De siste fem årene har jeg jobbet i krigssoner. Jeg har sett etnisk krig i Sør-Sudan der småbarn ble fanget i kryssilden og fikk revet kroppene sine i stykker. Jeg har sett krigens jævelskap i Syria: hodeløse kropper og bombede skoler. Jeg har bokstavelig talt møtt tusenvis av mennesker mishandlet på det groveste av menneskesmuglere. Hørt smuglerne omtale ofrene sine som dyr. Nylig kom jeg hjem fra det krigsherjede Mosul. Der jeg hadde kontoret mitt har IS holdt Jazidi-kvinner fanget og misbrukt dem på nytt og på nytt. Dette er min realitet. Dette er millioner av menneskers realitet. Jeg vil ikke at vi skal komme dit.
I sine innlegg her i Dagbladet, i Klassekampen og på Document.no den siste måneden tar FrP politiker Kent Andersen til orde for maktbruk for å løse et problem uten å innse at vold avler vold.
Jeg tar som utgangspunkt at hans og mitt mål er det samme: et samfunn uten terror og med frihet for enkeltindividet. Problemet er at hans kunnskap om verdens realiteter fremstår som marginale. Han ser bort ifra forskning fra institusjoner som Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og klarer ikke å kildebelegge sine egne påstander om årsakene til radikalisering og terrorisme.
Hans kritikk av islam er direkte fordummende – noe som er synd i en meget viktig debatt. På Dagsnytt 18 den 28. april er Andersen åpen om at han ikke kan skille mellom muslimer generelt sett og islamister «fordi han ikke vet hvor grensen går hen». Det er et uhyrlig utsagn. Som de fleste vet så finnes det 1,6 milliarder muslimer verden over (og 2,2 milliarder kristne), de aller aller fleste av disse fredelige og ikke-voldelige mennesker som deg og meg. Andersen forstår ikke at han fungerer som en rekrutteringsagent for islamistiske grupper ved å fortsette å spille terroristenes spill og ved å skape splid mellom folk. Splid er nettopp det lederne i terroristorganisasjonene ønsker. En verden der det enkelte individ blir mindre viktig og gruppetekning blir fremtredende. De ønsker en ideologisk og voldelig krig som gjør dem sterkere i møte mot en felles fiende: «Vesten». Heldigvis behøver vi ikke velge mellom IS eller Andersen. For å få til det må vi først og fremst basere oss på kunnskap og avstå fra dehumanisering.
Det er egentlig ganske overraskende at innlegg stappfulle av hatprat, personangrep og voldsspråk får passere i avisen. Her mener jeg det er viktig at vi løfter blikket. For dette problemet er større enn en enkelt politikers polariserende og faktafrie oppgulp. Det samme elendige ordskifte ser vi hver bidige dag i kommentarfelt på nettet og i sosiale medier. Forsøk å lese eller delta i kommentarfeltene i VG eller på Nettavisen. Det er en prøvelse. Nettavisen vil ha «frisk debatt» og lar folk skrive uten å oppgi sitt riktige navn. Da kan du oppleve de mest usle karakteristikker. Jeg har eksempelvis blitt beskyldt for å «hjelpe foreldre med å drepe sine barn» og for å være en «inhuman psykopat» uten at redaksjonen i Nettavisen reagerte. På Facebook-veggene til politikere og samfunnsdebattanter er det mer av det samme. Grove personkarakteristikker og hatprat får stå. Kommentarer som er usaklige får likes en masse i debattantenes ekkokamre. Dette sier noe om tilstanden i dagens ordskifte.
Debatt
Når nivået i debattspaltene blir så infantilt og tonen så hard vet vi at mange vil skygge unna å delta i samfunnsdebatten. Det er synd. Et bredt spekter av meninger må få komme frem, det er essensielt for vårt demokrati, men når debattanter tier motstandere til taushet fordi det ikke stilles krav til saklighet så blir demokratiet fattigere, ikke rikere.
Dette er vårt ansvar. Som debattanter, politikere, redaktører og samfunnsborgere må vi ta tilbake kravene om et konstruktivt ordskifte. Vi må være vårt ansvar bevisst. Vi må forvente et minimum av oss selv, både de som slipper til som kronikkforfattere og alle som kommenterer og debatterer ting de har lest på sosiale medier:
1. Les din meningsmotstander i beste mening
2. Still oppklarende spørsmål før du svarer
3. Baser deg på fakta og forskning der det finnes
4. Dropp personangrep og meningstilleggelser
5. Unngå generaliseringer og merkelapper
6. Ta til motmæle når noen blir usaklige selv om de er på «din» side
7. Aldri, aldri, aksepter hatprat eller dehumanisering
Et argument jeg har fått høre den siste tiden er at dersom media gir slike som Andersen en mulighet for tilsvar så vil hans følgere blir sterkere og flere. Det er en fallitt. Dersom vi i stedet krever at debattanter med ekstreme holdninger skal formulere seg saklig og velbegrunnet vil flere se at de står nakne. Det er veien å gå. I møte med mennesker som opplagt har skremt seg selv inn i en radikaliseringsprosess er det avgjørende at vi finner en debattform som er konstruktiv. Det har hverken jeg, Dagbladet eller Andersen evnet her.
Kent Andersen jobber i forliksrådet og er i tillegg politiker i FrP. De generaliserende, kunnskapsløse og hatefulle uttalelsene hans gir grunn til å spørre om han fremdeles er habil i saker som omfatter muslimer. Som regjeringsparti bør FrP bør kommentere hvorvidt hans verdenssyn er akseptabelt i partiet. Det er betegnende at partiet har valgt å la forespørsler om Andersens skriverier fra blant annet Antirasistisk senter stå ubesvart. FrP har nå et spesielt ansvar i å ta avstand fra dehumaniserende retorikk blant sine politikere.
Så, nei, Andersen. Jeg vil ikke spille ditt spill med personangrep og stråmenn. Du prøver å gi meg en rett høyre men har ikke oppdaget at du er alene i bokseringen. Den eneste du treffer med dine slag er deg selv. Jeg har intet mer å si til deg i denne saken.
«If you tolerate this, then your children will be next» synger Manic Street Preachers. De har rett. Dehumaniseringen er på full gang også her hos oss. Vi kan ikke tolerere den. Det er vårt ansvar. Mitt og ditt ansvar. Ta det på alvor så vi unngår at flere barn ender opp som i Syria.
Debatt
