5. juni 1967: I morgentimene setter 200 israelske jager- og bombefly kursen mot Egypt. Tre timer seinere er hele den egyptiske flystyrken utslettet, bombet på bakken. Så kommer turen til Syria og Jordan, der landenes luftmakt også settes ut av spill. Det hele tar seks timer. Israel har i realiteten allerede vunnet krigen mot sine arabiske naboland. Men den varer i fem dager til. Da har israelerne okkupert Sinai-halvøya, Vestbredden, Golanhøydene, Øst-Jerusalem og Gaza. Egypt, Jordan og Syria har lidd et sviende nederlag, Israel har store deler av verdens sympati.
5. juni 2017: Sinai er for lengst gitt tilbake til Egypt. Israelerne har formelt trukket seg ut av Gaza, men kontrollerer både luftrommet, havområdet og Gazas landegrenser mot omverdenen. Israelske soldater går også inn i Gaza når de finner det for godt. Øst-Jerusalem og Golanhøydene er annektert. Vestbredden er under okkupasjon. En fredsløsning mellom israelerne og palestinerne er lenger unna enn noensinne, selv om USAs president Donald Trump sier det motsatte.
Jeg husker godt utbruddet av denne krigen. Vi som var vokst opp med de forferdelige historiene om Holocaust, tyskernes utryddelse av nærmere seks millioner jøder, hadde en enorm sympati med Israel, den unge jødiske staten. Min jødiske barndomsvenn hadde lyst til å reise til Israel for å delta i kampene mot de arabiske fiendene, men krigen var slutt før han fikk tenkt videre. Araberne var for mange nordmenn bare noen orientalske villmenn som ville kaste jødene på sjøen. Palestinerne hadde vi knapt hørt om, selv om 750 000 av dem hadde måttet flykte da staten Israel ble opprettet i 1948. De 350 000 nye flyktningene etter seksdagerskrigen ble knapt nevnt i norske medier som nesten uten unntak var på israelernes side.
For palestinerne er dagen i dag en sørgedag kalt Yawm al-Naksa (tilbakeslagets dag). Araberne har også brukt ordet al-Naksa helt siden det forsmedelige nederlaget for femti år siden, men deres autoritære ledere har sørget for at kritikere ikke har kunnet uttale seg om manglende arabisk forsvarsevne og krigsberedskap den gang.
I Israel er 50-årsfeiringen lagt til Gush Etzion, en bosetting på Vestbredden som er ulovlig ifølge folkeretten. På den måten vil statsminister Benjamin Netanyahu og hans sterkt høyreorienterte og nasjonalistiske regjering markere at «Judea og Samaria» er en del av Israel, uansett hva resten av verden måtte mene. Dette gleder naturligvis bosetterne på Vestbredden, men lover ikke særlig godt for palestinerne. Israelerne har for øvrig aldri brukt ordet okkupasjon om Vestbredden og de andre erobrede områdene fra 1967, men i stedet snakket om «territorier under militærstyre», eller «territorier under israelsk kontroll». Dermed bryter de heller ikke den fjerde Genèvekonvensjonen, mener de israelske lederne.
Seksdagerskrigen forandret Midtøsten totalt. Den arabiske panarabismen, ideologien om en samlet araberverden, fikk dødsstøtet. Panarabismens store forkjemper, Egypts president Gamal Abdel Nasser, ble aldri seg sjøl verken politisk eller helsemessig etter det ydmykende nederlaget i 1967. Israels arabiske naboland har aldri kommet seg skikkelig økonomisk og militært på beina etter det som hendte i disse dramatiske junidagene. Det skjedde også noe med arabernes selvfølelse. Israel var blitt uovervinnelig.
Følelsen av uovervinnelighet hensatte israelerne i en tilstand av eufori våren og sommeren 1967. Ikke minst var de opptatt av erobringen av Øst-Jerusalem, der det jødiske tempelet hadde ligget og der Vestmuren (Klagemuren) fremdeles sto som et symbol på tida da Det hellige land var under jødisk styre. At det samme stedet også huser den muslimske Klippedomen og al-Aqsa-moskeen spilte mindre rolle. Men allerede den gang var israelske politikere og militære klar over de utfordringene de sto overfor. Hvordan skulle erobrede områder bosettes? Hva skulle man gjøre med palestinernes status som innbyggere? Hvor omfattende skulle et palestinsk sjølstyre være? Hvordan skulle den bitre striden om Jerusalem løses?
Dette er problemer som fremdeles eksisterer. Ikke minst har bosettingene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem umuliggjort en rettferdig løsning på palestinernes situasjon. I dag bor det nesten 400 000 jøder i mer enn 120 ulovlig bygde bosettinger på Vestbredden. Annekteringen av Øst-Jerusalem er også illegal etter folkeretten, og der bor det nå over 300 000 jøder.
De mange åra med okkupasjon, vold, terror og mot-terror har gjort noe med mange israeleres sjel . Noen har samvittighetskvaler for det som foregår og har foregått, andre er blitt langt mer nasjonalistiske og langt mindre tolerante. Israelske politikere har de siste åra dreid Israel stadig lenger mot høyre og fått aksept for dette i et flertall av befolkningen. I dag er det bosetterne og deres støttespillere som er i føringa.
Demokratiske verdier svekkes. Kritiske røster blir forsøkt tvunget til stillhet, blant annet ved nærmest å kriminalisere israelske menneskerettighetsgrupper. Israelske soldater i veteranorganisasjonen Breaking the Silence blir sett på som forrædere av myndighetene fordi de vil fortelle israelerne hva som egentlig skjer i de okkuperte områdene og hvordan det er å leve der for undertrykte palestinere. Stadig flere utenlandske kritikere nektes innreise til Israel, det gjelder også jøder. Statsminister Netanyahu stiller snart i samme klasse som Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia, Abdul Fattah al-Sisi i Egypt og Vladimir Putin i Russland.
Israels anseelse internasjonalt har sunket i tråd med den politiske utviklingen i landet. 50 år etter krigsdagene i juni 1967 ser det ut som om israelerne sjøl kan begynne å snakke om at tilbakeslaget også har nådd dem. Den kjente israelske historikeren og forfatteren Tom Segev sier det slik:
-Seksdagerskrigen sluttet egentlig aldri. Den sjuende dagen har vart kontinuerlig i femti år. Og den påvirker både oss og palestinerne, hver dag og hvert minutt.
