene reddet millioner av mennesker fra livstruende overgrep. Den kan best forstås som en gjensidig, internasjonal garantiordning – basert på menneskerettighetene og flyktningkonvensjonen av 1951. Likevel har vi opplevd at det relativt store antallet mennesker som søkte tilflukt i Europa i 2015 har gitt rom for å undergrave denne retten, eller i beste fall trekke hele dens berettigelse i tvil. Det er en farlig vei å begi seg inn på. For dagens og morgendagens undertrykte og forfulgte mennesker er det viktig at den opprettholdes og styrkes.
Vi lever i en tid hvor enkelte politikere og andre argumenterer for større rom for nasjonale egeninteresser, i stedet for å søke felles holdninger tuftet på internasjonalt samarbeid. I boka «Hva er en flyktning», som gis ut i dag, argumenterer jeg for økt bevissthet om denne glidningen, og for at stater langt mer aktivt enn tilfellet er i dag bør vise vilje til å respektere rettsnormene de selv har etablert.
Noen spiller dette ned og reduserer det hele til tolkninger. Men asylretten kan ikke tolkes etter eget forgodtbefinnende. Tolkningsprinsippene er regulert slik at konvensjoner skal tolkes i samsvar med ordlyd, formål og i god tro.
Migrasjon preger vår tids offentlige debatt mer enn noe annet tema. Selv om både arbeidsmigrasjon og familiemigrasjon tallmessig er større, er det de som søker asyl og internasjonal beskyttelse som får mest oppmerksomhet. Siden 2015 har debatten dessverre vært til dels amper og preget av motpoler snarere enn saklighet.
Asylretten er langt fra perfekt, og diskusjon er bra. Men når debatten fremmes på et fryktgrunnlag, har det negativ effekt både for enkeltmennesker som er avhengige av internasjonal beskyttelse og for samfunnene som tar imot flyktninger. Uklarhetene som skapes om rettigheter og plikter har bidratt til at respekten for internasjonale avtaler undergraves.
Noe av fryktgrunnlaget som er etablert bygger på påstander om at enorme mengder mennesker er på flukt og vil hit til oss i Nord-Europa. Både velferdsstaten og vår sikkerhet er truet av hordene fra Afrika og Asia, skal vi tro dommedagsprofetene. Dermed mener mange, også her i Norge, at vi nå må se på muligheten av å gå fra både flyktningkonvensjon og menneskerettigheter – i den grad disse bidrar til å lokke migranter i vår retning.
Hvorfor slukes dette rått? På verdensbasis har andelen mennesker som oppholder seg i et annet land enn hjemlandet knapt steget på 100 år. Totalt snakker vi om ca. tre prosent av jordas befolkning. Det utgjør ca. 250 millioner mennesker. De aller fleste migrerer på grunn av arbeid, studier og familierelasjoner. Antallet som de siste årene har krysset en landegrense på grunn av flukt utgjør i overkant av 20 millioner mennesker. Det er mange, men det er ikke flere enn det var på 1990-tallet. Noen opererer med 60 millioner flyktninger. Da tas også vel 40 millioner internt fordrevne som ikke har krysset en landegrense med i regnestykket. Dermed blåses tallene unødvendig opp når det gjelder asyldebatten.
Uklarhetene som er skapt den siste tiden har i seg selv svekket asylretten. De viktigste asylrettslige grunnprinsippene er: Retten til å forlate et land, retten til et annet lands territorium for å søke asyl, retten til å få sin sak vurdert og retten til ikke å bli returnert til en situasjon der liv og sikkerhet står i fare (non refoulement-prinsippet). Disse utfordres nå fra mange hold:
Når det gjelder retten til å forlate et hvilket som helst land, vanskeliggjøres flukt blant annet på grunn av streng visumpolitikk. Stater er ikke ansvarlig for å hjelpe folk til å flykte. Likevel kan man stille spørsmål ved moralen når flukt bevisst vanskeliggjøres slik at mange dør underveis. Utstedelse av humanitære visa og større kvoteordning i samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger kunne være alternativ politikk.
Retten til å søke asyl er uten mening med mindre en flyktning får adgang til et annet lands territorium og til asylsaksbehandling. Til tross for felles asylregler i EU, er praksis ulik landene imellom. Derfor er det helt avgjørende hvilket land man får søkt asyl i. Det forklarer hvorfor mange benyttet seg av reisefriheten på Schengen-territoriet før de ble stanset av gjerder og piggtråd. Men asylretten gir ikke rett til valg av asylland, det reguleres av stater slik som det europeiske Dublin-samarbeidet som Norge er med i.
Det er nå blant annet foreslått at flyktninger skal «straffes» med hensyn til velferdsgoder hvis de beveger seg videre fra det første europeiske landet de kommer til. Dagens avskrekkingspolitikk rammer ikke bare de migrantene man ønsker å sile ut, men også flyktninger som ikke tør ta sjansen på å komme seg i sikkerhet. Dette er stikk i strid med flyktningkonvensjonens prinsipp om at de som oppfyller konvensjonens krav er flyktninger og har rett til all den hjelp og beskyttelse som oppstilles der.
Et annet negativt trekk i tiden er å skyve ansvar vekk fra Europa gjennom avtaler med transittland til tross for at 85 prosent av verdens flyktningbefolkning allerede befinner seg i land i sør. Avtalen mellom EU og Tyrkia (som allerede huser vel tre millioner flyktninger), er illustrerende. Planlegging av retur til Libya hvor flyktninger utsettes for vold, fengsling og forsvinninger, er et annet eksempel.
Når det gjelder prinsippet som forbyr retur til et område hvor liv og sikkerhet vil være i fare, ser vi hele tiden en mer aggressiv returpolitikk – også dette motivert av å sende avskrekkende signaler.
I denne situasjonen, hvor asylretten utfordres fra mange hold – også fra personer som hevder at de vil beskytte den – finns bare én farbar vei framover: Fellesskapsløsninger som innbefatter etterlevelse av inngåtte avtaler. Neste gang kan det være oss og våre barn som trenger den internasjonale beskyttelsen som flyktningkonvensjonen og menneskerettighetene sikrer oss. Da er asylretten vår beste garanti.
Øyvind Strømmen hadde 30. mai en kronikk med tittelen «Noen ganger er det alt-right». Undertegnede er nevnt spesielt som stifter og partileder for det nye partiet Alliansen.
Ja, en bred, ny alternativ høyreside er på frammarsj i Europa. Denne nye, alternative høyresiden er mer enn det unyanserte skremselsbildet Strømmen maler opp. Den alternative høyresiden er flere samtidige motreaksjoner på sykdomstegnene og dysfunksjonaliteten i det etablerte politiske systemet. Det pågår en vekkelse av kulturell selvbevissthet i Vesten, spesielt blant de yngre, de som skal leve med konsekvensene av politikernes avgjørelser.
Sterkest reagerer folk på masseinnvandringen. Tydeligst viser masseinnvandringen sitt sanne ansikt gjennom gjentatte terroranslag, men også daglig mer subtilt i skjæringspunktene mellom vestlig og ikke-vestlig identitet og kultur. Disse trendene vil dessverre eskalere framover. Dette vil gi ytterligere kraft til enda sterkere protest fra den nye alternative høyresiden.
Den etablerte norske politiske landskapet, spesielt høyresiden, Høyre og Frp, er åpenbart ikke en del av løsningen. De er snarere en del av problemet. Under deres regjeringstid fortsetter masseinnvandringen under dekke av omgåelser som familiegjenforening, asyl og fri flyt av folk under EØS-avtalen.
Hele det politiske systemet er rigget, og derfor handlingslammet. Det blir manipulert på en rekke uredelige måter som vanlige og ærlige borgere ikke lenger har oversikt over. Men det verste av alt er at denne riggingen nå er blitt så etablert at det hele tas for gitt. Det har blitt en etablert sannhet at det er slik det «må» være.
Sannheten er taperen i alt dette. Det er så åpenbart at alle lyver, at alle taler for sine særinteresser og at ingen lenger snakker om hva som er sant. Stortingspolitikerne og byråkrater blir fraskrevet ansvar. Politikk er «det muliges kunst», sier de, og unndrar seg dermed alt ansvar for alle brutte løfter, da det «ikke var politisk mulig».
Sannheten er at demokratiet, norsk politikk, og politikken i alle vestlige land er kuppet – av systemer og strukturer; partier, utvalg, komiteer, byråkrati og valgsystemer.
Etablissementet fortsetter å legge nye lag på lag på lag med strukturer og systemer mellom folket og seg selv. Det er et uoverskuelig antall lukkede prosesser internt i partiene før noen kandidat kan komme på en valgliste. Det frie, sanndruelige mennesket drukner i systemet, men alle de sleipe system-menneskene frydes selvfølgelig over strukturene – siden strukturene lett lar seg manipulere.
Den demokratiske idealsituasjonen, der velgerne velger på Stortinget den kandidaten de ønsker skal representere seg, har blitt så fjern at den ikke lenger kjennes igjen i systemet. Mitt spørsmål ble derfor: hva kan gjøres? Hva kan gjøres innenfor de gjeldende rammene vi har nå?
Alliansen er en politisk innovasjon. Alliansen har ikke partiprogram, Alliansen har ikke partipisk. I Alliansen er alle kandidater fristilt – frie slik det skal være. Valgkampen føres mest med video i sosiale medier. Alliansens kandidater velges av partileder ut fra kriteriene om å være sanndruelige og ha mot.
Alliansen stiller fantastiske kandidater, der den felles kjernesaken er; Norge ut av EØS. Frie kandidater i Alliansen fronter også saker som; steng grensene, gjenreis norsk kultur og historie, forby omskjæring av guttebarn, forby islam i det offentlige rom.
Ja, denne nye alternative høyresiden er i sterk frammarsj. Egentlig er det sannheten som trenger seg fram i et hav av løgner. Det er slik at sannheten og tidsånden nå ligger hos denne brede, alternative høyrebevegelsen. Virkeligheten er alternativ-høyre.
